ææææææ

[Solskinnsbolla]

jeg er altså forlovet, men jeg irriterere meg grønn og gul over mannen min- alle lydene han lager når han spiser, søling, alt han prater når vi er i selskaper- kjedelige temaer som jeg ikke klarer å interessere meg for, måten han avbryter både meg og andre når han andre prater, så treig han er til å gjøre ting her hjemme, at han som har en mye roligere jobbsituasjon og mer overskudd tar så lite initiativ til alt- både bryllupsforberedelser og nødvendig husarbeid, at han snakker lavt og usammenhengende og det er vanskelig å skjønne hva han sier, siden han er utenlandsk så snakker han ikke helt reint norsk, og jeg må oversette ting i sosiale sammenhenger........

jeg tenker på andre. jeg må slite for å ha lyst på sex.

er dette en fase eller burde jeg bryte- for jeg veit ikke om dette er kjærlighet når jeg kan irritere meg så grenseløst over et annet menneske

[lulle]

Hva liker du ved ham da? Er det flere ting enn den lange lista du har skrevet her??

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke se at dette er ting du skal måtte behøve å bryte for, men det er ting dere bør utsette bryllupsforberedelsene for. Du må kunne være sikker når den dagen kommer, og du trenger tydeligvis litt lenger tid på det.

Det kan være nerver, og det kan hjelpe å se i gjennom hvorfor du liker ham. Overgår de positive sidene de negative, kan du stole på ham, er han snill med deg, savner du ham når dere ikke er sammen, er ting kjekkere når han er med eller foretrekker du å gjøre ting uten ham etc. etc. etc.?

Men det høres ut som om dere trenger litt arbeid for å finne tilbake til følelsene dere i mellom. Alle forhold behøver å jobbes med, og det høres ut som om dere ikke har gjort det på ei stund.

Mannen min har også mange irriterende sider og egenskaper, men jeg irriterer meg ikke over dem. De er der og er en del av ham og jeg har akseptert dem og da behøver jegi kke irritere meg over dem lenger. Jeg tror det er et viktig punkt, at man er villig til å godta alle de negative sidene og ikke henge seg opp i dem lenger. Ingen er perfekte, inegn ektekspa er uten uenigheter, men jeg tror viljen til å leve med dem og lære seg å takkle dem er et viktig element i et ekteskap. mannen min gjør mye teit, men alt det positiver overgår mange ganger det negative, så det negative er ikke viktig i den store sammenheng.

[Solskinnsbolla]

Jeg kan ikke se at dette er ting du skal måtte behøve å bryte for, men det er ting dere bør utsette bryllupsforberedelsene for. Du må kunne være sikker når den dagen kommer, og du trenger tydeligvis litt lenger tid på det.

Det kan være nerver, og det kan hjelpe å se i gjennom hvorfor du liker ham. Overgår de positive sidene de negative, kan du stole på ham, er han snill med deg, savner du ham når dere ikke er sammen, er ting kjekkere når han er med eller foretrekker du å gjøre ting uten ham etc. etc. etc.?

Men det høres ut som om dere trenger litt arbeid for å finne tilbake til følelsene dere i mellom. Alle forhold behøver å jobbes med, og det høres ut som om dere ikke har gjort det på ei stund.

Mannen min har også mange irriterende sider og egenskaper, men jeg irriterer meg ikke over dem. De er der og er en del av ham og jeg har akseptert dem og da behøver jegi kke irritere meg over dem lenger. Jeg tror det er et viktig punkt, at man er villig til å godta alle de negative sidene og ikke henge seg opp i dem lenger. Ingen er perfekte, inegn ektekspa er uten uenigheter, men jeg tror viljen til å leve med dem og lære seg å takkle dem er et viktig element i et ekteskap. mannen min gjør mye teit, men alt det positiver overgår mange ganger det negative, så det negative er ikke viktig i den store sammenheng.

han har følelser i massevis han, og skjønner ikke at noe kan være et problem- det er jeg som er problemet her- jeg må jobbe med innstillingen min for jeg kan ikke forandre han- så når jeg sier ifra at ting ikke er ok, så svarer han svært fornuftig, men ingenting blir forandret- jeg har sagt at jeg er veldig usikker, men allikevel fortsetter ting som før- jeg lever i en sukkerspinnverden- jeg blir helt deppa av det her, jeg føler meg ond og utankknemlig.

[Gjest Gjest]

han har følelser i massevis han, og skjønner ikke at noe kan være et problem- det er jeg som er problemet her- jeg må jobbe med innstillingen min for jeg kan ikke forandre han- så når jeg sier ifra at ting ikke er ok, så svarer han svært fornuftig, men ingenting blir forandret- jeg har sagt at jeg er veldig usikker, men allikevel fortsetter ting som før- jeg lever i en sukkerspinnverden- jeg blir helt deppa av det her, jeg føler meg ond og utankknemlig.

Som du sier, det er ikke nødvendigvis grad av følelser som avgjør men mer instillingen. Jeg har lagt fra meg "våpnene" og annerkjennt at mannen min har sine mangler akurat som meg, og derfor klarer jeg å overse dem uten at de irriterer meg. Det hele gikk rett og slett på min instilling, og til slutt fant jeg ut at jeg ikke hadde noen rett til å avgjøre hvordan han skulle spise (jeg ater forlk som smatter jeg og) etc. Han er som han er og for å få alt det gode med ham må jeg også ta med det dårlige.

Du er ikke ond og utaknemmlig men usikker, det er positivt at du stopper opp og tenker etter disse tingene før dere gifter dere, mange gjør ikke det og ender opp med et ulykkelig ekteskap. Mange går inn i ekteskapet uten å ha et bevisst forhold til de negative sidene også, så du er ikke utakknemmelig, men fornuftig som ser etter disse før eksteskapet slik at du kan se om dette virkelig er noe du kan leve med.

Jeg tror dere må sette dere ned sammen å ha en skikkelg samtale om samliv, eksteskap, verdier, hvor dere vil i livet etc. Dersom dere er enige i alle disse tingene klarer du kanskje også å se at det er de tingene som er de viktige, og klare å legge fokuset vekk fra detaljene som egentlig ikke er så viktige, som måten han spiser på, snakker på etc?

[kim_84]

Det å gifte seg er et veldig stort steg vidre i livet. Jeg tror du bør tenke deg om flere ganger før du velger å gå den veien, med tanke på at du er usikker på alt.

Man merker det veldig godt når man har truffet den rette, ting skal ikke være sånn som du forteller. Om han ikke klarer å forandre seg litt etter deg, så ser jeg ikke helt poenget med at du skal leve med den irritasjonen i alle år. Da vil du en vakker dag sprekke og mange år blir ødelagt.

Legg alt til rette og finn ut av ting før du gror deg helt fast

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hvor lenge har dere vært sammen da? Har han vært sånn hele tiden? Kanskje noe slags parterapi hadde vært fornuftig siden dere planlegger å gifte dere?

Ønsker dere lykke til ihvertfall

[jannamor]

Om du skal bryte eller ikke, kan ingen svare på unntatt deg selv.

Jeg synes ikke dette høres noe godt ut. I hvertfall ikke at han ikke ser seg villig til å jobbe for å forbedre forholdet. Begge må gi og ta. Hvis han ikke er villig til å jobbe med deg, mot et bedre forhold, hvordan skal det utvikle seg i fremtiden da?

Jeg synes tipset om å lage en liste er super. Det har funket for meg mange ganger i tidligere forhold. Hvis den negative listen er lengre og mer tungtveiende enn den positive listen, burde du vurdere dette forholdet en gang til.

Det er bedre og gå fra hverandre nå, før bryllupet, og alle utgiftene til det. Skilsmisse, det er unødvendig hvis du er usikker allerede nå?

Jeg ville uten tvil gått. Ja det gjør vondt, men vil det forholdet du er i, bli bedre uten at han er villig til å jobbe med deg? Hvordan skal det bli med barn? Og i vanskelige perioder? Man må kunne samarbeide.

Jeg er forlovet selv, og jeg har ikke i nærheten av å føle slike ting. Kanskje når jeg er superhormonell en dag i mnd, men ikke i nærheten av det du føler. Vi utfyller hverandre, og jeg elsker alt ved han. Alt han gjør med meg. Følelsen jeg har, når jeg er med han

Den rette vil ikke gi deg slike følelser. Det er min personlige mening.

valget kan ingen andre enn du ta

Endret 2. desember 2007 av jannamor

[Gjest Gjest]

Dersom man tror at den rette ikke kan gi negative følelser, og at samlivet i alle perioder vil fungere like bra, mener jeg at man ikke har en realistisk innstilling til samlivet.

Jeg har vært sammen med min mann i 7 år. I år 2-4 hadde vi en ganske tung periode, vi hadde mye problemer, kranglet veldig mye, hadde lite sex, og veldig mye med ham irriterte meg. Det var utenforstående ting som gjrde a vi begge ikke var på vår mest positive side, vi var begge slitne og endre opp med å tære på hverandre i stedet for å bygge på hverandre. MEN; vi ønsket altdri å gå fra hverandre, vi visse begge to at dette var noe vi skulle komme oss i gjennom. Prosessen tok langt td, vi måtte samkløre oss og få tilng til å funke helt på ny igjen og egentlig bli kjennt med hverandre på en ny måte. Vi måtte begge lære å gidta de negative sidene til partneren uten å forsøke å forandre disse.

Vi kom oss gjennom problemene, lærte hverandre å kjenne og vet nå at vi stiller veldig sterkt da vi har sett hverandre på det mest negative og ingen av oss var villige til å gi opp. Ting kan forandre seg i livet, man kan bli syk, miste jobben, ha det tøfft når man får barn etc. Dette kan gjøre at ting går i bølgedaler og man ikke alltid har det så bra. Den negative listen kan til og med være lengre enn den positive. Det som er forskjellen er om man er villig til å kjempe og ikke gi opp.

Nå er vi gift og har det bedre enn noen gang sammen, hver dag ender jeg opp med å se nye positive sider med ham, og faktisk er jeg ganske så forelsket igjen også. Vi har blitt samkjlørte og utfyller hverandre 100%. Enda elsker jeg ikke alle sidene hans, megn jeg vet å ta det dårlige med for å få allt det positive.

Det dere må se på er om dere er villige til å forsøke, villige til å jobbe, villige til å lære å kjenne hverandre bedre slik at dere kan forstå hverandre bedre, villige til å godta de negative sidene etc. Er dere villige er det håp men hva som er rett for dere er det bare dere som vet. Slike ting er alltid helt individuelle, og det er bare dere som vet om dette er verdt å fortsette med. Jeg ville bare vise at det er fullt mulig å ha det ganske så dårlig i et samlig, men likevel være den rette for hverandre, forutsatt at man er villig til å jobbe.

[jannamor]

Jeg har aldri sagt at et samliv bare er positivt og at det aldri kommer negative følelser.

Det er de "dalene" som gjør at man knytter jernsterke bånd mellom seg.

Jeg vet godt hvordan det er å være i en dal.

Men man må jobbe sammen gjennom den, sammen.

Sammen er et nøkkelord. Man kan ikke gjøre det alene.

Hvilket jeg føler at solskinnsbolla må.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri sagt at et samliv bare er positivt og at det aldri kommer negative følelser.

Det er de "dalene" som gjør at man knytter jernsterke bånd mellom seg.

Jeg vet godt hvordan det er å være i en dal.

Men man må jobbe sammen gjennom den, sammen.

Sammen er et nøkkelord. Man kan ikke gjøre det alene.

Hvilket jeg føler at solskinnsbolla må.

Jo da, men i frustrerte perioder har nok også jeg følt at det var joeg som jobbet mest, og han i andre perioder. Det har absoludt vært perioder hvor den ene av oss har dradd mer av lasset for å få ting til å fungere enn den andre, perioder hvor den ene var langt mer missfornøyd enn den andre etc. Etter mye om og men klarte vi å komme frem til hvordan vi kunne gjøre det sammen, men veien frem til vi fant det følte vi oss nok litt alene på. Vi måtte jobbe oss frem til å finne ut hvordan vi kunne gjøre det sammen, før det stod vi på hver vår side og beskyldte verandre og var ikke mye sammen om problemene. Men etter hvert lærte vi, og fant frem til hva dette "sammen" var.

[Gjest Gjest]

Du kan så visst irritere deg over et menneske du elsker grenseløst... det er jo akkurat det kjærlighet er:

Å elske noen til tross for alle deres feil og mangler.

Av og til kan irritasjonen føles overveldende, og i andre perioder vil du knappest legge merke til "særegenhetene".

Et eksempel: Snakk med ektepar som har sovet ved siden av hverandre i nesten en mannsalder. De får ikke sove hvis partneren ikke ligger ved siden av dem og snorker, fiser, mumler, eller lignende. De kan irritere seg over det i hverdagen, men når de ikke lenger har lydene der, er det som om tryggeten mangler.

Dette er kjærlighet!

[Solskinnsbolla]

gud, jeg er virkelig takknemlig for alle svar. jeg føler meg så alene og søvnproblemene tårner seg opp. jeg følte at jeg ikke hadde noen å åpne meg for, jeg skal lese gjennom alle svarene enda en gang!

lots of love to you all