Jeg er så sliten av tankene mine...

[Gjest Gjestidag]

Jeg skriver her til dere fordi det er ingen jeg kan snakke med dette om, så jeg håper på å få noen gode råd herfra.

Nå er jeg så sliten, jeg tenker så mye, og det er tankene mine som ødelegger for meg.

Her er saken. Samboer og jeg har vært sammen noen år nå, vi bor på hans kant av landet hvor jeg har ett og ett halvt år igjen av studiene mine. Jeg sliter mye med sjalusi, jeg aner ikke hvorfor for jeg har vel egentlig ingen grunn til det, så vidt jeg vet så har han aldri gjort noe som gir meg grunn til å ikke stole på han. Han kan være flørten og liker oppmerksomhet og at andre jenter synes han er noe, men det kan jeg jo egentlig forstå for litt sånn er jeg og. Men jeg vet mine egne intensjoner med flørting derfor er det lettere å akseptere min egen enn hans, men det er vel et kjent fenomen at de samme reglene gjelder bare ikke på det området. Samtidig så lurer jeg på om det er noe ved han likevel som trigger denne usikkerheten i meg, han tar ikke akkurat hensyn til den delen av meg og det er kanskje det som plager meg, og jeg vet ikke om jeg kan kreve det.

Jeg snakker veldig sjeldent om sjalusien til samboeren min da jeg vet dette kan være drepen for et forhold, noe som gjør det enda verre for meg da jeg må holde alt inni meg, og alle situasjoner som jeg stiller spmtegn ved lager tankene mine til noe verre enn det det antakeligvis er.

Jeg klarer heller ikke slutte å tenke på at alt dette hadde vært så mye bedre bare jeg bodde nærmere hjemme. Hvis jeg hadde familien min i nærheten så hadde jeg hvertfall hatt den tryggheten om at jeg kunne falt tilbake på det. Nå er jeg redd for å etablere meg her, for å finne ut etter at stakittgjerdet og 2,5 unger er på plass at dette gikk på trynet. Jeg tror jeg rett og slett er redd for å bli alene på denne siden av landet uten mulighet til å flytte hjem.

Jeg tar meg selv mange ganger i å drømme om livet mitt hjemme, og at det hadde vært så mye bedre der, samtidig som tanken på å ikke være sammen med samboeren min er veldig trist.

Når det gjelder sjalusien som herjer meg så vet jeg rett og slett ikke hvor den kommer fra, men jeg vet at den hindrer meg, den hindrer meg i å gå ut med venner så ofte jeg vil for jeg ønsker heller å være hjemme og forhindre at han går på facebook og sikler på gamle venninner, eller runker til porno. Jeg reiser heller ikke ofte på besøk hjem fordi jeg vil ikke være så lenge borte, ikke fordi jeg kommer til å savne han så mye, men fordi jeg mister kontrollen, jeg vet ikke engang hva han gjør når jeg er borte så det er ikke grunnlag i disse tankene. Jeg vet han ser på porno men ikke hvor ofte eller hva han ser på. Dette gjør meg syk, og jeg vet det er sykt og jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg vet at jeg er attraktiv så det er ikke så mye min egen usikkerhet det går på heller.

Dersom det er noen som kjenner seg litt igjen eller som har noen velmenende råd å komme med, så tas det i mot med stor takk. Jeg blir så sliten av å daglig ha det sånn som dette.

[Gjest Gjest_Jenta_*]

Det første jeg vil si til deg er at, uansett hvor du befinner deg hen i verden, og i livet ditt, vil alltid familien være der for deg! Om du ender opp på den kanten av landet du er nå, med 2,5 barn, stasjonsvogn og huslån, og ting skjærer seg. Ja, det høres latterlig enkelt ut, men du har et hjem å gå til.

Dette bringer meg over til andre punkt. Ikke tenk så mye over at ting vil skjære seg. Det er klart det er greit med en "backup-plan", men hvorfor ikke heller bare nyte tiden nå? Og tenke på en fremtid sammen med han? Hva med å endre tankegangen fra å være "hvor skal jeg gjøre av meg om det blir slutt??" til å heller bli "lurer på hvor vi skal dra på ferietur neste år?"

Når det kommer til sjalusien. Uff. Et grufullt onde. Sliter selv med det. Og omtrent hver dag må jeg si til meg selv: Det er meg han vil være sammen med, det er meg han legger armen rundt hver natt og hvisker inn i øret: jeg er glad i deg, det er meg han deler sine sorger og gleder med.

Men likevel, gnager følelsen over at han, som jeg vet han gjør, sitter på nettsamfunn og flørter med utrolig pene jenter. En side av meg gjør meg så innmari sjalu, og de vonde tankene dukker opp. "Han kommer til å forlate meg en dag for en ung vakker jente... hva skal han med meg når det finnes så mange jenter som er så mye mer perfekte?"

Denne følelsen er vond. Men er den verdt å samle på? Er den virkelig verdt å kaste bort energi på å tenke slik? Samme når det gjelder pornoen. Jeg vet ikke helt, men tror det bare er en greie. En greie for de fleste menn. Også for flere damer. Kanskje du har gitt uttrykk for at du hater at han ser på porno og ronker til det? Kanskje det da blir mer ettertraktet i hans øyne, du vet.. Det man ikke får lov til, er gjerne det man vil.. akkurat som et barn som ikke får godteri før på lørdagen, da er det eeekstra spennende å gå i godteskuffen en onsdagskveld i smug..

Hva om du en dag tar med hjem en pornofilm fra kondomeriet og foreslår filmkveld? Bli med på moroa, om du vil selv, såklart

Helt til slutt vil jeg bare si at, ja. Tankene som dreier seg om sjalusi er vonde, skikkelig vonde. Og de overdramtiserer alt, alltid! Men som ei venninne sa i dag: Det er så kjipt og vondt å tenke på sånne ting, men det beste er at vi diskuterer det etterpå, og da blir alt så mye bedre igjen!

Du kan jo kanskje ta det opp med han på en sakelig måte at tankene dine gjør vondt. At du er redd for å miste han, men likevel ikke vil kvele han i forholdet. Kanskje dere kommer frem til en gyllen middelvei. Dere er jo begge flørtende av natur, og kanskje dere rett og slett bare burde sette dere ned å snakke om grenser. Felles grenser for hva dere tolererer og ikke.

Uff.. det er ikke lett Men, det hjelper alltid å snakke om ting. Om kjæresten din ikke takler tankene dine, så kanskje han i bunn og grunn da ikke er den rette for deg? Prøv å snakke med han.

Med ønsker om lykke til, du kan vinne over tankene! Du er sterkere!

[mor85]

Hei!

Jeg har aldri vært i din situasjon, men jeg vet hvordan det er å være den som har en sjalu kjæreste... Tenkte kanskje det kan hjelpe deg litt å se hans side av saken.

Jeg er sammen med en nydelig gutt som er utrolig flink med både meg og datteren min! MEN... Han er sjalu, veldig sjalu. Så sjalu at jeg hadde store problemer med å takle det en stund, men jeg ga meg ikke. Jeg syns ikke det er riktig at jeg skal være hjemme for å holde han i hånda. Jeg er en sosial person og var/er ikke villig til at han skal få styre hvem jeg er sammen med og hvor jeg er. Jeg har ikke gjort noe galt, og ikke gitt han noen grunn til å tro at jeg skulle finne meg noen annen eller gå fra han. Fra mitt ståsted så går dette på hans usikkerhet på grunn av dårlige erfaringer fra tidligere forhold. Jeg har forståelse for det, og er veldig flink til å fortelle han hvorfor jeg er sammen med han og ikke noen andre. Men jeg skal ikke betale for det hans ekser gjorde galt.

Så mitt råd til deg er følgende... Ro deg ned, det eneste du gjør ved å passe på at han ikke er på facebook osv er å dytte han unna. Og da sitter du plutselig i den situasjonen du ikke vil være. Hvis han vil finne seg en annen eller finne på noe tull, så kommer han til å gjøre det uansett om du drar å besøke familien din eller ikke. Hvis du gir en person masse bråk for noe han ikke har gjort, så er sjansen større for at han gjør det. Bråk får han jo uansett... Og det er ikke en positiv ting å føle seg overvåket hele tiden. Hvis han føler at du passer på han, så vil han trekke seg unna.

Det som hjelp i mitt forhold var at typen min trakk seg tilbake og skiftet fokus... Han begynte å bruke tiden på å fortelle/vise meg hvorfor jeg er sammen med han istedenfor å bruke tiden på å fortelle meg at jeg ikke vil ha han... Hvis noen sier noe mange nok ganger, så begynner man å tro det de sier...

Vet ikke om dette hjalp deg noe, men det jeg mente med alt dette er at du må passe på å ikke gi opp ditt liv! Hvis du ikke er hjemme hele tiden så kanskje han savner deg da vettu, kanskje han blir litt sjalu? Kanskje han innser bedre hva han har hvis han må "jobbe" litt for din tid...

Gjør det du har lyst til...

[Tiit]

Når dine tanker og usikkerhet plager deg så i hverdagen og hindrer deg i å leve slik du egentlig ønsker, syns jeg det kan være grunn å vurdere å søke profesjonell hjelp i forhold til endring av egne tankemønster. Det kan vel kanskje være verd det?