Om en person ikke vil reddes

[Gjest Eugene Onegin]

La oss si helt hypotetisk at du kjenner en person. Som øddlegger seg selv og vel er dirkete på vei til og ta overdose enten med et uehell eller med vilje. Og denne personen har ingen ønsker om og bli reddet.

Hva ville du gjort for å redde denne personen fra avgrunnen ?

er det vanskeligere og redde en person som ikke vil reddes. En det er og redde en person som vil reddes ?

[venus*]

Selvfølgelig er det vanskelig å redde noen som ikke vil bli reddet.

Jeg hadde vært kjempetydelig med personen om at hvis h*n gjør noe som jeg oppfatter som forsøk på selvmord, så vil jeg kontakte politiet. På denne måten så kunne ikke denne personen involvert meg i sin selvdestruktive atferd.

Hvis det er hjemmel for å få personen tvangsinnlagt, så hadde jeg forsøkt på det.

Dessverre er det slik at venner/familie av suicidale personer ofte begynner å få føle et personlig ansvar for at personen ikke skal ta livet sitt.

[Gjest Frk Åberg]

Det er selvfølgelig vanskeligere når vedkommende ikke vil ha hjelp. Hvis det er snakk om alvorlige ting, så syns jeg likevel at omgivelsene har et ansvar, siden den det gjelder antakeligvis er i en situasjon hvor den ikke er seg selv. Jeg syns ikke at en person som ønsker å ta livet sitt skal få lov til det (dette forøvrig kan bli en annen lang diskusjon).

Hvis man har holdepunkter for å anta at en person seriøst planlegger å ta livet sitt eller er til fare for seg selv eller andre på en annen måte, så er det mulig å skaffe hjelp mot en persons vilje. Det som virkelig er vanskelig, er når det ikke er så tydelig, og det offentlige ikke kan gripe inn.

Jeg tenker på én måte at det er personen som til syvende og sist har det endelige ansvaret for seg selv, og en familie er ikke skyld i at noen tar livet sitt. Men jeg syns ikke det fritar omgivelsene fra et slags ansvar for å forsøke å hjelpe noen som er i en fortvilet situasjon. Vi kan alle komme dit, og jeg håper da at noen ville forsøke å "redde" meg mot min vilje.

[Gjest Eir]

Jeg synes det er ett overtramp å å redde noen som ikke vil reddes. Hadde nok grepet inn i akutte situasjoner, som selvmordsforsøk ol, men ikke dersom personen var generelt sett destruktiv over tid, siden jeg mener at det er hver enkelts rett, dersom de ønsker det.

[Omeg@]

Ja, hva skal man gjøre ?

Tvangsinnleggelse er vel det eneste man har sjans til å prøve å få til, hvis et menneske er så selvdestruktivt at det virkelig har gitt opp, men det skal jo en god del til for å få umyndiggjort et voksent menneske.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg synes det er ett overtramp å å redde noen som ikke vil reddes. Hadde nok grepet inn i akutte situasjoner, som selvmordsforsøk ol, men ikke dersom personen var generelt sett destruktiv over tid, siden jeg mener at det er hver enkelts rett, dersom de ønsker det.

Hvis du hadde et nært familiemedlem som f.eks. brukte narkotika, ville du da ikke forsøkt å gjøre noe? Jeg vet hvertfall at jeg ville hatt store problemer med å ikke involvere meg på noe vis. Hvis det ikke nytter over tid, så kanskje man bare bør la folk holde på og vise at man er der hvis man trenger dem, men jeg hadde ikke klart å være passiv før jeg i det minste hadde prøvd å hjelpe.

[Gjest Gjest]

La oss si helt hypotetisk at du kjenner en person. Som øddlegger seg selv og vel er dirkete på vei til og ta overdose enten med et uehell eller med vilje. Og denne personen har ingen ønsker om og bli reddet.

Hva ville du gjort for å redde denne personen fra avgrunnen ?

Ikke noe. Vil den ikke så er jo det dens problem. Dette gjelder sikkert deg selv. Hvorfor tror du folk står parat til å redde andre og deg hele tiden?

[Gjest Silmarill]

Jeg synes det er ett overtramp å å redde noen som ikke vil reddes. Hadde nok grepet inn i akutte situasjoner, som selvmordsforsøk ol, men ikke dersom personen var generelt sett destruktiv over tid, siden jeg mener at det er hver enkelts rett, dersom de ønsker det.

Jeg er tildels enig med deg, men mener ikke det er et overtramp dersom du redder et menneske som har et ønske om å dø!

Et overtramp er det ikke! Hva med de som blir igjen etter denne personen? Det er vel mer et overtramp mot de som blir sittende igjen mener nå jeg!

----

Det er vannskeligere å redde et menneske fra dødens klør som vil bli innhentet av døden, enn en som egentlig ikke vil dø!

Personen som egentlig ikke vil dø, gjør et forsøk på "misslykket" selvmord for å bli hørt og få den hjelpen vedkomne faktisk trenger fordi personen er deprimert. (ikke har det noe bra)

Må ærlig talt si at når det gjelder denne personen som faktisk ønsker å dø er det mye som spiller inn!

Er denne personen så enslig uten familie og evt. samtidig så syk at hver dag er et smertehelvete...osv? Det kommer helt ann på omgivelsene til vedkomende mener jeg!

Dette kan også være et rop om hjelp og vedkommende kan få det bedre på sine siste dager dersom personen ikke tidligere har fått den omsorg og hjelp den egentlig har krav på!

Er det et menneske som utad alltid har virket fornøyd mm. men allikevel har et ønske om å dø, kan vedkommende faktisk få mere hjelp etter at personen ble reddet fra dødens klør!

Jeg tenker på familien rundt også i denne sammenhengen!

Noen blir tilbake når et mennske tar sitt liv! Et mennske som er død er det ikke noe synd på (synd på vedkomne var det før døden inntraff) det er de som sitter tilbake etter avdøde det er synd på! Familie, barn, venner, kollegaer etc...

Jeg ville ha reddet vedkommende uansett jeg! Jo, det hadde jeg nok gjort ja!

Endret 7. desember 2007 av Silmarill

[Gjest Eir]

Hvis du hadde et nært familiemedlem som f.eks. brukte narkotika, ville du da ikke forsøkt å gjøre noe?

Hvis jeg trodde det var snakk om misbruk av narkotika ville jeg selvsagt tilbudt dem min hjelp, slik at de vet at jeg er tilgjengelig dersom de ønsker det, men hvis de takket nei ville jeg respektert det.

[Gjest Eir]

Noen blir tilbake når et mennske tar sitt liv! Et mennske som er død er det ikke noe synd på (synd på vedkomne var det før døden inntraff) det er de som sitter tilbake etter avdøde det er synd på! Familie, barn, venner, kollegaer etc...

Jeg synes egentlig ideen om at man skal forsøke å presse noen til å leve, av hensyn til de pårørende er ganske morbid.

Det å kunne miste noen er en risiko man må ta, dersom man blir glad i noen, og det må folk bare lære seg å akseptere. Og det er i mine øyne ikke en gyldig unnskyldning til å forsøke å styre andres liv og død.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg synes egentlig ideen om at man skal forsøke å presse noen til å leve, av hensyn til de pårørende er ganske morbid.

Det å kunne miste noen er en risiko man må ta, dersom man blir glad i noen, og det må folk bare lære seg å akseptere. Og det er i mine øyne ikke en gyldig unnskyldning til å forsøke å styre andres liv og død.

Jeg tenker også at det er noe som ikke er helt greit ved å skulle gi folk som allerede sliter dårlig samvittighet for å ha selvmordstanker, ved å be dem tenke på familien. Samtidig gjør man vel desperate ting når man frykter at noen ønsker å forlate denne verden.

Jeg er av den oppfatning at folk som ønsker å dø ikke skal få lov til det, med mindre de har en alvorlig, smertefull sykdom det ikke er noen behandling for. Mange som har vært suicidale har i ettertid vært utrolig takknemlige for at de fortsatte livet, og det gjør at jeg syns man bør gjøre det man kan for å hindre at noen gjør noe drastisk. De som er i en slik fortvilet situasjon er ofte alvorlig deprimerte, og jeg vil mene at de da ikke er tilregnelige i forhold til å skulle ta en avgjørelse om liv eller død.

[Gjest Eugene Onegin]

Jeg synes egentlig ideen om at man skal forsøke å presse noen til å leve, av hensyn til de pårørende er ganske morbid.

Det å kunne miste noen er en risiko man må ta, dersom man blir glad i noen, og det må folk bare lære seg å akseptere. Og det er i mine øyne ikke en gyldig unnskyldning til å forsøke å styre andres liv og død.

Jeg er helt enig i det du skriver der.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker på familien rundt også i denne sammenhengen!

Noen blir tilbake når et mennske tar sitt liv! Et mennske som er død er det ikke noe synd på (synd på vedkomne var det før døden inntraff) det er de som sitter tilbake etter avdøde det er synd på! Familie, barn, venner, kollegaer etc...

Jeg ville ha reddet vedkommende uansett jeg! Jo, det hadde jeg nok gjort ja!

Det er snakk om de som ikke vil bli hjulpet.

Er ikke det ganske egoistisk av de nærmeste da? Det er altså bedre å la andre lide enn en selv?

[venus*]

Det er snakk om de som ikke vil bli hjulpet.

Er ikke det ganske egoistisk av de nærmeste da? Det er altså bedre å la andre lide enn en selv?

Jeg er litt usikker på om man kommer noen vei med å spekulere hvem som er mest egoistisk i slike situasjoner.

Den som forteller familien at h*n vil ta livet sitt, eller de som prøver å redde h*n mot personens vilje?

Hvis en suicidal person inkluderer andre mennesker i sitt dødsønske, så setter han de pårørende i en veldig presset situasjon, hvor de har få reelle alternativer for hva de kan gjøre videre.

Jeg tror de færreste klarer å unndra seg ansvaret som følger med å vite at noen planlegger å ta sitt eget liv. Og når man føler ansvaret, så vil nok de fleste prøve å hjelpe personen.

Og personlig så mener jeg at det ville vært egoistisk å lukke øynene hvis jeg visste at noen hadde det så vondt at de bare vil dø.

Endret 9. desember 2007 av venus*

[Gjest vimselot]

La oss si helt hypotetisk at du kjenner en person. Som øddlegger seg selv og vel er dirkete på vei til og ta overdose enten med et uehell eller med vilje. Og denne personen har ingen ønsker om og bli reddet.

Hva ville du gjort for å redde denne personen fra avgrunnen ?

er det vanskeligere og redde en person som ikke vil reddes. En det er og redde en person som vil reddes ?

Hvis han ikke ønsker å slutte, er det ingenting jeg kan gjøre, annet enn å stille opp og være en venn.

Samtidig har jeg erfaring med at mennesker som har havnet på kjøret, trekker seg unna venner som ikke bruker samme dop, og forsøker å holde det hemmelig.

Selvfølgelig ville det vært logisk å svare at det er lettere å hjelpe en person som vil reddes, men mennesker som er avhengige har ofte et ambivalent forhold til å kutte ut rusen.

En dag vil de, neste time gir de blaffen og hjelpeapparatet er ikke så veldig oppegående om noen spør meg. De ER IKKE DER i det øyeblikket en person er villig til å kutte ut, hvis man ser på det offentlige hjelpeapparatet.

Sprekker man, blir man kastet ut igjen. Som om man ikke stoler på at personen faktisk er på klinikk for å forsøke å bli nykter.

Forteller en rusavhengig at han eller hun f.eks. ble utsatt for overgrep, kan dette brukes mot personen innen behandlingsapparatet og oppleves som ett nytt overgrep: dvs. dette er bare noe du bruker som en UNNSKYLDNING for å ruse deg!

Som om ikke avhengigheten er grunn nok til å ruse seg, i tillegg til stigmatiseringen fra samfunnet.

Edit. Leste spørsmålet feil, tolket det som en som var hekta på dop...er ikke helt våken...

Endret 9. desember 2007 av vimselot

[Gjest Tulipa]

Selvfølgelig er det vanskeligere å hjelpe noen som ikke vil hjelpes.

Når det er sagt så tror jeg at de fleste vil hjelpes - men at det ikke er noen der for dem akkurat når de finner ut at de vil hjelpes.

Et eksempel her er Amy Winehouse. Idag leste jeg et åpent brev til henne fra hennes mor .. publisert i en engelsk avis .. Det var et vanvittig gripende brev å lese - spesielt for meg som har vært oppi det samme selv ..

Man gir aldri opp barnet sitt - selvom de er voksne i samfunnets øyne så slutter de aldri å være barnet mitt. Det er ikke en bryter man kan skru av når våre barn blir myndige ..

Så jeg hadde nok aldri gitt opp - mine barn kommer jeg til å sloss for så lenge jeg er istand til det ..

Endret 9. desember 2007 av Tulipa

[Gjest Gjest]

Jeg er litt usikker på om man kommer noen vei med å spekulere hvem som er mest egoistisk i slike situasjoner.

Den som forteller familien at h*n vil ta livet sitt, eller de som prøver å redde h*n mot personens vilje?

Hvis en suicidal person inkluderer andre mennesker i sitt dødsønske, så setter han de pårørende i en veldig presset situasjon, hvor de har få reelle alternativer for hva de kan gjøre videre.

Jeg tror de færreste klarer å unndra seg ansvaret som følger med å vite at noen planlegger å ta sitt eget liv. Og når man føler ansvaret, så vil nok de fleste prøve å hjelpe personen.

Og personlig så mener jeg at det ville vært egoistisk å lukke øynene hvis jeg visste at noen hadde det så vondt at de bare vil dø.

Selvfølgelig er det fint om noen ønsker å hjelpe, men hva om personen lider konstant og ingenting hjelper? Det finnes jo mange som får "hjelp" av både helsevesen og de rundt seg, men det forandrer ikke det faktum at de lider. Det er heller ikke sannsynlig å kunne klare å oppmuntre og oppvarte personen døgnet rundt i mange år. Jeg synes ihvertfall at det blir litt kaldt å si at de som ønsker å dø er egoistiske og skylder de rundt seg å holde ut.

[venus*]

Selvfølgelig er det fint om noen ønsker å hjelpe, men hva om personen lider konstant og ingenting hjelper? Det finnes jo mange som får "hjelp" av både helsevesen og de rundt seg, men det forandrer ikke det faktum at de lider. Det er heller ikke sannsynlig å kunne klare å oppmuntre og oppvarte personen døgnet rundt i mange år. Jeg synes ihvertfall at det blir litt kaldt å si at de som ønsker å dø er egoistiske og skylder de rundt seg å holde ut.

Jeg synes det er like kaldt å si at man er egoistisk hvis man ikke mener at personer som mangler håp kan drepe seg selv.

Suicidale personer tror ofte at ingenting kan hjelpe em, men jeg har absolutt tro på at alle mennesker kan få tilbake livslysten. Og heldigvis så er det også slik at de fleste med dødsønske kommer over det.

Endret 9. desember 2007 av venus*

[Gjest Frk Åberg]

Jeg synes ihvertfall at det blir litt kaldt å si at de som ønsker å dø er egoistiske og skylder de rundt seg å holde ut.

Jeg syns ikke de er egoistiske, men at de skylder seg selv å holde ut. Det kommer en bedre tid for de aller, aller fleste. De er dessuten i en situasjon hvor de er så langt nede, at jeg syns det blir meningsløst å snakke om egoisme. Jeg tenker at egoisme forutsetter at man er tilregnelig.

[The Kitten]

Dersom personen virkelig ikke ønsker å reddes, ville jeg respektert det. Noe annet ville jeg regnet som frekt.