Dere som har funnet den rette

[Gjest Gjest]

I ditt forhold, hva var den avgjørende egenskapen eller tingen som gjørde at du ble sikker på at partneren din var den rette? Hva var det lille ekstra?

Nysgjerrig

[Gjest Gjest]

Det avgjørende var at vi er så like. Da mener jeg i interesser, holdninger, hva vi ønsker oss i livet, hvordan vi vil leve osv. Etter et lengre samliv med en annen som var veldig ulik meg, var dette veldig viktig denne gangen. Selvsagt var det andre ting også,sjarm, utseende osv. Men dette var det avgjørende, som også gjør at vi trives godt ilag.

[Gjest Gjest_huldra_*]

For min del sa det bare pang, og jeg følte meg helt snodig første gangen jeg møtte han.

Hadde kanskje ikke lagt så mye vekt på en slik reaksjon da jeg var yngre, men siden jeg nå er 32 var det litt spesielt.

Han følte det på samme måten.

Selv om vi er ulike på en del områder, har vi alikevel de mest grunnleggende tingene til felles som: livsyn, ønske om barn, styring av økonomi og en forkjærlighet for naturopplevelser.

Merker at jeg er villig til å endre en del av meg og mine vaner for å møte han på halvveien. Oss er like viktig som meg. Viktig å finne en ballangsegang der.. :love:

[Gjest Heloise]

Nå vet jeg ikke om vi kommer til å være sammen for resten av livet, men vi håper jo på det begge to

Det som var avgjørende for meg var at han var så rolig og balansert. Han kan kommunisere om alt, og er ikke kranglete.

Han er et følelsesmenneske som klarer å si ifra om det er noe, og selv kan jeg si ifra til han om det skulle være noe. Denne fyren kan snakke, noe jeg synes er en sjeldenhet

Han er omgjengelig, lett å like og lett å omgås. Ikke kjedelig og ikke slitsom.

Når han gjør noe, gjør han det skikkelig. Litt treg å få igang, men veldig omhyggelig med alt.

Men det aller viktigste var vel altså kommunikasjonen, og forståelsen. Det var det som fikk meg til å "mase" på han i 5 år, hehe :D

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns det er vanskelig å sette fingeren på det. Sterke følelser, kombinert med at vi har det gøy sammen, og et noenlunde likt verdigrunnlag. Vi ble sammen, og siden har det vare vært oss to. Det har bare ikke vært noen grunner til å tvile for min del.

Men det at man har enkelte grunner til å tvile, trenger heller ikke å bety at det er feil. Hvis man er usikker, må man vel bare følge magefølelsen, og veie de negative tingene opp mot de positive. Ikke at det er så lett som det høres ut, altså.

[FrizzleSizzle]

Det avgjørende var at vi er så like. Da mener jeg i interesser, holdninger, hva vi ønsker oss i livet, hvordan vi vil leve osv. Etter et lengre samliv med en annen som var veldig ulik meg, var dette veldig viktig denne gangen.

Som om jeg skulle skrevet det selv. Dessuten var han unik på en måte, helt annerledes enn den typen jeg trodde jeg skulle falle for, merkelig nok.

[Gjest Indo]

Rent bortsett fra at jeg er forelsket, så var det vel det at han får meg til å le, vi har samme verdier, han behandler meg bra, får meg til å føle meg trygg og elsket. Jeg vet at vi kommer til å holde sammen (litt skummelt å være så påståelig, men det tror jeg da hvertfall).

[Gjest Gjest]

Rent umiddelbart var det interessene.

Men det som gjør at jeg vil holde på ham og bli hos ham, er at han tar så godt vare på meg. Når jeg møter kameratene hans, som jeg ikke kjenner så godt, er han ALLTID ved min side slik at jeg ikke føler meg ukomfortabel. Han er så "ordentlig" og "korrekt", nesten slik de var på 50-tallet, og jeg føler meg ikke oversett eller noe slikt, han passer på det. Dette synes jeg er enormt tiltrekkende, og jeg vil ikke frivillig la en slik mann gå fra meg!

Han gir meg heller ikke for mye, slik at jeg får overdose av oppmerksomhet. Han er en mann av få ord, og uten romantiske gester, og det gjør at jeg higer etter ham, og ikke går lei.

[Gjest s.n]

Vi har samme verdigrunnlag, og i begynnelsen av forholdet da vi fant dette ut tok jeg meg flere ganger i å tenke - hvordan er det mulig?? Han var akkurat den jeg hadde sett for meg og drømt om å finne.

[Gjest Heloise]

Vi har samme verdigrunnlag, og i begynnelsen av forholdet da vi fant dette ut tok jeg meg flere ganger i å tenke - hvordan er det mulig?? Han var akkurat den jeg hadde sett for meg og drømt om å finne.

Samme her!

[Gjest Bond]

interessant å snakke med, tåler meg, utrolig snill og tålmodig, omtenksom, godt kompatible i sengelivet, kjekk, morsom, smart, men vi er også forskjellige nok (jeg ville ikke være sammen med min dobbeltgjenger, jeg hadde blitt gal), han setter pris på meg (så vit jeg vet heheh), hjelper meg, gir meg support når jeg trenger, han er sterk når det trengs...

kanskje jeg glemte noe, men tror det blir omtrent det...

[Rosalie]

Det var vel den berømte X-faktoren som er umulig å beskrive.

Men - ingen får meg så glad som han. Og ingen kan få meg til å bli så eitrende forbanna. Han får meg til å utfordre meg selv, og vi har gode diskusjoner om det meste. Vi deler både livssyn og politisk overbevisning (sånn rent bortsett fra EU-standpunkt), og det er nesten litt romantisk å stå på valgkampstand sammen...

[FrizzleSizzle]

Vi har samme verdigrunnlag, og i begynnelsen av forholdet da vi fant dette ut tok jeg meg flere ganger i å tenke - hvordan er det mulig?? Han var akkurat den jeg hadde sett for meg og drømt om å finne.

Fint skrevet, koselig!

[Amalie_85]

Jeg kan heller ikke sette fingeren på det! Men jeg bare visste det. Første gang jeg så han sa jeg til meg selv "han vil jeg ha" og da hadde jeg ikke en gang snakka med han! MEn jeg vil tro at det er en kombinasjon av flere ting, og at da de små ting som ville være irriterende ikke er så irriterende lengre. Nei, jeg blir nesten usikker på hva som gjør det. Men jeg kan lage en hel lang lista på alt jeg setter pris på ved han visst det er ønskelig

[Gjest Bond]

Det var vel den berømte X-faktoren som er umulig å beskrive.

ja DET glemte jeg... ghhhhh...

alt i alt - det må jo være at HAN er jo helt perfekt for MEG. ja, ingen er perfekte blah blah blah, men han er så nærmt en kan komme til det, tror jeg.

[Amalie_85]

ja DET glemte jeg... ghhhhh...

alt i alt - det må jo være at HAN er jo helt perfekt for MEG. ja, ingen er perfekte blah blah blah, men han er så nærmt en kan komme til det, tror jeg.

hehe, sånn er det med min og. Bruker å si til han at han er perfekt og han neeeei fordi jeg gjør sånn og sånn. Men så sier jeg det er det som gjør deg perfekt, du er menneskelig og gjør "feil" som alle andre. Jeg vil jo ikke være sammen med ett supermenneske som aldri aldri gjør noe feil, aldri søler på duken eller noe. Da blir jo jeg ett skikkelig dårlig menneske i forhold til han

[Gjest vimselot]

I ditt forhold, hva var den avgjørende egenskapen eller tingen som gjørde at du ble sikker på at partneren din var den rette? Hva var det lille ekstra?

Nysgjerrig

Forelskelse og begjær...men alle mine forhold har ikke hatt varighet over mer enn ti år, fire år, tre år osv. så jeg vet ikke om det finnes noen "den rette", selv om jeg håper jeg er litt mer voksen og møter en jeg matcer og som matcher meg, en dag, om noen år kanskje, eller til våren...

Felles interesser er viktig, dvs. han jeg var sammen med i ti år, delte samme interesser som jeg. Vi kunne sitte i timer sammen og bare prate over par kopper kaffe eller te, og jeg savner det virkelig. Vi utfordret hverandre, og hadde brainstorming, spilte sjakk sammen, dro på fjellturer osv. (men det måtte jo være for godt til å være sant...så jeg ba han flytte en dag, men jeg slet virkelig, og egentlig savner jeg han, etter så mange år, men må se framover...)

De andre forholdene har vært mer preget av enorm tiltrekning og gjensidig begjær, men alle forholdene har vært preget av en trygghet fra første natt (eller andre...?), dvs. når jeg har våknet opp etter f.eks. utekveld på byen, har jeg bare følt meg helt "hjemme" og ikke hatt så veldig mye nerver (slik jeg kunne få når jeg våknet med en ons, men han ene var en ons, som bare flyttet inn til meg, og er ikke noe å anbefale...)

Vet ikke hvorfor jeg ikke fikk nerver, det hadde vel mye med hva "han" også utstrålte av positiv energi og genuin interesse for "bare" meg.

Jeg blir tiltrukket av gutta "bad boys", det vil si, de er ikke kriminelle, men har gjerne høye stillinger samtidig som de lever et dobbeltliv med en del rus blandet inn, og derfor holder jeg meg unna menn i dag, siden jeg sliter litt med rus selv, i perioder.

Og en totalt nykter mann, hvor skal jeg møte han? Og jeg vil bli redd for at jeg blir en risikofaktor som kan få evt. han til å begynne å ruse seg igjen (nei, jeg kan faktisk aldri bli sammen med en mann som aldri har vært borti rus/alkohol og problematikken, dvs han trenger ikke være rusavhengig...men han må forstå litt av meg, og hva jeg har slitt med)

Den rette, trur det finnes mange "den rette", men tror faktisk noen klarer å holde sammen, fordi begge er motiverte for det, har gjensidig respekt for hverandre, er bevisste på dårlige dager/tider og kan snakke sammen om problemer, eller ikke snakke om de, men akseptere den andres "feil".

Noen perfekt mann finnes ikke. Tro meg.

:kaffe:

[Gjest]

Vet ikke.. Vi har masse oppturer og nedturer men alikevel så bli vi der.. Uansett om vi har en forferdlig dårlig dag så blir alt bra til slutt og vi bare trives sammen.

Har en del samme intresser og samme hobbyer. Driver med sport sammen og diverse andre småting.

[Femiline]

Første gang jeg traff han syns jeg han bare var søt. Dagen etter angret jeg for at jeg hadde gitt han telefonnummeret mitt, enda det var jeg som spurte om han ville ha det. Vel, han ringte dagen etter og spurte om vi skulle gå ut samme kveld, og jeg sa jeg var så fyllesyk etc.. Dagene gikk og jeg angret for at jeg ikke hadde sagt ja, eller foreslått en annen dag. Uken etter fikk jeg tekstmelding, og så begynte ballen å rulle. Vi møttes kun for å gå en tur og ta en kaffe et sted. Sånn ble det, og jeg tenkte at WOW han var jo kjekk jo. Og han var ganske interressant, visste mye. Det ble mer en èn date, og etterhvert skjønte jeg hvor snill han var, og omtenksom og ikke minst oppmerksom, han legger merke til alt med meg. Når jeg har det bra, når jeg har det vondt, han på en måte "løfter" meg opp igjen når dagene blir tunge. Derfor falt jeg for han, og derfor ble det oss to. For han så var jeg kvinnen i hans liv, fra første kveld vi møttes, derfor tok han i mot telefonnummeret mitt.. :love: Og derfor ga han ikke opp etter første "rejection"

[Susan Sto Helit]

Vi har samme verdigrunnlag, og i begynnelsen av forholdet da vi fant dette ut tok jeg meg flere ganger i å tenke - hvordan er det mulig?? Han var akkurat den jeg hadde sett for meg og drømt om å finne.

Kjenner meg igjen i dette!

Ble imponert over hvor godt han passet inn i min (urealistiske) forestilling om den perfekte mann!

Vi har samme verdigrunnlag, samme ønsker og mål i livet, mange felles interesser og mye lik smak.

Vi har aldri spillt noe spill overfor hverandre, og kjenner hverandre med både gode og dårlige sider.

Når vi i tillegg til alt dette kan leve oppå hverandre 24 timer i døgnet i flere uker i strekk, uten å behøve alenetid, føltes det bare perfekt!

(Ikke at vi ikke pleier å gi hverandre alenetid, men i noen situasjoner har det altså skjedd at vi har vært sammen hele tiden i en kortere periode.)