Føler vennene mine seg "trua" av meg?

[Duracella]

Vel, jeg har mine samtaler med psykologen i ny og ne (For perfeksjonisme mot meg selv og et heftig temperament generelt)

En ting psykologen min har merket er at jeg har veldig høyt selvbilde, og jeg liker at det meste med meg er perfekt (hva jeg gjør, er, gir osv. ja, nå er jo ikke alt perfekt, men jeg kan gå til gode med flere nykker!) (PS: ikke spør, jeg er slik og jeg arbeider med det;P)..

Vel - til poenget: Jeg er ikke sånn spesiell følelse-kvinne i venninneflokken og ellers. Jeg er ikke så gla i å brette ut alt om meg selv. Jeg viser sjelden anger, jeg viser skjelden sorg, jeg viser skjelden svake sider generelt! Men jeg er snill, omtenksom og hjelpsom. JA, det synes jeg. Og har ellers hørt.

Hadde du følt deg "trua" av en som meg? Som virker så perfekt, har full kontroll, som skjelden er lei seg, som alltid er sterk.

Jeg er skjelden lei meg, jeg har skjelden sorg, jeg har ikke mange svake sider, jeg gjør sjelden ting jeg angrer på. Men man har jo alltids følelser.. Jeg deler bare ikke så kjempemye.

- Er det lettere å få et godt og trygt forhold til venninner om jeg åpner meg mer? Om viser meg litt "sårbar", blir mer "menneskelig" på en måte.. Vil jeg da få et bedre forhold til venner? MÅ man være så åpen og dill da? Jeg har mange venninner og kompiser som liker meg for den jeg er, men jeg lurer på om grunnen til at flere ikke har blitt et nærere vennskap med, er pga. slik jeg er.

Ha en fin dag og takk til dere som leser og svarer

Endret 28. november 2007 av Duracella

[Gjest Gjest]

Nei, hadde neppe følt meg truet eller mislikt deg, men jeg tviler på jeg hadde hatt noe ønske om å hatt noe mer enn et overfladisk bekjentskap med deg.

[Duracella]

Akkurat !

[Gjest Tigress]

Jeg tror jeg hadde sett deg som et friskt pust, jeg.

[Nana]

Jeg hadde ikke følt meg truet av deg men hadde nok syns du var litt "rar" og holdt litt avstand..

[Gjest Tyrkvinne]

Jeg er også en såkalt sterk kvinne som alltid bevarer kontrollen der andre springer rundt som hodeløse høner, jeg har et plettfritt rulleblad, god utdannelse og jobb, flott ektemann og flinke barn, nytt fint hus og er ganske vakker, får jeg høre.

Dette er truende nok for "venner" som ikke har alt i orden. Mine såkalte venninner råttet seg sammen engang for virkelig å sverte meg fordi de syntes at jeg trengte en nesestyver. Jeg var altfor perfekt, ja inntil det irriterende, fikk jeg høre. De mente å jekke meg ned litt bare. De venninnene er nå en saga blott. Sånne har man ikke bruk for. Det er i motgang man lærer sine venner å kjenne, heter det, men dette gjelder sannelig i medgang også!

Jeg skjønner at det kan virke truende og irriterende på enkelte at man ikke går rundt og klager og syter daglig. Jeg skryter heller ikke, men prøver å holde en vennlig og nøytral tone. I min gamle venninneklubb ble man nesten sett ned på hvis man ikke klaget på ektemann, økonomi, egen helse eller samfunnet forøvrig. Jeg orker ikke å gå rundt å klage, elendigheten er der om jeg nevner det eller ikke. Er mer for handling enn prating.

[Gjest Gjest]

Truet? Nei.

Men det virker ikke som om du gir noe særlig av deg selv. Hvis du aldri snakker om ting som gjør deg lei deg, ting du er redd for, osv, så gir det inntrykk av at du ikke stoler på personene du snakker med. Og da vil de antageligvis tro at du ikke synes de er bra venner, siden du bare snakker om happy-happy-ting med dem. De vil antageligvis heller ikke ønske å dele -sine- leie ting med deg, siden du ikke gir inntrykk av å like å snakke om denslags med dem. Og dermed vil "vennskapet" bli mer som et overfladisk bekjentskap. Folk vet jo at du har følelser selv om du ikke viser dem. De går neppe rundt og tror at du aldri er lei deg og har det perfekte liv. De føler vel heller at du ikke vil ha dem som nære venner siden du ikke betror deg til dem.

Jeg er heller ikke av typen som liker å snakke om "sårbare" følelser med andre. Og jeg merker selv at de folkene jeg faktisk snakker med om leie emner later til å føle seg nærer meg.

Jeg vet om folk som føler seg "truet" av meg, men det går mer på ting som at jeg har høyere utdannelse enn dem, eller er flinkere i en spesifikk ting som de også gjerne ville vært flink til, osv.

(En annen ting er jo at du virker utrolig arrogant når du selv mener du er så perfekt, det hadde nok vært grunn nok for meg til å skygge banen. Ingen liker selvdiggere. Å være blind for egne feil er også en feil. )

[Gjest Tigress]

Heia tyrkvinne!

[Antagonist]

Den persontypen du beskriver ligner veldig på meg selv.

Men hvis du er temperamentsfull, viser du jo følelser, selv om det ikke er de "svake" sidene ved deg selv du viser? Og dermed får jo folk et inntrykk av at du ikke er en "kynisk, kald og følelsesløs" person. Slik er det i alle fall med meg. Dessuten viser jeg følelser for mine nærmeste.

For å svare deg på spørsmålet, er ikke det mitt inntrykk av at folk føler seg truet av den type personlighet.

Nei, hadde neppe følt meg truet eller mislikt deg, men jeg tviler på jeg hadde hatt noe ønske om å hatt noe mer enn et overfladisk bekjentskap med deg.

Dette må jeg kommentere litt: Er det ikke slik at man generelt sett ikke viser sine innerste følelser overfor tilfeldige bekjentskaper? I så fall vil man gjerne ikke reagere i det hele tatt på folk som oppfører seg som trådstarter gjør. Selv om vedkommende har et stort selvbilde, er det ikke sikkert vedkommende flasher det hele tiden.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg hadde ikke følt meg trua. Men det er ikke så rart om du ikke får veldig nære venner om det er slik at du ikke åpner deg - det trengeri mine øyne ikke bare være "typisk svake" sider som sorg, sykdom/plager, ting man er mislykket i, man kan jo være åpen om andre, mer positive følelser - og meninger også. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver, selv om jeg ikke tror jeg har hatt særlig godt selvbilde er jeg i hvert fall en sånn person som ikke henger meg opp i negative følelser, i tillegg til at jeg faktisk kke HAR hatt noen større problemer på flere år - og de jeg har hatt har jeg enten løst aleine, eller sammen med samboern min. Jeg føler likevel at jeg har endel livserfaring, både på grunn av kjipe lengre perioder da jeg var yngre, og også fordi det å mestre livet og benytte hindere til å utvikle seg, i seg selv må være lov å kalle erfaring...

Jeg har forresten en gang opplevd at ei venninne ble usikker på meg, etter hennes mening litt på grunn av ting du nevner. I det tilfellet tror jeg heller det skyldes at hun selv hadde masse problemer hvor hun ikke klarte å balansere hva hun syntes var ok å fortelle, og hva hun faktisk fortalte. I tillegg var responsen fra andre viktig for henne, og "aldri nok". Kanskje vi hadde så ulike innfallsvinkler at vi ikke forsto hverandre? Jeg får ellers inntrykk av at de nærmeste vennene mine stoler på meg og ikke har noe problem med å fortelle hverken det ene eller andre, jeg kan også være en god lytter, og jeg synes selv jeg er åpen på endel områder. Man kan uansett ikke alltid møte andres erfaringer med at man har opplevd det samme.

[Duracella]

Jeg er også en såkalt sterk kvinne som alltid bevarer kontrollen der andre springer rundt som hodeløse høner, jeg har et plettfritt rulleblad, god utdannelse og jobb, flott ektemann og flinke barn, nytt fint hus og er ganske vakker, får jeg høre.

Dette er truende nok for "venner" som ikke har alt i orden. Mine såkalte venninner råttet seg sammen engang for virkelig å sverte meg fordi de syntes at jeg trengte en nesestyver. Jeg var altfor perfekt, ja inntil det irriterende, fikk jeg høre. De mente å jekke meg ned litt bare. De venninnene er nå en saga blott. Sånne har man ikke bruk for. Det er i motgang man lærer sine venner å kjenne, heter det, men dette gjelder sannelig i medgang også!

Jeg skjønner at det kan virke truende og irriterende på enkelte at man ikke går rundt og klager og syter daglig. Jeg skryter heller ikke, men prøver å holde en vennlig og nøytral tone. I min gamle venninneklubb ble man nesten sett ned på hvis man ikke klaget på ektemann, økonomi, egen helse eller samfunnet forøvrig. Jeg orker ikke å gå rundt å klage, elendigheten er der om jeg nevner det eller ikke. Er mer for handling enn prating.

Det er synd å høre du har den erfaringen. Det virker som du sikkert var utsatt for grov sjalusi… Det er fint å høre om slike som deg da. Det er altfor utbredt til tider det å sitte å klage den ene etter den andre, om det ene og det andre(ikke for å støte de som gjør det, men det passer ikke meg). Da blir man liksom utenfor om man ikke vil klage, eller ikke har noe å klage på. Av og til.

Truet? Nei.

Men det virker ikke som om du gir noe særlig av deg selv. Hvis du aldri snakker om ting som gjør deg lei deg, ting du er redd for, osv, så gir det inntrykk av at du ikke stoler på personene du snakker med. Og da vil de antageligvis tro at du ikke synes de er bra venner, siden du bare snakker om happy-happy-ting med dem. De vil antageligvis heller ikke ønske å dele -sine- leie ting med deg, siden du ikke gir inntrykk av å like å snakke om denslags med dem. Og dermed vil "vennskapet" bli mer som et overfladisk bekjentskap. Folk vet jo at du har følelser selv om du ikke viser dem. De går neppe rundt og tror at du aldri er lei deg og har det perfekte liv. De føler vel heller at du ikke vil ha dem som nære venner siden du ikke betror deg til dem.

Jeg er heller ikke av typen som liker å snakke om "sårbare" følelser med andre. Og jeg merker selv at de folkene jeg faktisk snakker med om leie emner later til å føle seg nærer meg.

Jeg vet om folk som føler seg "truet" av meg, men det går mer på ting som at jeg har høyere utdannelse enn dem, eller er flinkere i en spesifikk ting som de også gjerne ville vært flink til, osv.

(En annen ting er jo at du virker utrolig arrogant når du selv mener du er så perfekt, det hadde nok vært grunn nok for meg til å skygge banen. Ingen liker selvdiggere. Å være blind for egne feil er også en feil. )

Jeg er ikke selvdigger. Jeg er ikke perfekt, men jeg synes jeg er godt stilt i livet! Er jo lov å være fornøyd med seg selv?

Gir av meg selv ja! DET gjør jeg. Men jeg har ikke så mye syting og klaging og gi, og det er jo det som er mye av det som er vitsen med innlegget mitt. Noe negative ting kommer jo opp i snakk av og til, men det er ikke så ofte for meg. Mine næreste venner snakker gjerne til meg om sine problemer, selv om de vet at jeg ikke trenger å gjøre det samme tilbake. Å hva er jo gale med bare happy-happy-ting da? Er ikke det happy da? Er ikke happy bra da? Hihi

[Gjest Pax]

Jeg vet ikke, du høres ut som en bra person. Men jeg omgås nesten utelukkende mennesker som har psykiske problemer av større eller mindre omfang. Dette fordi jeg synes den type mennesker mer mer interessante og klokere enn andre.

[Gjest Blondie65]

Jeg vet ikke om jeg ville følt meg truet.

Men du kan nok kanskje oppleve at folk holder deg litt på avstand og ikke betror seg til deg fordi du ikke betror deg selv. Men det kan også godt være at de som kjenner deg godt ikke har denne typen problemer med deg.

Jeg har mange venninner og gosj så forskjellige vi alle er. Noen vet du det straks dersom de har et problem, andre kan man til nøden få dratt noe utav. Ingen av dem blir sett på sytere eller blærete av den grunn, det er bare sånn de er. For de som er mest "utadvendte" med sine problemer kan det virke som en umulighet at noen kan ha det bra uten å sitte med vinflasken og lommetørklet ved "hvert minste" problem (jeg setter det i gåseøyne, for jeg mener det i overført betydning).

Jeg oppfatter det mer slik at de som er mer "reservert" mht å vise følelser kanskje trenger noe lenger tid på å få den tilliten som skal til før de forteller om sitt "indre liv". De blir aldri slike som forteller alle om alt, men noen blir etterhvert mer betrodde.

Det er likevel to faremomenter her: Den ene er at en som alle ser som en "verdensmester" kanskje trenger at noen "ser" i større grad at det er problemer. De liker ikke å bli "tatt for å være svak" og dermed så biter de i seg ting alt for lenge.

Det andre faremomentet er at man isolerer seg fra andre og deres "bagatellmessige" problemer eller "evige syt" fordi man tar det som et svakhetstegn selv. Men det trenger ikke være det, det er bare det at noen har "følelsene utenpå".

Endret 28. november 2007 av Blondie65

[Gjest Don Giovanni]

Vel, jeg har mine samtaler med psykologen i ny og ne (For perfeksjonisme mot meg selv og et heftig temperament generelt)

En ting psykologen min har merket er at jeg har veldig høyt selvbilde, og jeg liker at det meste med meg er perfekt (hva jeg gjør, er, gir osv. ja, nå er jo ikke alt perfekt, men jeg kan gå til gode med flere nykker!) (PS: ikke spør, jeg er slik og jeg arbeider med det;P)..

Vel - til poenget: Jeg er ikke sånn spesiell følelse-kvinne i venninneflokken og ellers. Jeg er ikke så gla i å brette ut alt om meg selv, kanskje bare litt av meg selv, men that's it! Jeg viser sjelden anger, jeg viser skjelden sorg, jeg viser skjelden svake sider generelt! Men jeg er snill, omtenksom og hjelpsom. JA, det synes jeg.

Hadde du følt deg "trua" av en som meg? Som virker så perfekt, har full kontroll, som skjelden er lei seg, som alltid er sterk.

Jeg er skjelden lei meg, jeg har skjelden sorg, jeg har ikke mange svake sider, jeg gjør sjelden ting jeg angrer på. Men man har jo alltids følelser.. Jeg deler bare ikke så kjempemye.

- Er det lettere å få et godt og trygt forhold til venninner om jeg åpner meg mer? Om viser meg litt "sårbar", blir mer "menneskelig" på en måte.. Vil jeg da få et bedre forhold til venner? MÅ man være så åpen og dill da? Jeg har mange venninner og kompiser som liker meg for den jeg er, men jeg lurer på om grunnen til at flere ikke har blitt et nærere vennskap med, er pga. slik jeg er.

Ha en fin dag og takk til dere som leser og svarer

Jeg tror jeg ville byttet psykolog iallefall. Alt du skriver dokumenterer et skjevt selvbilde, ikke et høyt. I tillegg tipper jeg du mangler vesentlig selvinnsikt.

Når du spør om venner føler seg truet av slik du fremstår, tror jeg ikke de gjør det, men slike som deg har nok ofte problemer med å faktisk få gode venner. Nettopp fordi det er vanskelig å bli glad i noen som gjør så iherdige forsøk på å sette på seg en perfekt fasade. Alternativet er som sagt at du overhode ikke har selvinnsikt, og det er noe de aller fleste mennesker finner det vanskelig å forholde seg til. Ikke fordi det er så veldig viktig at alle kjenner seg selv ut og inn, men rett og slett fordi mennesker med lav selvinnsikt aldri er istand til å forandre seg og/eller forbedre seg. Og er det noe de aller fleste mennesker har skjønt så er det 1) alle mennesker kan bli bedre på alt, og 2) mennesker med selvinnsikt lærer av sine feil og begår dem sjelden igjen.

Det handler ikke om å åpne seg opp helt og la hvem som helst få innsyn i dine innerste tanker, men det handler som du selv sier om å være menneskelig, og det betyr at du blir litt mer slik du egentlig er. Da kan vennene dine lære deg å kjenne på godt og vondt, og det er det beste utgangspunkt for et godt vennskap. Hvis du aldri viser sårbarhet vil neppe vennene dine finne det særlig interessant å vise sin sårbarhet til deg. Og da handler det ikke om vennskap, men bekjentskap.

[Arkana]

Nei, hadde neppe følt meg truet eller mislikt deg, men jeg tviler på jeg hadde hatt noe ønske om å hatt noe mer enn et overfladisk bekjentskap med deg.

Samme her. Og det har ikke noe med at du tror du er perfekt, men at jeg foretrekker mennesker som gir av seg selv.

[Duracella]

Jeg vet ikke, du høres ut som en bra person. Men jeg omgås nesten utelukkende mennesker som har psykiske problemer av større eller mindre omfang. Dette fordi jeg synes den type mennesker mer mer interessante og klokere enn andre.

Ja du sier noe der, med det siste du skrev. Jeg er helt enig. Jeg tror det ligger i at man er veldig reflektert, filosoferende, har ikke så lett for å dømme andre, og ikke minst er slike mennesker ofte veldig åpne..og det er jo fint. F.eks. JA nå tok jeg meg selv i å si at åpne folk er kjekkest.. Faktisk

Endret 28. november 2007 av Duracella

[Gjest nei..]

Nei.. Jeg hadde ikke følt meg truet av deg. Jeg hadde tvert i mot syntes synd på deg, og følt at du hadde et begrenset følelsesmessig register. Det er normalt å dele også tunge ting med vennene sine, og personer som alltid "er perfekt" er personer jeg ikke har noe til overs for.

Jeg har en sånn som deg i vennegjengen min, men hun vil aldri bli noen nær venninne. Nettopp fordi hun virker så opphengt i å aldri vise svakhet at hun virker..kald og ufølsom, rett og slett. Ikke gråt hun da ei venninne av oss ble drept og selv personer som ikke kjente henne gråt i den rørende begravelsen heller. Det synes jeg ikke vitner om styrke, men om at man tvert i mot ikke er i stand til å håndtere vanskelige følelser skikkelig.

Så, nei, jeg hadde ikke følt meg truet, men du hadde aldri blitt noen nær venninne - og det er IKKE på grunn av misunnelse som du kanskje tror, men fordi jeg hadde følt at du var for overfladisk, rett og slett.

[Duracella]

Jeg tror jeg ville byttet psykolog iallefall. Alt du skriver dokumenterer et skjevt selvbilde, ikke et høyt. I tillegg tipper jeg du mangler vesentlig selvinnsikt.

Når du spør om venner føler seg truet av slik du fremstår, tror jeg ikke de gjør det, men slike som deg har nok ofte problemer med å faktisk få gode venner. Nettopp fordi det er vanskelig å bli glad i noen som gjør så iherdige forsøk på å sette på seg en perfekt fasade. Alternativet er som sagt at du overhode ikke har selvinnsikt, og det er noe de aller fleste mennesker finner det vanskelig å forholde seg til. Ikke fordi det er så veldig viktig at alle kjenner seg selv ut og inn, men rett og slett fordi mennesker med lav selvinnsikt aldri er istand til å forandre seg og/eller forbedre seg. Og er det noe de aller fleste mennesker har skjønt så er det 1) alle mennesker kan bli bedre på alt, og 2) mennesker med selvinnsikt lærer av sine feil og begår dem sjelden igjen.

Det handler ikke om å åpne seg opp helt og la hvem som helst få innsyn i dine innerste tanker, men det handler som du selv sier om å være menneskelig, og det betyr at du blir litt mer slik du egentlig er. Da kan vennene dine lære deg å kjenne på godt og vondt, og det er det beste utgangspunkt for et godt vennskap. Hvis du aldri viser sårbarhet vil neppe vennene dine finne det særlig interessant å vise sin sårbarhet til deg. Og da handler det ikke om vennskap, men bekjentskap.

1: Jeg tror ikke du har lest nedover tråden

2: Jeg har god selvtillit, JA det synes jeg (men så klart er jo alle usikre på visse ting. ALLE er det). Man kan jo ha en slik personlighet uten at det er dårlig selvtillit? Det trenger ikke være enten eller...

Endret 28. november 2007 av Duracella

[Duracella]

Til "nei.."

Så gale er jeg da ikke:) Og tror heller ikke noen er misunnelige.

[Gjest Gjest]

Det er synd å høre du har den erfaringen. Det virker som du sikkert var utsatt for grov sjalusi… Det er fint å høre om slike som deg da. Det er altfor utbredt til tider det å sitte å klage den ene etter den andre, om det ene og det andre(ikke for å støte de som gjør det, men det passer ikke meg). Da blir man liksom utenfor om man ikke vil klage, eller ikke har noe å klage på. Av og til.

Jeg er ikke selvdigger. Jeg er ikke perfekt, men jeg synes jeg er godt stilt i livet! Er jo lov å være fornøyd med seg selv?

Gir av meg selv ja! DET gjør jeg. Men jeg har ikke så mye syting og klaging og gi, og det er jo det som er mye av det som er vitsen med innlegget mitt. Noe negative ting kommer jo opp i snakk av og til, men det er ikke så ofte for meg. Mine næreste venner snakker gjerne til meg om sine problemer, selv om de vet at jeg ikke trenger å gjøre det samme tilbake. Å hva er jo gale med bare happy-happy-ting da? Er ikke det happy da? Er ikke happy bra da? Hihi

Hvis man -bare- snakker om happy-happy-ting, og holder kjeft om alt annet, så tar jeg det som et tegn på at folk ikke stoler på meg, de tør ikke betro seg til meg, og da er vi ikke venner, bare bekjente. Jeg hadde en kamerat jeg selv så på som en god venn, og jeg ble veldig såret da han ikke fortalte meg at kjæresten hans hadde slått opp med ham et halvt år i forveien (jeg fant kun ut av det da jeg spurte hvordan det gikk med henne og kommenterte at han jo aldri snakket om henne lenger). Da følte jeg at han bare så på meg som et mindre viktig bekjentskap.

-Ingen- er -bare- glad hele tiden, å prøve å late som overfor venner går bare ikke... Å konstant sutre er selvsagt heller ikke en særlig tiltrekkende egenskap, men å aldri innrømme at noe som helst er negativt er bare dumt.