Kjenner ikke igjen min egen far

[Gjest -utlogget nå-]

For ca 5 år siden skilte mine foreldre seg etter nærmere 30 års samhold, det var en ganske udramatisk skilsmisse som visstnok var planlagt en stund (ca 1-2 år), begge mine foreldre ønsket å vente til vi barna var "store". Far ble ganske raskt etter separasjonen sammen med ei 15 år yngre dame med to små barn. De er fortsatt sammen og er samboere. Selv om jeg ikke synes det var en drømmesituasjon var jeg (og mine søsken) i begynnelsen veldig positive til kjæresten til pappa. Da andre i familien synes det gikk vel raskt og at de ikke likte at hun var så ung, var vi de første til å forsvare han og sa at det viktigste måtte være at pappa hadde det bra.

I dag er jeg imidlertid ikke like positivt innstilt, jeg klarer ikke la være å klandre henne for en del av endringene i familien. Pappa har forandret seg helt enormt etter at han ble sammen med kjæresten sin og er blitt et menneske jeg knapt kjenner igjen. Jeg er vokst opp i en familie med 4 søsken, hjemmeværende mor og en nøktern inntekt. Penger har aldri vært et tema i vår familie og vi har aldri brydd oss om status. På dette området har mine foreldre vær gode forbilder.

Pappa har vært den som minst av alle har brydd seg om slike ting. Nå er han sammen med en dame som snakker veldig mye om jobb, økonomi, penger, statusfamilier, sjefene sine, osv. Jeg og søsknene våre fikk sjokk da hun begynte å snakke om min farfars verdier og hvor mye pappa kom til å arve en gang i fremtiden. Vi har ikke så godt forhold til farfar fordi han forlot farmor da pappa var liten, og de ikke hadde så mye kontakt i oppveksten. Hun snakket om at farfar var god for minst 80-90 mill, noe hverken jeg eller søsknene våre visste fordi det aldri har vært et tema i familien. Farfar er dessuten en nøktern mann, så det har aldri synes på forbruket hans heller. Vi spurte pappa om det stemte og han sa at han helt ærlig ikke visste. Det virket som om dette var noe samboeren hadde regnet ut på egenhånd (hun er økonom).

Pappa ringer aldri lenger, inviterer skjelden på middag og viser liten interesse for hva som skjer i livene våre. Han har mer eller mindre sluttet å gi bursdagsgaver og det har hendt han har "glemt" julegaver de årene vi ikke feirer sammen.

Hvis vi skal komme på besøk må han alltid spørre samboeren om det er greit, og alt må være veldig ordentlig med middag og alt. Vi får skjelden overnatte fordi de ikke har gjesterom med eget bad. (men de har 3 etagers hus med lekerom, kjellerstue og 2 bad.) Dette gjør at vi må bo i mammas 2-roms leilighet, stuet på lånte madrasser og sofaen de gangene vi er hjemme. (bor 50 mil unna)

Det verste er imidlertid at de gangene han må velge mellom sin gamle familie og sin nye velger han alltid den nye. Han prioriterte å feire samboerns barne-bursdag framfor begravelse i sin egen familie (onkel), han har nærmest ikke kontakt med sine egne søsken eller venner fra tiden med mamma. Pappa har ikke tatt kontakt med barndoms-beste-kompisen sin på 4 år fordi han og kona er venner med mamma. Han innrømmer åpent overfor oss at det er for å respektere at samboeren ikke liker at han og mamma har felles omgangskrets. Jeg vet at han har såret mange i familien og venner pga dette. Men de feirer av og til jul med eksen til samboeren fordi det er det beste for barna.

I sommer hadde han tatt kontakt med en av sine mer perifere venner og ønsket å gjenoppta kontakten. Til tross for at Mamma og kona hans er gode venninner. Jeg er overbevist om det kun har sammenheng med at kona er en av norges mest profilerte kjendiser og at samboeren vil smykke seg med å være i deres omgangskrets. da var plutselig ikke prinsippet om mammas omgangskrets så farlig.

Jeg er så sjokkert og lei meg over hvordan pappa har blitt. Han kjøper dyre reiser, smykker og gaver til sin nye familie og bruker mer penger enn han har. Han eier ikke hus eller bil(hun nekter han å kjøpe seg inn) og måtte putselig låne 200000 av farfar for et par år tilbake for å betale tilbake kortsiktig gjeld. (dette har vi fått høre av tante). Da lillesøster spurte om å få låne 2000 kr , til tannlege i vår, måtte han vente til neste lønning før han hadde råd, til tross for at han tjener nesten 1 mill i året. Det endte med at jeg, som er student, måtte låne henne pengene. Vi spør aldri pappa om økonomisk hjelp lenger, fordi vi vet at svaret er nei. jeg har ved flere anledninger måttet låne mine yngre søsken penger til depositum, legebesøk og andre ting jeg mener det er legitimt for unge studenter å trenge hjep til noen ganger. Mamma har ikke økonomi til å hjelpe 4 barn i etableringsfasen. Vi er redde for at pappa har rotet seg bort i økonomiske vanskeligheter.

Jeg har ved 3 anledninger de siste årene prøvd å konfrontere ham med hvordan vi opplever situasjonen. At vi savner han og at vi føler at han ikke bryr seg så mye om oss lenger. 1. gang skrev jeg et brev til ham fordi jeg synes det var vanskelig å si det face-to-face. Jeg brukte lang tid på å ordlegge meg og var opptatt av det ikke skulle forstås dithen at jeg ikke liker samboeren, men at jeg følte at han hadde glemt sine egne barn litt. Søsknene mine er yngre enn meg, og hadde trengt enda mer oppfølging fra han enn meg. Han svarte aldri på brevet og nevnte det aldri med et ord. 2. gang prøvde jeg og snakke med han alene. Han sa at de var trist hvis vi opplevde det sånn og at han aldri hadde ment det. Han skulle prøve å bli flinkere å ta kontakt og involvere oss søsken i hans nye familie. 3. gang var søsteren min også med, og vi snakket både med han og samboeren. Vi trodde det kanskje skulle bli bedre etter det, men det ble det overhodet ikke. Dagen etter var det som om samtalen var glemt.

For en kort periode var det slutt mellom pappa og samboeren og da gikk pappa tilbake til sitt gamle jeg og vi håpet alle at vi "fikk" han tilbake. Han gjenopptok noe kontakt med gamle venner og familie. Men da de ble sammen igjen var det tilbake til det samme.

Jeg er så sint og skuffet, og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg blir trist av å tenke på at mine framtidige barn ikke vil bli kjent med han som den flotte mannen jeg kjenner ham fra min barndom og oppvekst. Jeg var ei skikkelig pappa-jente og er såret over at han knapt viser sin interesse i livet mitt. nå.

Noen ganger tenker jeg at det var lettere om han var død, så slapp jeg å bli skuffet hver gang jeg snakker med han. Jeg begynner ofte å grine etter å ha vært der fordi jeg føler at han er så fremmed. Faren min som var så raus og snill har blitt en nikkedokke for samboeren sin og gitt opp sine egne verdier til fordel for hennes. Det gjør meg så ufattelig trist at jeg griner litt her jeg sitter. :gråte:

Har lyst å bryte kontakten med han, sånn som situasjonen er nå, er hverken han eller samboer et positivt tilskudd i livene våre. Men samtidig er det vanskelig å tenke at man skal bryte med sin egen far.

Dersom noen har råd eller liknende historier mottas de gjerne..

[Gjest Grafica]

Jeg har dessverre ikke råd å gi, men jeg vil bare gi deg min medfølelse. Jeg har også alltid vært en skikkelig pappajente, og kan ikke tenke meg hvor vondt du og søsknene dine har det.

Om ting ikke endrer seg, så må du og søskene dine tenke mer på dere selv, beskytte dere selv litt. Det sårer dere å ha kontakt med ham; kanskje dere kommer dit at dere må vurdere å gi opp kontakten selv, hvis det sårer dere for mye.

Lykke til! Håper det løser seg etterhvert på en måte dere alle kan leve med.

[Gjest TS]

Jeg har dessverre ikke råd å gi, men jeg vil bare gi deg min medfølelse. Jeg har også alltid vært en skikkelig pappajente, og kan ikke tenke meg hvor vondt du og søsknene dine har det.

Om ting ikke endrer seg, så må du og søskene dine tenke mer på dere selv, beskytte dere selv litt. Det sårer dere å ha kontakt med ham; kanskje dere kommer dit at dere må vurdere å gi opp kontakten selv, hvis det sårer dere for mye.

Lykke til! Håper det løser seg etterhvert på en måte dere alle kan leve med.

Takk, det varmer.. Føler meg som en drittunge som sutrer over farens nye kjæreste..

jeg vurderer å ikke ta kontakt med han, det vil i praksis føre til brudd, fordi han aldri tar kontakt selv. Sist han ringte tullet jeg med mannen min og sa "hvem er død nå" for han ringer aldri. Det viste seg at grand-tanten min var død.

Samtidig er jeg redd for at pappa er syk på en eller annen måte. At han er i en form for midtlivskrise, depresjon eller noe.. Det økonomiske rotet og isolering fra familien sin kan tyde på det.. På den annen side er han svært aktiv med hennes familie, så jeg må kanskje bare innse at vi ikke er så viktige for han lenger.. jeg håper bare han innser hvilken tabbe han gjør ved å skyve de som er glad i ham fra seg sånn..

en gang påpekte jeg at han var i ferd med å bli som farfar ble han rasende, for han var ikke på noen måte lik den fyren. Han er svært skuffet og sint på sin egen far for behandlingen de fikk som barn. Nå gjør han det samme mot sine egne barn... :gråte:

Jeg tror problemet ligger i at pappa er mer forelsket i sin samboer enn hun er i ham, derfor skjer det meste på hnnes premisser i frykt for å miste henne. Jeg tror hun ser på pappa som en økonomisk trygghet og en fantastisk ekstra-far for sine barn. Den dagen han er blakk eller hun møter en mer interessant fyr, tror jeg det er over og ut for han.. jeg kan selvfølgelig ikke vite dette sikkert, men det er den følelsen jeg sitter med. ..

[Gjest why?]

Jeg skjønner at dette er veldig trist for deg, og det er heller ikke moro å ikke være en del av sin egen fars liv lenger. Men å legge all skyld over på hans nye samboer syns jeg ikke er helt fair. Din far er vel ingen nikkedukke heller, han er en voksen mann og er ansvarlig for sine egne handlinger. Det er han som velger å kutte ut barn og venner, og som har "pengetrøbbel". Det kan godt hende at han lever over evne og har kuttet ut kontakt med folk for å tekkes sin nye samboer, men samtidig er det hans valg å gjøre det. Og de konsekvensene som det fører med seg må han leve med. Det er mange som ikke er fornøyd med sine egne foreldre som dessverre oppdager at de har blitt likedan selv, og nå er det din far som har havnet i sin fars rolle.

Jeg vet ikke om det er noe du kan gjøre, for hvis du presser han og kanskje snakker negativt om hans samboer så vil han trekke seg lenger tilbake. Noen har en tendens til å unngå samvær som trykker på samvittighetsknappen, det er bedre å unngå samvær enn å risikere å bli konfrontert med sine mangler. Du må nesten bare håpe på at han våkner en dag og ser hva han går glipp av, tross alt har du prøvd så godt du kan med å bevisstgjøre han på problemet.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Dette lignet veldig på min historie, selv om jeg ikke kan si at faren min forandret seg like mye som din etter skilsmissen. Men jeg kjenner godt igjen den følelsen av å føle seg nedprioritert på grunn av den nye familien.

Da mine foreldre skulle skille seg, var jeg helt enig i beslutningen, og jeg ønsket pappas nye kjæreste velkommen. Alt så ut til å være fryd og gammen, til jeg fikk en sterkere og sterkere følelse av å bli nedprioritert. Hans nye dame hadde to små barn fra før, og hun tok det for gitt at de skulle bli prioritert framfor oss fordi de var små. Det er jeg enig, men ikke så mye som de ble. Jeg kunne nevnt mange eksmepler på hvordan hun fikk oss til å føle oss utenfor.

Pappa så mye av dette, men turte ikke å si noe, fordi han var forelsket for første gang på mange år, og fordi han ikke ville at enda et forhold skulle gå dukken. Hun tvinnet han rundt fingeren, og hun gjorde som hun ville med oss. Hun var hyggelig, men det lå alltid en ekskluderende holdning under. De bodde faktisk i vårt gamle hus, og hun var svært opptatt av å understreke at vi var gjester, og at vi ikke måtte tro at vi fortsatt bodde der (noe jeg delvis kan skjønne, men det var noe med måten det ble gjort på). Når vi var på besøk i hjembyen, måtte også vi sove hos moren vår i en liten leilighet, framfor i barndomshjemmet vårt som hadde massevis av soverom.

Nå skulle ikke dette egentlig handle om meg, men jeg merket at mye av de gamle følelsene kom tilbake når jeg leste det du skrev. Enden på visa for min del, ble at jeg ble mer og mer krevende. Jeg sa til pappa at han måtte inkludere oss mer, og at det var sårende hvordan hennes følelser alltid ble prioritert. Han prøvde å ordne opp, noe som endte med at hun ikke var på talefot med meg på flere måneder. Da fikk pappa imidlertid nok, og han avsluttet forholdet, på grunn av det og på grunn av en hel del andre ting.

Jeg følte også at vi fikk mye av faren vår tilbake da det ble slutt. Han har siden det blitt sammen med en annen dame, men hun har på ingen måte endret han fra sånn han var. Han er den samme gamle, som er hjelpsom, ryddig, sporty og presis (motsatt av det han var med hun andre).

Sånn jeg ser det har du to valg: enten å fortsette med jevne mellomrom å uttrykke det du føler, og nekte å la ham slippe unna før du har fått en ordentlig reaksjon og gjerne et løfte om endringer. Spør hva han tenker siden han oppfører seg sånn, og om han skjønner hva det gjør med deg. Ikke vær redd for å gi ham dårlig samvittighet. Det andre valget blir å prøve å distansere seg, slik at du blir mindre såret av oppførselen hans. Jeg syns det ville være utrolig synd om du brøt kontakten med han, og jeg tror ikke det er det du egentlig vil? Går det eventuelt å si det til han, at du er så lei og såret at du vurderer om det ville være lettere for deg at dere ikke har kontakt? Kanskje han da skjønner alvoret?

Jeg gir deg en Slike familieting er aldri enkle, og barna blir gjerne skadelidende selv om man er voksne barn.

[Dalila]

Kjenner meg litt igjen jeg også gitt.

Men hos oss hadde den "nye" dama barn på alder med oss. Med årene har det blitt barnebarn på begge sider, og det er veldig stor forskjell på inkludering. I tillegg klandrer min far MEG fordi vi ikke har mer kontakt... Det gjør vondt at han ikke ser situasjonen fra vår side, men jeg har egentlig resignert. Holder kontakten noenlunde, men når du nærmest må be om audiens for å kunne stikke innom, mens hennes barn og barnebarn er daglige gjester, så blir det litt kunstig.

Jeg prøver å tenke som så, at jeg er voksen og klarer meg selv. I tillegg har jeg en mamma som alltid er der for oss. Det får bare holde, for situasjonen vil nok aldri endres.

Tror egentlig ikke at noen med vilje har skjøvet oss vekk, men alle burde være sine egne nærmest. Hun er det, men faren min er tydeligvis mest opptatt av å unngå konflikt i hverdagen.

[Gjest snazaroo]

Uff, dette var triste saker.

Jeg har egentlig ingen råd, da jeg iekke har opplevd det samme. Jeg har derimot mistet faren min da han plutselig døde, jeg var da 15 år.

Det er mange ganger jeg tenker at det hadde vært så godt om han var her i livet vårt, at han ble kjent med barna våre osv.

Du skriver at du noen ganger kunne ønske han heller var død, men der kan jeg skrive under på at det er ikke noe godt det heller.

Jeg vet at du naturligvis ikke mener det på den måten altså. Du skal vite at jeg har tenkt mye rare tanker i forbindelse med at pappa døde....

Hadde han levd, hadde jeg iallefall hatt muligheten til å prate med han.

Mitt råd er; forsøk snakke med han igjen.

Han er jo pappaen din, innerst inne.

klem

[Gjest TS]

Jeg skjønner at dette er veldig trist for deg, og det er heller ikke moro å ikke være en del av sin egen fars liv lenger. Men å legge all skyld over på hans nye samboer syns jeg ikke er helt fair. Din far er vel ingen nikkedukke heller, han er en voksen mann og er ansvarlig for sine egne handlinger.

Jeg skjønner dette, og prøvde å legge vekt på i innlegget mitt at jeg ikke mener å legge all skyld på henne. Jeg vet at det er pappa sitt valg og det er jo akkurat det som gjør det så sårt. Derfor prøver jeg kanskje å unnskylde han litt ved å se om det kan finnes årsaker til at han velger som han gjør. Det fritar han selvsagt ikke fra ansvaret, og det er nok en dårlig unnskyldning..

det jeg mente med at han er den "svake" parten i forholdet er at det er han som er mest redd for at det skal brytes. det var hun som brøt med han den gangen det var slutt mellom de. Slik jeg ser det utenfra mangler det en balanse i forholdet som gjør at begges verdier og interesser ivaretas likt. Han er mer villig til å inngå kompromisser mot seg selv for å være den personen hun vil ha. Jeg mener ikke at hun er ond på noen måte og at hun er skyld i det, men det ser ut til at det slår uheldig ut for faren min uten at han selv klarer å se det. Han gir på en måte opp seg selv. Det verste er at jeg tror dette i hennes øyne gjør han mindre attraktiv. Ingen vil vel være sammen med noen som mister seg selv for å være en annen. Hun sa til oss da jeg og søster snakket med dem, at en av grunnene til at det ble slutt var at hun følte faren min klamret seg for mye til henne.

Samtidig fritar jeg ikke henne. Hun har i mine øyne en dårlig påvirkning på min far, besvisst eller ubevisst. Hun står for en del (spesielt materialistiske) verdier som er helt fjern for oss, det er helt uforståelig at pappa tiltrekkes av et sånt menneske..Hun har dessuten et selvstendig ansvar for å tilpasse seg den nye situasjonen. Siden hun er klar over at vi opplever det som problematisk at pappa har trukket seg unna, er det vanskelig å forsvare at hun setter de kravene hun gjør med hensyn til omgangskrets osv. Når pappa føler at han må spørre om enhver ting og alltid prioritere hennes slekt og familie, kunne hun bidratt i positiv retning ved å oppmuntre han til å stille opp for sin egen familie.

problemet vårt er kanskje at vi ikke vet om det er hun eller pappa som hindrer kontakt med oss. Uansett er vi taperne fordi det likevel betyr at pappa ikke prioriterer sin gamle familien, uavhengig om det er etter press fra henne eller ikke..

Jeg må legge til da pappa valgte å selge huset og flytte inn til henne leide han en leilighet som min da 16 år gamle søster kunne bo i, fordi det ble så mye for henne å også ta inn henne i huset. Dette bidrar selvsagt til at vi ikke ser at hun bidrar positivt for å få ting til å fungere..

Sånn jeg ser det har du to valg: enten å fortsette med jevne mellomrom å uttrykke det du føler, og nekte å la ham slippe unna før du har fått en ordentlig reaksjon og gjerne et løfte om endringer. Spør hva han tenker siden han oppfører seg sånn, og om han skjønner hva det gjør med deg. Ikke vær redd for å gi ham dårlig samvittighet. Det andre valget blir å prøve å distansere seg, slik at du blir mindre såret av oppførselen hans. Jeg syns det ville være utrolig synd om du brøt kontakten med han, og jeg tror ikke det er det du egentlig vil? Går det eventuelt å si det til han, at du er så lei og såret at du vurderer om det ville være lettere for deg at dere ikke har kontakt? Kanskje han da skjønner alvoret?

Jeg gir deg en Slike familieting er aldri enkle, og barna blir gjerne skadelidende selv om man er voksne barn.

jeg ser at det er de to eneste alternativene, og som du sier ønsker jeg jo ikke å bryte kontakt med han.. Men jeg skjønner rett og slett ikke hva vi kan si eller gjøre for å få ham til å skjønne.. Kan hende det vil hjelpe å si at vi evt blir nødt å bryte kotakten dersom han ikke bedrer seg, men synes det er en uhyre vanselig samtale å ta, all den tid han ikke virker å forstå hva han gjør galt. Jeg tror faktisk han lever i den illusjonen at vi har et utmerket forhold den dag i dag. Til tross for samtalene vi har hatt. Jeg må se om jeg klarer å manne meg opp til å si disse tingene. det er vanskelig fordi jeg ikke vet hvordan han vil reagere. dersom han ikke endrer seg noe vl det være utrolig sårt, fordi det betyr at han velger at vi skal bryte...

Kjenner meg litt igjen jeg også gitt.

Men hos oss hadde den "nye" dama barn på alder med oss. Med årene har det blitt barnebarn på begge sider, og det er veldig stor forskjell på inkludering. I tillegg klandrer min far MEG fordi vi ikke har mer kontakt... Det gjør vondt at han ikke ser situasjonen fra vår side, men jeg har egentlig resignert. Holder kontakten noenlunde, men når du nærmest må be om audiens for å kunne stikke innom, mens hennes barn og barnebarn er daglige gjester, så blir det litt kunstig.

Jeg prøver å tenke som så, at jeg er voksen og klarer meg selv. I tillegg har jeg en mamma som alltid er der for oss. Det får bare holde, for situasjonen vil nok aldri endres.

Tror egentlig ikke at noen med vilje har skjøvet oss vekk, men alle burde være sine egne nærmest. Hun er det, men faren min er tydeligvis mest opptatt av å unngå konflikt i hverdagen.

Sånn prøver jeg å tenke og. At vi tross alt har en fantastisk mor og annen familie som stiller opp for oss. Tanten vår har tilbudt oss å hjelpe økonomisk dersom vi skulle trenge det. Det er greit for unge mennesker å vite at de har noen å ringe til dersom det skulle skje noe spesielt. Men det er bare så ufattelig at den gode faren vår har blitt sånn..

Kom på at da søsteren min kræsjet bilen til mamma for 2-3 år siden og ikke visste hvor hardt hun var skadet og ringte pappa etter hjelp fra bilen(det var ikke så langt fra han og sambo). Han ba henne ringe falken fordi samboeren ikke ville låne han bilen hvis det var så glatt. (de hadde bare en bil, og den sto i hennes navn) Det endte med at mamma måtte ta drosje fra jobb for å støtte søster i den dramatiske situasjonen. Hvilken pappa er det som oppfører seg sånn? HUn kunne jo vært skikkelig skadet!

Uff, dette var triste saker.

Jeg har egentlig ingen råd, da jeg iekke har opplevd det samme. Jeg har derimot mistet faren min da han plutselig døde, jeg var da 15 år.

Det er mange ganger jeg tenker at det hadde vært så godt om han var her i livet vårt, at han ble kjent med barna våre osv.

Du skriver at du noen ganger kunne ønske han heller var død, men der kan jeg skrive under på at det er ikke noe godt det heller.

Jeg vet at du naturligvis ikke mener det på den måten altså. Du skal vite at jeg har tenkt mye rare tanker i forbindelse med at pappa døde....

Hadde han levd, hadde jeg iallefall hatt muligheten til å prate med han.

Mitt råd er; forsøk snakke med han igjen.

Han er jo pappaen din, innerst inne.

klem

Jeg angrer litt på at jeg skrev at jeg ønsket at pappa var død når jeg leser sånt.. Forferdelig trist for deg som ikke har han lenger. Du har selvfølgelig helt rett i at det er ikke det jeg egentlig ønsker. Jeg er bare så frustrert og vet ikke hvordan jeg skal takle at han avviser oss sånn.. Følelsen av at ikke faren din ikke er glad i deg lenger plutselig når du er over 20 år er helt forerdelig og uforståelig..

jeg skal nok prøve å snakke med han igjen, og jeg håper selvsagt at han skal se at han har en stor familie som savner han fryktelig..

takk for alle oppmuntrende ord til alle som har svart

[Gjest Gjest_tenker_*]

Hei ts. Har ingen gode råd, men ville bare jeg deg en stor

Det var en utrolig trist å lese, og jeg synes du virker som et klokt menneske. Jeg er enig i at det er faren din som tar valget å bortprioritere gamle familien sin, men også at (nye) partnere kan påvirke og forverre forhold. Jeg forstår deg veldig godt i det du skriver, og mener du har et nyansert og balansert syn på saken. Jeg synes også du har handlet veldig fornuftig og prøvd det beste for å nå inn til faren din. Men når han ikke vil, så blir det vanskelig for deg å reparere skaden som egentlig han har ansvaret for.

Historien din er dessverre ikke helt ulik mange andre som opplever å miste faren sin når de går inn i nye forhold. Det er veldig trist at man ofrer sine egne for å starte et nytt liv, for det er faktisk ikke nødvendig i det hele tatt.

Blir bare lei meg på dine vegne som har mistet faren din.

[Gjest Gjest Julie]

Far ble ganske raskt etter separasjonen sammen med ei 15 år yngre dame med to små barn.

Pappa ringer aldri lenger, inviterer skjelden på middag og viser liten interesse for hva som skjer i livene våre. Han har mer eller mindre sluttet å gi bursdagsgaver og det har hendt han har "glemt" julegaver de årene vi ikke feirer sammen.

Hvis vi skal komme på besøk må han alltid spørre samboeren om det er greit, og alt må være veldig ordentlig med middag og alt. Vi får skjelden overnatte fordi de ikke har gjesterom med eget bad. (men de har 3 etagers hus med lekerom, kjellerstue og 2 bad.) Dette gjør at vi må bo i mammas 2-roms leilighet, stuet på lånte madrasser og sofaen de gangene vi er hjemme. (bor 50 mil unna)

Det verste er imidlertid at de gangene han må velge mellom sin gamle familie og sin nye velger han alltid den nye.

Jeg har ved 3 anledninger de siste årene prøvd å konfrontere ham med hvordan vi opplever situasjonen. Han sa at de var trist hvis vi opplevde det sånn og at han aldri hadde ment det. Han skulle prøve å bli flinkere å ta kontakt og involvere oss søsken i hans nye familie. 3. gang var søsteren min også med, og vi snakket både med han og samboeren. Vi trodde det kanskje skulle bli bedre etter det, men det ble det overhodet ikke. Dagen etter var det som om samtalen var glemt.

For en kort periode var det slutt mellom pappa og samboeren og da gikk pappa tilbake til sitt gamle jeg og vi håpet alle at vi "fikk" han tilbake. Han gjenopptok noe kontakt med gamle venner og familie. Men da de ble sammen igjen var det tilbake til det samme.

Jeg er så sint og skuffet, og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg blir trist av å tenke på at mine framtidige barn ikke vil bli kjent med han som den flotte mannen jeg kjenner ham fra min barndom og oppvekst. Jeg var ei skikkelig pappa-jente og er såret over at han knapt viser sin interesse i livet mitt. nå.

Noen ganger tenker jeg at det var lettere om han var død, så slapp jeg å bli skuffet hver gang jeg snakker med han. Jeg begynner ofte å grine etter å ha vært der fordi jeg føler at han er så fremmed. Faren min som var så raus og snill har blitt en nikkedokke for samboeren sin og gitt opp sine egne verdier til fordel for hennes.

Var denne mannen virkelig så flott da du var ung altså, med integritet og kjerneverdier - eller kan du ha idyllisert historien?

Du mener mannen viste deg oppriktig interesse da du var yngre?

Du har sagt i fra og han vil ikke gjøre noe med det. Dersom dere er voksne barn kanskje dere må innse at han har prioritert å få fremfor å gi. Mannen har jo gitt tydelige signaler.

Han ønsker å være sammen med en kvinne som tar valgene for ham og som styrer. På den måten kan det være behagelig for ham å dilte etter. Kjekt for ham å følge partnerens regler og interesser og slippe å ta styring selv.

Trist for dere, men det er realiteten.

[Gjest Grafica]

Nå synes jeg du er unødvendig kald og hard, Julie. Det kan være et snev av sannhet i det du sier, men det går ann å formulere seg på hyggeligere måter!

Jeg vil gjerne dele min historie, selv om den ikke er helt lik.

Mine foreldre skilte seg når jeg var 2, og begge fant nye partnere når jeg var 5-6, så for meg har jeg vært vant til å vokse opp med to fantastiske steforeldre. Dessverre skjærte det seg mellom mamma og stefaren min, og de valgte å skille seg.

Siden de ble sammen når jeg var såpass liten, var jeg godt kjent med hans familie, jeg kalte foreldrene hans bestemor og bestefar, søsknene hans var tanter og onkler for meg. Jeg hadde "søskenbarn" på min egen alder på den siden.

Så, når de skilte seg, så ville plutselig ikke S (stefar) ha mer med meg å gjøre, ei heller familien hans. Jeg var 14, hadde hatt denne familien i livet mitt, i familien min, så lenge jeg kunne huske. Jeg var vannvittig såret, og skrev sinte brev både til S og "besteforeldrene" mine for å fortelle hvor såret og sint jeg var.

Jeg endte opp i psykiatrisk behandling, fordi denne skilsmissen hadde ført meg inn i dype depresjoner. Det er selvfølgelig mer enn denne historien jeg forteller her, men uansett. Jeg forstod etter hvert at grunnen til at S ikke ville ha kontakt med meg var fordi jeg var min mors datter, rett og slett. Han var sint på henne, og det sinnet ble overført til meg. Han ble jo ikke kvitt oss heller; han og mamma har en sønn, min halvbror, som nå er 11.

Med tiden gikk ting riktignok bedre; nå er han igjen den fantastiske mannen jeg var så heldig å ha som stefar. Også foreldrene hans og resten av familien er tilbake. Jeg har dessverre mistet kontakten med "søskenbarna" mine, vi har vokst fra hverandre. Men det er hvertfall ingen konflikt lenger.

Det er nå seks år siden de gikk fra hverandre, og jeg vet nå at det er ingenting S ikke ville gjort for meg; og jeg er fortsatt nesten like glad i ham som jeg er i pappa.

Så husk; det er håp, selv når det virker håpløst

[Ghost]

Jeg har ingen foreldre som har vært i samme situasjon som deg. Men min bror ble sammen med en kontrollfrik av de sjeldne! Hun var manipulerende, frekk rett og slett jæv... mot han. Psyket han helt ned og lot ingen av hans venner på besøke han.

Dette skjedde ikke med en gang de ble sammen, men over tid, så han ble på en måte lurt ned i sluket sakte men sikkert..

Hørtes kanskje litt overdrevent ut dette, men det er sant.

Han fikk aldri besøke onkelbarna (barna mine) sine i mer enn 1 time av gangen. Da ringte hun og sa han måtte komme, eller så var hun med så hun fulgte nøye med på hva som skjedde og at hun fikk "knipset" i fingrene på når de skulle hjem.

Han var mer som en hund i bånd. Jeg var så lei meg hver gang jeg såg han. Han ble tynnere og helsen hans ble dårligere.

Helt til min far måtte filleriste han en dag, og fortelle at han måtte sperre opp øynene før han mistet kontaktet med familie og venner.

Etter mye om og men, igreide ha å komme i fra henne.

Så det finnes også av de som greier å få folk vekk ifra familien sin. Det er trist. Jeg sier ikke at samboeren til din far er sånn.

Men selv om min bror er en sterk person og alltid vært ansvarlig og flink i alt, så greide hun å tvinne han rundt lillefingeren.

Prøv å snakk med din far og spør hva som egentlig er grunnen til at han ikke tar så ofte kontakt med dere mer, om det er han selv eller hans samboer. og spør han om hva som er mer verdt, dere eller hun ?

Lykke til! Skjønne litt av din fortvilelse! Håper det vil ordne seg for dere også!

[Gjest -ts-]

Var denne mannen virkelig så flott da du var ung altså, med integritet og kjerneverdier - eller kan du ha idyllisert historien?

Du mener mannen viste deg oppriktig interesse da du var yngre?

Du har sagt i fra og han vil ikke gjøre noe med det. Dersom dere er voksne barn kanskje dere må innse at han har prioritert å få fremfor å gi. Mannen har jo gitt tydelige signaler.

Han ønsker å være sammen med en kvinne som tar valgene for ham og som styrer. På den måten kan det være behagelig for ham å dilte etter. Kjekt for ham å følge partnerens regler og interesser og slippe å ta styring selv.

Trist for dere, men det er realiteten.

Vel, det kan jo være at du har helt rett i at jeg kan ha idyllisert historien, det er jo vanskelig for meg å svare på, da jeg sannsynligvis ikke hadde klart å se det selv dersom det var tilfelle.

Jeg prøver på ingen måte å si at alt har vært idyll i oppveksten og min far hadde vel helt klart dårlige sider også før han ble sammen med sin nåværende samboer. Men det har jo alle.

Men likevel har jeg stort sett bare gode minner fra ham, og jeg vet jo hvordan verdier han har gitt oss gjennom oppdragelsen. Han hadde en spesiell hobby som vi "arvet" av ham, og har derfor vært sammen med ham flere dager i uken i alle år. Det tror jeg faktisk de færreste opplever med sine fedre og jeg følte vi sto nærmere hverandre enn mange andre. Dette er en hobby han selv har hatt siden han var ca 5 år, og han har med stolthet lært dette videre til oss søsken. Vi har hatt stor glede av å tilbringe så mye tid med han , og jeg liker å tro at han og gjorde det, da han faktisk gjorde det i over 20 år med oss. Han sluttet faktisk i sitt yrke og jobbet med dette på heltid i 5 år. Da var jeg og 1 søsken ansatt deltid for å hjelpe ham til å få det til å gå rundt. ja, jeg tør faktisk påstå at vi var nære, og at han viste stor interesse i livene våre all den tid vi arbeidet så mye sammen.

Uansett om jeg skulle ha idyllisert det noe, er det ikke tvil hos meg at min far har forandret seg til det verre, uavhengig av hvor flink eller dårlig han var før. ja, og det er klart det er trist for oss, det er jo derfor jeg skriver her..

kanskje høres jeg noe dramatisk ut her, men dette er et relativt anonymt forum, og jeg følte for å få ut følelsene ett sted.. Er ikke så lett å prate med noen, nettop fordi jeg ikke klarer å la være å tenke disse tingene om samboeren og om pappas spykiske helse. Her kan jeg få de tankene ut og på den måten sortere de litt fra hjernen, uten at jeg har spredd eder og galle om dem til noen som kjenner dem..

jeg ser hva du mener, men føler ikke at du treffer spikern på hodet i din tilbakemelding.. men det er greit å prøve å se på det sånn også.

I dag er vi voksne ja, men yngstemann er fortsatt bare 20, så da det hele begynte var hun på ingen måte voksen. Jeg må innrømme at jeg i en alder av 26 fortsatt har ønske om at faren min skal bry seg om meg, og at jeg ikke synes det er å forlange mye.

Jeg tenker noen ganger at jeg ikke skal la faren min slippe lett unna, "tvinge "han til å se oss ved å invitere oss selv, ta oss litt mer til rette. Forvente at vi få sove der, la ting skje på våre premisser en gang i blant. Han har 4 barn han må forholde seg til , og med mindre han eksplisitt sier fra, skal vi overøse han med oss selv til det blir like naturlig å inkludere oss i familien.

takk til alle som svarer, merker at jeg tenker litt klarer om hvordan jeg skal forholde meg til det. Etter forrige samtale med han var jeg bare så deppa. Nå føler jeg at jeg har fått lagt en strategi.

Jeg merker at jeg ikke vil gi opp enda, kanskje finner jeg ham tilbake langt der inne et sted. Jeg tror også at vi må bli flinkere å formidle til han og hans samboer hva vi forventer og ønsker av dem som familie. Kanskje trekke inn hvordan de forholder seg til hennes familie og antyde at de vanskelig kan forsvare en slik forskjellsbehandling. Kanskje klarer jeg å gjøre det påen smart måte..? Tror jeg skal begynne med å ringe hver uke, for å oppdatere dem på hva vi driver med og høre hva de gjør, hvis han ikke har tid en dag ringer jeg til han har tid. jeg skal fortsette å invitere dem til plassen vi bor på, og nevne det så ofte som mulig. Jeg skal sende koselige meldinger også til samboeren på samme måte som jeg gjør med mamma og svigers med jevne mellomrom (MMS, sms hvis vi gjør noe spesielt). Jeg skal ta mer direkte kontakt med henne framfor å la alt gå gjennom pappa alene. Kanskje klarer jeg også å oppdage hvem som er den avvisende parten. Jo mer dem trekker seg unna, jo mer skal jeg "presse" meg på. Jeg akter ikke å "miste" min far i så ung alder, og vil ikke gjøre det enkelt for noen av dem å avvise oss!

Da må de bli langt mer presise enn det de har vært til nå..

Hva tror dere? Kan dette slå tilbake på meg selv..? Hva har jeg å tape egentlig?

[Gjest Gjest]

Jeg kjente meg veldig igjen i mange av innleggene her. Jeg har også en far som har giftet seg på nytt med ei dame som er 15 år yngre. Denne dama ble han sammen med når jeg var 14 eller 15 år, og nå er jeg 23. Jeg bodde da annanhver helg hos han, og det var litt problemer mellom meg og dama hans. problemene bunnet nok ut i at jeg var sjalu på henne, da jeg nok var ganske godt vant med å være i sentrum når jeg var hos han, noe som forandret seg når hun etterhvert flyttet inn.

Jeg fikk også to halvsøsken med noen års mellomrom. Det er ikke tvil om at det var min stemors ønske først og fremst å få disse ungene, da faren min er over 50 år og kanskje i vel "voksen" alder til å få barn. Uansett, vi søsknene godtok at de fikk barn, og jeg ble glad da jeg endelig skulle få småsøsken.

Men da faren min og stemoren min fikk seg nytt hus, ble det annerledes, og jeg har aldri følt meg skikkelig velkommen hos dem. Jeg har bodd flere år i en annen by, og når jeg har vært i hjembyen min har jeg alltid måttet bo hos moren min som bor i en liten leilighet. Selv om dette har gått helt fint, er det jo litt trist at jeg ikke kan overnatte hos dem, da de har et stort hus. Hvis jeg skal på besøk der må alt planlegges i god tid i forveien, slik at de får lagd middag og laget skikkelig til. Stemoren min er alltid hyggelig, men veldig stram og det er en anspent stemning. En gang jeg kom 10 minutter før avtalt tid, virket det som stemora mi ble sur, og spurte faren min om hvorfor han ikke hadde sagt fra at de fikk "besøk". Stemoren min er veldig annerledes enn med må sies. Hun er veldig høyt utdnannet og er veldig "fin" på ting. Alt er liksom perfekt rundt henne, og alt hun sier er veldig veloverveid. Jeg også har en grei utdannelse på høyskolenivå, men tydeligvis ikke noe som hun synes noe særlig om. Jeg er mer avslappet og jeg tar meg selv veldig lite seriøst. Litt mer kunstnerisk person kan du si, mens både min far og stemor er akademiske personer med veldig lang utdannelse. Når jeg er på besøk hos dem, føler jeg alltid at jeg må gjøre meg til, snakke annerledes og får ikke vært meg selv helt. Det skal være veldig formelt på en måte. Men når jeg og faren min er alene er de helt annerledes, og vi begge er mer uformell kan du si.

En annen ting som plager meg veldig er at faren min og stemoren min ikke vil at småsøsknene våre skal få noe forhold til meg og min bror. Hvis jeg sier noe om at lillebroren min er broren min, så retter faren min på meg, og understreker at han er "halv"broren min, som på en måte å skape avstand mellom oss. Ofte er også de to søsknene mine borte når jeg kommer på besøk, selv om jeg kanskje ikke har sett de på et halvt år, og har veldig lyst til å møte de. Føler jeg blir motarbeidet veldig når jeg prøver å få til en god kontakt med lillebroren min, noe som er veldig sårende. Jeg tenker jo også på han, at han har en rett til å bli kjent med halvsøstra si, selv om jeg bare er "halv".En stund etter at den minste ble født var jeg på besøk hos de, og da fikk jeg knapt nok lov til å holde henne for de var så redd for at jeg skulle miste henne eller noe. Jeg er da altså godt over 20 år og sykepleier med ansvar for mange mennesker hver dag. Med andre ord ikke noe som tyder på at jeg ikke skal klare å holde en liten baby(noe jeg forøvrig har gjort ørten ganger før). Blir veldig såret og krenket over slike ting, og føler at jeg blir holdt på utsiden selv om jeg prøver å gjøre mitt aller beste.

Veldig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt hvordan dere andre som har skrevet inn her har det. Får bare trøste oss med at vi er flere som er i samme båt!

Men jeg undret litt på en ting når jeg leser disse innleggene..det er at det virker som det er oftest at slike ting skjer med fedrene. Altså at de trekker seg litt unna sin gamle familie når de treffer en ny dame og får seg ny familie. Er sjelden at jeg hører om mødre som oppfører seg på samme måten. Er det fordi menn lettere lar seg "forme" når de treffer en ny kvinne, at de er redde for å bli alene? særlig i litt voksen alder, og har havarerte forhold bak seg før, at de gjør nesten hva det skulle være for å tekkes sin nye kvinne? eller er det så enkelt som at de ikke har den samme ansvarsfølelsen overfor sin familie og sine barn.. :klø:

[NovaFlare]

Jeg har ikke samme erfaringen som deg, men tror jeg føler noe av samme smerten. Føler så inderlig med deg. Jeg har en far som siden den dagen min mor og han skilte seg, ikke har hatt så stor interesse for meg, føler jeg. Han kommer og går ut av livet mitt som han vil, og er generelt veldig umoden til å være 49 år. Han går på sosialen og sier rett ut at han ikke gidder å jobbe, jobber svart og har forskjellige damer hele tiden. Han drikker og fester hver helg og har vært særdeles uansvarlig når han har hatt meg i helgene, uten at jeg vil gå mer inn på det. Det er 4 år siden sist han ga lyd fra seg. Da hadde han solgt gitaren min for å få råd til nye strenger på sin egen (!)

Jeg bestemte meg får å vente til han tok kontakt, for da var jeg så grønt forbannet. Og det er altså 4 år siden. Jeg har også tenkt tanken at det hadde vært best om han var død, for han lyver, skuffer og sårer meg hele tiden og jeg vet aldri hvor lenge han gidder å ha kontakt. Så det hadde vært lettere om han døde, for hver eneste gang han "forsvinner" så opplever jeg en ny sorg, gang på gang.

Hva du bør gjøre er opp til deg og det er kun du som vet hva som er best for deg. Men jeg har bestemt meg for å aldri se min far igjen, for jeg trenger han strengt talt ikke i livet mitt, og han tilfører meg ikke noe positivt når han er tilstede heller. Det er det beste for meg, sørge ferdig en gang for alle.

Men det er nok verre for deg, siden din far faktisk en gang har vært en far... det har aldri min far vært.

Endret 2. desember 2007 av NovaFlare

[Gjest Gjest]

I vår familie har vi et tilfelle med en mann som hadde to barn fra sitt første ekteskap som siden giftet seg og fikk barn med sin nye kone. Konen hans har aldri akseptert de to første barna og hun har klart å holde de unna familien i alle år. Det er selvfølgelig han som bærer den største skylden og det er han som har sviktet som far. Men at konen hans trekker i trådene er hevet over enhver tvil.

Barna hans eksisterer ikke for henne og ethvert forsøk om å prate med henne om de blir avvist.

Jeg er også stemor og har fortalt henne rett ut hva jeg mener om hennes rolle i dette. Dette har ført til en konflikt mellom oss i denne familien, men for meg er det uhørt å late som om noen mennesker i vår familie ikke eksisterer.

Egentlig er det synd på henne for hun kan umulig ha det godt med seg selv. Det å leve med sjalusi over at partneren har har vært gift og fått barn før enselv kom inn i bildet må være fryktlig tungt for henne, tydeligvis, ellers hadde hun tatt i mot disse barna som i dag er voksne.