Må gjøre det slutt, men kvier meg

[Gjest ikke innlogget bruker]

Feig som jeg er så logget jeg ut før jeg skriver dette innlegget. Jeg skriver innlegget både for å sortere mine egne tanker og for å kanskje få noen råd.

For snart et år siden møtte jeg en mann som jeg forelsket meg i, eller jeg vet ikke. Da hadde jeg vært alene med barna i over et år og vi hadde en flott hverdag sammen. Denne mannen bor veldig langt unna.

Utover vinteren/våren hadde jeg noen følelser som jeg fortrengte. Jeg følte at alt gikk for fort. Fra vi datet til vi ble sammen, fra de første spede kyss til at han ville prate hele kvelden og natten. Selvfølgelig, det er smigrende og kanskje lot jeg meg dra inn i dette fordi jeg trengte bekreftelse på at noen kunne like meg også. Hadde hatt et veldig vondt brudd, men kommet videre og følelser for eksen er helt borte. Han vil jeg ikke ha tilbake.

Sånn uten at jeg hadde tenkt det så ble han introdusert for ungene mine. Dette skjedde pga en glipp, og helst skulle jeg ha ventet enda lenger. Men siden han da allerede var introdusert for dem, så sa han jo så greit at da kunne vi være sammen selv om de var hjemme.

Dette ble til at han utvidet helgene han var her, og plutselig kunne han være her en uke av gangen. De dagene han var her merket jeg at hverdagen gikk i stå. Han taklet ikke at jeg hadde mitt hektiske liv med unger og egne interesser. Selv hadde han ingen venner her. Og den tiden han var her ville han være sammen med meg hele tiden, helst skulle jeg også jobbe korte dager.

På denne tiden begynte også maset om hvordan jeg styrte livet mitt, hvordan jeg oppdro barna og hvordan jeg brukte mine penger. Han blandet seg inn om jeg hadde en konflikt med ungene, hadde jeg sagt en ting kunne han si noe annet. Og i motsetning til hva man skulle tro var han faktisk for streng. Barna mine er i hovedsak velfungerende barn, men med noe "traumer" pga et turbulent forhold til sin far. Det siste de trenger er enda mer forvirring i forhold til voksne. Jeg har arbeidet hardt for at ungene skal få det forutsigbart, jobber hardt for at kontakten med pappaen skal opprettholdes tross vansker. Alt dette sliter selvfølgelig på meg, og jeg merker at jeg til tider trenger tid for meg selv. Denne tiden fikk jeg ikke sammen med min kjæreste selv om han ikke var her. Han skulle absolutt prate hver kveld.

I sommerferien ble jeg overrasket over at han fridde. Det var tidlig men jeg følte meg smigret, og sa ja. Dumme meg!

Etter sommerferien ble alt verre. Jeg følte meg stadig mer kneblet i forhold til hva jeg kunne gjøre. Dette igjen gjorde at jeg trakk meg lenger og lenger unna, prøvde å gjemme meg. Men etter at jeg hadde sagt fra om følelsene mine flere ganger, at jeg trengte tid for meg selv også.

Så for et par måneder siden skjedde det noe som vekket meg kratig. Jeg hadde vært ute med jobben på lønningspils, passet for første gang. Var hjemme litt over åtte den kvelden, men hadde slått av telefonen når jeg var ute. Siden jeg ikke hadde tatt telefonen når kjæresten ringte og etterpå fortalte jeg hadde vært ute så fikk jeg tredjegradsforhør av ham. Dette fortsatte hele den helgen, han likte ikke at jeg traff venner eller var ute uten ham. Tydeligvis så stolte han ikke på meg.

Han viste en form for eiertrang og sjalusi jeg vet jeg ikke kan leve med.

Etter den helgen sa jeg klart i fra at jeg trengte tid til å tenkte over hva jeg ville. At jeg trengte fred og tid for meg selv. Dette resulterte i 3 dagers taushet fra hans side, men etter den tid har han ringt opptil 15 ganger om dagen. For meg blir dette (p)sykt. Jeg har konsekvent ikke tatt telefonen når han ringer, fordi jeg ikke taklet å snakke med ham akkurat da. I ettertid har det vært fordi jeg mener det er sykt å ringe så mye. Har skrevet mail hvor jeg ber ham ikke ringe, og det har heller ikke hjulpet.

Nå må jeg bare gjøre det slutt, både for min og hans del. Det er ikke bra for ham at jeg utsetter det heller. Så nå prøver jeg å kvinne meg opp til å skrive et brev. Klarer ikke snakke med ham i telefonen akkurat nå, for de meldinger han har lagt igjen på telefonsvareren min viser hva jeg i så fall har i vente.

Men jeg vil slå opp på en måte som ikke sårer for mye, og slik at jeg selv får fred i sinnet etterpå. Så hvordan gjøre det?

[Gjest Blondie65]

Jeg foreslår at du gir opp å slå opp på en måte som ikke sårer.

Du trenger selvsagt ikke fortelle mannen at han er en idiot eller være ondskapsfull, det er ikke det jeg mener. Men når noen er forelsket - besatt i dette tilfellet - finnes ingen skånsomme eller hyggelige måter.

Gjør det kort.

Si at du har tenkt veldig mye på forholdet dere har hatt dette året og at du dessverre har kommet til at dere ikke passer så godt sammen likevel. Si at du er lei for at du har gitt han feil forhåpninger, men at dette er en beslutning som er endelig fra din side.

Noe mer trenger du ikke skrive.

IKKE skriv at du gjerne vil ha et vennskap, eller en pause eller slikt, det er å gi falskt håp. Og det er ingenting som er så overvettes sløvt som å si "håper vi kan være venner". Hva er alternativet - at man skal legge hverandre for hat fra dag 1? Det er en selvfølge at to voksne mennesker kan skilles som venner. Sier du det på den måten kan det være at han tror at det bare er å skru på sjarmen igjen - så smelter du som smør.

Lykke til!

[jannamor]

Å herlighet. Jeg føler med deg. Dette er ikke enkelt. I hvertfall ikke når barna dine blir involvert.

Jeg tror uansett at du gjør det riktige valget.

Ble sjokket over mye i innlegget ditt. Blandt annet, at han motsa deg foran barna. Han burde holdt med deg, og heller sagt han var uenig under 4 øyne.

Også den sykelige sjalusien han viser er utrolig. Du må få lov å være et individ, selvom dere er et par. Ellers vil kjærligheten kveles. Han burde jobbe litt for å få egne venner i nærheten

men men

Hvordan du skal gjøre det? Et brev høres ut som en god idè. Hvis han er på grensen til å vise psykopatiske tendenser, eller er veldig narsisistisk, burde du begrense hans muligheter for kontakt. Har han ting hos deg? Nøkkel? Klær? Deler dere på en bil? Slike ting burde være fikset, før han får brevet. Slik at han ikke har noen grunn til å komme hjem til deg. En stalker vil hverken du eller barna ha godt av. Barna må jo skjermes best mulig.

Han fortjener og å få snakke ut med deg om det. Han er din forlovede, og fortjener et ordentlig brudd, med best mulig kommunikasjon og respekt. Avtal og møt han på et offentlig sted (kafè?) så kan du dra, evt ha en innkommende tlf samtale fra ei venninne el som kriseexit. Evt et venninne treff rett etter møtet, slik at du ikke kan bli forfulgt, hvis du velger og forlate møtet mellom dere. Ei venninde som sitter på vent i andre enden av kafeen? Aner ikke hvor gal denne mannen er.

Men det vil ikke bli bedre av å ikke snakke med han tror jeg. Men sikre deg selv. Synes brev var en fantstisk idè.

Masse masse lykke til.

[jannamor]

Jeg foreslår at du gir opp å slå opp på en måte som ikke sårer.

Du trenger selvsagt ikke fortelle mannen at han er en idiot eller være ondskapsfull, det er ikke det jeg mener. Men når noen er forelsket - besatt i dette tilfellet - finnes ingen skånsomme eller hyggelige måter.

Gjør det kort.

Si at du har tenkt veldig mye på forholdet dere har hatt dette året og at du dessverre har kommet til at dere ikke passer så godt sammen likevel. Si at du er lei for at du har gitt han feil forhåpninger, men at dette er en beslutning som er endelig fra din side.

Noe mer trenger du ikke skrive.

IKKE skriv at du gjerne vil ha et vennskap, eller en pause eller slikt, det er å gi falskt håp. Og det er ingenting som er så overvettes sløvt som å si "håper vi kan være venner". Hva er alternativet - at man skal legge hverandre for hat fra dag 1? Det er en selvfølge at to voksne mennesker kan skilles som venner. Sier du det på den måten kan det være at han tror at det bare er å skru på sjarmen igjen - så smelter du som smør.

Lykke til!

Enig!!!!!! i hva samtalen/brevet skal inneholde ja. Ingen forhåpninger!!!

[Gjest Gjest]

Syns denne mannen hørtes litt skummel ut jeg.... Vær forsiktig nå da! Så ingenting vondt skjer med deg.

Jeg syns du bør ta samtalen så han får noe å si også. Men det er viktig at du er bestemt i det du sier. At han ikke ser noe som helt mulighet for at du kan skifte mening....

Jeg ville lagt det frem for han på et offentlig sted ja. Gjerne med noen du stoler på som er i nærheten..

Og ta det i betraktning for hva du kan forvente deg det han har lagt igjen beskjeder om på telefonen....

Lykke til!

Og jeg vil si at jeg tror du gjør det rette i denne situasjonen. og at du er en sterk kvinne som beskytter deg selv og dine barn fra ting du ikke ønsker skal påvirke dere i livet.

[mamma mia]

KOOOM DEG UT AV DET FORT:Du trenger ikke gi ham noe forklaring,mannen er jo syk.Du er heldig om du får fred etterpå.Slike mennfolk må en skygge unna, di er direkte farlige og tar ikke et nei for et nei.

Du og ungene får det bedre og her må du være konsekvent.Høres ut som om han omtrent er flyttet inn og styrer det meste, alt. :regler:Høres ut som om du må stå til ansvar ovenfor ham.

Skift lås????

[Annie]

Gjør det skånsomt. Men vær ærlig. Fortell hvilke ting som plager deg i forhold til han. Gi han heller ingen forhåpninger. Fortell at lønninspilshelgen skremte deg. Dessverre for mye til at du orker mer.

[Gjest Gjest_Reken]

Du bør komme deg ut av dette forholdet for mannen er jo tydelig ikke helt god. Men det er viktig å vise skånskomhet i forhold til barna når det virker som om dette er en mann de har vært endel med den siste tiden.

Lykke til

Og JA skift lås om han har nøkkel!!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takker for alle svar Det er godt å se at mine tanker ikke er helt på bærtur.

Flere sier jeg bør treffe ham. Det er ikke mulig da vi bor såpass langt unna hverandre at det ville blitt for dyrt. Derfor må jeg enten ta det pr. brev eller telefon.

Han har heldigvis ingenting liggende her, det passet jeg på kom med forrige gang han reiste hjem. Nøkkel har han heller ikke.

Jeg må være helt klar når jeg slår opp, det har jeg skjønt. Kan ikke ta noen sjanser på at han skal tro det finnes håp. Samtidig vil jeg ikke såre for mye, så det er der jeg må finne balansegangen.

Han har ikke rukket å ta styring her, uansett hvor mye ha har prøvd. Til det er jeg for selvstendig og sterk. Når jeg kjente disse tegnene så trakk jeg meg unna. Men ungene har jo allerede merket at det var konflikter i forhold til dem, og det er jeg veldig lei meg for.

[jannamor]

Bra han bor langt unna. Da synes jeg du skylder han en telefonsamtale ja. Send han et brev. La han få "sinte" fra seg det verste før du tar telefonen.

[Gjest Blondie65]

Bra han bor langt unna. Da synes jeg du skylder han en telefonsamtale ja. Send han et brev. La han få "sinte" fra seg det verste før du tar telefonen.

Hvorfor det?

Det er helt helt unødvendig.

Jeg synes ikke hun skal utsette seg for denne mannen på telefon. Personer som ringer 15 ganger pr dag selv når de ikke får svar kan man ikke diskutere med på telefon.

Send et brev, sett deg som mål trådstarter at brevet skal være avsted før helgen.

[Gjest Gjest]

BRA! At han ikke har noe liggende der, OG at han bor langt unna. Det vil antakelig gjøre det lettere for deg....

Da er brev den beste tingen. Det er mer personlig enn en e-mail også.....

Lykke til!!!

Håper dette går bra...

Ikke for å skremme deg, men jeg ville holdt dørene mine låst en periode etter bruddet......

[Gjest Golden Girl]

Mange gode råd her, og alle har en ting til felles: kom deg ut av forholdet!

Lykke til!

[jannamor]

Hvorfor det?

Det er helt helt unødvendig.

Jeg synes ikke hun skal utsette seg for denne mannen på telefon. Personer som ringer 15 ganger pr dag selv når de ikke får svar kan man ikke diskutere med på telefon.

Send et brev, sett deg som mål trådstarter at brevet skal være avsted før helgen.

Det er kanskje ikke nødvendig, men det viser respekt (ikke at han fortjener det) Men ved å snakke med han og vise at hun er bastant i sine holdninger, vil han fa ikke bare en spiker i kista men en ambolt. Ord sagt er ofte sterkere en veide nedskrevne ord.

Men dette er min personlige mening, Jeg synes begge deler er viktig. TS må gjøre det som føles best. Enig i at det brevet må bli sendt fortest mulig. Gjerne rekomandert, så du vet han har fått det.

[mamma mia]

Hei trådstarter!

Det var godt å lese og det høres ut som om du tenker klart.Ble ganske fortvilet på dine vegne, men høres ut som om du klarer dette. :bukke:

Ønsker deg og ungene alt godt videre i livet

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Tusen takk nok en gang for alle svar

I natt har jeg sittet oppe og skrevet et brev og postet det i dag. Venter med å ringe til uken, har ikke lyst til å få ødelagt helgen min.

En liten kommentar til enkelte: Jeg er sterk, og sikkert derfor også jeg har klart å holde øynene såpass åpne hele veien også, og nå ta grep om situasjonen.

Heller alene enn å være sammen med en som kveler meg

[Annie]

[Gjest Gjest]

Så godt å høre at du tar vare på deg selv og skjønner at dette ikke er rett.

Jeg ser at du har skrevet et brev. Dersom du ombestemmer deg og ringer så gi klar beskjed om at kan han ikke oppføre seg over telefon så legger du på.

I neste omgang bør du tenke på det her med mailadresse, telefonnummer osv. Dersom det blir for mye så bytter du! Netcom tar rundt 250 kr for å gi deg et hemmelig nummer. Jeg har selv måttet benytte meg av det. Jeg var bare så sliten av alle tekstmeldinger og telefoner, men det var en venninne av meg som så at nå var det nok og bytt nummer. Det beste jeg har gjort.

[Gjest Gjest]

Han her høres ikke helt god ut. Er du helt sikker på at han ikke har nøkkel? Har han hatt en disponibel så han kunne laget seg en kopi?

Jeg tror jeg ville skiftet lås for sikkerhets skyld.

Og du -test bremsene når du skal ut med bilen. Vet om ei som plutselig oppdaget at bremsene ikke virket. Den forsmådde hadde vært og "fiksa" på dem, flaks at hun oppdaget det så tidlig.

[Gjest Mayamor]

Synes du er en tøff jente med bein i nesen. Ønsker deg lykke til med å finne en som fortjener deg.