"Hevne seg" for dårlig barndom når foreldrene blir gamle

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke hatt noen god barndom, og hovedårsaken til det er mine foreldre. Moren min er nå blitt gammel og bor i en trygdebolig, mens faren min er død.

Jeg har ikke noen følelse for dem, og ønsker ikke å ha noen kontakt med more min , selv om hun sikkert kunne trengt det. Hun er nok ensom og jeg tviler på at hun får spesielt mye hjelp av noen andre til diverse gjøremål.

Synes dere det er greit å ikke ha noen kontakt med foreldrene sine når de er blitt gamle og hjelpeløse? Altså å bære nag for sin egen barndom?

[Gjest Gjest]

Jeg tror hvertfall at det er helt normal, og at jeg ville gjort det samme selv.

Det sitter nok dessverre en del eldre mennesker der ute som er ensomme pga sin egen oppførsel tidligere.

[asterix]

Jeg har ikke hatt noen god barndom, og hovedårsaken til det er mine foreldre. Moren min er nå blitt gammel og bor i en trygdebolig, mens faren min er død.

Jeg har ikke noen følelse for dem, og ønsker ikke å ha noen kontakt med more min , selv om hun sikkert kunne trengt det. Hun er nok ensom og jeg tviler på at hun får spesielt mye hjelp av noen andre til diverse gjøremål.

Synes dere det er greit å ikke ha noen kontakt med foreldrene sine når de er blitt gamle og hjelpeløse? Altså å bære nag for sin egen barndom?

Jeg har kuttet kontakten med moren min, ikke egentlig pga hvordan hun var da jeg var barn selv om det var ille nok. Men hun er fortsatt en heks og jeg nekter å utsette meg selv for henne lenger. Folk blir uhyre sjelden snillere med årene og alder(eller slektskap) er ingen grunn i seg selv til å ha kontakt med folk som kun sprer jævelskap rundt seg.

[Gjest Gjest]

Dette er vanskelig da. For på en måte føler jeg at det er hovedsakelig foreldrenes ansvar å fire seg så man beholder et godt forhold til sine barn. Både for sin egen del men hovedsakelig for sine barns del....

Samtidig er det samvittigheten. Man er da glad i dem uansett. Klarer man å leve med tankene om de har det de trenger osv...

Man kan jo prøve å ta kontakten og høre om det er muligheter for forsoning...

Ellers mener jeg at er det alvorlige ting som ligger bak bør man leve sitt eget liv. Og la foreldrene leve sitt. Jeg er sikker på at hun har venner eller bekjente som hjelper henne med det hun trenger..

[Gjest Blondie65]

Det er ingen selvfølge at barn skal ha kontakt med foreldre som har vært slemme med dem.

Men jeg reagerer på ordet "hevn" i tittelen. Går du virkelig å bærer på hevntanker mot dem? I så fall gjør du deg selv vondt. Jeg foreslår at du legger den delen bak deg, tilgir dine foreldre og går videre. Det er ikke det samme som å si at man aksepterer deres dårlige oppførsel, det er mer at du ikke lar deres dårlige oppførsel få plage deg mer.

[jannamor]

Dette er vanskelig da. For på en måte føler jeg at det er hovedsakelig foreldrenes ansvar å fire seg så man beholder et godt forhold til sine barn. Både for sin egen del men hovedsakelig for sine barns del....

Samtidig er det samvittigheten. Man er da glad i dem uansett. Klarer man å leve med tankene om de har det de trenger osv...

Man kan jo prøve å ta kontakten og høre om det er muligheter for forsoning...

Ellers mener jeg at er det alvorlige ting som ligger bak bør man leve sitt eget liv. Og la foreldrene leve sitt. Jeg er sikker på at hun har venner eller bekjente som hjelper henne med det hun trenger..

Mye av dette er jeg enig i. Jeg har opplevd dette selv, men klarer ikke å kutte kontakten, får altfor dårlig samvittighet. Man kan holde det til et minimum, og kanskje hjelpe med det aller nødvendigste. Jeg kommer nok aldri til å klare og kutte, selvom det er det jeg helst vil.

Så synes det er helt ok om du ikke snakker med henne. Hva med å ansette ei sånn "snakke"dame fra røde kors, slik at hun får hjelp og selskap? eller en støttekontakt?

[Gjest Mayamor]

Har et eksempel fra to klassevenninners barndom: de var skikkelig Tuppen og Lillemor. Uadskillelige. De overnattet hos hverandre. Byttelånte klær. Var enige i alt og ett. Men så kom dagen hvor alt ble forandret; de ble forelsket i samme gutt. Det var begynnelsen på slutten på det vennskapet. De ble skikkelig uvenner. Og med skikkelig; mener jeg bitre fiender. De brukte all sin tid på å slenge dritt om hverandre, de sloss og det hele var ganske forferdelig. Så skjedde noe trist; den ene døde av en sykdom som ble oppdaget da hun (16 år gammel) gikk i i koma og døde samme dag. Den gjenlevende venninnen sliter den dag i dag (19 år senere) for tristheten inni seg om at hun aldri fikk bli venner med sin aller beste venninne...

Jeg sier ikke at en alltid skal bli venner, koste hva det koste vil, men spør deg selv; kan jeg leve med at jeg aldri gjør opp med vedkommende? Er svaret ja; er det løsningen. Er svaret nei; gjør noe med det.

Har selv en samboer som ikke ønsker å ha kontakt med sin mor, så jeg vet at det er mange grunner til at foreldre ikke gjør seg fortjent med sine barns hengivenhet.

[Gjest Emera]

Jeg ser absolutt alvoret i Mayamors histore. Men en gjenforening, både i dette tilfellet og i trådstarters, fordrer et oppgjør. Noe som renser luften. Får fram sannheten.

Dersom dette er oppnåelig for trådstarter så mener det det er verdt å prøve. Men hvis kontakten blir en form for stilltiende lidelse for trådstarter, hvor oppvekstens skygger henger over, da synes jeg ikke det har noen hensikt.

Endret 29. november 2007 av Emera

[Kalorina]

selvom man renser luften, betyr ikke det at man må henge sammen bestandig.

[Gjest imli]

Det er vel forskjell på å ikke ønske kontakt, og å ønske hevn?

Helt ok at noen ikke ønsker kontakt med foreldrene sine lenger, men å gå rundt med hevntanker er bare destruktivt.

[Gjest Gjest]

Det er vel forskjell på å ikke ønske kontakt, og å ønske hevn?

Helt ok at noen ikke ønsker kontakt med foreldrene sine lenger, men å gå rundt med hevntanker er bare destruktivt.

Uten at jeg vet noe om trådstarters grunner, la oss tenke oss at det er snakk om seksuelle overgrep over lang tid. Er det virkelig så rart at man ønsker hevn for noe sånt, selv etter lang tid? Dette er noe som kan ødelegge et helt liv, og det er ikke alle som ville klart å oppgi et ønske om gjengjeldelse for noe sånt.

Jeg sier ikke at det er det beste å gå rundt med sånne tanker, men det er jo absolutt forståelig.

[Gjest Frk Åberg]

Hvis du har hatt en dårlig barndom på grunn av dine foreldre, så syns jeg ikke du skylder din mor noen ting. Det eneste måtte være om det å f.eks. besøke henne en siste gang, ville gjøre ting bedre for deg i det lange løp. At du kan vite at det hvertfall ikke var deg det sto på. Eller så er det hun har gjort så ille, at du allerede vet helt sikkert nå at du ikke kommer til å angre på å aldri ha kontakt med henne igjen.

[momo]

Jeg har selv hatt en jævlig barndom og har ikke kontakt med mine foreldre. Men har prøvd, men min mor er en psykopat så det går ikke. Faren min døde nå og moren min har kreft og hun kommer til og dø. Men jeg ser ingen grunn til og ha kontakt med henne bare på grunn av det. Hun er den hun er, hun kommer aldri til og forandre seg og da kan ikke hun være i mitt liv.

Men jeg går ikke med hevnfølelser mot de, jeg føler ikke hat, jeg føler vel heller veldig lite. Men sefølgelig det har tatt meg flere år og komme dit. Jeg måtte innse at de kom aldri til og forandre seg og de kom aldri til og be om unnskyldning for det de har gjort. Og da var det bare opp til meg som voksen om jeg ønsket de i livet mitt som de er, eller om jeg ikke ønsket de i livet mitt. Og det valget ble da ganske enkelt.

[Gjest Gjest]

Har et eksempel fra to klassevenninners barndom: de var skikkelig Tuppen og Lillemor. Uadskillelige. De overnattet hos hverandre. Byttelånte klær. Var enige i alt og ett. Men så kom dagen hvor alt ble forandret; de ble forelsket i samme gutt. Det var begynnelsen på slutten på det vennskapet. De ble skikkelig uvenner. Og med skikkelig; mener jeg bitre fiender. De brukte all sin tid på å slenge dritt om hverandre, de sloss og det hele var ganske forferdelig. Så skjedde noe trist; den ene døde av en sykdom som ble oppdaget da hun (16 år gammel) gikk i i koma og døde samme dag. Den gjenlevende venninnen sliter den dag i dag (19 år senere) for tristheten inni seg om at hun aldri fikk bli venner med sin aller beste venninne...

Jeg sier ikke at en alltid skal bli venner, koste hva det koste vil, men spør deg selv; kan jeg leve med at jeg aldri gjør opp med vedkommende? Er svaret ja; er det løsningen. Er svaret nei; gjør noe med det.

Har selv en samboer som ikke ønsker å ha kontakt med sin mor, så jeg vet at det er mange grunner til at foreldre ikke gjør seg fortjent med sine barns hengivenhet.

Jeg vet ikke helt om jeg synes dette innlegget er helt på sin plass?

Det er alltid grunner til at barn ikke har kontakt med sine foreldre - det vet du godt utfra din egen samboer.

Å skrive som du gjør, og kanskje bidra til dårlig samvittighet på toppen av mye annet vanskelig, er nesten litt forkastelig.

Selv om du har opplevd dette gjennom din samboer, vet du likevel ikke hvor vondt det er, da du selv ikke har opplevd det.

Noen ganger trenger medmennesker forståelse - ikke enda mer dårlig samvittighet.

--

Til trådstarter:

Jeg opplever også ordet 'hevn' som litt feil. Det du skriver i innlegget ditt har jeg ellers forståelse for. Her må du kjenne på dine egne følelser - det er kun du selv som vet hva du har opplevd. Du skriver at du ikke har følelser for henne, det betyr at opplevelsen din er alvorlig.

jeg ønsker deg alt godt.

--

Til den som skriver at man jo er glad i foreldrene sine uansett: Nei, man er ikke det. Noen har opplevd ting som gjør at følelsene til slutt forsvinner helt. Det er selvfølgelig ikke lett å forstå for de som ikke har opplevd noe sånt, men da bør man være desto mer varsom når man skal uttale seg.

[Gjest Blondie65]

Uten at jeg vet noe om trådstarters grunner, la oss tenke oss at det er snakk om seksuelle overgrep over lang tid. Er det virkelig så rart at man ønsker hevn for noe sånt, selv etter lang tid? Dette er noe som kan ødelegge et helt liv, og det er ikke alle som ville klart å oppgi et ønske om gjengjeldelse for noe sånt.

Jeg sier ikke at det er det beste å gå rundt med sånne tanker, men det er jo absolutt forståelig.

Det er absolutt forståelig, det er til og med svært menneskelig. Men det er like fullt svært svært skadelig for den personen som går rundt og bærer på det.

Og la meg understreke med en gang: det finnes ting som er så galt at det er fullt ut forsvarlig at barnet ikke ønsker kontakt med sine foreldre, ikke jevnlig, ikke en gang for en siste gang. Det er helt greit, og forståelig. Men motivet bør ikke være hevn, motivet bør være at forelderen har allerede opprettet så mye skade uten å innrømme det selv at det er til det beste for barnet å ikke utsette seg for denne skadelige oppførselen igjen.

[Nigo-san]

Jeg har ikke hatt noen god barndom, og hovedårsaken til det er mine foreldre. Moren min er nå blitt gammel og bor i en trygdebolig, mens faren min er død.

Jeg har ikke noen følelse for dem, og ønsker ikke å ha noen kontakt med more min , selv om hun sikkert kunne trengt det. Hun er nok ensom og jeg tviler på at hun får spesielt mye hjelp av noen andre til diverse gjøremål.

Synes dere det er greit å ikke ha noen kontakt med foreldrene sine når de er blitt gamle og hjelpeløse? Altså å bære nag for sin egen barndom?

Det er et vanskelig spørsmål, fordi det finnes så utrolig mange variasjoner over temaet "god/dårlig barndom" og skyld, problemer, uløste konflikter osvosv.

Når det gjeldert det å hevne seg, bære nag, være bitter- så er jo det sinnstilstander som er utrolig ødeleggende for en selv... men angående det å kutte kontakten:

Jeg er langt på vei enig med Blondie65 i at det finnes situasjoner der man kan kutte kontakten uten et fnugg av dårlig samvittighet. Har foreldrene vært virkelig fæle med en, begått grove feil og overtramp over lang tid, så skjønner jeg godt de som ikke ønsker å ha noe mer kontakt, uansett hvor ensom og gammel mor blir.

Så er det de mer "vanlige" historiene... foreldre med lettere psykiske problemer, foreldre som ruset seg litt mer enn godt er, foreldre som var litt for opptatt av seg og sitt til å gi barna en god barndom... Da blir det mer en gråsone. Hvor stort handlingsrom hadde de egentlig? hva var bakgrunnen, hva var motivet, evnet de å se hva de gjorde?

Etter at jeg selv fikk barn, og erfarte hvor utrolig mange feil det er mulig å gjøre som forelder, så har i alle fall jeg fått en mer forsonende holdning til mine egne foreldre. Men så var ikke min barndom noe å gråte av heller- det gjelder mer enkeltepisoder av det slaget alle har. Husker læreren min på ungdomsskolen sa "Du er ikke voksen før du tilgir dine foreldre", og det er nok sant i mange situasjoner. Mange har et blandet forhold til foreldrene sine, men tilgir og glemmer etterhvert. De ser at foreldrene gjorde så godt de kunne. Det holdt ikke, neivel, men sånn er nå engang livet. Men jeg presiserer igjen at det finnes foreldre som gjør en så elendig jobb, og som lager et så vanskelig liv for barna sine, at de ikke fortjener verken barnas respekt eller kontakt.

I det hele tatt er det vel bare du som kan vurdere situasjonen, og gjøre det som er riktig for deg, utifra de erfaringene du sitter med, og etter å ha vurdert hva du selv tror du kan leve med i framtiden.

[Gjest Gjest]

Slike gamle foreldre som sitter alene har seg selv og takke,det er deres egen feil. Mine foreldre er alene idag og de hadde 7 barn altså.

Jeg har de siste 17 årene hatt en reservemamma som er så mamma på sin hals,for sine egne barn og for flere skadeskutte fugler.

Hun lærte meg å ikke ha dårlig samvittighet eller føle ansvar på den måten jeg gjorde,dette er deres egen feil sa hun,dette har de lagt opp til selv,synd at noen aldri lærer sa hun også. Så hun er bestemor for mine barn idag.........

At du ikke føler noe er helt normalt. Lev ditt eget liv.

Mine foreldre er også gamle nå.......de bor bare 10 min kjøring herfra,men det er greit...........de kan sitte der,de har bedt om det sjøl.

[Gjest Gjest_meg_*]

Etter min mening kommer det veldig ann på hva som menes med en dårlig barndom. Enkelte ting er bortimot utilgivelige, andre ting må man kanskje kunne akseptere og leve med.

Uannsett så er det viktig at du greier å forsone deg med fortiden slik at du ikke har "hevn"tanker, men også at du ikke føler dårlig samvittighet for det valget du tar. Den eneste du trenger å rettferdiggjøre det valget for er deg selv!

Selv har jeg ikke hatt verdens beste barndom, foreldrene mine gjorde en del feil, det var en del destruktive mønstre...men det er annerledes i dag og nå har jeg et relativt godt forhold til dem. Ting fra fortiden kan fremdeles være vanskelige, men jeg ser nå at de aldri mente noe vondt med sine feil. De kunne helt klart taklet ting annerledes, men jeg vet at hadde jeg påpekt det i dag ville de blitt veldig såret (har tatt det opp for flere år siden)Jeg ser nå at de til tider oppførte seg som de gjorde fordi de selv hadde det veldig vanskelig,det unnskylder dem ikke, men forklarer....

Men det finnes helt klart situasjoner hvor det ikke er rart at man ikke velger kontakt med foreldrene sine. Det må ikke være sånn at man skal ha kontakt for en hver pris bare fordi de er ens foreldre.

[Gjest Bitter]

Når ens foreldre ikke gidder å bruke energi på å gi barnet en god oppvekst, så ser jeg ingen grunn til at man skal gidde å bruke energi på å være der for foreldrene sine i en voksen alder.

[Gjest Gjest]

Når ens foreldre ikke gidder å bruke energi på å gi barnet en god oppvekst, så ser jeg ingen grunn til at man skal gidde å bruke energi på å være der for foreldrene sine i en voksen alder.

Eller å hate dem. Aldri for seint å ha et godt liv.