Gå fra ham?

[Gjest -utlogget-]

Kjæresten min og jeg har vært sammen i snart 4 år.

Det har vært litt turbulent til tider, men har nok mye med at vi er så forskjellige.

Han gikk på skole i ett annet land i 6 mnd tidligere i år og vi savnet hverandre veldig. Vi bestemte oss for at det var enten eller når han kom hjem. Flytte sammen eller gå fra hverandre.

Han var hjemme 3 uker i sommer og det gikk mildt sagt ikke bra. Han ville være med kamerater og feste litt og han hadde ikke så mye tid til meg når jeg hadde fri.

Jeg var drittsur og orket ikke å snakke med ham før han dro igjen. I tillegg var jeg veldig lei meg, for jeg hadde sett så lenge frem til han skulle komme hjem til meg :gråte:

Men på en eller annen måte fant vi sammen igjen. Han strøk desverre på skolen og kom hjem i september. Jeg lurte på om ikke vi skulle prøve å bo sammen som avtalt, men han ville ikke svare på det. Jeg ble irritert og sa okei, da går jeg min vei, for dette var det ikke vits i.

To dager senere ringte han og ville at jeg skulle komme med en gang, noe jeg sa jeg ikke ville. Ikke ville han si hva det gjaldt heller. Jeg hørte han var ganske rar i tlf også. Jeg sa til ham at jeg kunne komme etter jobben dagen etter.

Han hadde tenkt og ville ikke miste meg. Han ga meg en nøkkel og ville jeg skulle flytte inn med en gang.

Jeg flyttet inn to dager etter. Jeg bodde der tre uker før jeg flyttet hjem igjen. I løpet av tiden jeg bodder der, var han forkjølet og mente han var sååå syk. Ikke gadd jeg å løpe på butikken for ham hele tiden, og siden jeg ikke løp ut og handlet hver gang han ville ha seg en pommes frites på kebab shappen i oo tiden, så mente han at jeg ikke tok nok hensyn til ham

Vi fikk det mye bedre etter jeg flyttet ut og det har vært kjekt å være med ham.

Saken er at han reiser tidlig neste mnd for å studere igjen. Jeg har lurt på lenge om jeg bare skal avslutte det vi holder på med, men samtidig synes jeg det er så utrolig vanskelig da jeg er så glad i ham og jeg klarer ikke å se for meg ett liv uten ham i livet mitt, men samtidig kommer vi ingen vei.

Jeg har lenge hatt lyst på barn og bli litt mer seriøs, men han har all verdens tid...

Jeg synes også det er litt pinlig innad i familien min. De lurer veldig på hvorfor vi ikke bor sammen etter så mange år og hvorfor det ikke skjer noe mer og dette begynner å slite litt på meg

Jeg lurer litt på om noen andre har gått i fra dem de er glad i, når forholdet ikke har hatt den utviklingen de har ønsket?

[Gjest Gjest]

kan bare snakke for min egen del, men jeg har vært i den settingen kjæresten din er(er gutt), og jeg trengte og få på plass utdannelsen etc, før jeg flyttet med samboeren min. Trengte rett og slett den tryggheten en ferdig utdannelse etc er før vi kunne få på plass et trygt og bra samliv. Den usikkerheten for fremtiden gnagde noe jævlig og jeg var ikke veldig snill med min kjære, men hun holdt ut og idag har vi det bedre en noen gang. Så jeg ville i hverftfall tenkt meg om 2 ganger før jeg hadde gjort det slutt, er noe med det at man blir mer voksen når studiene etc er på plass

[Supramundane]

Han var hjemme 3 uker i sommer og det gikk mildt sagt ikke bra. Han ville være med kamerater og feste litt og han hadde ikke så mye tid til meg når jeg hadde fri.

Dette kan jeg skjønne er kjedelig, og det forstår nok kjæresten din også.

Jeg var drittsur og orket ikke å snakke med ham før han dro igjen. I tillegg var jeg veldig lei meg, for jeg hadde sett så lenge frem til han skulle komme hjem til meg :gråte:

Å bli "drittsur" og så ikke snakke med han før han drar igjen virker overhodet ikke konstruktivt. Da kan du spørre deg hva du selv prøver å oppnå med den oppførselen. Selv om han valgte feil, slik du ser det, så drar du ingenting i positiv retning med å reagere på den måten. Alle uenigheter løses best ved kommunikasjon.

Men på en eller annen måte fant vi sammen igjen. Han strøk desverre på skolen og kom hjem i september. Jeg lurte på om ikke vi skulle prøve å bo sammen som avtalt, men han ville ikke svare på det. Jeg ble irritert og sa okei, da går jeg min vei, for dette var det ikke vits i.

Du sa dere hadde snakket om å flytte sammen tidligere, men hvis han ikke ville svare på dette når det ble et tema igjen, så tyder jo det på at han ikke følte seg klar. Å presse frem et samboerskap tror jeg ikke er rette veien å gå frem. Hvordan kan du da være sikker på at han valgte ut i fra eget hjerte, heller enn å bare tilfredsstille hva du har lyst til?

Jeg flyttet inn to dager etter. Jeg bodde der tre uker før jeg flyttet hjem igjen. I løpet av tiden jeg bodder der, var han forkjølet og mente han var sååå syk. Ikke gadd jeg å løpe på butikken for ham hele tiden, og siden jeg ikke løp ut og handlet hver gang han ville ha seg en pommes frites på kebab shappen i oo tiden, så mente han at jeg ikke tok nok hensyn til ham

Hvis du snur på flisa der, og det var du som var syk og hadde forlangt tilsvarende - hvordan hadde du selv reagert på at han behandlet deg slik du gjorde?

Hvis min samboer er syk, det være seg virkelig syk eller "bare" forkjølet, så gjør jeg det jeg kan for at han skal ha det komfortabelt. Om jeg så må gå på butikken for han, kjøpe kebab eller hva det skal være. Hvis han får den behandlingen når han er syk, så antar jeg at jeg får den behandlingen jeg vil ha når jeg er syk.

Jeg har lenge hatt lyst på barn og bli litt mer seriøs, men han har all verdens tid...

Dette mener jeg som et velmenende råd; hvis ting mellom dere ikke er 100% nå, så kommer de ikke til å bli enklere, eller bedre, av å få et barn sammen. Barn er glede, men også arbeid. Hvis dere får såpass problemer når han er syk at du faktisk snur på hælen og flytter ut igjen, så virker det ikke som at dere er i stand til å ta dere av et barn sammen.

Jeg synes også det er litt pinlig innad i familien min. De lurer veldig på hvorfor vi ikke bor sammen etter så mange år og hvorfor det ikke skjer noe mer og dette begynner å slite litt på meg

Ikke bry deg om hva familien din mener om utviklingen i forholdet deres. Den er det dere selv som styrer.

Jeg lurer litt på om noen andre har gått i fra dem de er glad i, når forholdet ikke har hatt den utviklingen de har ønsket?

Å gå fra noen fordi forholdet ikke er slik man ønsker at sitt forhold skal være tror jeg det er mange som har gjort. Og det er klart, hvis den ene parten ønsker å være samboer (og kanskje til og med få barn), mens den andre parten ikke ønsker å flytte sammen med en gang - så er dette et kjempeproblem. Men å presse frem samboerskapet med ultimatum er ikke nødvendigvis den beste måten å gjøre det på.

Da må du i alle fall være forberedt på å bite i det sure eplet hvis han velger deg vekk.