Foreldre som ikke bor sammen

[lailala]

Jeg er en kvinne på 28 år som ønsker innspill på en ganske vanlig, men vanskelig problemstilling:

Hvilken betydning kan det ha for en 4-åring at foreldrene ikke bor sammen? I dette tilfellet bor barnet sammen med mor, men treffer far ofte, som bor i nærmiljøet.

Håper på respons snarest, og vil gjerne høre flere synspunkter.

På forhånd takk!

[lille_lam]

Jeg er en kvinne på 28 år som ønsker innspill på en ganske vanlig, men vanskelig problemstilling:

Hvilken betydning kan det ha for en 4-åring at foreldrene ikke bor sammen? I dette tilfellet bor barnet sammen med mor, men treffer far ofte, som bor i nærmiljøet.

Håper på respons snarest, og vil gjerne høre flere synspunkter.

På forhånd takk!

Hei

Jeg tror at barn kan reagere veldig forskjellig, men det kommer jo veldig ann på hvordan forholdet mellom mor og far er. Hvis det er konflikter mellom dem vil jeg tro at barnet vil ta skader av det, særlig hvis det store og mange konflikter, men hvis dere har et godt og sundt forhold til tross for at dere ikke bor sammen så er det bare bra for barnet. Følg med på barnets reaksjon, det sier mye om hvordan barnet har det. Også er det også greit at mor og far har nogenlunde samme rutiner når det gjelder måltider, leggetider og andre regler (litt forskjell vil det jo alltid være og det tror jeg ikke gjør noe) slik at barnet ikke blir for forvirret

Og en annen ting jeg kom på: Gi barnet svar på det han/hun måtte lure på, slik som hvorfor bor ikke mamma og pappa sammen? Forklaringer som de kan forholde seg til ettersom hvor gamle de er

Endret 5. desember 2007 av lille_lam

[Supramundane]

Jeg vet ikke hvilke konsekvenser en slik situasjon kan få for et barn som er 4 år gammelt, men mine foreldre ble skilt da jeg var 9. Dette er noe jeg naturligvis husker veldig tydelig, og har vært veldig opptatt av.

Min bror var på dette tidspunktet 4 år, og forstod ikke samlivsbruddet lengre enn at han trodde min far skulle få seg hytte og bo der - fordi det er gøy å være på hytten. De mer gjennomtenkte spørsmålene kom da han ble litt eldre.

Jeg som 9-åring ble revet litt i mellom mine to foreldre. Jeg var gammel nok til å forstå hva som foregikk, og gammel nok til å overlevere beskjeder. Vi ble ofte satt av utenfor boligene til våre respektive foreldre, med ymse beskjeder. Samarbeidet de to i mellom var mildt sagt dårlig. Dette jevnet seg ut etter noe tid, og etter en sinnereaksjon fra min side. Etter det tok de seg sammen og har siden den gang hatt en god tone (natuligvis med noen grunnleggende uenigheter, det er jo en grunn til at de ble skilt) og et godt samarbeid. De har begge nye partnere på hver sin kant.

Det jeg opplevde som det viktigste var å få situasjonen forklart, og ikke "banalisert". Jeg ønsket oppriktige og ærlige svar på en situasjon som jeg faktisk kunne forstå mye av, men ikke alt.

Snakk med barna, men på deres premisser. Så lenge man får vite hvorfor kan man akseptere det meste - ja kanskje til og med trives med det!

[Sarah_83]

Jeg er en kvinne på 28 år som ønsker innspill på en ganske vanlig, men vanskelig problemstilling:

Hvilken betydning kan det ha for en 4-åring at foreldrene ikke bor sammen? I dette tilfellet bor barnet sammen med mor, men treffer far ofte, som bor i nærmiljøet.

Håper på respons snarest, og vil gjerne høre flere synspunkter.

På forhånd takk!

Det som er viktig for et barn der foreldre ikke bor sammen er at det får ha god kontakt med begge foreldrene fordet. Det virker det som barnet ditt har så det er bra. Det andre som er viktig er at når du se/prater/er i kontakt med barnefaren at det er en god tone mellom dere mens barnet er tilstede. Barn har en egen evne til å bebreide seg selv hvis mor og far krangler, så skån barnet for dette. Det finnes mange skilsmissebarn og utfallene er forskjellige. Men har du et godt samarbeid med barnefar, vil det etter all sannsynlighet så heeelt fint. Barnet vil kanskje etterhvert komme med spørsmål om hvorfor foreldrene hans ikke er sammen. Da er det viktig å ikke snakke dritt om den andre foreldren. Fordi for barnet vil begge foreldrene har en stor verdi, og som foreldre bør voksenting/privat ikke snakke med barnet om- ikke så lenge det er barn og ungdom i alle fall.

[Far til 2]

Jeg trodde jeg hadde lagt inn min mening om denne saken igår, men tok feil.

Jeg tror jeg er enig med alle de andre her inne. Det viktigste er ikke å bo sammen rent fysisk, men at barnet sitter med en trygghet for at ingen av foreldrene "forsvinner".

Barn på denne alderen har nok ikke samme forståelde for problemet som det eldre barn/voksne har. Men de forstår at "noe har blitt anderledes". NÅR !!! barnet kommer i en fase hvor det savner samværsforelder er det viktig at det beholder tryggheten for at vedkommende er der for barnet selv om den andre forelderen ikke lenger bor i samme huset.

"Trygghet for å ikke miste noen" blir ganske sentralt.

Noen barn påtar seg skylden for at foreldrene ikke lenger bor sammen. Årsaken til dette kan være flere, men når det ikke finner noen forklaring (dvs foreldrene forteller ikke hva som skjer) er det naturlig for noen barn å se på seg selv og hvilken rolle en selv har spilt i en slik fase. Noen barn tror de har vært slemme og gråter seg i søvn fordi de angrer. Noen barn påtar seg skylden for at foreldrene krangler. Det er viktig at foreldre BÅDE forklarer hva som skjer OG forsikrer barnet om at både mamma og pappa kommer til å være der for dem i tiden som kommer.

Om barn beholder denne tryggheten kan de takle mye. Men om de ikke forstår samtidig som at den ene forelderen forsvinner ut av barnets liv kan det bli tungt for mange barn i flere år fremover.

[lailala]

Takker så mye for velreflekterte synspunkter og betraktninger!

[Villa2000]

Det meste kloke er blitt sagt her, men jeg kan legge til at selv om jeg opplevde at mor og far skiltes (som skikkelige uvenner!) så var dem hele tiden åpen ovenfor meg og bror min og forsikret oss at dette var noe som vi ikke hadde skyld i og vi kunne selv velge hvor vi ville bo og besøke hverandre så mye vi ville.

Det var heller ingen av dem som baksnakket den andre og vi hadde nøkler begge plasser. Dem bodde bare et kvartes spasertur fra hverandre. Jeg tror at åpenhet er det viktigste samt å vise barnet såpass respekt at dem får vite hva som skjer.

Klarer man å ha et normalt forhold til barnefaren så er det også et stort pluss