Barnets rett på å bli hørt

[Villa2000]

Hei der.

Jeg har hatt en tidligere post her angående problemmer med samvær med min sønn. Nå er det temmelig sikker på at det blir rettsak men det får vi se. Uansett så er det slik at barn i dag har rett på å bli hørt fra dem er 7 år. Min sønn er 10 og jeg mener han skal få komme med sine meninger.

Derimot så er det store meninger om hvor langt man skal gå her. Hvor mye skal man blande barna inn i en slik prosess?

Noen jeg snakker med mener at han bør holdes helt utenfor og skjermes mot den konflikten som jeg og moren har. Dette skjønner jeg og er forsåvidt enig, men hvordan skal han da bli hørt?

Jeg synes det er vanskelig å holde ting hemmelig for min sønn og jeg tviler sterkt på at han er så dum at han ikke skjønner hva som skjer. Da tror jeg det er bedre å fortelle ham hvordan det ligger ann og heller prøve å forsikre ham at denne konflikten ikke er hans skyld men våres.

Hvordan ville dere lagt opp dette rent hypotetisk for at deres barn skal bli hørt og få gi sin mening men også slippe å bli involvert i en eventuell drakamp mellom far og mor?

[Gjest Gjest]

Jeg mener at man skal fortelle barnet hva som skjer. Men man må ikke legge press på barnet for å få gjennom egne ønsker. Ikke komme med trussler, belønning, påføre dårlig samvittighet...Barnet må vite at h*n er like elsket og velkommen uansett hva h*n velger.

En nøytral person skal prate med barnet. Tidligere var det dommeren. Nå tror jeg det er en fagperson. Jeg mener det er viktig at barnet har tenkt gjennom saken før denne samtalen. For slike samtaler kan være svært tøffe for barn.

Da vi var i retten måtte de to eldste barna prate med dommeren i ca 15 min hver. I løpet av denne tiden skulle deres ønsker avklares. Mine barn var utsatt for et sterkt press fra sin far og det kom etterpå frem at de svarte det de trodde dommeren ville høre. De var lojale og fortalte ikke sannheten. Dette har de ofte angret på senere. Nå er de eldre og er helt oppgitt over det de ble utsatt for.

Hvis begge foreldrene klarer å akseptere barnets ønsker, samarbeider og er fleksible tror jeg det går greit. Men dette er vel ikke så enkelt siden saken kan ende i retten?

Mulig det er en prøveperiode på ca 5 mnd etter et evt forlik nå? Mener jeg har lest det et sted. Det er i så fall en fin mulighet til å forandre samvær/fast bosted hvis det viser seg å ikke fungere.

Håper dere finner gode løsninger så dere slipper å møtes i retten.

[Gjest Gjest]

Jeg er i en situasjon med tung konflikt med barnas far nå, jeg har klart å skjerme dem så langt, og vil selvfølgelig aldri snakke stygt om ham til dem.

Men de begynner garantert å lure på hvorfor jeg nekter å treffe og snakke med faren.

Jeg har kommet til at det lureste er å få en nøytral tredjeperson til å forklare dem ting. Slik at det ikke blir "mammas versjon" og "pappas versjon". Derfor har jeg kontaktet barnevernet.

[Villa2000]

Takker for svar og ser at dette ikke er helt lett. Jeg prøver så godt jeg kan og holde meg nøytral men det er ikke lett. Man blir fort veldig subjektiv og det blir fort til at jeg heller sier ingenting enn noe.

Nå guttungen lurer på hvorfor han ikke får komme til meg så ofte så er det vanskelig å si at "dette har jeg og mamma blitt enige om" da jeg blir nektet å ha ham.

Dette er forsåvidt grunnlaget for konflikten og barnet legger jo merke til at det er noe som ikke stemmer. Å begynne å baktale moren er helt uaktuelt. Det vil være å sette mine ønsker fremfor min sønn. Nå skal jeg ikke si at jeg ikke gjør det uansett, men jeg må gjøre det jeg mener er best for min sønn. Moren mener det ikke er så viktig at han er hos meg og jeg er uenig.

Jeg har også henvist til at min sønn ønsker å komme til meg men da blir hun sint fordi jeg involverer min sønn i noe som han ikke skal involveres i, og at jeg kun tenker på meg selv.

Så da er jeg tilbake til utgangspunktet. vor mye kan man snakke med sine barn om slikt. Litt kommer ann på alder og modenhet antar jeg men når man er rundt 10 og slik jeg forstår min sønn så er han ganske oppegående og så lenge han har sagt at han vil komme og besøke meg så mener jeg at han må bli hørt.

[Far til 2]

Hva med å lufte tanken om å bli spurt av helsesøster på skolen (forutsetter at barnet nå har forstått at dere som foreldre skal flytte fra hverandre). En "uskyldig innkalling" til helsesøster kan f.eks. forklares med at barnet var borte fra skolen en dag eller noe liknende.

Dette må nok gjøres av dere som foreldre i samarbeid og dere bør være enig i at dette kan gi en god pekepin på hva barnet mener. Og ingen av dere kan naturligvis være tilstede under denne seansen.

Hvis dere fortsatt er uenig om hva barnet egentlig mener tror jeg dere kan få hjelp fra kommunens barnepsykolog, etc.

Vær oppmerksom på at det fortsatt er en del "fagfolk" som hardnakket påstår at barn bør bo hos mor og derfor ubevisst legger opp til et slikt resultat.