De ukontrollere ungene til venninna mi...

[Gjest señoramilla]

Hjelp! Hver gang venninna mi er på besøk med ungene sine, så er det fullstendig bomba hjemme hos oss. Ungene har det usedvanlig fritt, foreldrene sier sjelden noe, og de klatrer over møblene, sparker fotball (inne) og jeg kan faktisk ikke huske at de har vært på besøk noen gang uten at noe har blitt ødelagt - et knust glass er ikke allverden, men noen ganger er det jo dyrere ting, eller ting man ikke kan kjøpe nytt av. Kjempefrustrerende!

Så er vel rådet: "ta det opp med venninna di." Men det er lettere sagt enn gjort. Når det gjelder rot, så vil hun i såfall hjelpe til med å rydde. Det er jo greit, men rotet er ikke det verste. Det som ergrer er jo at ungene ødelegger så mye. Og da vil hun si "Vel, alle kan jo ha et uhell"..."han er jo bare 3 år" (eller 7 eller 9...). Jeg er ganske sikker på at hun vil oppfatte meg som snerpete og sur, at jeg bryr meg for mye om materielle ting (?!?!) og at jeg er altfor streng med de stakkars søte små osv. Og da ryker vennskapet. Samtidig føler jeg at hun ikke respekterer at de er i noen andre sitt hjem. Det blir sånn at jeg kvier meg for å ha dem på besøk, selv om hun er hyggelig.

Please, noen gode råd?

[Imbær]

Hei!

Jeg har litt av det samme problemet med min venninne. Hun er alenemor til en gutt på 5 år, og gutten er ikke av de roligste. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å holde ham i tøylene til tider, men det virker ikke engang som hun prøver.

Det er ikke bare rot som er problemet når hun og gutten er på besøk hos meg heller. Han får gjøre akkurat som han vil, spise is med fingrene rett fra isboksen er ett eksempel som virkelig ergrer meg. Dessuten er han voldelig, og venninna mi reagerer ikke når gutten hennes slår og sparker enten meg eller henne. Jeg har også en hund som han har kastet stein på uten at hun sier noe som helst!

Det er mange episoder som for meg er hårreisende at gutten i det hele tatt gjør, men enda mer hårreisende at venninna mi ikke varlser fa når nok er nok.

I mitt tilfelle har det blitt slik at jeg selv er nødt til å irettesette gutten hennes når han gjør noe som ikke er lov, det går jo utover meg og mine eiendeler. Dessuten er det det beste for barna at voksne sier ifra når de gjør noe galt, det er rart at foreldrene selv ikke skjønner dette...

[Gjest Qha]

Tror nok du må ymte litt om hva du tillater i ditt hjem.

Jeg har definitivt villet sagt fra om at mitt hjem er ikke en innendørs fotballbane. Og tror nok også jeg ville ha hatt en "rydd vekk ting som jeg er glad i " runde før heimen blir invadert.

[Gjest Gjest]

Heisann!

Det er ditt hus, ergo du har rett til å be ungene ikke herje med dine ting! Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt fra direkte til ungene at slikt ikke var lov i ditt hus! Sjønner det kansje kan være litt vanskli å skulle snakke til ungene framfor moren, men når hun ikke tar ansvar for tingene dine får du gjøre det! Har du noen leike eller spill de kan leike med, kan du be dem om å holde seg til dette! Og om du ikke vil nekte det alt på en gang, kan du begynne å si nei på det som du er mest redd for skal bli ødelagt

Har selv en venninne som ga døtra lov til d meste, men sta som jeg er fikk jenta klar beskjed om hva hun fikk lov til av meg i mitt hjem (i foreldrenes påsyn). Eller i deres hjem om jeg passet henne der. Det er ikke noe problem for verken meg, foreldrene eller jenta!!

Lykke til!

[Nynaeve]

Her i mitt hus gjelder følgende regler....med en smil

forskjellige hjem, forskjellige regler - synes du kan si fra direkte til barna , men på en hyggelig måte(men like fult streng)

[Gjest Frysepulver]

Jeg snakker til andres barn dersom eg ser behovet for det - de hører ofte lettere på andre enn sine egne foreldre.

Det er ikke slik at dersom man får besøk skal man godta enhver ødeleggelse

[Gjest Señoramilla]

Mja, jo,...dere har jo rett. Og jeg har faktisk sagt ifra om enkelte ting. Ungene mine får beskjed om at "nå kommer familien x, rydd bort det dere ikke vil at de skal få tak i" og dessuten at "her bestemmer dere, nå må dere også si ifra hvis de gjør noe dere ikke vil". Tror foreldrene også forstår det når man sier det, det er bare det at de liksom ikke legger så mye vekt på å følge opp.

Problemet er vel kanskje at de er så uvørne og uvante til å være forsiktige, at selv om man tar visse forholdsregler, så ender det alltid med at noe blir ødelagt. Ojsan, så vikla beinet seg inn i lampeledninga, og dermed datt den...å huff, der hang jeg visst litt for hardt på dørhåndtaket, så det knakk...neimen, ble det riper i kjøleskapdøra når jeg skrapte borti...

Et eller annet skjer jo hver gang, og nå klarer jeg ikke lengre å late som ingenting eller si at jaja, det var et uhell og sånt kan skje alle. Disse tingene skjer jo aldri mine egne barn!

[Gjest Gjest]

Jeg ville gitt klar beskjed (til både moren og til barnet direkte) om at ungen skulle oppføre seg. Man skal ikke tolerere slik oppførsel, og dersom ikke moren har ryggrad nok til å holde styr på ungen bør du snakke til den selv.

Ryker vennskapet pga en slik ting var det vel aldri noe sterkt vennskap i utgangspunktet?

[Gjest Gjest_sol_*]

Det her har jeg opplevd selv.

Hadde ofte kontakt med en venninne og vi hadde barn på samme alder. Særlig sønnen var røff og uvøren av seg. Jeg løste det på den måten at vi gjerne kom på besøk til henne eller at vi tok med ungene ut. Jeg ungikk at de skulle komme på besøk til meg.

Mine unger er vant til å behandle leker mm pent. Noe ble alltid ødelagt når de var her. Husker sønnen min ble skikkelig lei seg når yndlingsbilen hans ble ødelagt. Kunne ikke ta noen for det siden jeg faktisk ikke hadde sett selve episoden. Var heller ikke morsomt å gi bursdagspresang til denne gutten. Opplevde flere ganger at presangen var ødelagt før bursdagsselskapet var over.