Får alle seg en familie?

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Er litt usikker på hvor jeg skulle plassere dette spørsmålet, men jeg tar sjansen, og hvis det er helt feil så får bare moderator flytte tråden. Og jeg vet at overskriften er imponerendes(kom ikke på noe bedre..)

Jeg er foreløpig ganske ung, straks 18, men har aldri hatt en eneste kjæreste. Jeg har hatt veldig problemer med mobbing, og pga det er jeg utrolig usikker rundt andre folk, spesielt gutter. Siden det var gutter som ledet hele mobbinga(ble mobbet utrolig lenge, og var helt alene om det..får hjelp nå, men føler ikke at det så mye hjelp).

Jeg er heller ikke noe vakker, synst jeg. Eller jeg har ganske fint ansikt, men that's it, ellers er jeg dritekkel(prøver å forandre meg, men det er ikke så lett..). Jeg har jo en ganske sterk personlighet, har mine meninger, er veldig engasjert i forskjellige ting, er ganske smart egentlig osv..og min største drøm er å få barn og gifte meg, men hvordan i all verden skal jeg få den drømmen til, når jeg ikke har hatt en eneste kjæreste en gang?

Jeg har spurt litt på ei annen nettside(selvfølgelig anonymt ) om hva de ser etter hos ei jente. Svaret startet som regel med at de ser først på utseende, og deretter det indre, men hvordan skal jeg få meg kjæreste når de ser på utseende? Jeg er jo ikke pen i det hele tatt..

Jeg har små pupper, ganske breie hofter, stygg rompe og mage(hehe.. det er så greit med denne knappen hvor en kan være anonym altså, når jeg skriver alt det ekle).

Som sagt så vet jeg ikke en gang om dette spm passer på dette emnet, men dere som er moderatorer får bare flytte denne hvis det er helt galt, men dette er noe som bekymrer meg så utrolig masse, fordi jeg har så kjempelyst å få barn og ektemann en dag..men det føler helt umulig

[Gjest Eugene Onegin]

Nei alle får seg ikke en familie. Det finnes heldigvis noen fornuftige mennesker som ikke skaffer seg familier.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Nei alle får seg ikke en familie. Det finnes heldigvis noen fornuftige mennesker som ikke skaffer seg familier.

Hæ?

[Gjest Mayamor]

Jeg er ikke det en kan kalle pen, men jeg har familie for det... Tror det med utseende er et forbigående "fjortisbegrep" som betyr mindre og mindre etterhvert som tiden går. Og de som det betyr mye for, er jeg glad for at jeg slipper å ta inn over meg meningene til (muligens et forsvar, men det funker... )

Jeg er ikke pen, men har masse sjarme... Jeg er snill, har utstråling og liker meg selv. Jeg tror at der er det viktig å begynne; lik deg selv. Dersom du ikke liker deg selv - er det signalene du gir dine omgivelser. Men klart; vi har alle våre dager hvor alt er grått og trist (selv de pene...) - bare en evner å komme seg ovenpå igjen - så ordner det seg for de fleste. Du blir hva du tenker; tenker du på deg selv som pen/vellykket - blir du det, og motsatt som stygg/mislykket... Smaken er så forskjellig, sett deg på en benk og kikk på alle som går forbi:

* pen - pen

* pen - stygg

* stygg - stygg

Hva en faller for er ikke lett å foutsi; men vær den du ønsker å vise deg fram som, så skal du se at det går bra...

[Amalie_85]

Når man treffer noen ute så går man først etter utseende, men det kan ofte gå galt når man blir kjent med personen bak fasaden. Men visst man blir kjent med noen gjennom venner, og venners venner så blir man jo kjent med personen og da er det nok noen som faller for deg skal du se! Akkurat i din alder er nok mange av guttene opptatt av utseende og ikke noe annet. Men hver gla du den dagen du møter den mannen du vil dele livet med og han med deg så vil han synes du er pen, men det er nok sikkert ikke det han setter mest pris på. Det vil være at du er nettopp deg! Så det går nok bra skal du se

Min søster er utrolig pen og vakker, smart og masse meninger. Hun er nå 26 år og har enda ikke stiftet familie, men hun vet at hun en dag vil møte den rette.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg tror at der er det viktig å begynne; lik deg selv. Dersom du ikke liker deg selv - er det signalene du gir dine omgivelser.

Jeg tror også det ligger noe i det, men allikevel så klarer jeg ikke å forandre min mening om meg selv.

I mange, mange år, fra jeg var 8 til 17 så ble jeg mobbet som jeg nevnte kort i første innlegg. Når mobbinga begynte var jeg slik som alle andre barn, men etter mange år med mobbing og kommentarer, som spesielt handler om utseende, så tror jeg på dem. Det er litt sykt, fordi jeg vet jo godt at alt jeg har fått høre i så mange år er ikke sant, men allikevel så tror jeg på det. Helsesøster sa at grunnen til det var fordi jeg tenker med hjernen når det kommer til at jeg faktisk vet at det ikke er sant(alt det som de sa til meg), mens resten av meg sier at jeg er stygg, ekkel, feit, ikke verd noe osv..og det er slik jeg tror, jeg tror fortsatt på det de fortalte meg.

Jeg vil ikke bruke dette som en unnskyldning for hvordan jeg tenker om meg selv, men samtidig så er det grunnen for at jeg ikke liker meg selv.

Jeg jobber med å forandre akkuratt dette her, og det funker greit når det kommer til å få venner. Jeg har ingen problemer med å få venner(å stole på dem er noe helt annet.. Det er mer et overfladisk forhold hvis jeg kan si det slik. Har to venninner som vet absolutt alt om meg..De vet 10 ganger mer om meg og mine følelser enn min egen mor ).. Men når det kommer til gutter så klarer jeg det ikke, samtidig som jeg så utrolig vil. Jeg vet det høres helt banalt ut, men jeg tror at hvis jeg stoler for mye på en person, spesielt gutter, så vil de kun såre meg, slik som alle andre har gjort(som jeg har latt komme for nær meg).

Det er så gale dette her at, hvis dere tenker at jeg står i midten så er det 3 rundinger utenfor meg. Hvor den som er lengst ute er ukjente folk, så kommer den neste, som burde være folk jeg treffer av og til, f.eks folk på skolen og så kommer den som er nærmest meg, som burde være venner og familie, de er plassert der ute, helt ytterst. Jeg lar absolutt ingen komme meg så nær at det er en mulighet for at de sårer meg(okei, jeg lar faktisk ei venninne komme meg så nær, men det er fordi jeg på en måte finner trøst hos henne. Hun har opplevd mye selv, blant annet voldtekt og selvskading, noe som kun jeg vet. Det hjelper meg, fordi jeg vet at hun vet hvordan det er..)

Det er jo dette som ødelegger, noe som jeg vet så utrolig godt. Jeg klarer bare ikke la være å tenke slik, samtidig som en av de største drømmene for meg er å få barn og en kjæreste/ektemann.

Sorry for et langt og sutrete innlegg..

[Darksun]

Hvis du er 18 burde du vel snart nærme deg studiestart eller ferdig med utdannelse.

Hvorfor ikke flytte til et annet sted? en naboby e.l. så du fortsatt kan ha kontakt med venner og familie, men likevel komme deg bort fra alt og få en helt ny start.

No offence, men det virker som om du kunne trenge en ny start.

Lykke til, og husk: det er i de bratteste motbakkene det går oppover!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hvis du er 18 burde du vel snart nærme deg studiestart eller ferdig med utdannelse.

Hvorfor ikke flytte til et annet sted? en naboby e.l. så du fortsatt kan ha kontakt med venner og familie, men likevel komme deg bort fra alt og få en helt ny start.

No offence, men det virker som om du kunne trenge en ny start.

Lykke til, og husk: det er i de bratteste motbakkene det går oppover!

Jeg går andre året på vg skole, så det vil si jeg har 5 år igjen av utdannelsen min, siden jeg skal gå på universitet etterpå. Jeg har alt flyttet. Flyttet til et annet fylke til og med. Det har hjulpet meg mye.. Jeg har det mye bedre nå enn hva jeg hadde før;-)

..Det eneste negative er at jeg nesten ikke får se familien min, har en del små søsken, så mellom hver gang jeg er hjemme så har de vokst noe så utrolig, men bortsett fra det har det å flytte kun vært bra for meg.. men allikevell fortsetter jeg å være så "pinglete", selv om jeg vet at her er det ingen som vet om min "bakgrunn". Her kan jeg bare være meg selv, men så er det også et problem, jeg har ikke peiling på hvem jeg er en gang..

[MrsC]

Kjenner meg litt igjen i deg. Som 18-åring hadde jeg ikke hatt en skikkelig kjæreste, det kom først året etter faktisk. Og da hadde jeg egentlig begynt å gi blaffen i hva andre mente om meg og hva jeg gjorde. På den måten hadde jeg mer moro og fant ut at om man smiler og ser ut til å trives, så er det noe som gjør en til et menneske mange vil være rundt.

Og du, ingen 18-åringer vet hvem de er. Det er det som er så fint med å studere. Du får tid til å feile og gjøre deg erfaringer som gjør deg til den du vil være som voksen person. Kos deg med studiene og stress ned med å skaffe en kjæreste. Finn deg noen aktiviteter du liker og ha det gøy. Og selv om utseende er det man går etter, så husk at det en mener er gråstein, mener andre er gull.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Kjenner meg litt igjen i deg. Som 18-åring hadde jeg ikke hatt en skikkelig kjæreste, det kom først året etter faktisk. Og da hadde jeg egentlig begynt å gi blaffen i hva andre mente om meg og hva jeg gjorde. På den måten hadde jeg mer moro og fant ut at om man smiler og ser ut til å trives, så er det noe som gjør en til et menneske mange vil være rundt.

Og du, ingen 18-åringer vet hvem de er. Det er det som er så fint med å studere. Du får tid til å feile og gjøre deg erfaringer som gjør deg til den du vil være som voksen person. Kos deg med studiene og stress ned med å skaffe en kjæreste. Finn deg noen aktiviteter du liker og ha det gøy. Og selv om utseende er det man går etter, så husk at det en mener er gråstein, mener andre er gull.

Den som jeg gjorde litt tykkere var koselig

[Gjest imli]

Jeg hadde ikke kjæreste før jeg var 20... Så du er ikke unormal der i alle fall. Jo eldre man blir, jo mindre betyr utseende. For 17-18-åringer betyr utseende mye mer enn for folk over 20, selv om det ikke er så store alersforskjellen.

Som nevnt over her, er det viktig å like seg selv, i alle fall litt Du har sikkert noe du liker ved deg selv, trenger ikke være utseende, men prøv å fokuser på det. Finn deg en hobby e.el hvor du møter nye mennesker hvis du ikke har det bra med dem du kjenner nå.

[Donpedro]

Mannen min hadde ikke hatt kjæreste før han var 21. Og jammen meg endte han ikke med å gifte seg med henne!!

Å være smart og engasjert er gode egenskaper, som du kan få masse igjen for i din videre utdannelse. Husk at på universiteter og høyskoler er det ofte masse ulike foreninger man kan bli med i og faddergrupper ved oppstart. Da kan man få mange nye venner.

Og du har helt rett i at det er vanskelig å stole på noen, for man risikerer jo å miste alt. Men det er en sjanse man tar når man blir sammen med noen, og en god grunn til at man (etter min mening) ikke bør gå alt for raskt frem.

Hvis det er noen trøst, så har jeg lest statistikk på at det aller største flertallet av kvinner får barn en eller annen gang i livet.

Lykke til!!

[Gjest Gjest85]

Føler så utrolig med deg. For min del var det kanskje helt motsatt. Jeg har alltid vært tynn, og hadde vel et greit søtt ansikt. Men va lav, veldig forsiktig, sjenert og klar og tydelig på hva jeg ville gjøre, hva som var greit og hva som ikke var greit. (tenker da på drikke alkohol, røyke, inarkotika og sex). Så var ikke akkurat den mest poppulære. Men når dissa gutta fikk et par tre, fire år til på seg, så forstod de at de helle lette etter en som meg, og samboeren min nå er veldig glad for at jeg var "sta" og stod for det jeg mente allerede i 14/15 års alderen..

Ville bare dele dette med deg og håper alt ordner seg for deg

[Gjest Gjest_mie]

Kjære deg !

Jeg hadde bare lyst å si en ting som jeg ikke følte de andre her fikk sagt skikkelig.

Husk at selv om du akkurat nå føler at det er helt utrolig lite sannsynlig at noen kan/ kan komme til å like deg, være glad i seg /elske deg så er det Ikke sant, Du har noe som ingen andre har, men for å kunne elske andre må man elske seg selv.

men den mobbingen har tatt på og det kan jeg skjønne, jeg vet litt om det og hva det kan gjøre med selvtilliten.

husk derfor på at det viktigste du bruker tiden din på fremover er å

bli kjent med deg selv

Lære deg å akseptere hvordan du er bli trygg på alle de positive egenskapene du har.

Boost your self esteam ( styrk selvfølelsen !!) ting som kampsport, ridning, lagspill og andre aktiviteter kan være med å hjelpe deg med selvtillit. det kan hende det får deg litt "ut av balanse mentalt" til du har kommet inn i det, men etterhvert vil det kunne hjelpe.

og så tilslutt viktig melding: når man er usikker på seg selv kan man lett akseptere ting man ikke burde akseptere fra f eks menn! her er det viktig at du er klar over at DU ER AKKURAT LIKE MYE VERDT som alle andre og at du , selv om du kanskje føler deg litt down , ikke aksepterer ting fra andre mennesker som man ikke skal akseptere. Ikke bli et offer for en manipulerende mann for å si det slik.

kjærlighet er litt tøfft og de fleste blir såret et par ganger før de vinner......sånn er det bare. :love:

MASSE KLEM !!!

[Gjest Gjest]

Svært få av mine barndomsvenninner hadde hatt kjæreste da vi gikk 2. året på vgs (vi var vel ikke den "kuleste gjengen" akkurat )

Men nå, i en alder av 28, er alle disse i stabile samboer forhold (to av dem er også gift).

De to som ikke er i forhold nå av mine barndomsveninner er faktisk de to som hadde kjærester tidligst. Og de har hatt mange kjærester de siste årene.

De aller aller fleste finner noen. Og de som ikke finner noen har neppe utsednet "å skylde på".

Min manns tanten er en av de få jeg vet om som "aldri fant noen" og det skyldes uten tvil hennes psyke. Hun har alltid slitt med eget selvbilde og forholdet til andre mennesker.

Så mitt tips er å glemme den negative fikseringen på eget utsendne (jeg var overbevist om at jeg var dritstygg da jeg var 18, ti år senere har jeg et helt annet syn på saken) og fokusere på jobbe med deg selv. Lære å elske deg selv, finnne ut hvem du er og tørre å åpne deg for andre mennesker.

De fleste av oss opplever å bli såret og skuffet etter å ha åpnet oss for andre mennesker. Men vi overlever, lærer av det og går videre.

Lykke til! Jeg har i alle fall stor tro på deg!

[Idril_M]

Hei du

Jeg kjenner meg veldig igjen i deg sånn som jeg var da jeg var 18. Jeg ble også mobbet frem til jeg begynte på vgs og det satte selvfølgelig spor. Jeg har brukt tiden fra vgs til jeg nå er ferdig med et langt universitetsstudie til å bli kjent med meg selv, bli glad i meg selv. Og vet du hva? Etter hvert har jeg klart å stole på at vennene mine faktisk er vennene mine, jeg vet at jeg er attraktiv og har mange gode kvaliteter som vennene mine setter pris på og for et par år siden møtte jeg en fantastisk mann som ikke kan få nok av meg. Det jeg prøver å si er at du har ikke vært lenge nok vekk fra livet som mobbeoffer. Du må gjøre deg selv hel igjen og det tar tid. Jeg ønsker for all del ikke å ta motet fra deg, for jeg skjønner at du vil ha alt du ønsker helst i går, men nyt tiden du har foran deg og jobb med deg selv. Ta ett skritt av gangen så kommer du dit du ønsker.

Lykke til!

[Darksun]

Jeg går andre året på vg skole, så det vil si jeg har 5 år igjen av utdannelsen min, siden jeg skal gå på universitet etterpå. Jeg har alt flyttet. Flyttet til et annet fylke til og med. Det har hjulpet meg mye.. Jeg har det mye bedre nå enn hva jeg hadde før;-)

..Det eneste negative er at jeg nesten ikke får se familien min, har en del små søsken, så mellom hver gang jeg er hjemme så har de vokst noe så utrolig, men bortsett fra det har det å flytte kun vært bra for meg.. men allikevell fortsetter jeg å være så "pinglete", selv om jeg vet at her er det ingen som vet om min "bakgrunn". Her kan jeg bare være meg selv, men så er det også et problem, jeg har ikke peiling på hvem jeg er en gang..

Ingen er bestemt til å være noe som helst, man definerer selv hvem man vil være gjennom valg og handlinger.

Om ingen vet noe om deg er det vel bare å gi gass å være den du vil være?

[Gjest Gjest]

Nå vet jeg jo ikke hvordan du ser ut, men er ganske sikker på at du er veldig mye penere enn du tror selv. Det er utrolig få mennesker i verden som ikke er pene i det hele tatt. Tror jeg kun har møtt en person som jeg helt ærlig kan si ikke hadde et eneste pent trekk.

Husker at jeg tenkte når jeg var singel, at ALLE får seg jo kjæreste, hvorfor ikke jeg.....? At det kan være vanskelig å få seg kjæreste er en ting, men alle kan hvis de vil tror jeg.

[Gjest Gjest]

Det finnes heldigvis noen fornuftige mennesker som ikke skaffer seg familier.

Hvorfor mener du de er fornuftige?

Har du spesielt vonde minner fra barndommen som gjør at du har dette synet?

Har gud vært unådig?

[Gjest Gjest]

Det at man går etter utseende trenger da ikke bety at man kun går etter de pene. Men går vel etter de man liker utseendet på, og smaken er jo forskjellig..