Når hun ikke vil til Pappa

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg er alene med ei jente på 7,5 år. Vi ble separert da hun var 3 år, og skilt da hun var 4. Jeg har hele veien pushet på slik at han skal ha samvær med henne. Første året hadde han henne kanskje 3 - 4 ganger. Etterhvert har det gått litt opp og ned. Nå har han henne hver 3. helg. Han ringer henne aldri og har aldri vist interesse for hva hun driver med eller noe.

Jeg er i mot å tvinge unger til å tilbringe tid sammen med noen når de ikke har lyst. Hun har uttrykt endel ganger at hun ikke synes det er så morsomt å være hos pappa (som har en samboer), men synes det er mye gøyere å være hjemme sammen med meg og min tilkommende mann, samt alle vennene sine. Min x og jeg bor 50 mil fra hverandre. Nå har det kommet til et punkt hvor hun har spurt om å få slippe å reise til Pappa. Jeg har spurt om vi kan hoppe over en helg (siden det nettopp har vært påske og hun har hatt masse samvær med hans familie), og heller at han har henne neste helg igjen, for kanskje lysten hennes har økt litt mer til da. Men det nekter han helt for. Han SKAL ha henne. Han vil ikke høre på at hun ikke vil. Han sier at de har det kjempegøy, mens hun sier at hun spiller data og ser på tv mesteparten av tiden, når de ikke er ute sammen med hans venner som hun ikke kjenner noe særlig.

Hva skal jeg gjøre? Er det urimelig å høre på hva hun sier? Jeg føler jeg har strekt meg langt for at han skal ha henne, men han har aldri tatt noe iniativ selv, før nå. Alt forandret seg da han fikk høre at jeg skulle gifte meg (dvs. han har ikke noe mer med henne å gjøre, men han ringer meg og skal være så 'fornuftig' og samtale om ting). Han truer stadig vekk om at han vil kontakte advokat, og jeg sier hver gang at det er helt greit. Har ikke noe problemer med å forsvare mine handlinger. Men jeg tenker på jentungen. Hva skal jeg gjøre?

NN

- rådløs -

[Gjest Anonymous]

Det er ikke urimelig å høre på hva deres felles barn mener. Alle som har felles barn må være fleksible mht. endring av samværstidspunkter. Det kan vel muligens være en løsning om du spør din eks om ikke dere kan ta en seriøs samtale om dette, enten bare dere to eller ved at du får hjelp av en tredjepart (FAMILIEVERNKONTOR). Uten at jeg er noen ekspert, så synes det kanskje som din datter har hatt og har for lite kontakt med sin far. Samvær hver tredje helg synes jeg er lite og da er det vanskelig å få noen nær kontakt. Det er også slik at samværsordninger må justeres i forhold til aldersutviklingen på barna og det er klart at når hun får venner der hun er mest, så er det vanskeligere å få henne til å reise bort. Uansett så synes jeg du skulle kontakte et familiekontor for en samtale, enten alene eller sammen med din eks. Du får sikkert også andre råd på dette nettstedet.

[Atilla]

Synes det er du som er urimelig jeg. Du vil at barnet skal ha mer kontakt med far, men samtidig høres det ut som om far ikke er bra nok..? Barnet ditt vil alltid være lojal mot deg - men også mot faren sin. Hvis barnet gir uttrykk for at det ikke er spesielt morsomt å være hos far - er det pga at det er det hun forventer at du vil høre?

Hvis barnefar bor 50 mil unna, synes jeg faktisk det er bra at han har henne hver 3 uke. Etter mitt syn vil reisekostnader utjøre en ganske høy sum ved samvær med henne, men han velger faktisk å betale for dette - for å få se sin datter.

Ikke spoler hans uker med barnet - vær mest mulig objektiv, og oppmuntre barnet når hun skal til faren. Det må jo gjøre det lettere for deg og?

Ring barnet når hun er hos faren, og hør hvordan det går. Ikke kutt hans samvær, da gjør du både deg selv og barnet ditt en gedigen bjørnetjeneste.

Hilsen en med erfaring med skilte foreldre, lite samvær med far, særkullsbarn på 6 år, og samboer med "helgepappa"

[Gjest Anonymous]

Hei, Atilla!

Han har brukt argumentet at det koster masse. Det siste halve året har jeg reist opp sammen med henne, og vi har delt utgiftene. Jeg sitter igjen med den største økonomiske belastningen.

Hun forventer ikke at jeg vil høre at hun har det dårlig der. Jeg oppmuntrer henne til å fortelle at de har kost seg, ja, jeg synes ikke det er urimelig at hun faktisk koser seg der heller. Jeg har overhodet ingen formening om at hun skal ha det kjipt der, men nå hun sier til meg at hun ikke har det bra der, så må jeg ta det alvorlig. Hun sier det langt utenom de gangene hun har vært der. Hun kan finne på å si det så plutselig at jeg ikke forstår hva hun prater om med en gang. Hun vet at hun kan være glad i andre mennesker enn meg og hun vet også at pappan hennes og jeg ikke er uvenner.

Jeg føler at jeg faktisk er objektiv når jeg reagerer etterhver. Hun har ikke villet til han på ganske lenge, men det er først nå, når hun gjentatte ganger har sagt det at jeg prøver å finne en fin måte å løse det på.

NN

[Gjest Anonymous]

og en annen ting. Hvis han er så interessert i henne, hvorfor ringer han aldri?

Har en bror som bor like langt fra sitt barn. Han ringer hver dag, til tross for at han bare har mobiltelefon.

Grunnen til at pappan til ungen min ikke ringer er fordi han ikke har noe å si til henne. Han har ringt to ganger på to år og da har han spurt om de skal dra på McDonalds når hun kommer oppover, for deretter å si hadet. Dette kan da umulig være å bry seg?

NN

[Sofia]

Dette er vanskelige saker. Men jeg skjønner deg utrolig godt som blir i tvil om hva du skal gjøre når hun stadig vekk sier at hun ikke har det bra hos pappa og at hun ikke vil dit. Jeg er selv alene med gutt på snart 8 år, og en jente på 4 1/2 og klarer å sette meg inn i din situasjon. Dessverre tror jeg det er mange fedre som tror at det er "nok" å plassere barna foran TV'n, PC'n, eller dataspill. Det er jo ikke rart at de synes det er kjedelig. Og så savner de vennene sine, det skjønner jeg også godt. Har du sagt til din eks at datteren deres trenger andre stimuli, en tur i skog og mark, dra til et badeland, skiturer,...whatever...bare ikke plassere henne framfor en skjerm. Da kan besøkene bli annerledes for både han og jenta. Å bli kjent med barnet sitt, rett og slett. Hva med å spørre om hun kan få ta med seg en venninne en helg? Selv om jeg forstår deg veldig godt med å ville holde henne hjemme, er det viktig at hun ikke mister den (lille) kontakten hun har med sin far. AT han ikke ringer...tror jeg også desverre er ganske vanlig. Min eks ringer heller aldri til barna, han har selv innrømmet at han glemmer det!!!!...det er jo for meg totalt uforståelig, men jeg har gitt opp med å få han til å ringe. Vil jo ikke tvinge han heller. Det blir hans tap, til syvende og sist. Du får bare prøve så godt du klarer å snakke med datteren din, få henne til å forstå at hun kan si til pappaen sin at hun vil gjøre noe annet, at hun vil at de skal finne på noe morsomt sammen, ute av huset.

Jeg har innfunnet meg med tanken på at han tar den kvantitets-tiden han må, men forsøker å lage kvalitetstid når de er hos meg. Slitsomt?..ja, til tider veldig, men det må kanskje bare bli slik?...

Bare noen tanker fra meg

12

[Atilla]

Hei igjen.

Huff da, det høres ikke bra ut. Det er iallefall fint at du deler på kostnadene med reising, der er du et sjeldent eksemplar vil jeg tro..

Har du prøvd å snakke med faren hennes? Vet at det ikke er like enkelt, han reagerer vel med å skyte ut piggene, men hva om du setter deg ned på forhånd og skriver ned det du ønsker å si? Og tar det opp med han - veldig forsiktig? Han er voksen og må kunne takle dette, hvis ikke kan det være store og vonde konsekvenser for både han og datteren deres. Forstår ikke han jeg, men kan godt tenke meg til hvordan han har det... Har et barn selv som jeg har vært veldig bekymret for, men etter at faren fikk samboer rettet det på seg. Vet du hvordan farens samboer er? Hvilket forhold har hun til barnet?

Kan hun gjøre noe for å hjelpe?

Du må iallefall være veldig forsiktig for ikke å tråkke noen på beina. Skal barnet til ham i dag?

[Gjest Turi]

Hei Anonym

Først vil jeg si meg enig med overstående i at samvær hver 3.helg med far som bor 50 mil unna er bra. I tillegg til feriene, er det vanskelig å få til mer.

Du sier at barnet ditt vet at du og far ikke er uvenner. Vel, hun vet nok også at dere ikke er venner, og at du ikke liker måten han forholder seg til henne på. Ikke fordi du sier det, men fordi barn ofte føler slik. Og gjennom dine innlegg viser du at du ikke syns han er noe spesielt god far (og at du kanskje ikke liker samboeren hans? Bare en følelse jeg fikk).

Jeg er vokst opp med min far 50 mil borte, fra jeg var 8 år gammel. Jeg så ham kun i noen ferier, aldri i helger. Jeg hadde ALDRI lyst til å reise til ham. Han var litt fremmed for meg, og jeg var litt redd ham. Han ringte heller aldri for å snakke med meg, det har jeg aldri tenkt over at var rart. Men det er jo lenge siden, og telefon/mobiltelefontilgangen var ikke den samme. Siden min mor var alene, trengte hun avlastning en gang i blant, så jeg måtte reise enten jeg ville eller ikke.

Når jeg var hos pappa hadde jeg ikke mitt livs beste dager, han gjorde alt annerledes enn jeg var vant til og trakk meg med på ting som jeg ikke ønsket å være med på fordi jeg ikke var vant til det. Han levde jo også et liv uten barn 95% av året, og var nok ikke flink nok til å innrette seg til det å ha barn.

I dag har vi et veldig godt forhold. Dersom min mor ikke hadde presset meg til å reise dit, ville han vært en komplett fremmed for meg. I dag ser jeg også at jeg ikke hadde det så ille de gangene jeg var der. Jeg fikk venner i området, jeg fikk oppleve ting som mamma aldri ville tenkt på å ta meg med på, og jeg fikk pappa til å huske at han faktisk hadde barn.

Et barns oppfatning er ofte farget av hva de er vant til. Xen din lever et annerledes liv enn deg, og din datter har problemer med å forholde seg til det. Jeg tror ikke det er skadelig for din datter å se at andre lever annerledes, og jeg syns ikke du skal stoppe samværet pga. dette. Dersom det hadde vært neglisjering/mishandling involvert ville det vært en annen sak.

Og du - det at han bryr seg nå - for første gang - det må du jo se som noe positivt. Det er jo absolutt en positiv endring som du burde ønske velkommen.1212[ Dette Innlegg er endret av: Sissan den 2002-04-05 10:11 ]

[Gjest Anonymous]

Hei!

For det første. Jeg prøver ikke å _stoppe_ samværet, men hoppe over en helg, eller forskyve den litt! For all del!

Når det gjelder samboeren hans, så er hun fryktelig lik meg. Hun er nok en medvirkende årsak til at jeg ikke er søvnløs når hun er der! Samboeren er ung (nå er hun 21 og de har vært samboere i 2 år), men hun vet hvordan hun skal behandle barn.

Jeg synes det hele er fryktelig vanskelig. Litt pga. at jeg har brukt masse tid på å få jentungen selvsikker. Da vi ble separert var hun som sagt 3 år gammel. Da hun var 4 år lot han henne være alene i leiligheten sin i nært en time, mens han var på butikken rett over gata. Også pga mine mangler endte hun opp med å få angstlignende oppførsel. Jeg fikk ikke lov å gå ut med søpla uten at hun var med, jeg måtte love at jeg aldri lot henne være alene (noe som uansett er uaktuelt i mine øyne). I perioder var det så ille at hun måtte være med meg på do. Det er da vondt å se at når hun først har blitt full av selvsikkerhet (Hun sang til og med solo på juleavslutningen på skolen i år! Gubban, var jeg stolt eller!!?!), så får hun ikke lov å bli hørt av han. Jeg tror han glemmer at hun ikke er 4 år lenger. Eller kanskje han glemte at hun var 4 den gangen hun var alene hjemme? Jeg vet ikke jeg, men jeg har nok fått et veldig spesielt forhold til min datter, siden jeg har vært helt alene med å få henne ut av den tilstanden vi begge fikk henne inn i. Til tross for at jeg pratet med han om problemene, så ville han ikke hjelpe meg. Han merket jo ikke på kroppen hvor ille det var når hun var der i knappe to dager av gangen. Det jeg sitter igjen med nå er frykt for at hun bli fysisk avhengig av meg igjen.

Ja.. jeg kan se at jeg nok er urimelig noen gang, og at jeg kanskje er bitter fordi han tar kreditt for at hun er den herlige jenta hun er. Han prøver å sette meg i et dårlig lys så fort han kan, og han ser ikke at det faktisk må jobb til for å ha et forhold til et barn.

Masse rot. Det er vanskelig. Ting blir forhåpentligvis bedre når vi kommer nærmere. Om 2 måneder flytter vi slik at han bor en times kjøring unna. Da er det nok litt lettere å trikse med helgene.

Det skal jo sies at han ikke er mye keen på å trikse med helger for han jobber 3 timer på lørdagen. Tiltross for at han gjør det hver helg, så gjør han en big deal ut av at han må ofre jobben sin osv osv

NN

[Gjest Turi]

OK, NN, da er jo situasjonen helt annerledes enn den var for meg, og innlegget mitt over blir litt malplassert.

Å flytte på en helg en gang i blant bør jo kunne la seg gjøre uten problemer for noen parter dersom ikke noe spesielt er planlagt.

Kanskje blir det bedre for jenta di når dere flytter nærmere. For det første kan hun da være der mer og bli mer vant til ham om dere alle ønsker det.

Og ikke minst kan hun ringe hjem til deg og faktisk vite at du kan komme og hente henne hvis hun blir redd. Vil tro at det blir lettere for deg også å vite at du kan hente henne når som helst om det skulle være nødvendig (og det håper jeg det aldri blir).

Lykke til! Flott at du kjemper for datteren din.

[AnonymBruker]

Jeg har også samme problem, min vil kun være med meg og ikke til pappa og ikke bestefar. Bestemor går greit, men aller helst meg. Hvordan løste dere det, ts? Vår er 2 år.

Anonymkode: d7d09...d68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har også samme problem, min vil kun være med meg og ikke til pappa og ikke bestefar. Bestemor går greit, men aller helst meg. Hvordan løste dere det, ts? Vår er 2 år.

Anonymkode: d7d09...d68

Tråden er 20 år.....

Anonymkode: c04f1...c6b

[Ost]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har også samme problem, min vil kun være med meg og ikke til pappa og ikke bestefar. Bestemor går greit, men aller helst meg. Hvordan løste dere det, ts? Vår er 2 år.

Anonymkode: d7d09...d68

 

Spørs om TS husker denne tråden etter 20 år.

[AnonymBruker]

Ost skrev (6 minutter siden):

 

Spørs om TS husker denne tråden etter 20 år.

Kanskje jentungen selv er her nå og kan fortelle om hvordan det var da hun var 7 år... 

Anonymkode: 89f04...e6f

[AnonymBruker]

Dette barnet er nå voksen 😄 

Anonymkode: eb0d5...08e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje jentungen selv er her nå og kan fortelle om hvordan det var da hun var 7 år... 

Anonymkode: 89f04...e6f

Det kunne jo vert interessant å høre da 😊

Anonymkode: 2d73e...576

[AnonymBruker]

Skulle likt å vite hvordan dert gikk

Anonymkode: d7d09...d68