Hjelp

[Gjest meg2]

Det har sikkert vært utallige innlegg av samme type innom her... Men jeg skriver likevel, for jeg trenger virkelig å lette litt på lokket og få ut litt "damp"... Dessuten skal det bli interessant å lese hva andre ev. mener...

Jeg har vært sammen med en fyr i 5 år. Jeg er 25, han 33. Jeg er bare helt enormt glad i fyren, men forholdet har vært turbulent til tider. Begge har "skyld" i det.

Han er deprimert, og til tider gjennomgår han veldig tunge depresjoner, vil jeg si. Jeg vet godt hvor tøft det kan være, for jeg periodevis er jeg deprimert selv. Men når det tunge tankene kommer oppsøker jeg alltid hjelp (venner, lege, osv.) Har prøvd å overtale han til å gjøre det samme. Men han oppfatter å oppsøke hjelp som "svakt", at det vitner om dårlig mental styrke, så å søke hjelp er ikke aktuelt. Når de vonde tankene kommer, pleier han i stedet å psyke meg ned for å psyke seg selv opp. Han kan si mange virkelig sårende ting som virkelig "biter". F.ex har han sagt at jeg aldri kom til å fullføre studiet el. bestå examen, fordi jeg ikke hadde viljestyrke/selvkontroll til å gjennomføre det. (Jeg ble best i klassen, forresten) Han har også sagt at jeg kommer fra en resursløs familie, siden de har verken penger eller utdanning, to ting som han setter svært høyt.

Han pleier å sitte i timevis foran pc'en. - Jeg tror han bruker det som en slags "virkelighetsflukt" fra depresjonen. I de to siste årene har han brukt nesten all fritid foran skjermen. Etter en endt arbeidsdag sitter han og spiller dataspill fram til leggetid. I helgene bruker han stort sett all tiden på det samme. Bortsett fra noen korte pauser for å kose litt med meg, spise, gå på do og andre ting, pleier han å sitter foran pc'en og spille fra morgen til kveld. Han har selv sagt at han er avhengig. Noen ganger har vi funnet på ting sammen som å gå en tur i parken, osv. Det har hendt at jeg har blitt drittlei, slått neven i bordet og og nærmest forlangt at pc'en må kuttes ut. Det har funka i noen dager, så er det tilbake til det samme.

Han har jo mange gode sider også. Når jeg kom sliten hjem fra jobb, massere skuldrene mine. Han ga meg alltid et hadet-kyss på pannen før han gikk på jobb om morran. (savner det!) Jeg er alltid veldig frossen av meg, og når jeg frøs pleide han å komme med teppe til meg og koke te. Han pleide alltid å si at jeg var verdens vakreste jente. Om kvelden, før vi la oss pleide vi å ligge i sengen, holde rundt hverandre og fortelle litt om hvordan dagen hadde vært. Han vet hvor mye jeg hater husarbeid, så han pleide å gjøre mye mer enn meg!

I perioder har vi også hatt en del problemer i samlivet sånn rent seksuelt. For noen år siden ble jeg voldtatt, og har strevd mye med vonde tanker i ettertid. Jeg har vært hos psykolog, og fått mye hjelp der. Likevel har det vært tøft for oss begge i perioder. Han har hele tiden vist utrolig forståelse og aldri presset med til noe som helst. Imidlertid er det ikke bare meg som har hatt problemer på dette området, i perioder da han var skikkelig deprimert, orket han ikke tanken nærhet i det hele tatt.

Jeg dro på ferie, og ble borte i noen uker. Fikk mye tid til å tenke på forholdet vår, og da jeg fikk tingene litt på avstand, sto det helt klart for meg at ting måtte forandres på.

Da jeg kom tilbake, ringte jeg til han. Han skjønte med en gang at noe var galt. Jeg ville helst at vi skulle møtes ansikt til ansikt for å snakke, men så ble det bare på telefonen likevel. Jeg fikk ikke sagt alt jeg ville si. Han fortalte at han hadde møtt en annen, men at det var ikke så seriøst, sa han. Jeg ble så sint og lei meg at jeg sa jeg hadde gjort det samme - møtt en annen, altså. Så slo jeg opp. Det er nå 3 uker og fire dager siden, og jeg savner han noe aldeles forferdelig.

I helgen fikk jeg meg en virkelig smell. Jeg fikk vite av noen felles venner at han har vært utro - mange ganger. Jeg hadde ingen anelse om det!!! Føler meg helt utrolig såra. Samtidig er jeg litt skuffet vennene også, fordi jeg ikke har fått vite noe før nå. Jeg lurer på: Kan utroskap rettferdiggjøres? I perioder så har det vært dårlig med sengekos, som jeg fortalte. Han er veldig lidenskapelig, og har behov for mye oppmerksomhet.

Han har sendt meg meldinger hvor han har skrevet at han savner meg. Vi har også snakket på telefonen, hvor han har sagt at han kan forandre seg.

Jeg fikk også vite av venner han har tatt med den nye dama på hytta i helgen. Det var som å få en mental ørefik da jeg hørte det. Vi pleide å dra dit for å slippe unna en stressende hverdag. Det var liksom tilfluktsstedet vårt. Så tok han med henne og humpa på henne der.

Hvorfor i huleste drar han på hyttetur med dama hvis han vil ha meg tilbake? Hva er det han VIL?

Etter helgen sendte jeg han en melding hvor jeg spurte hva i hel**** han drev på med, og ba han holde seg LANGT unna meg.

Jeg er så ufattelig glad i han, og har vært det i mange år. Det føles så rart uten han. Jeg kan ikke ta han tilbake, tror jeg, for hvordan skal jeg noensinne stole på han igjen? Føler meg helt tom innvendig. Jeg spiser ikke (har gått ned 5 kg på to uker) og klarer ikke å sove om nettene. Det gjør så jævlig vondt. Jeg har begynt å gjøre noe dumt. Jeg kutter meg opp på armene og beina med barberblad. Jeg høres vel litt "halv-gal" ut når jeg skriver det, men den fysiske smerten tar bort fokus fra den psykiske for en stund. Jeg er utrolig heldig som har gode venner som støtter meg. Jeg er mest mulig sammen med dem, for jeg er redd for at jeg kan gjøre noe dumt (skade meg selv) som jeg vil angre på senere. Jeg aner bare ikke hvordan jeg skal klare å takle dette.

Jeg har gått til legen, og fått antidepressiva. Har satt meg opp på venteliste hos psykolog også....

Det var min lange historie. Takk for at du tok deg tid til å lese! :o)

[Brudulja]

Huff a meg, det der hørtes jo helt forferdelig ut. Føler virkelig med deg. Du vil nok ha det ille en god stund fremover for man klarer jo ikke bare å glemme en fyr man er glad i på en dag eller to. Men i det lange løp så er det vel best å ende dette destruktive forholdet for godt. Noen personer frembringer mindre bra ting hos hverandre, da er det bedre å avslutte det før man får barn mener nå jeg. Bestevenninna mi sitter med to små barn og en mann hun ikke fungerer sammen med. De har stort sett vanskelige perioder tror jeg, men prøver å holde det gående fordi "vi har jo barn sammen og jeg er jo glad i han", som hun sier.

Tror samtidig dere bør prate ut på en ordentlig måte. Prøve å bli ferdig med det. Men selvfølgelig lettere sagt enn gjort.

Men blir jo litt bekymra når du sier du driver og kutter deg opp... Vet fam. din om dette?

Har ingen gode råd utover det at jeg mener du ikke kan fortsette med en sånn fyr. Vanskelig å sette seg inn i en sånn situasjon.

Håper det går bra med deg

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Jeg syns det høres ut som om du gjør det riktige.

Ut fra den veldig korte beskrivelsen av deres forhold, får iallfall ikke jeg følelsen av at dette egentlig er noe som du burde fortsette med. At du har det tungt og vanskelig nå er fullt forståelig, du har - såvidt jeg kan se, fått mange "sjokk", og det er i seg selv vanskelig å gå ut av et forhold.

Prøv å fokuser på det positive - du har venner, du har en utdannelse (hvor du faktisk ble best i klassen) og du har forhåpentligvis en jobb. Da klarer du deg! Du trenger ikke en mann som er (notorisk) utro og som nekter å få hjelp med sine problemer.

Det er alltid vanskelig å bli alene (for å si det sånn, du er ikke den første som har gått ned i vekt av det....), og det er lett å kun se de positive tingene som var i forholdet. Selv om du gjør det, og det er jo bra at du har positive minner fra et forhold som har vart så lenge, så betyr ikke det at du MÅ gå tilbake til han. For å være litt brutal: det høres vel ikke ut som om han egentlig vil ha deg tilbake heller da, når han allerede har fått seg ny dame.

Jeg har ikke så mange gode råd, men du klarer dette her!

sender deg en cyber-klem, og ønsker deg masse lykke til.

[Gjest Vega]

Den typen høres ikke videre god ut for tiden. Føler med deg, litt av noen meldinger du har fått i løpet av kort tid. Det med kuttingen er jeg ikke sikker på, men det er vel en reaksjon på sjokkene som har kommet for raskt etter hverandre. Kan jo drive hvem som helst til randen av galskap å bli utsatt for så mye på en gang.

Det virker som han tråkker på alt dere har hatt sammen. Har vært i en lignende situasjon selv, drakk mye alkohol i en tid for å døyve smerten, var på randen til å kutte meg. Var fysisk KVALM i lang tid, og greide ikke være alene, sov lite, spiste lite, var TOM for glede og energi.

Det første jeg ville gjort om jeg var deg, var å avkrefte at jeg hadde hatt en annen. (Det er jo løgn? Hvorfor lyge, hjelper ingenting, kan være en av grunnene til at han durer fram nå...) Så får dere kanskje ta en prat, for å snakke gjennom ting. Selv om det ennå er slutt, kan det være ting dere begge trenger å få avklaret. Dere har tross alt delt mye fint, ikke fokuser på det negative i forholdet, men sørg gjerne over at det som var bra er borte. (Men vær realistisk, har han vært notorisk utro - om dette er sant? - er det ikke så mye å dele livet med. Men er det sant? Ikke bare løse rykter? Det er mye enkelte kan finne på å spre av misunnelse, ondsinnethet, uvitenhet osv. så ikke ta alt for god fisk. Hvordan kan de vite at han har hatt sex? Har de sett/hørt det? Jeg har selv sovet over hos mannlige venner i vanskelige perioder, uten å hatt sex med dem. Men ryktene kan jo begynne å gå.)

Om typen min dro sin vei i noen uker fordi han var usikker på forholdet vårt, tror jeg kanskje jeg ville falt for fristelsen selv å rote med en annen i fortvilelse. Vet ikke, men det kunne skjedd, etter som hvem jeg traff... (Ikke med en som var forelsket i meg, men en som var ute etter å ha det gøy, og som jeg følte samhørighet med sånn ellers. Jeg ville nok sagt i fra at jeg ikke var klar for noe alvorlig.)

Det høres ikke ut som han har det så bra med seg selv, spilleavhengig, deprimert (en reaksjon på avhengighet, kan hende). Kan hende taklet han ikke å bli alene når du dro? (Jeg vet ikke, stiller bare spørsmål bare dere kan ha svarene på.)

Noen menn (kvinner også) er slik, de finner seg en annen straks det er slutt, klarer ikke vente/være alene. Søker trøst. Synes nesten synd på den andre som blir brukt på den måten, men det får jo vedkommende stå for selv. Personlig har jeg holdt meg unna menn som nettopp har hatt brudd bak seg, vil ikke være noen trøsteklut. (Men har nok brukt sutteklut selv, men har sagt i fra at jeg ikke er seriøs... slik at jeg ikke skal såre.)

Vet ikke hva jeg skal råde deg til. Er mest fristet til å si: Ta han tilbake, bli kvitt det vonde og vær lykkelig sammen med ham. Vet så inn i hampen hvor vondt det gjør å ha det slik som du har det nå. Tror min også hadde seg en annen da det var slutt, ryktene nådde meg, men jeg valgte å bli i forholdet og se framover. Var ikke selv utro da. (Det var med en exen) Dessuten følte jeg meg altfor skjør (utmattet, søvnløs, forvirret, glad i ham, sint på ham, kvalm, trist, tom osv.) til å ta en avgjørelse der og da. Det var j..... vanskelig og mye tvil. Men jeg visste at jeg kunne bestemme meg for å gå senere om jeg ville. Jeg visste at avgjørelsen var såpass alvorlig, at jeg ikke var nødt til å ta den der og da.

I dag har vi det bra, og jeg angrer ikke på at jeg ble. Men både jeg og han må se framover og ha fokus der. Vi kan ikke fokusere på snøen som falt i fjor, noen av oss. Alle kan gjøre feil. Vi er jo bare mennesker. Men man trenger ikke gjenta feilene, eller fokusere på dem hos hverandre.

Men høres ut som eksen din bør begynne til samtaleterapi, hva med å foreslå å lære pusteøvelser f.eks. eller Tankefelt-terapi (mot spilleavhengihet) Trenger ikke være hos en psykiater.

Uansett hva du gjør, ønsker jeg deg lykke til.