Forventinger til samlivet

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

”Vi skiltes som gode venner, og trives veldig godt sammen fremdeles. Det var ikke noe galt med h*n, og vi kranglet ikke, og vi hadde det bra sammen, men det føltes som å bo sammen med sin beste venn i stedet for å bo sammen med en kjæreste.”

Dette er setninger jeg har sett og hørt stadig oftere den siste tiden, og jeg begynner å lure litt: hvis de er så gode venner, hvorfor skille seg?

Er det så lettvint at når forelskelsen er over, er det bare å gå videre på jakt etter neste?

Kunne det ikke være at ”å bo sammen med sin beste venn” er et godt utgangspunkt for å utvikle kjærlighet… eller kanskje det er nettopp vennskapsfølelsen som er kjærlighet?

Ber du noen om å definere kjærlighet, får du like mange definisjoner som mennesker du spør, men de aller fleste svarer at det blant annet er en dyp følelse av samhørighet, trygghet og tilhørighet.

Men er det ikke dette den samme beskrivelsen en bruker om sin beste venn?

Og hvilket bedre grunnlag enn vennskap for å få gnisten tilbake enn et godt trygt vennskap? Uten vennskap, ingen kjærlighet, men med vennskap i bunn er det absolutt mulig å oppnå kjærlighet mellom partene.

Spesielt hvis det er barn med i bildet må det da være mye bedre å bo en tid sammen med sin beste venn, og barnets/barnas forelder, i stedet for å utsette barnet/barna for et brudd, med alt det fører med seg av praktiske problemer?

Hva mener dere? Er ikke vennskap noe å bygge videre på, dersom en har det bra ellers?

Eller skal en alltid forvente mer? Og hva mer skal en forvente?

Forventer vi å gå rundt i forelskelsens rus de neste 70 årene, eller burde vi kunne leve med et vennskap i perioder av samlivet?

Jeg poengterer at jeg hovedsaklig snakker om forhold der barn er involvert, det er tross alt i disse familiene konsekvensene av et brudd er størst, men det angår også barnløse par i stor grad.

[Gjest Gjest]

Vi hadde ikke barn, men jeg svarer likevel. Skjønner godt hva du mener, forresten, det høres ganske overflatisk ut å gjøre det slutt pga at man "bare" er som venner.

Det ble altså slutt med exen min pga dette - jeg kunne godt leve uten stormende kjærlighet, med trygt og lojalt vennskap. MEN: (og dette er et stort og viktig MEN) Sexen ble den store bøygen vi ikke kom over. Jeg hadde ikke lyst. Og han ble mer og mer desperat etter kroppskontakt. Vi prøvde alt, fra kompromisser (altså måtte jeg ha sex mot min vilje, og han måtte vente mye lenger enn han egentlig tålte), dette ble for slitsomt i lengden. Det er vanskelig å tenne på noen du "bare" ser på som venn. Og jeg prøvde det meste for å få det til likevel.

Slik var det i min situasjon, spørsmålet var altså ganske lett å svare på.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for svaret gjest. Fint at jeg fikk høre din side!

Jeg ser så klart utfordringen med sex-livet.

Som en generell betrakting, må jeg si jeg synes det er litt ironisk at det å ha sex med sin beste venn er vanskeligere enn å ha sex med en fremmed (ONS).

Men jeg skjønner også at sex kan være en intimitet det er vanskelig å dele med en som er så nær, uten å være elsker. Det er av en eller annen grunn gjerne lettere å blottstille seg for en fremmed enn en venn.

(Jeg har selv prøvd å ha sex med en venn, og det fungerte ikke i det hele tatt...)

Men som sagt, dette var en generell betraktning, og hadde ingenting med ditt innlegg å gjøre.

Siden dere var barnløse, gikk bruddet mellom dere kun utover to voksne mennesker, hvorav begge var "ansvarlige" for bruddet.

En annen generell betratning er at alle foreldre sier at de kan ofre livet for barna sine. Og det tror jeg på! Men disse ordene betyr egentlig veldig lite, for det er heldigvis sjelden en blir stilt overfor en situasjon der en må bevise at en mener det.

Jeg, som voksen og mor, har faktisk problemer med å forstå mennesker som sier: "Ve hadde det bra sammen, men det var ikke lenger nok!"

Hva mer de ønsker seg enn å ha det bra...?

Livet, det største av alt, kan en altså ofre for barna sine... men ikke noe mindre, som for eksempel 5-10 år med lidenskap?

Å leve sammen med sin beste venn i noen år er vel ikke det største offeret en kan gjøre for sine barn, når en i utgangspunktet er villig til å ofre livet?

Kan en ikke se på det å ofre noen år med lidenskap, som å midlertidig ofre livet for barna sine? Forskjellen er at en får tilbake livet etter et gitt antall år, enten fordi "vennene" finner tilbake til hverandre, eller fordi forholdet forverrer seg og en ikke lenger kan bo sammen som venner, eller også fordi barna blir store.

I verste fall kan jo partene være enige om at det er greit å finne sex utenfor huset... er det snakk om å ha funnet ekte kjærlighet er den andre parten helt sikkert villig til å vente til en er fri til å gå! Eller har Queens ord "I want it all, and I want it now!" blitt en av livets sannheter? Er vi ikke villige til å vente på noe som helst lenger?

Jeg skjønner det ikke! Vær så snill å opplys meg...

[viren]

Nå har jeg ikke vært i den situasjonen du beskriver, men la oss si at jeg ble betatt/forelsket i en annen en samboeren min. Sambo og jeg har et fantastisk bra forhold, og 2 barn.

Skulle jeg da såre samboeren min så voldsomt, ta fra barna mine muligheten til å vokse opp med 2 foreldre som er hverandres beste venner og risikere og aldri ha et så bra familieliv igjen? Nei, så mye er ikke de følelsene verdt. Og enda verre: dersom den jeg var betatt/forelsket i hadde partner/barn på sin side, skulle jeg da være årsaken til enda en såret partner og en familie som ble brutt opp? Nei, det hadde ikke jeg hatt samvittighet til i allfall.

Jeg kan likevel forstå at man bryter ut dersom man ikke er forelsket i/elsker partneren sin og sexlivet er ikke-eksisterende. Da har man det jo ikke bra, og det må være litt av poenget her: man må ha et tilfredsstillende liv på et eller annet vis. Føler man at det mangler noe, og man går rundt og tenker på dette så er jeg ganske sikker på at dette vil gå ut over både humøret og forholdet, og at barna vil merke dette.

Endret 26. november 2007 av viren

[Gjest Don Giovanni]

”Vi skiltes som gode venner, og trives veldig godt sammen fremdeles. Det var ikke noe galt med h*n, og vi kranglet ikke, og vi hadde det bra sammen, men det føltes som å bo sammen med sin beste venn i stedet for å bo sammen med en kjæreste.”

Dette er setninger jeg har sett og hørt stadig oftere den siste tiden, og jeg begynner å lure litt: hvis de er så gode venner, hvorfor skille seg?

Er det så lettvint at når forelskelsen er over, er det bare å gå videre på jakt etter neste?

Kunne det ikke være at ”å bo sammen med sin beste venn” er et godt utgangspunkt for å utvikle kjærlighet… eller kanskje det er nettopp vennskapsfølelsen som er kjærlighet?

Ber du noen om å definere kjærlighet, får du like mange definisjoner som mennesker du spør, men de aller fleste svarer at det blant annet er en dyp følelse av samhørighet, trygghet og tilhørighet.

Men er det ikke dette den samme beskrivelsen en bruker om sin beste venn?

Og hvilket bedre grunnlag enn vennskap for å få gnisten tilbake enn et godt trygt vennskap? Uten vennskap, ingen kjærlighet, men med vennskap i bunn er det absolutt mulig å oppnå kjærlighet mellom partene.

Spesielt hvis det er barn med i bildet må det da være mye bedre å bo en tid sammen med sin beste venn, og barnets/barnas forelder, i stedet for å utsette barnet/barna for et brudd, med alt det fører med seg av praktiske problemer?

Hva mener dere? Er ikke vennskap noe å bygge videre på, dersom en har det bra ellers?

Eller skal en alltid forvente mer? Og hva mer skal en forvente?

Forventer vi å gå rundt i forelskelsens rus de neste 70 årene, eller burde vi kunne leve med et vennskap i perioder av samlivet?

Jeg poengterer at jeg hovedsaklig snakker om forhold der barn er involvert, det er tross alt i disse familiene konsekvensene av et brudd er størst, men det angår også barnløse par i stor grad.

Jeg er helt enig i det du skriver her. Jeg tror imidlertid sannheten bak utsagn som "vi er fremdeles de beste venner" er sannheter med sterk modifikasjon. Det er ofte noe man sier for å ufarliggjøre bruddet, spesielt dersom man har felles barn. Jeg har vanselig for å tro det er særlig mange skilte par som er bestevenner. Men at det forekommer en vennlig tone og omgangsform i ettertid er viktig, og det tror jeg mange er i stand til å få til. Men det er jo en stykke fra det og til å kalle seg bestevenner.

[Xtra_lilje]

Jeg tror det avhenger veldig hva hvilke forventninger man har vokst opp med, og personlighet jeg da. Jeg søker det som TS beskriver her - en god partner, med felles plattform og ønsker for livet. En kjemi/tenning må det det være, men også en forståelse for at slike ting går i bølgedaler. Jeg forventer ikke sommerfugler i magen hver gang jeg møter personen, men vil heller kjenne glede og savn etter den personen som betyr mest for meg.

Både min eksamboer og meg var enige i at vi hadde et forhold å ta vare på. Vi var virkelig bestevenner, alle misunte oss for forholdet vårt. Sexen var også både hyppig og god, og vi koste mye. Likevel savnet han å være forelsket; brusingen og kriblingen. han forlot meg av den grunn, han følte et forhold måtte ha mer. men, han ville vi skulle ha bestevenn-biten, og har virkelig stått på for å få dette til. han ville ikke miste meg; jeg var jo hans beste venn... men; jeg merket jeg ble mer og mer distansert, og jeg gir liten eller ingen respons på kontakten hans. så sånn kan det gå. :kaffe:

[Gjest Don Giovanni]

Vi hadde ikke barn, men jeg svarer likevel. Skjønner godt hva du mener, forresten, det høres ganske overflatisk ut å gjøre det slutt pga at man "bare" er som venner.

Det ble altså slutt med exen min pga dette - jeg kunne godt leve uten stormende kjærlighet, med trygt og lojalt vennskap. MEN: (og dette er et stort og viktig MEN) Sexen ble den store bøygen vi ikke kom over. Jeg hadde ikke lyst. Og han ble mer og mer desperat etter kroppskontakt. Vi prøvde alt, fra kompromisser (altså måtte jeg ha sex mot min vilje, og han måtte vente mye lenger enn han egentlig tålte), dette ble for slitsomt i lengden. Det er vanskelig å tenne på noen du "bare" ser på som venn. Og jeg prøvde det meste for å få det til likevel.

Slik var det i min situasjon, spørsmålet var altså ganske lett å svare på.

Dette har jeg utrolig liten forståelse for. Det er alt for mange mennesker i denne verden som opphøyer sex til å være noe magisk og uhåndterlig man ikke kan gjøre noe med. Det kommer ikke gratis, og ikke uten arbeid. Men ingen skal fortelle meg at to bestevenner ikke kan finne tilbake til god sex, dersom de en gang har hatt det. Forhold avsluttes av helt andre grunner. Iallefall dersom man skal kunne påberope seg en god grunn for avslutningen. Å skylde på dårlig sex er ynkelig. Er følelsene for personen borte, blir sexen dårlig også. Men da handler det om manglende følelser. Dersom disse er der, er også utg.pkt for å finne frem til et godt sexliv tilstede.

[Gjest samme gjesten]

Dette har jeg utrolig liten forståelse for. Det er alt for mange mennesker i denne verden som opphøyer sex til å være noe magisk og uhåndterlig man ikke kan gjøre noe med. Det kommer ikke gratis, og ikke uten arbeid. Men ingen skal fortelle meg at to bestevenner ikke kan finne tilbake til god sex, dersom de en gang har hatt det. Forhold avsluttes av helt andre grunner. Iallefall dersom man skal kunne påberope seg en god grunn for avslutningen. Å skylde på dårlig sex er ynkelig. Er følelsene for personen borte, blir sexen dårlig også. Men da handler det om manglende følelser. Dersom disse er der, er også utg.pkt for å finne frem til et godt sexliv tilstede.

Og jeg klarer ikke å skjønne at dette skulle være vanskelig å forstå! Det handlet ikke om dårlig sex. Det handlet om manglende lyst. At man ikke tenner på partneren lenger. Men at partneren fremdeles vil ha sex, mer og mer, slik man gjerne ønsker noe mer og mer hvis man får for lite av det.

Det var umulig for meg å kose med ham, stryke ham på armen uten at han begynte å initiere seksuell kontakt. Jeg dro til lege for å undersøke hva som var "galt" med meg, kunne ikke skjønne dette. Ingenting galt. Vi prøvde (på hans initiativ) mer "lek" i sexen, spill, porno for å få opp lysten, nye ting, for meg var det hardt arbeid, men jeg prøvde, ble bare mer lei av det. Hadde sex med ham selv om jeg ikke ville. Hvor galt kan det være, tenker du. Da vet du nok ikke så mye om kvinner. Når man er helt tørr, må bruke mengder av glidemiddel, og streve med å holde tilbake tårene, for det er virkelig nedverdigende.

Du skriver "er følelsene til personen borte, blir sexen dårlig også. Men da handler det om manglende følelser".

Ja, og det var vel dette som var poenget til trådstarter? Det å holde sammen på tross av manglende følelser, når man "bare" er bestevenner.

Jeg kunne nok ha vært sammen ham ennå dersom jeg hadde sluppet å ha sex med ham. Så glad var/er jeg i ham. Som en bestevenn eller bror.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg er helt enig i det du skriver her. Jeg tror imidlertid sannheten bak utsagn som "vi er fremdeles de beste venner" er sannheter med sterk modifikasjon. Det er ofte noe man sier for å ufarliggjøre bruddet, spesielt dersom man har felles barn. Jeg har vanselig for å tro det er særlig mange skilte par som er bestevenner. Men at det forekommer en vennlig tone og omgangsform i ettertid er viktig, og det tror jeg mange er i stand til å få til. Men det er jo en stykke fra det og til å kalle seg bestevenner.

Jeg er selvfølgelig enig med deg i dette, men likevel finnes det en del par som er bestevenner etter et brudd.

Et eksempel fra virkeligheten:

Josef og Maria (i førjulstidens ånd) hadde to barn, Eva (8) og Adam (10) år.

Josef og Maria hadde i følge dem selv et godt samliv, men uten den "store lidenskapen", de var bestevenner men ikke noe mer, og bestemte seg for å skilles som venner.

Like etter at Josef og Maria flyttet fra hverandre begynte Eva å få problemer på skolen, konsentrasjonsvansker. De regnet med at det ville gå over, at det var den uvante situasjonen som skapte problemene, og at om Eva fikk litt tid ville hun venne seg til det.

Årene gikk, men Eva fikk det ikke bedre. Hun ble stresset av å flytte mellom Josef og Maria, hun fikk separasjonsangst, og hun sluttet å stole på voksne. Adam taklet derimot skilsmissen bra, og innfant seg raskt med at han hadde to hjem.

I løpet av disse årene hadde Josef og Maria opprettholdt sitt gode vennskap. De gikk på byen sammen, handlet sammen, dro på ferie sammen, feiret jul sammen... de gjorde alt de hadde gjort som ektefeller, bortsett fra å bo sammen, dele dagliglivet sammen.

Etter min mening mener Josef og Maria at deres ønske om lidenskap i hverdagen er viktigere enn Evas beste.

Dette har jeg utrolig liten forståelse for. Det er alt for mange mennesker i denne verden som opphøyer sex til å være noe magisk og uhåndterlig man ikke kan gjøre noe med. Det kommer ikke gratis, og ikke uten arbeid. Men ingen skal fortelle meg at to bestevenner ikke kan finne tilbake til god sex, dersom de en gang har hatt det. Forhold avsluttes av helt andre grunner. Iallefall dersom man skal kunne påberope seg en god grunn for avslutningen. Å skylde på dårlig sex er ynkelig. Er følelsene for personen borte, blir sexen dårlig også. Men da handler det om manglende følelser. Dersom disse er der, er også utg.pkt for å finne frem til et godt sexliv tilstede.

Veldig enig med deg i dette!

Så lenge man er "bestevenner" med en tidligere partner, er det følelser tilstede, og med litt anstrengelser fra begge parter er det ikke umulig å finne tilbake til lidenskapen.

[Gjest valiente]

Du nevner mye av det jeg også har tenkt på. Mange har en tendens til å dra sin vei med en gang forelskelsen er over. Mange velger å bryte ut av forholdet, med en gang de treffer en annen. Jeg er gift, foreløpig ingen barn. I det jeg giftet meg så tok jeg et valg. jeg hadde truffet person som jeg tror jeg kan få et godt liv med. Gnisten er forlengst borte og i dag så lever vi stort sett som bestevenner og vi trives med det! J

I de fleste forhold så går gnisten over og da står man tilbake med venneskapet. Etter mye tankevirksomhet så har jeg kommet fram til at den eneste måten jeg kan få et ok samliv på er å være utro. Jeg vil ha mannen min, jeg er glad i han, men samtidig så gir han meg ikke den spenningen jeg trenger. Den søker andre steder. Jeg vil ikke gå fra ham, og er veldig bevisst på mine handlinger. Synes dere dette er egoistisk? Jeg vet at han tenker likt som meg og han har nok sine historier, noe jeg synes er greit, så lenge vi har det fin sammen.

[Gjest Gjest_Tuppa_*]

Jeg tror, og skyt meg gjerne om dere syns jeg ar feil, at de fleste samlivsbrudd har sin rot i kommunikasjonsproblemer som strekker seg over lengre tid og gir ingvirkninger i resten av familielivet/samlivet. Og om man er de beste venner etter et brudd så sier man egentlig mot seg selv.

For man kommuniserer med sin beste venn. Og da bør det per definisjon heller ikke være noe problem.

Jeg tror de fleste voksne mennesker vet at forhold og følelser går i bølgedaler. Man kan ikke forvente at man er hundre prosnt lykkelig hele tiden, og man kan i alle fall ikke legge ansvaret for ens egen lykke over på partneren.

Men; jeg mener det må være lov til å gå fra hverandre uten at omverdenen skal peke fingre og mene at man ikke har prøvd nok.

Det har noe med hva man vil ha ut av livet sitt og hva man ønsker at den andre skal ha.

Jeg kunne ikke levd med en mann jeg ikke følte annet enn "broderlig" vennskap for. Det ville være å snyte både han og meg for et liv der man var ønsket og elsket slik man forhåpentligvis skal ønske og elske den andre.

[Gjest Gjest]

Du nevner mye av det jeg også har tenkt på. Mange har en tendens til å dra sin vei med en gang forelskelsen er over. Mange velger å bryte ut av forholdet, med en gang de treffer en annen. Jeg er gift, foreløpig ingen barn. I det jeg giftet meg så tok jeg et valg. jeg hadde truffet person som jeg tror jeg kan få et godt liv med. Gnisten er forlengst borte og i dag så lever vi stort sett som bestevenner og vi trives med det! J

I de fleste forhold så går gnisten over og da står man tilbake med venneskapet. Etter mye tankevirksomhet så har jeg kommet fram til at den eneste måten jeg kan få et ok samliv på er å være utro. Jeg vil ha mannen min, jeg er glad i han, men samtidig så gir han meg ikke den spenningen jeg trenger. Den søker andre steder. Jeg vil ikke gå fra ham, og er veldig bevisst på mine handlinger. Synes dere dette er egoistisk? Jeg vet at han tenker likt som meg og han har nok sine historier, noe jeg synes er greit, så lenge vi har det fin sammen.

Du bekrefter trådstarters synspunkt på en utmerket måte med svaret ditt.

Jeg tolker trådstarter dithen at vi er en generasjon som har blitt slaver av egne ønsker og behov.

Selv om vi har alt vi ønsker oss vil vi ha mer, og vi vil ha det NÅ, uansett hvem det går utover, vi må jo dekke våre egne behov først før vi kan tenke på andre. (satt litt på spissen, men ikke uten en viss sannhet)

Og det er nettopp det du sier i ditt innlegg!

Du har mannen du ønsker å leve resten av livet ditt med, du er glad i ham og han gir deg alt unntatt spenning...

Du har alt, men du ønsker deg mer!

Ja, det er egoistisk. Du er villig til å ofre alt du har ønsket deg for litt spenning, uten tanke på hvordan det innvirker på mannen din sitt liv.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Selv om vi har alt vi ønsker oss vil vi ha mer, og vi vil ha det NÅ, uansett hvem det går utover, vi må jo dekke våre egne behov først før vi kan tenke på andre. (satt litt på spissen, men ikke uten en viss sannhet)

Det er kanskje noe slikt jeg mener? Det er i alle fall en del av det, selv om det er mye mer også... jeg synes problemstillingen belyser er mange faktorer.

Jeg synes nok at "bruk-og-kast"-mentaliteten til en viss grad har spredt seg til å gjelde mellommenneskelige forhold også, ikke bare materielle goder. (Jfr alle utroskapstrådene)

"Jeg vil ha en ny modell. Den jeg har virker for så vidt godt nok, men den er sliten, har noen skjønnhetsfeil, og har ikke alle funksjonene som den nye modellen har... min modell er kjedelig og kjent, jeg ønsker en ny og mer spennende." akkurat på samme måte som om det er snakk om en ny mobiltelefon.

Men hva når det kommer enda en ny modell på markedet? En modell med enda fler funksjoner, og enda mer spennende.

Samtidig synes jeg sex blir vektlagt i veldig stor grad.

Jeg husker ikke hvem, men noen sa engang at "I et forhold som er godt på alle måter teller et godt sexliv teller 10%, mens det teller 90% i et forhold som sliter på et eller flere områder."

Den siste jeg vil legge til er en variant av det du kom med.

Det er ikke noe nytt... allerede på 70-tallet lærte jeg reglen: "først meg selv, og så min neste, hvis det er til mitt eget beste".

Det som har forandret seg i forhold til 70-tallet, er nok at kravene om perfeksjon har økt, vi stiller andre og større krav nå, og vi er ikke lenger villige til å vente på det vi ønsker oss.

Dette ga nok ikke særlig mening, men det er vel bare en bekreftelse på at jeg ikke forstår hvordan to bestevenner kan gå fra hverandre fordi lidenskapen mangler!

De har jo alt annet, og lidenskapen kan komme tilbake, hvorfor ikke være tilfreds med det en har når en har det bra.

Hvorfor ha alt en ønsker seg, men strebe etter alt en tror en ønsker seg også?

[Gjest Gjest_Annie_*]

Og jeg klarer ikke å skjønne at dette skulle være vanskelig å forstå! Det handlet ikke om dårlig sex. Det handlet om manglende lyst. At man ikke tenner på partneren lenger. Men at partneren fremdeles vil ha sex, mer og mer, slik man gjerne ønsker noe mer og mer hvis man får for lite av det.

Det var umulig for meg å kose med ham, stryke ham på armen uten at han begynte å initiere seksuell kontakt. Jeg dro til lege for å undersøke hva som var "galt" med meg, kunne ikke skjønne dette. Ingenting galt. Vi prøvde (på hans initiativ) mer "lek" i sexen, spill, porno for å få opp lysten, nye ting, for meg var det hardt arbeid, men jeg prøvde, ble bare mer lei av det. Hadde sex med ham selv om jeg ikke ville. Hvor galt kan det være, tenker du. Da vet du nok ikke så mye om kvinner. Når man er helt tørr, må bruke mengder av glidemiddel, og streve med å holde tilbake tårene, for det er virkelig nedverdigende.

Du skriver "er følelsene til personen borte, blir sexen dårlig også. Men da handler det om manglende følelser".

Ja, og det var vel dette som var poenget til trådstarter? Det å holde sammen på tross av manglende følelser, når man "bare" er bestevenner.

Jeg kunne nok ha vært sammen ham ennå dersom jeg hadde sluppet å ha sex med ham. Så glad var/er jeg i ham. Som en bestevenn eller bror.

Signerer denne. Det å hele tiden føle presset om å ha sex når du overhodet ikke har lyst er uholdbart.

Et annet moment er at du også føler at du mangler noe i livet når du ikke har lyst på den du bor / lever sammen med. For du har jo lyst på sex, bare ikke med ham.....

Her er det ikke bare å skru av og på en bryter !

[viren]

Signerer denne. Det å hele tiden føle presset om å ha sex når du overhodet ikke har lyst er uholdbart.

Et annet moment er at du også føler at du mangler noe i livet når du ikke har lyst på den du bor / lever sammen med. For du har jo lyst på sex, bare ikke med ham.....

Her er det ikke bare å skru av og på en bryter !

Dette har jeg veldig stor forståelse for, i et forhold bør man definitivt gjøre en innsats for å finne tilbake gnisten og få til et bra sexliv sammen, men man skal da virkelig ikke tvinge seg selv til å ha sex med noen man ikke har lyst på.