Økonomi...

[Gjest Gjest_Karina_*]

Hvordan fordeler dere som er samboere/gift økonomien? Jeg tenker da først og fremst på forhold uten barn. Og gjerne der det er litt forskjell på hva partene tjener.

Skal den som tjener mest også bidra mest?

Eller er det sånn at når begge har inntekter de klarer seg på, betaler begge det samme, og så får den som tjener mest mer penger enn den andre til fritid/klær reiser/hobby osv. (den som tjener mest har jo kanskje jobbet ekstra hardt for å komme seg dit han/hun er)

Jeg spør fordi samboern min tjener litt over dobbelt så mye som meg. Og lurer på hvordan andre ville fordelt utgifter da.

[Gjest Indo]

Vi deler på alle utgifter. Dersom jeg tjener mest, betaler jeg størstedelen av regningene og omvendt. Vi har ikke mine og dine penger, men våre.

Kjenner forøvrig også til par der ingenting er felles. Lånes det en tier, skal den betales tilbake snarest. Slik kunne jeg aldri levd.

[SnillMito]

Vi deler på alle utgifter. Dersom jeg tjener mest, betaler jeg størstedelen av regningene og omvendt. Vi har ikke mine og dine penger, men våre.

Kjenner forøvrig også til par der ingenting er felles. Lånes det en tier, skal den betales tilbake snarest. Slik kunne jeg aldri levd.

En grei ordning for kvinner all den tid dere tjener i gjennomsnitt 70% av oss menn

[Gjest andrassy]

For meg er det iallfall naturlig når man er gift/samboende at begge to har omtrent det samme til "privat" forbruk, etter at de faste, felles utgiftene er betalt.

Dermed mener jeg at man ser hva man har av faste utgifter, og så fordeles det etter inntekt. Dvs. at den som har høyest inntekt også betaler mest av dette.

For meg ville det i allfall vært nokså absurd å skulle levd i et forhold hvor den ene har råd til det h*n vil, mens den andre må spinke og spare, fordi fellesutgiftene SKAL deles på midten.

[Amalie_85]

Sambo betaler mest her Han setter inn penger på en konto som jeg har, og jeg setter og inn penger der, blir kanskje 60/40%. så er det jeg da som betaler regninger og div med disse pengene Kjempe grei løsning for oss begge to!

Jeg syns ikke det hadde vært rettferdig at jeg hadde betalt like mye, for da sitter jo han igjen med masse penger når mnd er over, mens jeg nesten ville vært i minus!

[Gjest Gjest_Karina_*]

En grei ordning for kvinner all den tid dere tjener i gjennomsnitt 70% av oss menn

TS her: Informativt svar der SnittMito:-)

I vårt tilfelle har samboern min en høyere teknisk utdannelse, mens jeg har tatt "myke" fag på universitetet. Han har studert 5 år, jeg 4.

Han tjener altså dobbelt så mye som meg, og vi deler 50/50 på husholdsutgifter. Han har noe mer egen gjeld enn meg, men sitter likevel igjen med veldig mye mer "lekepenger" enn meg i måneden. Jeg er vant til et helt annet forbruksmønster enn ham og klarer meg helt fint. Har ikke dyre hobbyer, og handler ikke dyre klær. Klarer fint å spare til en ferietur i ny og ne. Han på sin side har bare merkeklær, alltid nye tekniske duppeditter, masse sportsutstyr, motorsykkel mm.

Er det rettferdig at det er slik?

[Gjest Frk Åberg]

Samboer jobber, mens jeg er student. Han betaler mye mer enn meg. Alternativet hadde vært at vi måtte bodd mye billigere hvis vi skulle delt helt likt. Vi har også vært sammen såpass lenge at det føles naturlig med felles økonomi. Dette er også bare for en periode for vår del.

Men når den ene tjener en del mer enn den andre over lengre tid, syns jeg likevel det er naturlig at man betaler etter evne. Hvis man er i et seriøst forhold virker det rart om den ene unner seg både det ene og det andre, mens den andre lever på havregrøt, med streng rasjonering på kafébesøk.

Man kan vel ikke kreve noe, men jeg syns det handler om et naturlig ønske om å være litt raus med den andre når man er seriøse.

[SnillMito]

TS her: Informativt svar der SnittMito:-)

I vårt tilfelle har samboern min en høyere teknisk utdannelse, mens jeg har tatt "myke" fag på universitetet. Han har studert 5 år, jeg 4.

Han tjener altså dobbelt så mye som meg, og vi deler 50/50 på husholdsutgifter. Han har noe mer egen gjeld enn meg, men sitter likevel igjen med veldig mye mer "lekepenger" enn meg i måneden. Jeg er vant til et helt annet forbruksmønster enn ham og klarer meg helt fint. Har ikke dyre hobbyer, og handler ikke dyre klær. Klarer fint å spare til en ferietur i ny og ne. Han på sin side har bare merkeklær, alltid nye tekniske duppeditter, masse sportsutstyr, motorsykkel mm.

Er det rettferdig at det er slik?

Rettferdig er et ganske relativt begrep. Men det er sikkert ganske upraktisk.

[Gjest Katja]

Hos oss betaler han mest, siden jeg bare har studielån og han jobber. Vi løser det egentlig ganske greit, og er veldig enige om hva vi bruker penger på. Hadde kanskje fungert annerledes hvis jeg hadde vært en storshopper e.l. da... Men likevel - jeg kan jo kjøpe meg noe hvis det er noe jeg trenger/vil ha, for all del!

Vi (han) prøver dessuten å spare omtrent halve hans lønning hver måned, og hvis det av en eller annen merkelig grunn skulle bli slutt er jo de pengene på hans konto!

[viren]

Vi har felles økonomi, og hvilken konto ting betales fra er helt tilfeldig.

[Rosalie]

Jeg tjener en god del mer enn samboer, men vi har valgt å dele alle utgifter til lån, husleie og husholdningsutgifter likt. Så setter jeg inn litt ekstra penger hver måned på en "overraskelseskonto", og dise pengene brukes enten til en ekstra ferietur, oppussing av et rom i leiligheten, utskifting av møbler etc. Altså noe felles. Jeg har foreslått at jeg skulle betale mer av fellesutgiftene, men samboer vil helst at det deles 50/50.

[Gjest Blondie65]

TS her: Informativt svar der SnittMito:-)

I vårt tilfelle har samboern min en høyere teknisk utdannelse, mens jeg har tatt "myke" fag på universitetet. Han har studert 5 år, jeg 4.

Han tjener altså dobbelt så mye som meg, og vi deler 50/50 på husholdsutgifter. Han har noe mer egen gjeld enn meg, men sitter likevel igjen med veldig mye mer "lekepenger" enn meg i måneden. Jeg er vant til et helt annet forbruksmønster enn ham og klarer meg helt fint. Har ikke dyre hobbyer, og handler ikke dyre klær. Klarer fint å spare til en ferietur i ny og ne. Han på sin side har bare merkeklær, alltid nye tekniske duppeditter, masse sportsutstyr, motorsykkel mm.

Er det rettferdig at det er slik?

Hva mener du med rettferdig?

Det er DERE som må lage en avtale over hvordan dere skal fordele utgiftene. Dersom han ønsker å ha dyre hobbier fordi han har råd til det må han vel få lov til det? Eller mener du at han skal finansiere dyre hobbier for deg også ut fra milimeter logikk?

Når det gjelder fordeling av kostnader som er felles er det mange forskjellige måter å gjøre det på. Der må dere finne ut deres måte. For et par måneder siden var det en stor diskusjon her på KG om et samboerpar som ikke ble enige og som endte med å gå fra hverandre og der den ene part la skylden på oss "golddigger KG damer".

Relevante spørsmål er om dere skal satse på en fremtid sammen er det da riktig at kostnadene fordeles slik at den ene ikke har råd til å være med på de samme tingene som den andre.

[Gjest Indo]

En grei ordning for kvinner all den tid dere tjener i gjennomsnitt 70% av oss menn

OG omvendt Pr idag tjener han noen lapper mer enn meg, men slik har det absolutt ikke alltid vært. Som regel tjener vi ganske likt, og jeg har også tjent mer enn ham.

Hadde ikke jeg vært fulltids-student nå, hadde vi tjent like mye. Han studerer 50% og jobber 50%.

[Gjest Gjest]

Hos oss tjener jeg en god del mer enn han gjør. Jeg har valgt å ta en lang hard utdanning, mens han har valgt å bare ta yrkesskolen. Han har dermed selv valgt å gå inn i et lavtlønnet yrke. Jeg ser ikke hvorfor jeg på noen måte er -forpliktet- til å betale mer enn ham når det er han selv som har valgt å tjene så lite. Hvorfor skal noen -tjene- på å ha samboer? Hadde han bodd alene måtte han fint ha klart seg på den inntekten han har valgt å ha. Jeg valgte den utdanningen jeg valgte for å ha råd til det livet jeg har lyst på.

I praksis betaler jeg mer enn ham. Det er fordi jeg vil bo i et langt større hus enn vi hadde hatt råd til om vi skulle betale halvparten hver. Det er også fordi han ellers ville sittet igjen med ganske lite penger. Noe jeg ville synes var kjipt, ettersom jeg elsker ham og vil at han skal kunne kose seg han også. Jeg sitter likevel igjen med adskillig mer enn ham, men det synes jeg fortjener. Han har råd til gutteturer og hobbyer og klær og ting og tang, mye bedre råd enn om han ikke hadde bodd med meg. At jeg sitter igjen med mer er rettferdig, ettersom det er -mine- penger som jeg har jobbet for.

Jeg synes det er bissart at noen mener det er -urettferdig- om samboeren deres ikke vil betale adskilig mer enn halvparten fordi vedkommende har en jobb og en utdanning som fører til mer penger. "Buhu, jeg har valgt å tjene lite og så vil ikke samboeren min gi meg lommepneger"...

[Concertina]

Jeg er student uten studielån, jobber litt ved siden av studiene, men ikke nok til at det blir så altfor mye penger av det, og derfor betaler samboeren min det alleraller meste - ut fra hans eget ønske! Det er våre penger. Han har en godt betalt jobb, vi har nesten ikke lån og vi har mer enn god nok råd slik det er akkurat nå. Når jeg er ferdig med studiene så vil jeg tjene ca det samme som han, og da vil det uansett jevne seg ut. Men dette er slik vi har det, hvordan man løser det økonomiske er jo helt opptil hver enkelt par.

[Gjest Gjest_Karina_*]

Hva mener du med rettferdig?

Det er DERE som må lage en avtale over hvordan dere skal fordele utgiftene. Dersom han ønsker å ha dyre hobbier fordi han har råd til det må han vel få lov til det? Eller mener du at han skal finansiere dyre hobbier for deg også ut fra milimeter logikk?

Når det gjelder fordeling av kostnader som er felles er det mange forskjellige måter å gjøre det på. Der må dere finne ut deres måte. For et par måneder siden var det en stor diskusjon her på KG om et samboerpar som ikke ble enige og som endte med å gå fra hverandre og der den ene part la skylden på oss "golddigger KG damer".

Relevante spørsmål er om dere skal satse på en fremtid sammen er det da riktig at kostnadene fordeles slik at den ene ikke har råd til å være med på de samme tingene som den andre.

Takk for svar. Nei, jeg mener absolutt ikke at jeg plutselig skal få meg dyre hobbyer som han skal finansiere. Det er heller ikke riktig at han skal kutte ut sine hobbyer, for å bruke penger på meg. Selvsagt.

Vi for eksempel begge glade i å reise. Vi skal reise i romjulen. Har lyst til ferie til varmere strøk i påsken, og kanskje en tur til sommern. For meg vil dette gå på bekostning av sparing, innkjøp av klær, mm. Mens for ham betyr sånne reiser ingenting for privatøkonomien. Han skal også på toukers alpeferie. (som jeg selvsagt unner ham).

Og hva rettferdighet er? Ikke så lett å definere. Men feks at jeg også kunne tatt meg råd til den levisbuksa jeg har lyst på. Men jeg må velge mellom den og ferie i påsken. Mens han vasser i dyre klær. Eller at han kunne brukt noe av overskuddet til å spandere kino eller restaurant av og til. (Vi deler så og si alltid dette 50/50)

Vi har bodd sammen 6 mnd, og det er klart at når vi først har flyttet sammen så tenker vi oss en fremtid sammen. Vi har begge passert 30. Det er nettop for å ikke bli tatt for å være golddigger at jeg foreslått noen annen økonomifordeling. Syns det burde komme fra ham.

[Gjest Gjest_ella_*]

Ts, vanskelig situasjon, det der.

Helt instinktivt tenker jeg at det er pussig om han ikke ser forskjellen i forbruk. Dersom dere har tenkt å forbli sammen er dette noe som potensielt kan bli et problem. Det er ikke dermed sagt at jeg mener menn har noen forsørgerplikt ovenfor "sine" kvinner.

Det er klart at økonomien har mye å si i et parforhold. Dersom mannen med sin større inntekt legger opp til en livsstil du ikke har råd til (da tenker jeg på fellesprosjektene), vil kanskje dette gå ut over din selvfølelse i det lange løp.

Jeg hadde ikke trives med det, og hadde nok tatt en prat med ham om det. Dersom det er fellesutgiftene som er for høye (leilighet, bil osv.), må dere kanskje vurdere å senke dem for at du også skal kunne ha en romsligere økonomi?

[SnillMito]

Hos oss tjener jeg en god del mer enn han gjør. Jeg har valgt å ta en lang hard utdanning, mens han har valgt å bare ta yrkesskolen. Han har dermed selv valgt å gå inn i et lavtlønnet yrke. Jeg ser ikke hvorfor jeg på noen måte er -forpliktet- til å betale mer enn ham når det er han selv som har valgt å tjene så lite. Hvorfor skal noen -tjene- på å ha samboer? Hadde han bodd alene måtte han fint ha klart seg på den inntekten han har valgt å ha. Jeg valgte den utdanningen jeg valgte for å ha råd til det livet jeg har lyst på.

I praksis betaler jeg mer enn ham. Det er fordi jeg vil bo i et langt større hus enn vi hadde hatt råd til om vi skulle betale halvparten hver. Det er også fordi han ellers ville sittet igjen med ganske lite penger. Noe jeg ville synes var kjipt, ettersom jeg elsker ham og vil at han skal kunne kose seg han også. Jeg sitter likevel igjen med adskillig mer enn ham, men det synes jeg fortjener. Han har råd til gutteturer og hobbyer og klær og ting og tang, mye bedre råd enn om han ikke hadde bodd med meg. At jeg sitter igjen med mer er rettferdig, ettersom det er -mine- penger som jeg har jobbet for.

Jeg synes det er bissart at noen mener det er -urettferdig- om samboeren deres ikke vil betale adskilig mer enn halvparten fordi vedkommende har en jobb og en utdanning som fører til mer penger. "Buhu, jeg har valgt å tjene lite og så vil ikke samboeren min gi meg lommepneger"...

Hvordan takler han det? Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde klart å leve med en kvinne som tjente mer enn meg - såpass gammeldags er i hvert fall jeg

[Gjest Gjest_Ariadne_*]

Før min samboer ble yrkesskadd, tjente vi omtrent like mye, og betalte omtrent like mye hver av faste utgifter etc. også, uten at vi finregnet på det.

Nå er han som sagt arbeidsufør p.g.a. en yrkesskade, og har dermed betydelige lavere inntekt en før. Etter dette har vi fordelt utgiftene slik at vi sitter igjen med omtrent det samme til "personlig forbruk" etter at lån, faste utgifter og husholdningsbudsjett er trukket fra.

Det kunne ikke ramle meg inn å forlange at han skulle betale like mye som meg når han uforskyldt har havnet i en situasjon som gjør at han nå tjener mindre enn meg.

[Gjest Gjest]

Jeg kommer til å tjene mer enn min mann, etter et par år kommer jeg til å tjene ganske mye mer også.

Ordningen slik vi har den nå når vi tjener ganske likt er: Vi setter begge inn hele lønna på en felles konto til regninger, mat, husleie, internett telefon og alt det der. Også spesielle ting som ferie, nye husholdningsartikkler etc betales fra demme. Så sitter vi begge igjen med X antall tusen på vår egen konto som vi bruker uavhengig av hverandre. Vi har like mye her uansett hver som tjener mest, dette er greit for da slipper vi å irritere oss om vi ikke er enige i at jeg vil nruke 500 på sminke og han vil kjøpe enda en ny gitar til gitarheroen;)

Vi har det også slik at den som jobber mest, tar minst av husarbeidet. På denne måten kommer jeg som kommer til å jobbe mest ta mindre av børa hjemme, mens jeg betaler mer av fellesskapet. Dersom jeg etter hvert jobber mindre kommer vi likevel til å beholde ordningen om at vi behandler alle penger som felles, og huarbiedet deles 50/50. I mitt hode er vi partnere og likestillte, og det er klart jeg heller vil dele mine ekstra penger (hmm jeg tenker ikke en gang på det jeg tjener som bare mine penger iutgangspunktet, de tilhører fellekontoen), slik at vi kan glede oss av disse sammen.