50-50

[Gjest gress]

det er så utrolig mange som har delt samvær nå for tiden.er dette noe barna går med på selv eller det ofte bestemt fra foreldrenes side? tenker dere ofte på hvordan barna opplever å ha 2 hjem?hvordan fungerer det hos dere?greit?vanskelig?delt samvær er vel en greie foreldre har?hvilke opplevelser sitter dere igjen med som er oppvokst i 2 hjem?ofte sitter jeg igjen med følelsen av at det ikke alltid er barnets beste som avgjør men foreldrenes behov?

[Gjest imli]

Hm. Jeg har ingen førstehånds erfaring med dette, men vil tro det ofte deles slik i saker der begge vil ha den daglige omsorgen. Det passer sikkert for noen barn, men det passer nok aller best for foreldrene

[Far til 2]

Det kan ikke sies noe kategorisk om fordelene og ulempene ettersom det er avhengig av hvert enkelt barn. Men det er riktig at denne omsorgsløsningen øker dramatisk.

Selv var jeg og min søster eneste i vårt boligområde som opplevde en slik ordning. Og for oss fungerte det UTMERKET. Men det er viktig (tror jeg) å legge forholdene til rette for dette. Dette innebærer i første omgang at foreldrene bor så nært hverandre an det er praktisk gjennomførbart.

Våre foreldre var bitre fiender da de gikk fra hverandre. Men dette bedret seg veldig raskt (min søster og jeg tror at felles omsorg var sterkt medvirkende til bedringen). Foreldrene våre bodde ca 5 km frahverandre. Selv kunne jeg nok tenkt meg nærmere avstand, men det fungerte helt fint. Da vi kom i tenårene (14-15 år) valgt vi å bo hos en av foreldrene fast. I hovedsak pga venner som bodde i nærheten. I vårt tilfelle medførte det at min søster bodde hos min far og jeg hos min mor. Dette var noe vi valgte selv og en avgjørelse vi fikk ta uten press fra våre foreldre. Det var med andre ord VÅRT ønske og våre foreldre blandet seg ikke opp i dette slik vi oppfattet det den gangen. I ettertid forguder både min søster og jeg selv min mor som aksepterte dette på et så tidlig tidspunkt. For forventningen til henne som bostedsforelder var stor fra nærmiljøet.

Idag praktiserer min søster felles omsorg. Det samme gjør en del av våre venner fra den gangen. Disse vennene våre opplevde også samlivsbrudd mellom sine foreldre, og har i ettertid sagt at de synes min søster og jeg var så heldige som fikk bo hos begge.

Blandt barnas foreldre tror jeg det er så mange som 50% som idag praktiserer felles omsorg, men jeg tror dette kan variere bganske mye fra bosted til bosted.

Foreldre bør imidlertid ikke praktisere felles omsorg fordi stadig flere andre gjør det. Isteden mener jeg det er viktig å ha fokus på barnas behov, ønsker og drømmer. Men at løsningen er konfliktdempende er jeg ikke i tvil om. Og lavt konfliktnivå er sansynligvis noe alle barn ønsker mellom sine foreldre. Men også MULIGHETEN til å velge utradisjonelt er viktig for mange barn. Ikke minst fordi vi gjerne opparbeider oss en slags favorittforelder tiltross for at dette ikke er ensbetydende med at vi er mer glad i den ene fremfor den andre.

Felles omsorg krever noe mer mht samarbeid over tlf/SMS enn det den tradisjonelle løsningen gjør. Men om barna trives med det vil en som forelder få tilbake "det tapte" med skyhøye renter.

[Helen]

Min sønn på 11 år har bodd 50/50 hos meg og faren siden han var 2 år. Dette er en ordning som har fungert veldig fint, det var litt trøblete i starten men det gikk seg til etterhvert.

Jeg og far er veldig gode venner og samarbeider veldig godt.

Jeg har hatt mange og lange samtaler med min sønn ang det at han bor ei uke hos meg og si uke hos far, han sier at han trives med det og gjerne vil fortsette med dette.

Han har en del problemer på skolen, bla store adferdsproblemer og konsentrasjonsvansker. Derfor har jeg vært veldig obs på at dette kan skyldes bosituasjonen hans, men både han, skolen og PPT mener at det ikke gjør det. Siden han har det bra og trives slik han bor så har det ikke noe med det å gjøre.

Jeg må legge til at begge søstrene mine også har barn med store problemer, bla ADHD, dysleksi og ellers store lærevansker. Jeg har også en halvbror med ADHD, så mye av problemen skyldes nok mer arv enn miljø.

[Gjest Mayamor]

Som med så mye annet finnes det ingen fasit. Gutten min trives med en slik ordning. Men jeg vil jo ikke si at det passer for alle. Det kommer jo ann på hva barnet selv vil, avstander, forholdet mellom foreldrene osv.

[Dalila]

Vi har også en sånn ordning.

På det tidspunktet vi gikk fra hverandre var barna for små til å uttale seg om egne ønsker. Vårt fokus ble å ta fra dem minst mulig...

Avtalen går ut på at vi bor i samme skolekrets, den som eventuelt vil flytte må være villig til å gi fra seg en del samvær. Etterhvert som barna vokser til vil det være naturlig å forandre på ting etter deres ønske. En sånn avtale kan ikke være statisk, men åpen for reforhandling. Enn så lenge fungerer det flott.