Få barn med en god venn?

[Gjest Gjest_Anna_*]

Hei!

De siste månedene har jeg og en av mine aller beste venner begynt å snakke om å få barn med hverandre. Vi er begge single (selvfølgelig), og har heller ingen "i kikkerten". Alt kan jo skje, men slik det er nå, ser det heller ut som at det er flere år til noen av oss blir foreldre.

Så vi planlegger altså å få barn med hverandre. Vi har begge svært lyst på barn, vi har mange av de samme verdiene, vi kommuniserer veldig godt, vi har samme syn på barneoppdragelse osv. Det eneste som "mangler" sett ut ifra samfunnets ideal er ønsket om å leve livet vårt sammen.

Jeg har nok bestemt meg for å gjennomføre dette. Men jeg vil allikevel ha synspunkter og dialog med utenforstående. Hvordan vil dette bli tatt i mot? Og har noen erfaringer?

Takk for svar!

Anna

[Bat]

Hvor gamle er dere ?

[Gjest Reka]

Hvorfor ikke..

[Amalie_85]

Tja, man kan vel gjøre som man vil. Men så lenge dere er enige om hvordan det skal være med fordeling. Jeg syns jo ikke det er noe løsning, men jeg skal ikke gå inn på det

[Gjest Gjest]

Hvorfor er dere ikke sammen da?

Det er fordi dere ikke passer sammen. Partneren har ikke de kvalitetene du ser etter. Og det synes jeg er falskt.

Jeg synes ikke dere skal sette et barn til verden som ikke er basert på ekte kjærlighet. Alenefedre vil også ha problemer med å date nye mennesker. Dere mister med en gang en del kandidater.

Skal han betale bidrag? Får barnet en trygg oppvekst med to gode foreldre?

Lukter trøbbel lang vei. Skjønner ikke at enkelte lager slikt trøbbel for seg selv. Men så er vel ikke alle like smarte......

[Supramundane]

Jeg synes ikke dere skal sette et barn til verden som ikke er basert på ekte kjærlighet. Alenefedre vil også ha problemer med å date nye mennesker. Dere mister med en gang en del kandidater.

Man skal ikke sette barn til verden som ikke er basert på ekte kjærlighet ... enig.

..men, alenefedre vil ha problemer med å date nye mennesker? De mister med en gang en del kandidater?

Tuller du?

[Gjest Anna, TS]

Hvor gamle er dere ?

Jeg er midt i 20-årene, han er 10 år eldre.

Hvorfor er dere ikke sammen da?

Det er fordi dere ikke passer sammen. Partneren har ikke de kvalitetene du ser etter. Og det synes jeg er falskt.

Jeg synes ikke dere skal sette et barn til verden som ikke er basert på ekte kjærlighet. Alenefedre vil også ha problemer med å date nye mennesker. Dere mister med en gang en del kandidater.

Skal han betale bidrag? Får barnet en trygg oppvekst med to gode foreldre?

Lukter trøbbel lang vei. Skjønner ikke at enkelte lager slikt trøbbel for seg selv. Men så er vel ikke alle like smarte......

Vi er ikke sammen fordi vi ikke ønsker det. Men vi er veldig glade i hverandre, og det er en grunn til at han er en av mine aller beste venner, og jeg en av hans. Selvfølgelig skal han betale - eller for å si det slik; vi skal bidra like mye begge to. Dette er ikke en beslutning jeg tar ALENE. Så ja, trygg oppvekst med to gode foreldre.

Jeg kan se det du mener med "ekte kjærlighet".

Men.... Alenefedre får problemer med å date nye mennesker? ehm... okei.... Og "så er vel ikke alle like smarte"?? Hvor i all verden tar du det fra at vi ikke har noe mellom ørene? Vi er begge høyt utdannet osv. Jeg ba om råd, ikke useriøse påstander.

Det ER en stor beslutning å ta. Men jeg kan ikke se at vårt barn vil få det verre enn andre barn. Dette barnet vil i så fall være VELDIG ønsket fra begge parter.

Men er det ingen som har erfaring med dette?

Igjen, takk for svar!

Anna

[caso]

Det er faktisk langt mer reflektert graviditet dette, enn mange andre jeg har hørt om som har lyst på barn.

Utenfor boksen? ja.. men kan helt sikkert fungere på lik linje med andre skilsmisse-forhold.

[venus*]

Da håper jeg dere bor i gangavstand fra hverandre, helst som naboer.

[Jaxx]

Jeg kunne forstått det hvis du var eldre enn du er, men jeg synes ikke det høres spesielt lurt ut nå. Du virker reflektert, men selv om det ikke ser slik ut nå, kan du godt treffe noen du liker veldig godt i morgen, uka etter eller om et år, og da vil jeg tro det er vanvittig kjedelig å være gravid med en annen mann. Om ikke det er et problem for deg, så vil jeg tro det vil være et problem for ham. Det er kanskje ikke særlig lett for ham at faren til barnet ditt er en veldig god venn av deg som han må forholde seg til som en av dine venner heller? Dette kommer jo veldig an på, men jeg synes ikke det høres spesielt fornuftig ut siden du er så ung.

[Supramundane]

Jeg er enig i mange av problemene Jaxx beskriver.

Men på den andre siden så er dette en mye mer gjennomtenkt graviditet enn hos mange andre. Det finnes jo en del uhell, eller "overraskelser" rundt omkring. Det viktigste sånn sett er jo at de er forberedt på å ta seg av barnet, og at barnet virkelig er ønsket. På den måten syns jeg forutsetningene for å få et barn sammen er oppfyllt.

[mamut75]

Jeg skjønner ikke helt hvordan det å få barn "basert på ekte kjærlighet " skal kunne gjøre oppvekstkårene til et barn bedre enn ellers , men mulig det er noen poeng her jeg ikke ser ?

(Les ekte kjærlighet mellom mor og far )

Jeg syntes det viktigste , når man setter et barn til verden , er å vite at man kan gi det barnet den kjærligheten og tryggheten det trenger for å få en god oppvekst , og dette virker det jo som om dere kommer til å være i stand til , ihvertfall utifra det du skriver .

Det jeg vet i forhold til barn som har foreldre som har gått ifra hverandre er at disse barna løper en noe høyere risiko for å få problemer av psykisk art , skoleproblemer ol senere i livet og at mange barn opplever bruddet mellom mor og far som relativt traumatisk på linje med sorgreaksjoner etter dødsfall ol .

De fleste barn kommer seg ganske greit i løpet av litt tid , men gruppa som helhet har altså større sårbarhet enn barn hvor foreldrene bor sammen under hele oppveksten .

Dette er det jo greit å være klar over siden dere kan planlegge "bruddet" på en bedre og kanskje mindre opphetet måte enn mange andre som har levd i ordinære forhold basert på forelskelse.

Men til spørsmålene dine , jeg har ingen erfaringer med dette og tror eventuelt at det kan bli sett litt skjevt på av andre .

[Dalila]

Jeg ville ikke satt til verden et barn som jeg visste måtte leve et delt liv. Mange barn lever sånn, inkludert mine egne, men jeg ville ALDRI valgt det for dem dersom jeg kunne styre det. Og akkurat denne tankegangen tror jeg ikke man skjønner før man faktisk har fått barn.

Når man har blitt mamma så blir hovedfokuset å sørge for at barnet har det så bra som mulig. Det at jeg på forhånd hadde valgt bort barnets mulighet til å ha mamma og pappa sammen hadde vært veldig vanskelig å leve med.

[Gjest Gjest]

Mamma mamma hvorfor er ikke du og pappa kjærester? Det er fordi vi ikke elsker hverandre

Pappa pappa hvorfor er ikke du kjæresten til mamma? Det er fordi hun ikke har det jeg ser etter

Dere glemmer betydningen av at et barn blir sterkere av å se at mamma og pappa er glad i hverandre.

Alenemødre/fedre står helt klart i en annen klasse når det gjelder dates/finne seg en ny partner.

Hvis dere ikke skjønner dette er dere utrolig naiv. La meg få presentere et par eksempler:

1. Graviditet. Hvem vil date en emosjonell hormombombe som er satt på tjukken av "bare en god venn". Høres helt tåpelig ut.

2. Graviditet krever mye ressurser. Tid til potensielle kandidater? Tvilsomt

3. Barnet krever mye ressurser. Tid til potensiele kandidater? Tvilsomt

4. Barnevakt må ordnes skal man ut. Dvs man er ikke så fleksibel som en enslig.

5. Enkelte menn/kvinner ønsker å starte på startstreken.

6. "Eksen" vil alltid være i bildet. Ikke alle som liker slikt.

Til fordel for alenemødre/fedre, for noen spiller det ingen trille. Men man kan ikke påstå at det generelt er en fordel å ha barn med seg i lasten. Det blir naivt å tro, selv om det er hardt å innse for mange.

[Amalie_85]

Mamma mamma hvorfor er ikke du og pappa kjærester? Det er fordi vi ikke elsker hverandre

Pappa pappa hvorfor er ikke du kjæresten til mamma? Det er fordi hun ikke har det jeg ser etter

Dere glemmer betydningen av at et barn blir sterkere av å se at mamma og pappa er glad i hverandre.

Tja, det blir jo nesten det samme som foreldre som ikke er sammen lengre. Jeg vet ikke hvor mange ganger sønnen til sambo har spurt om hvorfor mamma og pappa ikke er kjærester eller hvorfor de ikke bor sammen lengre. Det blir jo så å si det samme svaret her. At de ikke er glade i hverandre på den måten og da har de det bedre fra hverandre!

[Gjest Anna, TS]

Takk for mange svar!

Alenemødre/fedre står helt klart i en annen klasse når det gjelder dates/finne seg en ny partner.

Selvfølgelig er det slik. Men det er ikke det vi er ute etter nå heller. Vi har vært i langvarige forhold begge to, langvarige (mange år) og veldig seriøse forhold. Nå er vi begge single. Og trives egentlig godt med det. Så det at det blir vanskelig å date... Jo, kanskje, men det er uansett ikke noe vi prioriterer i livet nå.

Og hvis jeg treffer en ny mann etter å ha fått barn med en god venn som synes det er et problem at jeg har kontakt med min gode venn.... Vet du, det synes jeg ikke noe om uansett. Dersom det blir et barn av dette, så er det barnet en del av mitt liv, og da kommer faren på kjøpet. Sånn er det bare. Dessuten er faren en svært god venn av meg, og hvis DET skulle være et problem? Vel, da vil jeg ikke ha den nye mannen.

Men på den andre siden så er dette en mye mer gjennomtenkt graviditet enn hos mange andre. Det finnes jo en del uhell, eller "overraskelser" rundt omkring. Det viktigste sånn sett er jo at de er forberedt på å ta seg av barnet, og at barnet virkelig er ønsket. På den måten syns jeg forutsetningene for å få et barn sammen er oppfyllt.

Ja, det vil være veldig gjennomtenkt. Og barnet vil virketlig være ønsket. Så det er dekket.

Jeg skjønner argumentene med at barnet får et "delt" liv. Jeg kjenner veldig, veldig mange skilsmissebarn - og det har ikke vært lett for dem. Men de har jo hatt sjokket med at mamma og pappa har gått fra hverandre, de er blitt rykket ut av en normaltilstand og over i en helt ny hverdag.

Vårt barn vil ikke oppleve et slikt brudd. Kanskje rart for barnet at mamma og pappa ikke vil være kjærester, men det vil i alle fall være normen. Og vi bor nær hverandre. Dessuten kommuniserer vi svært godt! Så barnet får ikke to foreldre som såvidt orker snakke med hverandre, baksnakker hverandre eller lignende.

[Gjest Gjest]

Så vi planlegger altså å få barn med hverandre. Vi har begge svært lyst på barn, vi har mange av de samme verdiene, vi kommuniserer veldig godt, vi har samme syn på barneoppdragelse osv. Det eneste som "mangler" sett ut ifra samfunnets ideal er ønsket om å leve livet vårt sammen.

Anna

Dette synes jeg hørtes ut som en utrolig dårlig ide. Jeg tror det kommer til å bli mye tull og at det hele blir innviklet den dagen en av dere plutselig treffer drømmepartneren.

Tror også at en evt. drømmepartner vil lure VELDIG på hvorfor dere gjorde som dere gjorde.

Enda vanskeligere tror jeg det vil bli for barnet.

(Men hele innlegget ditt var kanskje en spøk?)

[Gjest Anna, TS]

Men hele innlegget ditt var kanskje en spøk?)

Eh... nei. Det er helt seriøst ment. Vi planlegger faktisk å få barn med hverandre.

Kanskje en fremtidig "drømmepartner" vil stille spørsmål ved dette, men det er ikke noen fremtidig partner dette dreier seg om...

[Gjest Gjest]

Jeg ser faktisk ikke problemer med dette. Om dere har snakket ut om eventuelle ting og har et godt samarbeid kan dette fungere veldig bra.

Skilsmisse barn kan ofte oppleve traumer i ettertid og få psykiske problemer. Mye av disse problemene skyldes ikke at foreldrene er skilt, men av den grunn at folk som har vært sammen oftere krangler enn venner.

[Gjest Gjest_mann40_*]

Egoistisk tankegang...veldig viktig for barn å ha en far som er der hver dag! Vokste selv opp uten en pappa i huset..Savnet alltid en pappa som var der for meg når jeg var liten gutt. Tenk deg godt om, det er ikke bare dine følelser det er snakk om...