Han ønsker ikke barn (litt langt)

[Gjest A little blue]

Hei,

Jeg er en kvinne som har vært sammen med en flott mann i et halvt års tid. Han er så utrolig snill, omsorgsfull, rolig, omtenksom og forståelsesfull. Vi har det veldig fint og harmonsisk sammen, og virkelig koser oss sammen. Kort sagt så har han alle de fine kvalitetene jeg har håpet å finne i en mann. Jeg er veldig forelsket og glad i denne mannen, og føler virkelig at vi har et veldig fint grunnlag å bygge videre på. Men, (det måtte jo være noen ”men” da…). Litt forhistorie for å kanskje få forklart litt bedre; Vi er begge voksne. Jeg er i slutten av tredve åra og han er litt over førti. Ingen av oss har vært gift før, men han har vært samboer og har et barn fra et tidligere forhold. Barnet hans bor hos han og er nå tenåring. Jeg har aldri vært samboer og har heller ingen barn.

Før jeg ble sammen med min nåværende kjæreste hadde jeg vært alene i mange år. Har i grunnen bare hatt noen få forhold totalt sett. Hvorfor det ble slik har jeg ikke noe entydig svar på, men en av årsakene tror jeg har vært at jeg har hatt en god del andre, litt ”tunge” ting i tilværelsen jeg måtte bruke mye energi på. Men, så går ting framover og flere og flere av de tunge tankene og tristheten slapp heldigvis taket. Har som sagt ikke vært særlig heldig med det der med forhold osv. men det er jeg jo ikke alene om. Så kommer jeg til kjernen i det jeg nå sliter litt med; i flere år så har, til tross for litt uheldige erfaringer, alltid hatt et veldig ønske og håp om at det en dag ville ordne seg på dette området. Kort sagt den drømmen de fleste har om å finne noen å dele livet sitt sammen med. Årene gikk, og jeg begynte mer eller mindre å gi opp drømmen. Men, så er det nå da. Nå er jo livet mitt i ferd med å bli mye bedre igjen på de fleste andre områder. Jeg har jobbet meg gjennom mye, og jeg føler meg mye mer som meg selv igjen. Positiv, glad og har igjen håp for fremtiden. Denne trenden begynte før jeg traff han jeg nå er sammen med, og det har også fortsatt siden.

Kort etter vi ble sammen, skjønte jeg at jeg virkelig har falt for han og at han er en jeg veldig gjerne kunne tenke meg å dele livet mitt med. Han ga også signaler på det samme og snakket om ting vi kunne gjøre sammen senere. Er ikke det et typisk tegn på at noen ønsker å ha et seriøst forhold med en da, eller har jeg misforstått? Jeg føler at vi to faktisk er veldig heldige som har funnet hverandre. Men nå er jeg litt trist og lei meg og har vært det litt til og fra de siste månedene, og det er fordi vi har helt forskjellige ønsker når det kommer til det med barn. Jeg har som sagt ønsket meg både familie og barn lenge, i mange år – men jeg traff jo aldri noen og fikk ikke dreis på det her med forhold osv. Før han her da. Han er virkelig drømmemannen min, men de gangene vi har snakket om det her med barn, så sier han at han ikke ønsker det. Han har jo et barn fra før, og han har også sagt at han føler han begynner å bli for gammel. Ikke akkurat pr i dag kanskje, men at når et evt barn er ti år, så er han så og så gammel, og de skal jo følges opp også som han sier. Det er jeg helt enig i han i, det er ikke det. Men, jeg som ikke har noen barn fra før – og som har ønsket meg det i mange år, føler nå at hjertet mitt gråter. Etter å ha vært ensom og alene i mange år, så har jeg endelig møtt en herlig mann som får hjertet mitt til å synge og har gitt meg tilbake troen på at det fantes snille, hederlige menn der ute, og så ønsker han ikke barn med meg. Jeg har jo heller ikke all verdens tid på meg heller på grunn av min alder, og uansett så er det jo mulig er det for sent for meg allerede.

Men, hvis man prøver å få barn (enten det er i ung alder eller når man er noe eldre, og det ikke går av ulike årsaker, så kan man kanskje lettere akseptere at man aldri fikk barn, for da har man jo i hvert fall prøvd).

Men det føles så utrolig trist og leit hvis forholdet ikke har noen framtid på grunn av dette, selv om det nok kanskje er det som blir utfallet. Jeg ønsker jo så veldig å fortsette forholdet fordi jeg syns vi har det så fint og jeg har veldig dype følelser for han, men de gangene dette med barn kommer opp i en eller annen sammenheng så kjenner jeg at det gjør utrolig vondt for meg. Det er jo ikke uvanlig at man i et forhold må regne med at på noen områder så er man forskjellig eller har ulike ønsker, forhåpninger og mål. I seg selv er ikke det noen stor krise, og ofte kan dette løses ved å inngå kompromisser og å være åpne for hverandres ønsker. Men, ikke når det gjelder de store tingene tror jeg ikke det er fullt så enkelt. De store og veldig viktige tingene (som for eks. barn eller ikke barn, om man skal flytte sammen eller ei osv osv). Man må ville det samme for forholdet og for framtiden når det gjelder slike ting, det vet jeg. Sånn er det jo bare. Man kan godt være litt forskjellige på mange områder, men et forhold kan vel neppe vare og bli lykkelig hvis en ikke har nogenlunde like forhåpninger om hvilket liv man ønsker å leve.

La meg også si at jeg er en persom som aldri, under noen omstendigheter er av den type jente som ville lurt eller presset noen til noe de ikke ville. Verken med hensyn til barn, eller andre ting. Jeg skjønner han også, og jeg aksepterer og respekterer hans mening fullt ut. Men jeg kjenner jo på meg selv (spesielt etter at jeg ble sammen med han som er min drømmemann), at savnet etter barn og det å lage en familie er et veldig stort behov i meg, og en drøm jeg har hatt i mange år. De årene denne drømmen lå litt i ”dvale” pga andre ting, så var det på en måte mye lettere for meg å akseptere at det var sånn. Jeg var på vei inn i en slags aksepterende modus rundt dette, for man må jo bare leve med at livet ikke alltid blir slik man ønsker bestandig.

Relativt tidlig i forholdet så hadde vi en seriøs prat rundt dette med barn. Ad litt omveier kom vi inn på temaet. Selv om han kanskje ville blitt skremt bort, tok jeg sjansen på å være helt åpen på hvordan jeg tenkte og følte rundt temaet. Jeg sa at jeg hadde øsnket meg barn i flere år, men at jeg jo ikke hadde møtt noen, kall det den ”rette” hvis du vil. Men selv om jeg aldri så gjerne ønsker meg barn så har jeg aldri vært en sånn jente som går ut på byen, finner seg en one-night stand for å bli gravid, eller i et forhold prøver å presse og/eller lure en mann til å gjøre seg gravid, hvis hun vet at han ikke ønsker barn. Det er jo ikke sånn det skal være sa jeg. Jeg ønsker meg barn og familie, men av de rette årsakene, og at begge ønsker det like mye. Det er jo hele pakka” jeg ønsker meg. Altså mann OG barn. At en sammen (i gjensidig kjærlighet og respekt) blir en familie. Da vi hadde den praten den gangen, så ga han utrykk for at han syns jeg hadde et veldig fint og modent syn på dette. Men han sa ikke noe da om hva han selv evt syntes om disse tingene. Jeg tenkte ikke over det da, men i ettertid så burde jeg kanskje spurt han. Nå ble det ikke til at jeg gjorde det, men da visste i det minste han helt klart hvor jeg sto i disse spørsmålene.

Så gikk det en tid, og temaet kom opp igjen og jeg skjønte han ikke ønsket barn for han sa det rett ut i løpet av samtalen. Jeg ble jo veldig lei meg, men så gikk det en stund igjen hvor dette ikke ble tatt opp, og jeg ”fortrengte” det kanskje litt. Men så kommer det jeg ikke helt skjønner; han har så etter dette kommet med et par hint om barn alikevel. Ting som har kommet helt ut av det blå, og som kun virket som spøkefulle kommentarer på meg. Før jeg har rukket å respondere på det, snur han helt om igjen og sier at nei; han skal da vel ikke ha noen flere barn. Vel, jeg satt jo da der som et spørsmålstegn. Han hadde jo en stund før dette sagt i fra at han ikke ville ha flere barn, og nå satt han å spøkte om å gjøre meg gravid, for så å hoppe tilbake til sitt ”opprinnelige” syn på saken. Et par ganger til har han spøkt med det samme, men så vært kjapp med å trekke det tilbake. Jeg blir jo bare forvirret av det! Jeg har også begynt å merke at jeg blir litt irritert av det, fordi jeg syns det er litt respektløst av han å spøke om at vi skal bli gravide, når han jo alikevel ikke ønsker det – når han VET at jeg ønsker meg barn. Han har ikke gjort dette ofte, det skal sies, men jeg ser jo nå at hvis han spøker med det der igjen så må jeg ta det opp med han. Jeg må si at han kan få spøke om hva han vil, men at han gjør meg fryktelig usikker og forvirret og også trist med å være så uklar rundt dette. Hvorfor gjør han det? Er det noen som har noen gode teorier å komme med, eller som har opplevd noen lignende? Jeg bør jo selvsagt spørre han det gjelder selv, men som sagt har det ikke skjedd så mange gangene og de gangene det har skjedd så har det kommet så brått på meg at jeg ikke har rukket der og da og si noe.

Jeg skal ikke ta en endelig stilling til forholdet enda, fordi jeg trenger litt tid på å gå dypt i meg selv og finne ut av dette, og etter det ønsker jeg også å ta opp dette en gang til for å få pratet litt skikkelig rundt det og se hva som kommer ut av det. Men, jeg tror jo jeg vet hva utfallet blir (at vi avslutter forholdet), og det er det som gjør at jeg er så trist om dagen. Om et forhold går i stykker fordi den ene svikter den andre totalt, en av partene er voldelige, eller av en nesten hvilken som helst annen tungtveiende grunn; så vel ja, det er jo selvsagt veldig vondt og leit da også. Man får kjærlighetssorg, men kommer seg litt etter litt videre. Men da er det på en måte en mening i det, tross alt. Men, jeg syns det virker så utrolig vondt å kanskje måtte komme til den konklusjonen at jeg må gå ut av ellers utrolig fint forhold fordi vi ønsker så ulike ting for framtiden. Det er jo ikke fordi følelsene har tatt slutt, for de er der jo. Men det vil bli for vondt for både meg og han å fortsette tror jeg. Jeg merker det jo på meg selv. Jeg blir deprimert, føler behov for å trekke meg litt unna og går og grubler og ”analyserer” hvordan jeg skal få løst dette problemet i flere dager etter en sånn episode. Og det er helt sikkert ganske vondt for han også. Han ser jo og skjønner at jeg blir lei meg.

Jeg vet ikke om noen har noen oppmuntrende ord til meg, innspill, gode råd eller hva. Jeg blir takknemmlig om noen ønsker å svare for jeg syns dette er et veldig vanskelig dilemma. Er det noen som har noen råd til meg om hvordan jeg bør gå fram for å legge dette fram for han på en måte som både viser at jeg forstår hans ståsted og jeg respekterer det, men at jeg også har behov for å få en ærlig, gjennomtenkt samtale rundt dette fordi det betyr mye for meg. Jeg ønsker ikke å virke selvmedlidende eller noe, men må jo få vite hvor jeg/vi står. Huff, ikke helt lett dette og beklager hvis det ble litt langt og rotete innlegg. Men måtte bare få noen tanker og følelser ned på papiret.

[NovaFlare]

Jeg har ingen gode råd, men jeg må få si at jeg synes overhodet ikke at en mann litt over 40 er for gammel til å få barn. Det er noe annet om moren er gammel, synes jeg. Det viktigste er at barnet vokser opp med to foreldre som er glad i hverandre og får en trygg og god oppvekst, som jo er grunnmuren i livet og har mye å si for videre forhold i livet. Så det synes jeg er viktigere enn nødvendigvis å ha faren sin til han er 50 år.

Kanskje han trenger å høre at han ikke ER for gammel? Heller fokusere på hvor godt han holder seg og hvor god far han er og hvor fint det vil være for deg å få barn med en så erfaren mann. Jeg ville iallefall ikke sagt meg enig i at han begynner å komme litt oppi årene He, he.

[NovaFlare]

Måtte forresten bare flire litt av overskriften din "(litt langt)" Det var kjempelangt, men flott altså

[Gjest A little blue]

Hehe..ja jeg så det etter jeg hadde lagt inn innlegget mitt, det ble ganske langt ja

Men følte bare jeg måtte forklare litt rundt situasjonen, slik at det kan være litt lettere for andre å se "where I'am coming from" på en måte.

Uansett; takk for et hyggelig svar

Jeg er også helt enig med deg i at jeg ikke syns en på litt over 40 (han er 42 for å være helt nøyaktig), er for gammelt for å bli far. Jeg syns jeg hører om mange menn i den alderen (pluss/minus) som blir fedre jeg. Både førstegangsfedre og menn som får barn igjen med en ny partner. De gangene han har sagt han er en gammel mann (i en spøkefull tone), så har jeg alltid føyset tilbake at herregud, du er da ikke gammel! Hvor har du fått det fra liksom...? Hadde du vært åtti-nitti og sittet på et sykehjem så.... Du er voksen, ja - men ikke gammel har jeg sagt. Jeg vet ikke hvorfor han ser sånn på seg selv.

Da han nevnte dette som et av hans argumenter for hvorfor han ikke hadde lyst på fler barn ("Jeg er blitt for gammel"), så sa jeg til han at jeg skulle ikke ta fra han hans subjektive mening om det, men at jeg overhodet ikke syns han er gammel! Hverken i seg selv, eller med tanke på å bli far (igjen). Men det var da han sa det med at, vel kanskje ikke akkurat her og nå, men når barnet er ti år er jeg 52 osv, og en skal jo ha energi til å følge de opp også. Jo, så klart. Men vi er jo to om det, og har familie rundt som kan avlaste osv osv.... Vel, jeg gikk ikke så mye inn i den diskusjonen der og da, fordi jeg nok kanskje innerst inne er litt redd for at det at han ikke ønsker barn, er fordi han ikke er forelsket nok, i meg.

Jeg vet ikke, det blir litt gjetninger fra min side. Fordi han viser så tydelig at han er veldig glad i meg, men jeg vet virkelig ikke...

Hans tidligere samboer forlot han til fordel for en annen da barnet deres var lite, og han ble sittende igjen med ansvaret for barnet. Han er muligens redd for å slippe meg innpå seg med tanke på det han har opplevd. Eller så er det jeg som bruker dette (for meg selv), som en unnskyldning fordi jeg ikke har turt å ta den skikkelige praten enda, fordi jeg da er redd for å oppdage at han ikke har like dype følelser for meg, som jeg har for han.

Men, jeg må jo ta den praten snart. For jo lengre tid det går, jo mer glad i han blir jeg og jo fler minner får vi sammen. Da er det tross alt bedre å avslutte innen rimelig tid, slikke sine sår og prøve å gå videre.

Jeg er vel nå bare litt lei meg, sint og frustrert for jeg ser hvor fint vi har det og tenker at det er ikke ofte en er så heldig å møte noen det klaffer så bra sammen med. Hvorfor ser han ikke det, og prøver å gi meg noen signaler på at han vil dele livet med meg? Den eneste konklusjonen jeg da kan komme fram til er at han ikke har de samme følelsene for meg desverre.... Det som jo gjør det så vanskelig for meg er jo nettopp disse miksa signalene jeg får fra han innimellom, og det at forholdet mesteparten av tiden er helt utrolig fint...

Er så i tvil her.... Men innser jo mer og mer at jeg må invitere han til en samtale der vi må ta opp disse tingene... :gråte:

[Gjest Gjest]

Skjønner at du vil ha barn, men så lenge han ikke vil kan du ikke tvinge han. Du må ta avgjørelse. Vil du ha han må du leve uten barn, vil du ha barn må du finne en annen å få barn med. Så må du finne ut selv hva som er viktigst for deg.

Forøvrig synes ikke jeg heller han er for gammel til å bli far igjen, men man kan jo ikke gjøre noe med hva han føler

[Nabodama]

Det som slår meg når du sier han spøker om dette med å få barn, og måten han gjør det på, er at han kanskje holder på å venne seg til tanken på det.

Jeg tror ikke en mann som definitivt IKKE vil ha barn spøker på den måten, men jeg kan selvsagt ta feil.

Jeg tror jeg ville tatt sjansen på å vente med "den store samtalen" hvis jeg var deg. Kanskje han bare trenger litt tid til å tenke og venne seg til tanken på et barn til.

[Gjest Gjest_Tutta_*]

Jeg er ikke helt i din situasjon, men jeg kan relatere til følelsene dine.

Min mann har 3 barn fra ekteskapet med eksen hans, og jeg har ett barn selv.

Da vi ble kjent var han veldug klar og tydelig på at han var ferdig, både med ekteskap og barneproduksjonen. Jeg har jo min sønn og vi har hans barn på "deltid", så vi mangler ikke akkurat barn i livet, for å si det slik. Hehe..

Men; jeg måtte allikevel gå litt i meg selv da det begynte å bli seriøst mellom oss.

jeg har alltid ønsket meg både ektemann og et ban til, men følte at det å være sammen med denne mannen ville være å gi opp den drømmen.

Allikevel valgt jeg å knytte meg tettere til mannen min og bestemte meg for at jeg ønsket dette. Jeg hadde funnet min mann og var endelig hjemme, og da var det en liten pris å betale (til tross for at det var fryktelig sårt).

Mannen min er forresten i begynnelsen av 40-årene, jeg er 28..

Men vet du hva?

I løpet av det siste halvåret har han snudd på flisa.

Først fridde han til meg og en stund etterpå fortalte han meg at han ønsket at vi skulle få et barn sammen også.

Jeg har ikke lagt noe press på han når det gjelder disse tingene, og jeg ga klar og tydelig beskjed om at jeg aksepterte hans valg om å ikke gifte seg på nytt eller få flere barn. Jeg sa at ekteskap og barn skal være ønsket av begge og være et pressmiddel for å forbli i forholdet.

Jeg forstår godt at du tviler på om det er riktig av deg å bli værende i dette forholdet. Det du må vurdere, slik jeg tenker, er om a) han er verdt å potensielt forbli barnløs for, b) om sannsynligheten for at du treffer en annen som vil stifte familie med deg er stor nok (mtp at du jo, som du sier, begynner å nærme deg en alder der mulighetene for det å få barn svinner hen, c) om det å få barn er så viktig for deg at du kunne vurdere å gjøre det alene (sæddonor osv).

det siste alternativet "sikrer" deg barn (altså om du blir gravid på den måten), og det finnes da mange menn som gjerne vil ha alenemødre som livspartnere.

Jeg tror jeg kunne vurdert et slikt alternativ dersom jeg ikke hadde barn fra før og gjerne ville ha barn, selv om det ikke var noen mann i bildet.

uansett ønsker jeg deg lykke til fremover og håper du slår deg til ro med det valget du tar, uansett utfallet.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Skjønner at du vil ha barn, men så lenge han ikke vil kan du ikke tvinge han.

Nettop. Det er jo det jeg presiserte tydelig i mine forrige innlegg; en kan ikke tvinge og/eller presse noen til noe slikt. Den oppfatningen har jeg alltid hatt, lenge før jeg møtte han - og den kommer jeg alltid til å ha, fordi det er en del av de verdier jeg bærer med meg. Så det har ikke vært noe av hverken press, mas eller annet fra min side rundt dette, og ikke vil det bli det heller.

Men, om ikke så altfor lenge (kanskje om noen måneder da, for å ha et slags tidsperspektiv på det), så må vi jo ta dette opp på en skikkelig måte føler jeg. For det blir vanskelig å fortsette å være i et ellers supert forhold der jeg blir mer og mer glad i mannen, hvis han og jeg ikke har sammenfallende ønsker rundt noe så viktig.

Forøvrig synes ikke jeg heller han er for gammel til å bli far igjen, men man kan jo ikke gjøre noe med hva han føler

Er helt enig med deg her og. Jeg (og flere andre har jeg inntrykk av), syns ikke det er for gammelt å få barn i den alderen. Men, som jeg også sa til han en gang; at vel, jeg syns overhodet ikke han er "gammel", men hvis han syns det/føler det selv, så er det ikke så mye jeg får gjort med det. Jeg vet egentlig ikke hvorfor han har fått det for seg at han er så gammel. Mulig det er noe han sier dann og vann halvt i spøk, eller så ligger det noe mer bak.

[Cidric]

Er helt enig med deg her og. Jeg (og flere andre har jeg inntrykk av), syns ikke det er for gammelt å få barn i den alderen. Men, som jeg også sa til han en gang; at vel, jeg syns overhodet ikke han er "gammel", men hvis han syns det/føler det selv, så er det ikke så mye jeg får gjort med det. Jeg vet egentlig ikke hvorfor han har fått det for seg at han er så gammel. Mulig det er noe han sier dann og vann halvt i spøk, eller så ligger det noe mer bak.

Nå kjenner jo ikke jeg din kjæreste, så du får ta det jeg sier med en klype salt, men kanskje kan han ha hatt noen av de samme tankene som jeg gjør meg om dette.

Jeg er 'bare' 35 selv, men jeg har funnet ut at 40 er min grense for barn. Ikke en helt bastant grense, om det går et par år over kan jeg godt vurdere det om det skulle passe seg slik, men dog en grense.

Hvorfor? Vel, 42 er som du sier ikke gammelt. Men 60? I den alderen har mange begynt å trappe ned, man har kanskje helseproblemer og begynner å bli sliten etter et langt yrkesliv. Å ha ansvar for et tenåringsbarn da er ikke bare bare. Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg kommer til å ha ork, lyst, overskudd og helse til å ta hånd om mitt barn på en måte som det fortjener når jeg er i den alderen.

Innen barnet er skikkelig inne i voksenlivet er jeg antakelig pensjonist. Kanskje faller jeg fra ikke lenge etter. H*n får i alle fall ikke beholde meg særlig lenge.

Helt ærlig: Med disse forutsetningene ville ikke jeg uten videre føle at jeg oppfylte mitt ansvar overfor barnet. Jeg ville ikke kunne love meg selv eller barnet å yte 100% som det fortjener. Man har aldri noen garantier, en 24-åring kan ende opp med å slite like mye, f.eks. om han er uheldig og sliter med helse. Men som nybakt far på...43? 44? 45? år...da er det ikke lenger bare en risiko, men en sannsynlighet.

Og din kjæreste vil jo være enda litt eldre enn han er nå før et evt. barn kommer. Kanskje vil han helst ha litt mer enn et halvt år alene sammen med deg, og det er jo ikke gitt at barnet kommer på bestilling.

[Gjest Gjest]

Han er nok ikke dum, du kan prøve å overtale ham, få til en kveld der dere diskuterer dette ordentlig, si at du vil ha et svar , et endelig.

Det er viktig for deg å vite kan du si. At du blir forvirret av det, at du har vurdert å kaste p-pillen...da får du vel se en reaksjon.

Kommer han frem til at han absolutt ikke vil ha barn, neivel, du kan ikke tvinge ham.

Da må du forhiolde deg til det.

OG mens dere har diskusjonen, kan det godt hende han er usikker, eller ikke , det må du finne ut av, ved å se på kroppspråk eller at han ikke sier det så ettertrykkelig.Sp ør om han er usikker på ¨å få et barn til, er han det, ja da kan det være h¨åp, sier han det i fullt alvor, vel da er det alvor.

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-

[Gjest =tentacle=]

At han er far, men at han ikke vil la meg bli mor hvis jeg skal være hans livspartner, ville ikke være akseptabelt for meg. Det kan hende at han absolutt ikke vil ha flere barn, men det kan også være betydelige elementer av trygghet på forholdet, trygghet på at hans eksisterende barn vil bli like godt ivaretatt som nå, osv som kan gjøres noe med. Ville tatt opp temaet med mer dybde for å få vite hva det er du har å forholde deg til, selv om tanken også skremmer deg i tilfelle det er noe annet enn du ønsker.

[Nynaeve]

spøker om å få barn.. jeg tror ikke han har helt utelukka muligheten. Gi han litt mer tid kanskje ? Jeg hadde nok trengt en del tid på å bestemme meg om jeg var han.

[ydmyk]

Dette er vanskelig.

Jeg er selv gift med en mann som aldri ville ha barn. Vi har snart to, og er stort sett lykkelige, men det har vært svært vanskelig.

Jeg kom etterhvert fram til at jeg ikke kunne leve uten barn. Heller ikke ett barn gjorde meg "fornøyd".

Det ble slik jeg ville, men han har brukt tid på å venne seg til barn nr. 1, men er nå en flink og kjærlig far. Håper det blir slik med nr. 2 også, men det vet man ikke. Jeg må alltid være forberedt på at forholdet kan ryke, og ta mer enn min del av arbeidet med barna.

Jeg hadde rett og slett ikke kunne levd videre med min mann hvis han hadde nektet meg barn. Jeg foreslo å være fosterfamilie, avlasterfamilie el. isteden for nr. 2 evt, men det var for han mindre aktuelt.

Det har vært mange tårer, krangler, nesten brudd etc. Men mange av de andre viktige valgene vi har tatt har han fått det avgjørende ord, bla. når det gjelder bosted.

Jeg lurte han ikke til dette, vi måtte faktisk prøve i neste to år før jeg ble gravid med hvert barn.

Nå høres jeg trolig kynisk ut, men barn er noe du må velge inn eller bort relativt snart.

Og du skal kunne leve med deg selv etter at du tar valget.

Ønsker deg lykke til!

[victor78]

Det som slår meg når du sier han spøker om dette med å få barn, og måten han gjør det på, er at han kanskje holder på å venne seg til tanken på det.

Jeg tror ikke en mann som definitivt IKKE vil ha barn spøker på den måten, men jeg kan selvsagt ta feil.

Jeg tror jeg ville tatt sjansen på å vente med "den store samtalen" hvis jeg var deg. Kanskje han bare trenger litt tid til å tenke og venne seg til tanken på et barn til.

Enig i dette. Syns det virker som han prøver venne seg til tanken. Også prøver han kanskje teste ut din reaksjon, for å få bekreftet det han kanskje mistenker, at dette virkelig er viktig for deg.