Konsekvenser for alvorlige rampestreker

[:-) anna]

Dette er en generell debatt.

Hvordan synes dere foreldre skal reagerer overfor et barn som gjør en alvorlig rampestrek?

Altså gjør noe slemt med vilje, som i verste fall kunne fått store konsekvenser om det ikke ble oppdaget i tide. (Skadet seg selv, andre eller dyre ting som bil/hus)

Hvilke kriterier er med på å bestemme hva konsekvensen av handlingen blir? (Alder? Anger? Medskyldig kontra hovedmann o.s.v)

[:-) anna]

Dette er en generell debatt.

Hvordan synes dere foreldre skal reagerer overfor et barn som gjør en alvorlig rampestrek?

Altså gjør noe slemt med vilje, som i verste fall kunne fått store konsekvenser om det ikke ble oppdaget i tide. (Skadet seg selv, andre eller dyre ting som bil/hus)

Hvilke kriterier er med på å bestemme hva konsekvensen av handlingen blir? (Alder? Anger? Medskyldig kontra hovedmann o.s.v)

Også svarer jeg selv først.

Jeg synes det er vanskelig fordi barn er så forskjellige. Og hovedmålet for meg er at ungen skal skjønne hva som var galt og hvorfor. Altså synes jeg det er viktigere at ungen lærer og forstår, enn at han straffes hardt for det som har skjedd.

Det er også vanskelig å vite barnet er modent nok til å skjønne en tankerekke. Sønnen min på seks er en liten Emil til tider. Han greier fint å tenke ut pek, men han greier ikke å tenke ut at konsekvensen av å f.eks stappe en banan i eksosrøret på bilen kan være at bilen blir ødelagt. (Det har han for øvrig aldri gjort... bare et eksempel) Skal han da straffes for at peket kunne hatt store konsekvenser. Skal han straffes når det faktisk får store konsekvenser. (Når steinen han kaster så høyt han greier faktisk treffer noen når den ramler ned igjen)

Grunnen til at jeg spør er at jeg merker at han når han får "straff" som å være på rommet sitt/i trappa eller ikke få se barnetv, (De gangene han har gjort noe veldig slemt) Så virker det ikke som om han skjønner at det er fordi han har gjort noe slemt. Plutselig flyttes fokus fra det slemme han har gjort til straffen han får, også begynner han å synes fryktelig synd på seg selv, og tenker på det istedet for å tenke på det slemme han har gjort, som vi vil han skal angre på.

Jeg føler rett og slett ikke at "straffemetoden" vi bruker fungerer som vi vil den skal fungere. For jeg vil så gjerne at vi skal nå inn med budskapet, og at han skal angre på det han har gjort.

[Gjest mum]

Gjentakelse, gjentakelse og atter gjentakelse, og tålmodighet, tålmodighet og atter tålmodighet - viktige ingredienser i enhver barneoppdragelse.

Så lenge dere forteller hvorfor han må sitte på rommet eller i trappen og gjentar dette når han begynner å synes synd på seg selv så vil han til slutt koble tingene sammen. Alle barn synes synd på seg selv når de får straff, og det er vi som er de slemme for de skjønner ikke at de får straff når de egentlig ikke mente noe galt med det.

Kombinasjonen forklaring og straff har jeg tro på vil virke i lengden. Det er så vanskelig å fortelle ungene om alt som er galt før de begynner å gjøre noe galt. Men vi kan jo prøve å fortelle at før de gjør noe "morsomt" med andres eiendeler så kan de spørre om det er lov først.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Selvom barn noen ganger er korttenkte, så eier de jo empati, så det skulle vel være mulig å få dem til å angre på det de har gjort utelukkende fordi det hadde konsekvenser for andre enn dem selv, istedenfor å sette fokus på hvilken konsekvens det har FOR BARNET (i form av straff). Hvis en seksåring jeg hadde ansvar for hadde kastet en stein høyt i været så den traff noen, så hadde jeg satt meg ned med barnet og snakket om nettopp hvor vondt det gjorde for den andre personen, og sagt at "det er vel ikke så lurt å gjøre det, for da blir jo **** lei seg, hvordan hadde du følt det hvis noen kastet en stein så den traff deg?", og tatt meg tid til å også lytte til hva barnet selv tenkte og kreve at barnet svarte ordentlig på det jeg spurte det om. Jeg tror nemlig at et menneskes empati blir styrket gjennom stimuli, og som sagt, man vil vel at barnet skal lære seg at man ikke slår andre FORDI DET GJØR VONDT FOR DEN ANDRE, og ikke fordi det kan føre til at en selv får srtaff. Sånne straffemetoder tror jeg bare fører til egoistiske barn, som vurderer alle situasjoner utifra hva det vil ha å si for dem selv.

[Gjest Gjest]

Selvom barn noen ganger er korttenkte, så eier de jo empati, så det skulle vel være mulig å få dem til å angre på det de har gjort utelukkende fordi det hadde konsekvenser for andre enn dem selv, istedenfor å sette fokus på hvilken konsekvens det har FOR BARNET (i form av straff). Hvis en seksåring jeg hadde ansvar for hadde kastet en stein høyt i været så den traff noen, så hadde jeg satt meg ned med barnet og snakket om nettopp hvor vondt det gjorde for den andre personen, og sagt at "det er vel ikke så lurt å gjøre det, for da blir jo **** lei seg, hvordan hadde du følt det hvis noen kastet en stein så den traff deg?", og tatt meg tid til å også lytte til hva barnet selv tenkte og kreve at barnet svarte ordentlig på det jeg spurte det om. Jeg tror nemlig at et menneskes empati blir styrket gjennom stimuli, og som sagt, man vil vel at barnet skal lære seg at man ikke slår andre FORDI DET GJØR VONDT FOR DEN ANDRE, og ikke fordi det kan føre til at en selv får srtaff. Sånne straffemetoder tror jeg bare fører til egoistiske barn, som vurderer alle situasjoner utifra hva det vil ha å si for dem selv.

Veldig enig i dette. Jeg tror mange foreldre tyr til straffemetoder fordi det tradisjonelt er blitt sett på som det riktige å gjøre, uten at det i virkeligheten når inn til barna. Selv i de tilfellende der barna ikke gjentar den uønskede atferden er det ofte fordi de er redde for straff, ikke fordi de faktisk ønsker å unngå å gjøre noe galt, og det tror jeg er veldig uheldig i lengden.

Jeg merker faktisk dette på en del voksne folk. "Jeg snyter ikke på skatten fordi det er så lett å bli oppdaget". Hva med å ikke snyte på skatten fordi det går ut over andre mennesker?

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke man skal straffe et barn for noen det ikke er i stand til å se konsekvensene av. Subjektivt er de jo i en slik situasjon uten skyld. De har sannsynligvis opptredd svært uaktsomt, men man kan ikke forvente noe annet av barn.

Det viktigste i en sånn situasjon er å fokusere på hva som gikk/kunne gått galt, slik at barnet lærer av situasjonen. Hvis man snakker mye om for eksempel at noen kunne blitt alvorlige skadet, så tror jeg dette synker inn hos de aller fleste barn.

[Gjest imli]

Veldig små barn skjønner jo selvfølgelig ikke helt hva de gjør selv (konsekvensene av det de gjør) men litt eldre barn bør selvfølgelig få straff for det de gjør. Jeg tror i alle fall at straffen må ha en slags sammenheng med rampestreken, for at de skal skjønne hva de har gjort galt, og at de ikke må gjøre sånt igjen. Å få "timeout" eller hva folk kaller det tror jeg har liten hensikt. Hvis ungen feks har rota og grist til hele huset, er det bedre at ungen må hjelpe til å vaske å rydde etterpå (selv om han hun ikke er til noe særlig hjelp) istedetfor å bli sendt opp på rommet med foreldrene rydder opp.

[Gjest Gjest]

Veldig små barn skjønner jo selvfølgelig ikke helt hva de gjør selv (konsekvensene av det de gjør) men litt eldre barn bør selvfølgelig få straff for det de gjør. Jeg tror i alle fall at straffen må ha en slags sammenheng med rampestreken, for at de skal skjønne hva de har gjort galt, og at de ikke må gjøre sånt igjen. Å få "timeout" eller hva folk kaller det tror jeg har liten hensikt. Hvis ungen feks har rota og grist til hele huset, er det bedre at ungen må hjelpe til å vaske å rydde etterpå (selv om han hun ikke er til noe særlig hjelp) istedetfor å bli sendt opp på rommet med foreldrene rydder opp.

Jeg er enig i at man skal rydde opp hvis man har rotet til huset, men vet ikke om jeg ville kalt det straff. Man kan jo ikke leve i en svinesti, og det mest naturlige er at den som har rotet rydder opp. Det er bare en naturlig ting.

Å hjelpe til med å rette opp det man har gjort galt er en selvfølge, men jeg synes ikke man bør presentere det for barna som en straff. "Skam deg, og rydd opp", liksom. Mer "nå ser det skittent ut her, så siden du skitnet til rommet er det rettferdig at det er du som vasker det".

[Gjest imli]

Jeg er enig i at man skal rydde opp hvis man har rotet til huset, men vet ikke om jeg ville kalt det straff. Man kan jo ikke leve i en svinesti, og det mest naturlige er at den som har rotet rydder opp. Det er bare en naturlig ting.

Å hjelpe til med å rette opp det man har gjort galt er en selvfølge, men jeg synes ikke man bør presentere det for barna som en straff. "Skam deg, og rydd opp", liksom. Mer "nå ser det skittent ut her, så siden du skitnet til rommet er det rettferdig at det er du som vasker det".

Brukte vel det ordet av mangel på annet. Men om man kaller det straff eller konsenkvenser for egen handlig eller noe annet er vel det samme

[Gjest Gjest]

Brukte vel det ordet av mangel på annet. Men om man kaller det straff eller konsenkvenser for egen handlig eller noe annet er vel det samme

Ja, poenget mitt var bare at jeg er enig i at barn skal være med å rette opp det de har gjort. Men jeg er ikke tilhenger av straff i betydningen husarrest osv.

[Gjest Stjernedryss]

Ja, poenget mitt var bare at jeg er enig i at barn skal være med å rette opp det de har gjort. Men jeg er ikke tilhenger av straff i betydningen husarrest osv.

Straff, konsekvenser eller hva man velger å kalle det bør i hvertfall være direkte knyttet opp mot handlinger. Søler de til hele huset må du rydde opp etterpå. Ødelegger de bilen kan man si, nå kan vi ikke dra på tivoli i dag fordi bilen en ødelagt, eller si at man ikke kan kjøpe den leken likevel fordi man må bruke pengene på å fikse bilen, kaster barnet en sten i hodet på noen ved et uhell skal man oppforde barnet til å si unskyld og gi trøst, den som selv få en stein i hodet må få lov til å blir sint, vi er mennesker og har lov til å reagere, er barnet helt rabiat en dag og ikke tar hensyn til andre er time-out eller å gå på rommet en passe løsning.

Alt handler vel om å lære barna at de lever i en verden med mange andre og at alle må bidra til at det blir et hyggelig sted. Mange barn blir lei seg og får skyldfølelse når de skjønner at de har gjort noe galt, da kan det også være greit å trøste litt "Jeg skjønner at du ikke mente å gjøre noe galt,alle gjør feil noen ganger men vi må ordne opp likevel"

[Gjest vsn]

Ok, her er et lite (dessverre sant) eksempel:

Gutt, 15 år, går over en bil. På panseret og på taket. Det blir bulker i taket som mora må betale 20000 i rep.kostnader på. Hva ville dere gjort her?

[Gjest Eleonora]

Enigt i mye, men jeg synes ofte at vi voksne er fæle til å forvente en viss oppførsel fra foreldre til "rampunger". Vi blir indignert av noe en unge gjør, og forventer at ungen straffes på en eller annen måte. Om ikke så synes vi liksom ikke at foreldrene gjør jobben sin. Jeg vet om mange voksne som ikke ville syntes det var nok at en unge ble snakket til. Han burde fått husarrest, eller inndratt lørdagsgodteri, eller lommepenger eller et eller annet.

[Frey]

Ok, her er et lite (dessverre sant) eksempel:

Gutt, 15 år, går over en bil. På panseret og på taket. Det blir bulker i taket som mora må betale 20000 i rep.kostnader på. Hva ville dere gjort her?

Han måtte ha skaffet seg en jobb som gjør han istand til å betale skadene. I tillegg hadde jeg nok brukt husarrest/inndragelse av privilegier der det smerter mest: hadde han levd og åndet for dataspill hadde jeg inndratt pc'en f eks.

[Gjest Stjernedryss]

Ok, her er et lite (dessverre sant) eksempel:

Gutt, 15 år, går over en bil. På panseret og på taket. Det blir bulker i taket som mora må betale 20000 i rep.kostnader på. Hva ville dere gjort her?

En 15 åring er stor nok til å skjønne at det man gjør får konsekvenser. Jeg ville ha indratt goder og hatt en masse samtaler med gutten. Det er også lov å vite at man blir sint og lei seg når sånt skjer, sinne og frustrasjon er ganske vanlige reaksjoner hos en som har fått ødelagt bilen sin eller en som må ut med 20000kr for unødvendige hendelser. En nedbetalingsordning for å betale skadene blir vel håpløst da 15 åringer stort sett jobber og tjener veldig lite. Men man kan jo si at gutten ikke får lommepenger på en stund fordi moren ikke har råd til å betale det nå. Så få han heller tjene siden egne penger. Dette varierer jo veldig fra familie til familie etter hva slags vaner og økonomi man har.

[Gjest Gjest]

Ok, her er et lite (dessverre sant) eksempel:

Gutt, 15 år, går over en bil. På panseret og på taket. Det blir bulker i taket som mora må betale 20000 i rep.kostnader på. Hva ville dere gjort her?

Jeg tror jeg ville satt gutten til å jobbe - enten ta en ekstrajobb (som ikke går utover skolen) eller gitt ham nye faste oppgaver hjemme, så han kan tjene inn noe av pengene, symbolsk eller faktisk. Så lærer han kanskje at skadeverk koster penger, og at man må jobbe for å tjene dem... Å straffe bare med husarrest, time out og liknende generelle ting vet jeg ikke om har så veldig mye for seg, det kan kanskje være et supplement for å få barnet/ungdommen til å skjønne at det har gjort noe galt, men jeg tror, i hvert fall i teorien, at det er vel så viktig å få fram konsekvensene. Dessuten - om jeg oppdaget barn/ungdom som gjorde alvorlige rampestreker (som noen her som kastet snøballer på biler slik at minst én frontrute ble knust) og fant ut hvem de var, ville jeg fortalt foreldrene deres hva jeg hadde sett.

[Gjest Gjest]

Enigt i mye, men jeg synes ofte at vi voksne er fæle til å forvente en viss oppførsel fra foreldre til "rampunger". Vi blir indignert av noe en unge gjør, og forventer at ungen straffes på en eller annen måte. Om ikke så synes vi liksom ikke at foreldrene gjør jobben sin. Jeg vet om mange voksne som ikke ville syntes det var nok at en unge ble snakket til. Han burde fått husarrest, eller inndratt lørdagsgodteri, eller lommepenger eller et eller annet.

Han måtte ha skaffet seg en jobb som gjør han istand til å betale skadene. I tillegg hadde jeg nok brukt husarrest/inndragelse av privilegier der det smerter mest: hadde han levd og åndet for dataspill hadde jeg inndratt pc'en f eks.

Enig med første siterte, og dette er typisk straff som jeg ikke synes gir noen mening. Å måtte være med på å betale skadene holder i massevis etter mitt skjønn.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg synes det er viktig at foreldrene også ha lov til å vise at de blir lei seg eller sint. Alt etter som hvordan de reagerer. Det er eneste måten barn kan forstå at også voksne har følelser.

[Gjest vsn]

Jeg er enig med dere.

Jeg ville tvunget 15 åringen til å finne seg jobb f.eks avisbud e.l.

Så måtte han betalt tilbake hele summen til meg.

[Villa2000]

Nå har aldri min gutt gjort noe SÅ gale med vilje som jeg vet om. Hadde jeg sett eller fått vite at han hadde spasert over taket på en bil så hadde jeg sikkert eksplodert

Nå kan ikke jeg i min villeste fantasi se for meg at min sønn skulle gjøre noe slikt, men dersom han gjorde det så ville min første reaksjon sannynligvis blitt sinne etter alle oppskrifter og han hadde neppe vært i tvil om hva jeg hadde synes om påfunnet.

Hva straffen skulle blitt er vel litt usikkert derimot. Hjemme hos oss så prøver jeg å få ham til å være så ærlig som mulig. Dersom han ødelegger, knuser eller på en eller annen måte gjør noe som er feil så skal han si det til meg. Han får kanskje en liten formanning, men den er langt bedre enn om jeg finner det ut etterpå. Dessuten så kan det meste fikses

Dersom dem gjør noe galt så skal det ha konsekvenser, men jeg tror også at for store konsekvenser kan gjøre ting verre. 20000 er mye penger og i et slikt tilfelle så kunne nok noen konsekvenser vært ekstra plikter og mindre lommepenger en periode. Å ta fra dem pc, tv og alle penger med full husarrest vil sannsynligvis kun føre til han straffes mer enn at han gjør opp for seg.