Det er ikke plass til meg lenger

[Gjest Deppersmannen]

I det siste har jeg begynt å føle mer og mer at det rett og slett ikke er plass til meg i samlivet lenger. Vi er gift med tre barn, i jobb begge to, to biler, hus katt og kanin. Økonomi er ordnet og vi har familie i nærheten som hjelper oss når slike anledninger byr seg.

Alt det ytre er i grunnen perfekt, men jeg er jammen ikke sikker på om det indre er det lenger. Jeg føler veldig at det eneste som kona mi har plass til er barna våre og faktisk nesten ikke til meg lenger. Når noen av barna slår seg og trenger trøst, slipper hun alt hun har og løper tvers gjennom huset for å ta fra meg barnet som jeg står og trøster. Når jeg leser for noen av de om kvelden og hun kommer for å gi nattakos, vil de heller at hun skal lese for de og da må jeg enten bli (nesten) sint for å få fortsette å lese eller det er bare og gå. Problemet er at hun gjør seg allestedsnærværende for barna. Dermed lar hun barna ta opp all sin plass, slik at jeg får mindre og mindre plass. Samtidig så klager hun over at barna krever så mye av henne og ikke av meg. Men jeg mener det nesten er selvforskyldt.

Det siste nå var at hun skulle på fest som hun lot være og gå på fordi hun syntes at to timer på ettemiddagen var for lite å være sammen med barna på. Dette ble vridd over på meg slik at jeg får skylda av en eller annen grunn, og dertil dårlig stemning.

Jobben og frivillige verv tar en del av hennes fritid, men ikke så innmari mye. Men terskelen for å være litt borte er jammen høy også. Problemet er nesten at hun er litt for lite egoistisk og lar seg spise opp av alt og alle andre. Det gjør at jeg ikke får plass.

Dersom jeg krever plass, kommer jeg til å få skylda for at jeg tar plass fra barna.

Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad i barna våre. men jeg må sloss mot barna for i det hele tatt få lov til gi oppmerksomhet til de. Og det er forferdelig slitsomt. Tanken min er selvfølgelig at vi skal dele på oppmerksomheten til de, slik at vi også får tid til hverandre. Men hun gir rett og slett ikke plass til meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men sånn pr. i dag vet jeg ikke om julen til neste år blir i felles hjem eller ikke. Jeg vet rett og slett ikke om det er plass... Om jeg tør å gjøre noe med det vet jeg ikke...

Deppa nå.

[lolita90]

jeg synes at dere skal sette dere ned etter at barna har lagt seg, og snakke om det...

det er det jeg kan råde deg til å gjøre i første rekke... går ikke det får du si ifra

[kamela]

Det høres slitsomt ut når de voksne skal konkurrere om å være sammen med barna.

Foreslå at dere tar ansvar for legging av barna annenhver dag, og at den som gjør det har hele ansvaret. Den andre foreldere kan komme inn og si god natt når alle rutinene er gjennomført.

[Gjest Gjest]

Uff, det høres ut som dere har kommet inn i et dårlig mønster. Hun er kanskje ikke bevisst på at hun gjør det vanskeligere og vanskeligere for deg ved å være den dominante foreldren. Jeg har hørt at dette ikke er helt unormalt - vi damer kan finne på å ta av helt med barna, og ikke tørre å gi mannen nok ansvar i hus og hjem og med ungene, for vi tror det er bare vår egen måte som funker.

Det er sikkert ikke så lett for henne dette heller, kanskje hun føler seg stresset, føler at hun må ordne alt, eller så blir ingenting gjort. Men det er ikke rart når hun ikke lar deg slippe til.

Dersom du klarer å prate med henne så fort som mulig, ville jeg gjort det. Evt kan du vise henne hva du har skrevet her?

Jeg er sikker på at det ordner seg, bare begge to er glade i hverandre og bevisste på delingen av ansvaret og oppgavene.

Lykke til :-)