har jeg rett til å føle meg såret?

[Gjest gjest_mimsi_]

jeg er stadig så trist over måten min mor behandler meg på. jeg syns bare det blir mer og mer tydelig for hvert år som går og jeg føler at jeg snart ikke orker mer.

vi er tre søsken , jeg er eldst og i 30 årene, min søster er noe yngre og min bror knapt fylt 20.

min mor har hele mitt liv forfordelt min søster. presisert ting som at hun er "hennes jente" mens jeg er mer papajente osv.

da jeg var barn reagerte jeg vel ikke så mye på dette, men det var også en stor aldersforkjell på meg og søsteren min så vi vokste ikke opp med mye rivalisering. men så har det bare blitt mer tydelig fra hun ( min søster) kom i puberteten.

stadig mer penger enn jeg noengang fikk, fikk bil og sertifikat da hun ble 18, jeg betalte selv sertifikat, men fikk aldri noen bil,

stilte alltid mer opp på fritidsaktiviteter med min søster ( merkbart mer opp for å si det enkelt) og de er allltid henrykt over alt min søster gjør.

etterhvert har min søster blitt en mer profilert person. hun "gjør det bra" innenfor det hun driver med og får mye oppmerksomhet fra media bl a. etter dette har de tatt av. (kan ikke gå i detaljer av hensyn til identitet)

og ikke misforstå jeg har et veldig bra forhold til min søster. vi er gode venner og jeg unner henne alt godt....

men så er det disse foreldrene mine og da særlig min mor.

jeg føler bare at hun overhode ikke er interessert i livet mitt. at hun gir fullstendig faen i hele meg med mindre det er en tjeneste jeg kan yte henne ( jeg bor i nærheten, min søster langt vekk)

jeg har en lang utdannelse og et yrke de fleste mennesker respekterer høyt. jeg har brukt hele mitt liv på å "ta vare på meg selv og min fremtid"

min søster har derimot ikke tatt noen lengre utdannelse og har "alltid hatt lønn" likevel er det visst naturlig for min mor at jeg har jobbet ved siden av studiene for å klare meg økonomisk, samtidig som min søster til stadighet får penger av dem.

hvis hun bare sier at hun ikke har råd til å komme hjem til jul så betaler de billetten for henne...

i fjor sommer fikk jeg vite via sms at min mor og min søster skulle på ferie sammen ( helgetur med shopping og soling) jeg hadde fri hele den uken de skulle være borte ( noe min mor visste) men jeg ble aldri invitert.

jeg ringer dem ( pga at min far har vært endel syk i det siste) ofte

men så tilslutt tenkte jeg bare at nå får vi se hvor lang tid det tar før hun ringer meg. det to 5 uker. da ringte hun og spurte om jeg kunne hjelpe henne med å få tak i noen bilder av min søster fra internett som hun ville ha ......

så ringte hun meg 4 uker senere for å fortelle meg at min søster var på reise og det var nå en sånn bra mulighet for henne. jeg sa som sant var at jeg ikke kunne snakke med henne fordi jeg var i USA akkurat da. det hadde hun ikke fått med seg. var liksom ikke spørsmål om hva jeg gjorde der en gang. og da var jeg der i en ganske spesiell anledning og for å "bli hedret" i forbindelse emd yrket mitt.

jeg blir gal av dette her.

hva gjør jeg.

er jeg smålig, er det noe jeg ikke forstår eller hva er det for noe

jeg klarer snart ikke mer for jeg blir bare så lei meg.

jeg stiller opp for disse menneskene dag og natt. har kjørt min far til og fra sykehus og hjelper de med alt mulig men nå kjenner jeg at jeg bare vil kutte kontakten med min mor og at jeg ikke vil ringe dem.

min bror snakker de aldri med? husker ikke på bursdagen hans engang.

er det meg eller er hun et merkelig menneske.

noen som vet hva det er med denne dama som er min mor og som kan forklare meg hva hun egentlig tenker. jeg oppfatter ikke meg selv som en vanskelig person.har mange venner og et godt nettverk. har svært høy inntekt og har "kommet godt ut av det" på alle måter....

jeg blir bare så lei meg av å ha det slik, for jeg vil jo ha kontakt med min far....

[Gjest *marie*]

Synes du har all rett til å være såret og skuffet over din mor.

Har desverre ingen råd til deg, bortsett fra å forsøke og ta det opp med henne.

Men du skal i alle fall vite at du ikke er smålig som føler det på denne måten, har stor sympati for deg og forstår godt at du føler slik du gjør.

[FayFay]

Noen foreldre bare er sånn. Har et lignende tilfelle i fam. min hvor moren har to døtre, og det er den eldste som blir "tilbedt" mens den yngste bare er der. Meget spesiell og uheldig situasjon.

Men du som har klart deg så godt hele livet. Kanskje hennes "tiltrekning" til søsteren din har å gjøre med at hun er mindre selvstendig, og at moren din tror at hun MÅ gi henne mer oppmerksomhet. For du klarer deg jo fint virker det som.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det eneste du kan gjøre er å konfrontere din mor med hvordan du oppfatter hennes oppførsel ovenfor deg.

Men det gjelder å være rolig og sakelig. Ikke la deg irritere om hun ikke vil forstå problemet.

Det vil kanskje ikke bli noen forandring i din mors oppførsel,men du har ihvertfall prøvd å "rense luften" mellom dere.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Høres ut som min mor.

Søsteren min fikk nye klær under oppveksten, moped, bilsertifikat, etterhvert hjelp til å kjøpe hus etc.

Jeg fikk arve gutteklær fra noen bekjente, og var så heldig at jeg fikk låne mopeden etter at søsteren min flyttet - inntil de solgte den. Sertifikat har jeg aldri tatt, siden jeg alltid har syntes det var sårt at søsteren min fikk øvelseskjøre med foreldrene mine og dekket utgiftene. Hus har jeg ikke råd til.

Jeg var 25 da jeg endelig innså at jeg faktisk også fortjener fine klær, og har gått litt amok på den fronten siden det

Hvordan de tenker har jeg ikke anelse om, men jeg er i hvert fall i samme båt.

[Nynaeve]

Jeg vet litt hvordan du føle deg. Jeg er litt i samme båt. Gjest_gjest_* gir deg et godt råd. Om du ikke møter noen forståelse tror jeg at jeg ville ha kutta kontakta med mamma, og bare forholdt meg til pappa. Min mor har en "gyldig grunn", men det føles sårt likevel. Lykke til !!!

[Gjest Pax]

Huff, jeg kjenner jeg blir litt forbanna på vegne av de som har skrevet i denne tråden.

[Gjest Gjest]

jeg er stadig så trist over måten min mor behandler meg på. jeg syns bare det blir mer og mer tydelig for hvert år som går og jeg føler at jeg snart ikke orker mer.

vi er tre søsken , jeg er eldst og i 30 årene, min søster er noe yngre og min bror knapt fylt 20.

min mor har hele mitt liv forfordelt min søster. presisert ting som at hun er "hennes jente" mens jeg er mer papajente osv.

da jeg var barn reagerte jeg vel ikke så mye på dette, men det var også en stor aldersforkjell på meg og søsteren min så vi vokste ikke opp med mye rivalisering. men så har det bare blitt mer tydelig fra hun ( min søster) kom i puberteten.

stadig mer penger enn jeg noengang fikk, fikk bil og sertifikat da hun ble 18, jeg betalte selv sertifikat, men fikk aldri noen bil,

stilte alltid mer opp på fritidsaktiviteter med min søster ( merkbart mer opp for å si det enkelt) og de er allltid henrykt over alt min søster gjør.

etterhvert har min søster blitt en mer profilert person. hun "gjør det bra" innenfor det hun driver med og får mye oppmerksomhet fra media bl a. etter dette har de tatt av. (kan ikke gå i detaljer av hensyn til identitet)

og ikke misforstå jeg har et veldig bra forhold til min søster. vi er gode venner og jeg unner henne alt godt....

men så er det disse foreldrene mine og da særlig min mor.

jeg føler bare at hun overhode ikke er interessert i livet mitt. at hun gir fullstendig faen i hele meg med mindre det er en tjeneste jeg kan yte henne ( jeg bor i nærheten, min søster langt vekk)

jeg har en lang utdannelse og et yrke de fleste mennesker respekterer høyt. jeg har brukt hele mitt liv på å "ta vare på meg selv og min fremtid"

min søster har derimot ikke tatt noen lengre utdannelse og har "alltid hatt lønn" likevel er det visst naturlig for min mor at jeg har jobbet ved siden av studiene for å klare meg økonomisk, samtidig som min søster til stadighet får penger av dem.

hvis hun bare sier at hun ikke har råd til å komme hjem til jul så betaler de billetten for henne...

i fjor sommer fikk jeg vite via sms at min mor og min søster skulle på ferie sammen ( helgetur med shopping og soling) jeg hadde fri hele den uken de skulle være borte ( noe min mor visste) men jeg ble aldri invitert.

jeg ringer dem ( pga at min far har vært endel syk i det siste) ofte

men så tilslutt tenkte jeg bare at nå får vi se hvor lang tid det tar før hun ringer meg. det to 5 uker. da ringte hun og spurte om jeg kunne hjelpe henne med å få tak i noen bilder av min søster fra internett som hun ville ha ......

så ringte hun meg 4 uker senere for å fortelle meg at min søster var på reise og det var nå en sånn bra mulighet for henne. jeg sa som sant var at jeg ikke kunne snakke med henne fordi jeg var i USA akkurat da. det hadde hun ikke fått med seg. var liksom ikke spørsmål om hva jeg gjorde der en gang. og da var jeg der i en ganske spesiell anledning og for å "bli hedret" i forbindelse emd yrket mitt.

jeg blir gal av dette her.

hva gjør jeg.

er jeg smålig, er det noe jeg ikke forstår eller hva er det for noe

jeg klarer snart ikke mer for jeg blir bare så lei meg.

jeg stiller opp for disse menneskene dag og natt. har kjørt min far til og fra sykehus og hjelper de med alt mulig men nå kjenner jeg at jeg bare vil kutte kontakten med min mor og at jeg ikke vil ringe dem.

min bror snakker de aldri med? husker ikke på bursdagen hans engang.

er det meg eller er hun et merkelig menneske.

noen som vet hva det er med denne dama som er min mor og som kan forklare meg hva hun egentlig tenker. jeg oppfatter ikke meg selv som en vanskelig person.har mange venner og et godt nettverk. har svært høy inntekt og har "kommet godt ut av det" på alle måter....

jeg blir bare så lei meg av å ha det slik, for jeg vil jo ha kontakt med min far....

Har opplevd noe av det samme som deg. Av en annen årsak riktignok, men likevel med samme resultat...

Føler så absolutt med deg, og du er ikke smålig bare for at du vil bli behandlet med respekt, og få den anerkjennelsen du fortjener.

Om du konfronterer henne på en saklig måte, vil hun sikkert ikke forstå hva du snakker om, men du har i det minste ditt på det tørre.

Men bare en liten opplysning til slutt: forfordele betyr å få mindre enn en har rett på... altså blir DU forfordelt, ikke din søster.

[Gjest Gjest]

Jeg vet litt hvordan du føle deg. Jeg er litt i samme båt. Gjest_gjest_* gir deg et godt råd. Om du ikke møter noen forståelse tror jeg at jeg ville ha kutta kontakta med mamma, og bare forholdt meg til pappa. Min mor har en "gyldig grunn", men det føles sårt likevel. Lykke til !!!

Hva i alle verdens dager kan være en "gyldig grunn" til å behandle to søsken så forskjellig?

Til trådstarter: Huff, dette må være virkelig kjipt. For din egen del tror jeg det er best om du kutter kontakten.

[Gjest Gjest_S_*]

Dette er urettferdig behandling.

Det nytter ikke å snakke med moren din, men forsøk å snakke med din søster om det og kanskje din far!

Fortell hva du føler, så får det briste eller bære!

Lykke til

S

[Gjest Gjest*]

jeg er stadig så trist over måten min mor behandler meg på. jeg syns bare det blir mer og mer tydelig for hvert år som går og jeg føler at jeg snart ikke orker mer.

vi er tre søsken , jeg er eldst og i 30 årene, min søster er noe yngre og min bror knapt fylt 20.

min mor har hele mitt liv forfordelt min søster. presisert ting som at hun er "hennes jente" mens jeg er mer papajente osv.

da jeg var barn reagerte jeg vel ikke så mye på dette, men det var også en stor aldersforkjell på meg og søsteren min så vi vokste ikke opp med mye rivalisering. men så har det bare blitt mer tydelig fra hun ( min søster) kom i puberteten.

stadig mer penger enn jeg noengang fikk, fikk bil og sertifikat da hun ble 18, jeg betalte selv sertifikat, men fikk aldri noen bil,

stilte alltid mer opp på fritidsaktiviteter med min søster ( merkbart mer opp for å si det enkelt) og de er allltid henrykt over alt min søster gjør.

etterhvert har min søster blitt en mer profilert person. hun "gjør det bra" innenfor det hun driver med og får mye oppmerksomhet fra media bl a. etter dette har de tatt av. (kan ikke gå i detaljer av hensyn til identitet)

og ikke misforstå jeg har et veldig bra forhold til min søster. vi er gode venner og jeg unner henne alt godt....

men så er det disse foreldrene mine og da særlig min mor.

jeg føler bare at hun overhode ikke er interessert i livet mitt. at hun gir fullstendig faen i hele meg med mindre det er en tjeneste jeg kan yte henne ( jeg bor i nærheten, min søster langt vekk)

jeg har en lang utdannelse og et yrke de fleste mennesker respekterer høyt. jeg har brukt hele mitt liv på å "ta vare på meg selv og min fremtid"

min søster har derimot ikke tatt noen lengre utdannelse og har "alltid hatt lønn" likevel er det visst naturlig for min mor at jeg har jobbet ved siden av studiene for å klare meg økonomisk, samtidig som min søster til stadighet får penger av dem.

hvis hun bare sier at hun ikke har råd til å komme hjem til jul så betaler de billetten for henne...

i fjor sommer fikk jeg vite via sms at min mor og min søster skulle på ferie sammen ( helgetur med shopping og soling) jeg hadde fri hele den uken de skulle være borte ( noe min mor visste) men jeg ble aldri invitert.

jeg ringer dem ( pga at min far har vært endel syk i det siste) ofte

men så tilslutt tenkte jeg bare at nå får vi se hvor lang tid det tar før hun ringer meg. det to 5 uker. da ringte hun og spurte om jeg kunne hjelpe henne med å få tak i noen bilder av min søster fra internett som hun ville ha ......

så ringte hun meg 4 uker senere for å fortelle meg at min søster var på reise og det var nå en sånn bra mulighet for henne. jeg sa som sant var at jeg ikke kunne snakke med henne fordi jeg var i USA akkurat da. det hadde hun ikke fått med seg. var liksom ikke spørsmål om hva jeg gjorde der en gang. og da var jeg der i en ganske spesiell anledning og for å "bli hedret" i forbindelse emd yrket mitt.

jeg blir gal av dette her.

hva gjør jeg.

er jeg smålig, er det noe jeg ikke forstår eller hva er det for noe

jeg klarer snart ikke mer for jeg blir bare så lei meg.

jeg stiller opp for disse menneskene dag og natt. har kjørt min far til og fra sykehus og hjelper de med alt mulig men nå kjenner jeg at jeg bare vil kutte kontakten med min mor og at jeg ikke vil ringe dem.

min bror snakker de aldri med? husker ikke på bursdagen hans engang.

er det meg eller er hun et merkelig menneske.

noen som vet hva det er med denne dama som er min mor og som kan forklare meg hva hun egentlig tenker. jeg oppfatter ikke meg selv som en vanskelig person.har mange venner og et godt nettverk. har svært høy inntekt og har "kommet godt ut av det" på alle måter....

jeg blir bare så lei meg av å ha det slik, for jeg vil jo ha kontakt med min far....

Blir oppriktig lei meg når jeg leser innlegget ditt.

Jeg har selv opplevd at moren min tydelig har favorisert mine eldre søstre, og da særlig den eldste. Det være seg konkret oppmerksomhet, i forhold til kommunikasjon, eller verdien og antallet på gaver. Jeg har tatt det opp med henne på en sakelig måte i voksen alder, men fikk beskjed om at hun ikke var villig til å snakke om det, og da kommer jeg ikke så mye lengre.

Jeg ville råde deg til å prøve det samme, så det ikke er uprøvd. Vi har bare en mor, så det er verdt strevet. Nytter ikke det, ville jeg satse på å pleie kontakten med faren din og søskene dine.

Du skriver at moren din mener du er pappas jente. Er du enig i det? Uansett, hvis han er syk, bør ikke ditt dårlige forhold til henne gå utover det å ha kontakt med han. Kanskje moren din "våkner" opp dersom du ikke fortsetter å prøve å vinne hennes gunst. Har hun ikke etterkommet ønskene dine om mer oppmerksomhet oppigjennom, ved å stadig hjelpe til, ville jeg prøvd en annen strategi; la henne være i fred, og sats på de andre.