Sivilisasjonens fremtid

[Gjest javac]

Den

satt hele verden samlet foran TV-apparatene og bevitnet det som skulle bli en av våre viktigste merkedager. Denne dagen skrev Neil Armstrong både seg selv og menneskeheten inn i historiebøkene ved å sette føttene ned på Stillhetens Hav - over 350 000 km unna. Dette var ikke bare en bragd for amerikanerne, men en milepæl for mennesket som art. Fra å være en aminosyre i Jordens ursuppe, satt vi nå for første gang våre fotsåler på et annet himmellegeme.

I 2004 annonserte George Walker Bush at USA satser på en

(referat av talen her). Ikke bare planlegger NASA ved Project Constellation turer tilbake til Månen, men man sikter også mot en bemannet ekspedisjon til Mars. På NASAs egne sider kan du forøvrig finne adskillig mer informasjon om dette prosjektet. Mitt håp er at også organisasjoner som ESA og JAXA går tungt inn i denne satsingen. ISS vil uansett være et sentralt element i det hele. Du finner i tillegg også en annen video om initiativet http://www.youtube.com/watch?v=v9twCv-Ocqw.

Teleskopene Spitzer og Hubble har såvidt begynt å skrape på overflaten av hva som finnes langt der ute. De er bokstavelig talt kikkerter inn i Universets, og dermed vår egen, opprinnelse. Selv om vi er uendelig langt unna en reise dit disse teleskopene tar oss, så er faktisk våre naboplaneter innen rimelig rekkevidde. Mars er likevel den eneste planeten i vårt solsystem hvor mennesker faktisk kan oppholde seg. De andre planetene er i grunnen litt for ugjestmilde til at bemannede landinger vil kunne la seg gjøre.

Så skal jeg komme til poenget, og en god innledning kan kanskje være http://www.youtube.com/watch?v=mcBV-cXVWFw. Jeg bør kanskje advare om at jeg er i det svært så idealistiske hjørnet i dag..

Mange mener at det å bruke penger på å utforske Universet er å kaste bort verdifull tid og ressurser. De fleste av oss lever mer eller mindre fra dag til dag i hver vår egen lille boble. Dette er en svært avgrenset sfære der dagens tema er at Sentralbanksjefen satt opp renta med et halvt prosentpoeng, at bensinen har blitt noen øre dyrere eller at Paris Hilton krasjet i fylla fordi hun ga ukas partyprins en BJ. Jeg vet dette er en grov overforenkling, og jeg er også fullt klar over at det finnes en hel rekke problemer vi må klare å løse: Fattigdom, urettferdighet, miljøproblemer og krig er noen av dem. Problemet er at vi mennesker mangler en felles visjon å samles rundt, samt en felles identitet. Vi mangler med andre ord noe som bringer oss sammen som mennesker - slik som den historiske julidagen i 1969.

Når valget står mellom personlig vinning og det som er til fellesskapets beste, så vil førstnevnte som regel alltid vinne. De store problemene vi står ovenfor i dag følger imidlertid ingen landegrenser - de er av global karakter. Løsningene må derfor finnes gjennom ett stort internasjonalt løft. I stedet for å kjempe imot globaliseringen, så burde vi kanskje heller omfavne den. Globalisering og multilateralt økonomisk og politisk samarbeid kan rett og slett være nøkkelen for vår fremtidige eksistens, og kanskje er det også det uunngåelige resultatet av vår egen evolusjonære utvikling. Dette er like smertefullt som det er risikabelt; det kan innebære at det som tradisjonelt har splittet oss, slik som religion, kultur, historie og rase, må vike for vår arts overlevelse. Dette spranget fra en statsorientert og regional sivilisasjon til en global sivilisasjon kan enten ødelegge oss eller bringe Homo Sapiens videre. Kanskje vi en dag i fremtiden vil tenke tilbake på nåtidens innvandrerdebatt med et flaut smil om munnen?

Dr. Michio Kaku er en anerkjent teoretisk fysiker som gjerne snakker om denne overgangen fra en Type-0-Sivilisasjon til en Type-1-Sivilisasjon i henhold til Kardashev-skalaen. Dette kan for noen kanskje høres ut som sprøyt og science fiction, men les og tenk litt over det før du eventuelt avfeier det hele (husk at måneferder engang også ble betegnet som sci-fi). Her finner du en animasjon som gir en god forklaring på hva som menes med denne Kardashev-skalaen. Skalaen er generell og antas å gjelde for alt intelligent liv som eventuelt finnes i Universet. Jeg er forøvrig en av dem som ser på annet liv i Universet som høyst sannsynlig, og at SETI-prosjektet er et av de mest spennende og visjonære foretakene som noen gang er satt i verk. Dersom den dagen skulle komme at vi mottar et signal der ute fra stjernene, noe som er langt mer sannsynlig enn at en UFO lander på plenen til Det Hvite Hus, så vil det sette vår verdensanskuelse fullstendig på hodet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer spennende og vekkende enn akkurat det.

Vår sivilisasjon står altså ikke og faller på neste skattelette, men hvorvidt vi evner å samarbeide og strekke oss etter noe nytt. Den dagen kunnskapstørsten, utforskningstrangen og behovet for å skape dør ut, så er også alt som gjør oss til mennesker dødt. Vår nysgjerrighet, intellekt og evne til tilpasning er hemmeligheten bak vår arts overlevelse og suksess, og i løpet av de neste årene kommer vi til å trenge disse egenskapene mer enn noen gang.

Kanskje er kolonisering av nye verdener og kontrollering av våre omgivelser like mye vår "skjebne" som det er en nødvendighet? Det er i såfall langt frem, men hva er vel visjoner uten et visst tidsaspekt? Og ikke minst uten en smule galskap?

Hva synes du? Burde vi bry oss om hva som finnes der ute blant stjernene? Personlig synes jeg det ville vært en tragedie å la være - uansett om det koster oss adskillig med tid og penger.

Endret 23. november 2007 av javac

[mamut75]

Hva synes du? Burde vi bry oss om hva som finnes der ute blant stjernene? Personlig synes jeg det ville vært en tragedie å la være - uansett om det koster oss adskillig med tid og penger.

Ja , kort og ubegrunnet .

[Gjest Gjest]

Mennesket er i ferd med å ødelegge jorden. La oss ikke ødelegge flere planeter.

[Mann 42]

Mennesket lever på lånt tid med mindre vi kan komme oss bort fra denne planeten. Hvis vi skal overleve som kultur, og dersom vi mener at det finnes noe i vår sivilisasjon som fortjener å leve videre, så bør vi satse på å uforske verdensrommet, og etablere oss andre steder. Mars eller månen er en god begynnelse.

[Bønna]

det kan innebære at det som tradisjonelt har splittet oss, slik som religion, kultur, historie og rase, må vike for vår arts overlevelse.

Slik tanker hadde Hitler også. Ett folk. En rase. En kultur. En verden. Et eneste stort fellesskap.

Kanskje vi en dag i fremtiden vil tenke tilbake på nåtidens innvandrerdebatt med et flaut smil om munnen?

Kanskje vi en dag i fremtiden vil tenke tilbake på nåtidens rasismedebatt og angre bittert på at vi stanset Hitlers planer for verden?

Slike utopiske forestillingsverdener mener jeg alltid bør trekkes ned på jorda som de virkelighetsfjerne drømmeriene de er. Regel nummer en for politiske visjoner er å ta mennesket på alvor ved å se mennesket slik det er. Utopistene gjør sjelden det i sine drømmerier.

Dette minner meg om liberalistene, og alt det fantastiske som skal komme menneskene til gode bare vi legger ned staten og gjør markedet fritt. Og sosialistene - som ikke har gjort en eneste rasjonell analyse i forhold til hvordan vi skal bevege oss bort fra dagens samfunn og over til deres kongstanke - få etter behov og yte etter evne.

Å forsvare massemigrasjonen på bakgrunn av visjoner om et globalt fellesskap mener jeg er så virkelighetsfjernt at det grenser til det stupide. For skillelinjene blir slett ikke utvisket som følge av massemigrasjonen. Tvert i mot. De forsterkes. Ta for eksempel hijab-debatten i Norge og det øvrige Europa. Det er på det rene at hijab i Europa er en identitetsmarkør for innvandrerjenter som bevisst demonstrerer et dypere utenforskap. Det såkalte flerkulturelle samfunnet er i virkeligheten et seriekulturelt samfunn. I virkeligheten er massemigrasjonen i ferd med å gjeninnføre stammesamfunnet i Europa.

En utvikling av et globalt fellesskap basert på kardemommeloven er hippiementalitet. Slik fungerer det ikke i virkeligheten. Ser man på hvordan menneskesamfunnene faktisk har utviklet seg fra primitive stammesamfunn og til de moderne nasjonalstatene vi har i dag så gikk det temmelig brutalt for seg. De oppstod ikke som følge av ”vi er alle barn av regnbuen”-tanker. De oppstod som følge av krig, utryddelse, makt og dominans.

[Gjest javac]

Slik tanker hadde Hitler også. Ett folk. En rase. En kultur. En verden. Et eneste stort fellesskap.

Kanskje vi en dag i fremtiden vil tenke tilbake på nåtidens rasismedebatt og angre bittert på at vi stanset Hitlers planer for verden?

Joda, Hitler ønsket så absolutt verdensherredømme, men det tredje rike var en imperalistisk, og nærmest føydal, idé der mennesker var inndelt i klasser basert på etnisk herkomst. Det er på ingen måte det jeg snakker om. Det jeg snakker om er sterkere multilaterale samarbeidsformer. Vi ser antydningen til en slik utvikling allerede, og hvor EU er et av de mest fremtredende eksemplene. FN er på sin side, i likhet med EU, et annet eksempel på en internasjonal organisasjon som kom som en direkte konsekvens av andre verdenskrig. Var det noe krigen lærte oss, så var det jo at man måtte søke sammen for å skape fred og samarbeid. Ved gjensidig økonomisk og sikkerhetspolitisk avhengighet er det å bli uvenner forbundet med store kostnader. Det jeg sikter til i innlegget mitt er derfor rett og slett en videreføring og forsterking av den utviklingen vi allerede ser.

Slike utopiske forestillingsverdener mener jeg alltid bør trekkes ned på jorda som de virkelighetsfjerne drømmeriene de er. Regel nummer en for politiske visjoner er å ta mennesket på alvor ved å se mennesket slik det er. Utopistene gjør sjelden det i sine drømmerier.

Dette minner meg om liberalistene, og alt det fantastiske som skal komme menneskene til gode bare vi legger ned staten og gjør markedet fritt. Og sosialistene - som ikke har gjort en eneste rasjonell analyse i forhold til hvordan vi skal bevege oss bort fra dagens samfunn og over til deres kongstanke - få etter behov og yte etter evne.

Å forsvare massemigrasjonen på bakgrunn av visjoner om et globalt fellesskap mener jeg er så virkelighetsfjernt at det grenser til det stupide. For skillelinjene blir slett ikke utvisket som følge av massemigrasjonen. Tvert i mot. De forsterkes. Ta for eksempel hijab-debatten i Norge og det øvrige Europa. Det er på det rene at hijab i Europa er en identitetsmarkør for innvandrerjenter som bevisst demonstrerer et dypere utenforskap. Det såkalte flerkulturelle samfunnet er i virkeligheten et seriekulturelt samfunn. I virkeligheten er massemigrasjonen i ferd med å gjeninnføre stammesamfunnet i Europa.

En utvikling av et globalt fellesskap basert på kardemommeloven er hippiementalitet. Slik fungerer det ikke i virkeligheten. Ser man på hvordan menneskesamfunnene faktisk har utviklet seg fra primitive stammesamfunn og til de moderne nasjonalstatene vi har i dag så gikk det temmelig brutalt for seg. De oppstod ikke som følge av ”vi er alle barn av regnbuen”-tanker. De oppstod som følge av krig, utryddelse, makt og dominans.

Jeg skriver allerede i åpningsinnlegget mitt, og du finner det dersom du gidder å lese det skikkelig, at jeg er i det idealistiske hjørnet i kveld. Jeg er fullstendig klar over at det er mye som jobber mot oss, og den viktigste faktoren er dualiteten i oss selv. Mennesket er like mye smålig, ondt og egoistisk som det er raust, godt og uselvisk. Så jeg er tilbake der jeg var i innlegget mitt: enten så klarer vi oss over kneika, eller så ødelegger vi hverandre. Kall meg gjerne en drømmer, en hippie og en utopist, men jeg vil heller forsøke å bidra enn å drukne meg i min egen galle.

Det kan komme en dag, kanskje som følge av klimaforandringer, hvor en storskala folkevandring fra karrige U-land blir en realitet. Desperate mennesker som står ved Europas mange porter og hamrer tomme kopper mot gjerder og barrikader. Hva skjer da, Bønna? Blir Verden bedre av at du henter hagla, eller er kanskje det å hente ei flaske med rent vann en bedre løsning?

[Gjest Ekstremliberalist]

Jeg er fullstendig klar over at det er mye som jobber mot oss, og den viktigste faktoren er dualiteten i oss selv. Mennesket er like mye smålig, ondt og egoistisk som det er raust, godt og uselvisk.

Jepp. Og det er den dualiteten som driver oss fremover. Det betyr i praksis at vi må skyve noen ned for å komme oss opp.

Hitler løftet det tyske folk til himmelen ved å undertrykke millioner. Amerikanerne profitterte på et svært hierarkisk system og en redsel for å bli forbigått av Sovjetunionen for å sende 3 mennesker til månen, Sovjetunionens vitenskapelige bedrifter og menneskelige ugjerninger er like godt kjent.

Du kaller deg selv all verdens fine ting og hever deg over hverdagens problemer. Men sannheten er at Vesten må undertrykke milliarder av mennesker for at et lite fåtall skal kunne fly høyt og vekk fra problemene på denne jorden.

I et liberalt samfunn der alle har reell frihet til å velge selv, vil ikke så mange betale så mye for så få mennesker.

Jeg skal ikke ta stilling til moralen i denne dualiteten, men dette er grunnen til at vanlige mennesker motsetter seg slikt enormt pengebruk. Og da smaker det hykleri av å kalle seg selv idealist.

[Gjest javac]

Mennesket lever på lånt tid med mindre vi kan komme oss bort fra denne planeten. Hvis vi skal overleve som kultur, og dersom vi mener at det finnes noe i vår sivilisasjon som fortjener å leve videre, så bør vi satse på å uforske verdensrommet, og etablere oss andre steder. Mars eller månen er en god begynnelse.

Mhm. Enig med deg der.

Det største problemet vi står ovenfor, er overbefolkning. Naturen har et par meget effektiv måte å regulere en populasjon på:

1. Tilgang på mat og vann

2. Sykdom

Enhver livsform som har en høyere fødselrate enn dødsrate, og dermed gjerne har en eksponensiell reproduksjonskurve, vil før eller siden stå ovenfor problemet med å skaffe nok næring til alle. Med tanke på at vi mennesker nå i meget stor grad skiter i eget reir ved å forurense og ødelegge vårt eget livsgrunnlag, så vil dette problemet bli en realitet raskere enn vi forestiller oss.

Det skal heller ikke mer enn et lite virus til før død i en enorm skala blir et faktum. Et dødelig og resistent virus med kort inkubasjonstid vil kunne ta knekken på flesteparten av oss i løpet av noen dager. Således lever vi på en knivsegg; med tanke på at mennesker lever i store byer samtidig som vi daglig reiser fra ett kontinent til et annet, så vil et virus være spredd verden over i løpet av meget kort tid. Dette vil spre seg som ild i tørt gress, og smittevern og leger vil knapt rekke å reagere. Da spiller det ingen rolle om du er svart, hvit, brun eller gul - sykdommen vil ikke skåne noen verken på bakgrunn av hudfarge eller religion. Svartedauden vil knapt kunne måle seg mot en slik pandemi.

Noen vil likevel overleve selv et slikt fatalt sykdomsutbrudd. Mennesket er også veldig tilpasningsdyktig med hensyn til miljøforandringer. Flesteparten av oss vil likevel ikke klare overgangen, og frafallet vil sette sivilisasjonen tilbake flere år.

Dessverre er jeg redd for at denne virkeligheten vil ramme oss lenge før vi klarer å lette trykket på Moder Jord ved å kolonisere andre planeter og måner. Men det er kanskje verdt å gi det et aldri så lite forsøk likevel? Jeg vil i det minste vite litt mer om hva som foregår der ute før sulten eller basilluskene tar livet av meg.

[Mann 42]

Egentlig så tenker jeg mere på muligheten for at en av de virkelig store steinene som seiler gjennom solsystemet, skulle bestemme seg for å lande dead on, når jeg sier at vi lever på lånt tid.

Det ville skape en så enorm omveltning på denne planeten, at dersom noen av oss overlever så er de tilbake til middelalderen i alle praktiske henseende, eller enda verre.

Nå er det selvsagt en enormt stor himmel, og man skal være ¨på akkurat helt galt sted til helt gal tid, for å få en asteroide i fleisen. Og vi har en ganske beskjeden tyngdekraftsbrønn sammenlignet med gasskjempene ytterst i solsystemet, og solen. Men vi vet med rimelig stor sikkerhet at det har skjedd før, og kan bare anta at det kommer til å skje igjen.

Å fortsette med å bo utelukkende her, når evolusjonen har gitt oss en hjerne som kan både forutse katastrofen, og finne en måte å unngå den på, ville være en evolusjonsmessig dårlig strategi.

Endret 24. november 2007 av Mann 42

[Mann 42]

Jepp. Og det er den dualiteten som driver oss fremover. Det betyr i praksis at vi må skyve noen ned for å komme oss opp.

Hitler løftet det tyske folk til himmelen ved å undertrykke millioner. Amerikanerne profitterte på et svært hierarkisk system og en redsel for å bli forbigått av Sovjetunionen for å sende 3 mennesker til månen, Sovjetunionens vitenskapelige bedrifter og menneskelige ugjerninger er like godt kjent.

Du kaller deg selv all verdens fine ting og hever deg over hverdagens problemer. Men sannheten er at Vesten må undertrykke milliarder av mennesker for at et lite fåtall skal kunne fly høyt og vekk fra problemene på denne jorden.

I et liberalt samfunn der alle har reell frihet til å velge selv, vil ikke så mange betale så mye for så få mennesker.

Jeg skal ikke ta stilling til moralen i denne dualiteten, men dette er grunnen til at vanlige mennesker motsetter seg slikt enormt pengebruk. Og da smaker det hykleri av å kalle seg selv idealist.

Tåpelig. Vesten er nok ansvarlig for å utnytte store deler av verdens befokning gjennom de økonomsike systemene vi har skapt. Men av alle ekstravaganser man unner seg i vår del av verden, er ikke romfart den største, viktigste eller den minst nyttige.

[Gjest javac]

Jepp. Og det er den dualiteten som driver oss fremover. Det betyr i praksis at vi må skyve noen ned for å komme oss opp.

Hitler løftet det tyske folk til himmelen ved å undertrykke millioner. Amerikanerne profitterte på et svært hierarkisk system og en redsel for å bli forbigått av Sovjetunionen for å sende 3 mennesker til månen, Sovjetunionens vitenskapelige bedrifter og menneskelige ugjerninger er like godt kjent.

Du kaller deg selv all verdens fine ting og hever deg over hverdagens problemer. Men sannheten er at Vesten må undertrykke milliarder av mennesker for at et lite fåtall skal kunne fly høyt og vekk fra problemene på denne jorden.

I et liberalt samfunn der alle har reell frihet til å velge selv, vil ikke så mange betale så mye for så få mennesker.

Jeg skal ikke ta stilling til moralen i denne dualiteten, men dette er grunnen til at vanlige mennesker motsetter seg slikt enormt pengebruk. Og da smaker det hykleri av å kalle seg selv idealist.

Jeg er usikker på hvor du vil hen, men er problemet ditt at jeg kaller meg idealist? Jeg visste forsåvidt ikke at idealisme er normert, så du kan jo kanskje fortelle meg hva en "riktig" idealist skal mene? Er din idealisme mer idealisme enn min idealisme? En som kaller seg ekstremliberalist bør forøvrig kanskje være litt forsiktig med å sette standarder for andres angivelige luftslott.

Jeg har stort sett de samme styrker og svakheter som de fleste andre. Jeg har også hverdagsproblemer akkurat som deg. Dersom du aller helst vil leve uten drømmer, håp og mål for fremtiden, så er det fullt og helt ditt eget valg.

Jeg har som sagt litt vanskelig for å få fatt i poenget og budskapet ditt, så for all del utdyp. Dersom du også har eksempler på hvor jeg kaller meg "all verdens fine ting", så opplys en stakkars hyklerisk idealist.

[Gjest javac]

Egentlig så tenker jeg mere på muligheten for at en av de virkelig store steinene som seiler gjennom solsystemet, skulle bestemme seg for å lande dead on, når jeg sier at vi lever på lånt tid.

Det ville skape en så enorm omveltning på denne planeten, at dersom noen av oss overlever så er de tilbake til middelalderen i alle praktiske henseende, eller enda verre.

Nå er det selvsagt en enormt stor himmel, og man skal være ¨på akkurat helt galt sted til helt gal tid, for å få en asteroide i fleisen. Og vi har en ganske beskjeden tyngdekraftsbrønn sammenlignet med gasskjempene ytterst i solsystemet, og solen. Men vi vet med rimelig stor sikkerhet at det har skjedd før, og kan bare anta at det kommer til å skje igjen.

Å fortsette med å bo utelukkende her, når evolusjonen har gitt oss en hjerne som kan både forutse katastrofen, og finne en måte å unngå den på, ville være en evolusjonsmessig dårlig strategi.

Det scenarioet er selvsagt også en opplagt mulighet. Kollisjonen behøver ikke engang være

før vi får alvorlige problemer..

[Bønna]

Joda, Hitler ønsket så absolutt verdensherredømme, men det tredje rike var en imperalistisk, og nærmest føydal, idé

Vel, den globaliseringen og massemigrasjonen du ønsker er noe av det samme. En slags omvendt imperialisme. En implosjon. Hvor den etniske og kulturelle spredningen foregår ved at et folk frivillig gir de andre lebensraum.

Det jeg snakker om er sterkere multilaterale samarbeidsformer. Vi ser antydningen til en slik utvikling allerede, og hvor EU er et av de mest fremtredende eksemplene.

Men EU og Europa er ikke resten av verden. Du kan ikke overføre EU til resten av verden sånn uten videre. Folk som gjør det lider av det jeg liker å kalle for hippie-syndromet. De ser bare ferdige modeller uten å se veien og forarbeidet. Foranledningen til EU er ikke bare 2vk. Det er ett og et halvt millennium med nærmest sammenhengende krig i kjølvannet av rommerikets sammenbrudd. Krig og felles beundring for et tusenårsrike som hersket over det meste av Europa i tillegg til store deler av den kjente verden er grunnlaget for EU. Du kan ikke forvente at resten av verden skal bli som EU bare ved å knipse med fingrene. Den grynende felles identiteten som europeere har tatt veldig lang tid og kostet mye blod.

FN er på sin side, i likhet med EU, et annet eksempel på en internasjonal organisasjon som kom som en direkte konsekvens av andre verdenskrig.

FN er ikke i nærheten av å være det samme som EU. En slik sammenligning er helt urimelig. Dessuten er FN, som ble etablert på ruinene av Folkeforbundet som ble opprettet etter 1vk, en del av den europeiske kultursfæren. FN oppstod som følge av europeisk krigshistorie og krigføring mellom europeiske nasjoner (herunder regner jeg både USA, Canada og Australia som en del av den europeiske sfæren). Resten av verden har egentlig bare fulgt med på lasset som underlegne og dominerte kulturer. De er ikke en del av det historiske grunnlaget for FN. Så det å erklære FN som et slags verdensfellesskap blir så feil som det går an å bli. Et slikt verdensfellesskap eksisterer ikke per i dag.

Jeg er fullstendig klar over at det er mye som jobber mot oss, og den viktigste faktoren er dualiteten i oss selv. Mennesket er like mye smålig, ondt og egoistisk som det er raust, godt og uselvisk.

Jeg er ikke enig i at denne dualiteten er et problem i så måte. Menneskeheten, eller iallfall deler av den, har utviklet seg fra stammesamfunn via bystaten og nasjonalstaten til noe som begynner å ligne på et kontinentalt fellesskap i Europa. Mennesket er et grunnleggende sosialt vesen. Fellesskap er en del av vår natur. Og fellesskap er nøkkelordet her. Det må være noe felles for at det skal være et fellesskap. Slik som felles kultur, felles referanserammer og felles språk. Man kan ikke bare hive innpå med en masse fremmedkulturelle/fremmedetniske innvandrere og erklære at vi er alle barn av regnbuen. Sånn funger rett og slett ikke mennesket.

Så jeg er tilbake der jeg var i innlegget mitt: enten så klarer vi oss over kneika, eller så ødelegger vi hverandre. Kall meg gjerne en drømmer, en hippie og en utopist, men jeg vil heller forsøke å bidra enn å drukne meg i min egen galle.

Jeg anklager deg ikke for å prøve. Jeg anklager deg for å bruke feil metode. Slik som massemigrasjon.

Det kan komme en dag, kanskje som følge av klimaforandringer, hvor en storskala folkevandring fra karrige U-land blir en realitet. Desperate mennesker som står ved Europas mange porter og hamrer tomme kopper mot gjerder og barrikader. Hva skjer da, Bønna? Blir Verden bedre av at du henter hagla, eller er kanskje det å hente ei flaske med rent vann en bedre løsning?

Dersom det blir så ille hjelper det uansett ikke å dra fram ei flaske Imsdal fra kjøleskapet. Da er det faktisk mer rasjonelt å dra fram hagla. Det er den brutale virkeligheten.

[Gjest javac]

Vel, den globaliseringen og massemigrasjonen du ønsker er noe av det samme. En slags omvendt imperialisme. En implosjon. Hvor den etniske og kulturelle spredningen foregår ved at et folk frivillig gir de andre lebensraum.

En omvendt imperialisme og en implosjon? :klø:

Den etniske og kulturelle spredningen har alltid vært tilstede. Det har opp igjennom historien vært massive forflytninger både regionalt og interkontinentalt. Kolonisering, handel og krig har ført til at vi har mikset både gener, språk, religioner og annen kultur, og hver og en av oss har kalt det vårt eget. At for eksempel mange av de norske eventyrene kan spores tilbake til India er det kanskje ikke så mange som tenker over. For oss er de det norskeste av det norske. Det første mennesket antas videre å ha sitt utspring i Afrika, og siden den gang har menneskearten spredd seg utover hele verden. På etnisk grunnlag hører vi egentlig ikke hjemme på ett bestemt geografisk avgrenset sted i det hele tatt, vi har derimot gjort krav på hver vår lille jordflik - og dermed også med vold fortrengt de menneskene som allerede bodde der (jeg er sikker på at jeg ikke trenger å komme med eksempler på dette). Hva vi anser som vårt eget er derfor et resultat av tid, blod og hevd.

Jeg skal ærlig innrømme at til og med jeg har vanskelig for å kompromisse med noe som jeg definerer som del av min identitet og historie. Jeg vet, kanskje mer enn de aller fleste andre, godt hvor jeg kommer fra. Min slektshistorie er faktisk behørlig dokumentert. Av utseende er jeg erketypen av en skandinav. Jeg er i tillegg flasket opp med rosemaling, bunader og annen nasjonalromantikk av besteforeldre med en genuin interesse for kultur og historie. Det de derimot ikke ga meg, var forståelsen av at min kultur var overlegen alle andres. De ga meg imidlertid forståelsen av at kultur ikke er uforandelig, fullstendig unikt eller upåvirkelig. Det er når vår egen kultur virkelig settes på prøve at man kjenner det begynne å gjøre litt vondt, og den naturlige respons er ikke uventet å kjempe imot med nebb og klør. Denne motstanden bærer ofte preg av å være irrasjonell, og den hjelper heller ikke stort i lengden. Vi kan faktisk ikke isolere oss fra resten av verden, og resten av verden kommer vår vei enten vi liker det eller ikke.

Men EU og Europa er ikke resten av verden. Du kan ikke overføre EU til resten av verden sånn uten videre. Folk som gjør det lider av det jeg liker å kalle for hippie-syndromet. De ser bare ferdige modeller uten å se veien og forarbeidet. Foranledningen til EU er ikke bare 2vk. Det er ett og et halvt millennium med nærmest sammenhengende krig i kjølvannet av rommerikets sammenbrudd. Krig og felles beundring for et tusenårsrike som hersket over det meste av Europa i tillegg til store deler av den kjente verden er grunnlaget for EU. Du kan ikke forvente at resten av verden skal bli som EU bare ved å knipse med fingrene. Den grynende felles identiteten som europeere har tatt veldig lang tid og kostet mye blod.

FN er ikke i nærheten av å være det samme som EU. En slik sammenligning er helt urimelig. Dessuten er FN, som ble etablert på ruinene av Folkeforbundet som ble opprettet etter 1vk, en del av den europeiske kultursfæren. FN oppstod som følge av europeisk krigshistorie og krigføring mellom europeiske nasjoner (herunder regner jeg både USA, Canada og Australia som en del av den europeiske sfæren). Resten av verden har egentlig bare fulgt med på lasset som underlegne og dominerte kulturer. De er ikke en del av det historiske grunnlaget for FN. Så det å erklære FN som et slags verdensfellesskap blir så feil som det går an å bli. Et slikt verdensfellesskap eksisterer ikke per i dag.

Selvsagt er EU og FN to ulike organisasjoner. Jeg har aldri hevdet noe annet. Det disse to imidlertid har til felles er at de er tuftet på idéen om multilateralt samarbeid, og det synes jeg på ingen måte er en urimelig sammenligning. Det er riktig at Versailles-traktaten la grunnlaget for opprettelsen av Folkeforbundet, og at mye av idégrunnlaget og motivasjonen ble videreført til De Forente Nasjoner. Folkeforbundet og FN er likevel to helt ulike organisasjoner. Å hevde at FN er "en del av den europeiske sfære" gir for meg heller ingen mening. Ikke bare undergraver denne uttalelsen Kinas og Russlands posisjon i Sikkerhetsrådet som to av de fem faste medlemmene med vetorett, men det undergraver også resten av de 192 landene uten europeisk forankring. Internasjonal politikk preges dessverre av anarki, og det har tradisjonelt vært et spørsmål om den sterkestes rett. Siden mange av de problemene vi i dag møter er av global karakter, så trenger vi slike organisasjoner mer enn noen gang. Kyoto-avatalen er kanskje håpløst utilstrekkelig, men den er like fullt et steg på veien til å løse et globalt problem. Jeg er overbevist om at flere etterhvert vil innse at det er slik vi må løse mange av problemene våre i fremtiden. Det er bare et spørsmål om vi klarer å legge fra oss den frykten vi har for hverandre og håpe på en endring i hva vi på godt norsk kaller "mindset".

Du har sikkert også fått med deg at EU har vokst en god del de siste årene. De gamle østblokklandene går i tur og orden inn i det europeiske samarbeidet. Europa er også et lappeteppe av etniske grupper, religioner og kulturer, noe som sikkert også er grunnen til de mange uenighetene, men nå søker Europa altså sammen i et felles prosjekt. Det finnes riktignok en hel kaskade av ulike konfliktlinjer og problemer også innad i EU, og vi har ingen garanti for at prosjektet i det hele tatt vil lykkes, men vi har jo allerede historiske bevis på at alternativet til samarbeid ikke funker særlig godt.

Jeg er ikke enig i at denne dualiteten er et problem i så måte. Menneskeheten, eller iallfall deler av den, har utviklet seg fra stammesamfunn via bystaten og nasjonalstaten til noe som begynner å ligne på et kontinentalt fellesskap i Europa. Mennesket er et grunnleggende sosialt vesen. Fellesskap er en del av vår natur. Og fellesskap er nøkkelordet her. Det må være noe felles for at det skal være et fellesskap. Slik som felles kultur, felles referanserammer og felles språk. Man kan ikke bare hive innpå med en masse fremmedkulturelle/fremmedetniske innvandrere og erklære at vi er alle barn av regnbuen. Sånn funger rett og slett ikke mennesket.

Så du er for samarbeid, men at man skal være svært selektiv til hvem man samarbeider med? Dersom man tegner opp en konfliktlinje, så vil det også bli konflikt. Det blir som ungdomsgjengene på skolen, der noen var i den hippe og kule gjengen mens alle andre var fullstendig dust. Et samarbeid som ikke også inkluderer de man er uenig med, eller føler seg forskjellig fra, er både elitistisk og udemokratisk. Jo dypere man slår kilen mellom de ulike grupperingene, jo mer nærmer man seg en destruktiv konflikt. Jeg er fullt klar over at mennesket ikke er mer avansert enn at de tviholder på hakkeordenen og et egosentrisk verdenssyn, men jeg er også overbevist om at vi kan dersom vi bare vil. Jeg ser blant annet på opprettelsen av FN som en klar indikasjon på nettopp dette.

Jeg anklager deg ikke for å prøve. Jeg anklager deg for å bruke feil metode. Slik som massemigrasjon.

Dersom det blir så ille hjelper det uansett ikke å dra fram ei flaske Imsdal fra kjøleskapet. Da er det faktisk mer rasjonelt å dra fram hagla. Det er den brutale virkeligheten.

Masseemigrasjon er ingen "metode". Det er heller ikke noe redskap idealister som meg bruker i sin kamp for internasjonalt samarbeid. Dette er ingen sammensvergelse eller komplott, men en realitet vi må forholde oss til. Mennesker flytter på seg, og de går dit livsgrunnlaget er best. Sånn fungerer alle livsformer på denne planeten. Å kjempe mot folkeforflytninger er rett og slett en kamp som ikke kan vinnes. Før eller siden blir presset for stort til å kunne holdes tilbake. Hva du føler du har rett til spiller således ingen rolle, bare spør indianerne i Nord- og Sør-Amerika og aboriginene i Australia. Så hva gjør vi i stedet?

Endret 24. november 2007 av javac

[Mann 42]

Tilbake til spm i utgangspunktet: En ny giv i utforskingen av rommet. Jeg syns det er meget bra at amerikanerne nå programfester et nytt romprogram. Og at det får de pengene som trengs. Det har jo lenge sett ut til at det ikke kom til å bli noen oppfølger etter romfergene, og de har fått et skudd for baugen i og med de to stygge ulykkene.

Men det spørs selvsagt om det finnes en sterk nok drivkraft til å føre programmet fremover når vi ikke lenger har en kald krig. Mange av milpælene i romprogrammene både i vest og i øst, har vært proxies for militære evner.

Sputniks største betydning var at den demonstrerte for amerikanerne at russerne var i stand til å putte en pakke i omløpsbane, og dermed også hvor de måtte ønske på planeten. Det samme med kappløpet til månen. Hvis man har presis nok kunnskap, beregningsevne og teknologi til å plassere noe i omløp om månen, eller lande en instrumentpakke på månen, så er det også en demonstrasjon av at man kan gjøre stort sett hva man vil i omløpsbane. Og russerne var konge på akkurat den haugen helt frem til den første bemannede månedferden, der amerika for en gangs skyld kom først i mål.

Jeg vet ikke om det finnes noen parallell i dagens situasjon. Jeg vet at kineserne har et romprogram og sikter mot månen, men jeg vet ikke så mye om det utenom det. Og det kan meget vel være en tilbakevending til gammelt maktspråk, der de egentlig vil demonstrere at de utvikler ICBM-er som man bør regne med. Kan de plassere rakettene sine i omløpsbane om månen, så kan de plassere dem hvor som helst.

[Gjest javac]

Fint du drar tråden litt tilbake, Mann 42. Jeg la jo ut Bønna-bait, så da må jeg jo også ta konsekvensen av det. Faktisk synes jeg det er litt artig og interessant også. Den mannen kan virkelig snakke for seg

Men joda, du har et poeng i at den kalde krigen var en viktig katalysator for utforskningen av Verdensrommet. At man går fra et militært orientert romprogram til et mer sivilt tror jeg er bra. Det gjør at bredden og dermed deltakelsen blir større, samt at resultatene i større grad kommer flere mennesker til nytte og glede. Man ser at vanlige mennesker ønsker å ta del i eventyret - selv om man riktignok fortsatt trenger en god bunke sedler og ørlite grann tålmodighet for å kunne ta turen ut i rommet i russisk utstyr eller via Virgin Galactic.

Det finnes også en sterk kommersiell drivkraft bak en fornyet interesse rundt eksempelvis kolonisering av Månen. Spesielt ser man muligheter for å finne og utvinne mineraler med mange ulike bruksområder. Fra titanoksid på Månen kan man for eksempel også utvinne oksygen. På Apollo 11-ferden tok astronautene i tillegg med seg en ny form for titanoksid hjem til Jorden. Denne ble kalt Armalcolite og kan selvsagt ha egenskaper vi kan nyttiggjøre oss av. Jeg tror dette kan være drivkraft like sterk som noen annen.

Det ligger litt informasjon om dette på Norsk Astronautisk Forenings hjemmesider.

Endret 24. november 2007 av javac

[Tabris]

Jeg synes heller vi skal fokusere mer på å redde den planeten vi har fremfor å reise ut for å kolonisere og - over tid - ødelegge andre planeter også.

[Mann 42]

Jeg synes heller vi skal fokusere mer på å redde den planeten vi har fremfor å reise ut for å kolonisere og - over tid - ødelegge andre planeter også.

Men det er fryktelig interessant å søke svar på spm om hvordan verden ble til, om hvorvidt det kan finnes liv på andre planeter, evt hvor vanlig er det, og en mengde andre.

Jeg ser ikke helt for meg at vi skal kunne kolonisere noen annen planet i den forstand man vanligvis forstår ordet. Det er pt såpass dyrt og risikabelt å sende bare noen få individer ut i rommet, at stortstilt massemigrasjon fra jorden til f.eks mars neppe blir aktuelt på kanskje hundervis av år, med mindre det skjer noe virkelig radikalt med teknologien. Selv kolonisering av månen (som ikke har noe miljø å ødelegge, så der kan vi ta den skikkelig ut) vil være forbeholdt de svært få, og de vil være astronauter og forskere, ikke sivilister.

Skulle det bli aktuelt å ta steget videre, og utvinne materialer og bygge romskip på månen, så kommer det til å bli nødvendig med en større populasjon, siden man trenger ganske mye arbeidskraft for å konstruere noe som er stort nok til å frakte en gruppe mennesker til Mars og tilbake. Da vil man kanskje se en base med noe som kan kalles en sivil populasjon.

[Gjest javac]

Men det er fryktelig interessant å søke svar på spm om hvordan verden ble til, om hvorvidt det kan finnes liv på andre planeter, evt hvor vanlig er det, og en mengde andre.

Jeg ser ikke helt for meg at vi skal kunne kolonisere noen annen planet i den forstand man vanligvis forstår ordet. Det er pt såpass dyrt og risikabelt å sende bare noen få individer ut i rommet, at stortstilt massemigrasjon fra jorden til f.eks mars neppe blir aktuelt på kanskje hundervis av år, med mindre det skjer noe virkelig radikalt med teknologien. Selv kolonisering av månen (som ikke har noe miljø å ødelegge, så der kan vi ta den skikkelig ut) vil være forbeholdt de svært få, og de vil være astronauter og forskere, ikke sivilister.

Skulle det bli aktuelt å ta steget videre, og utvinne materialer og bygge romskip på månen, så kommer det til å bli nødvendig med en større populasjon, siden man trenger ganske mye arbeidskraft for å konstruere noe som er stort nok til å frakte en gruppe mennesker til Mars og tilbake. Da vil man kanskje se en base med noe som kan kalles en sivil populasjon.

Det er langt frem, ja.

Mennesker vil nok heller aldri utgjøre spydspissen i utforskningen og den eventuelle koloniseringen av planeter og måner. Et mer realistisk scenario vil nok kanskje heller være å sende autonome maskiner i forkant til å bygge den infrastrukturen som trengs for at menneskelig besøk skal kunne la seg gjøre (slik som bohabitater og baser). Det er heller ingenting i veien for at man overlater utvinningen av ressurser på Månen til maskiner. Terraforming er nok fortsatt også litt sci-fi, men hvem vet? Morsomt å leke litt med tanken i hvert fall

[Mann 42]

Det er langt frem, ja.

Mennesker vil nok heller aldri utgjøre spydspissen i utforskningen og den eventuelle koloniseringen av planeter og måner. Et mer realistisk scenario vil nok kanskje heller være å sende autonome maskiner i forkant til å bygge den infrastrukturen som trengs for at menneskelig besøk skal kunne la seg gjøre (slik som bohabitater og baser). Det er heller ingenting i veien for at man overlater utvinningen av ressurser på Månen til maskiner. Terraforming er nok fortsatt også litt sci-fi, men hvem vet? Morsomt å leke litt med tanken i hvert fall

Arthur C Clarke hadde jo en artig tanke om at i fremtiden ville man bruke kometer til å terraforme Venus. Men i hans fremtidsfantasier utnytter man jo nullpuktsenergi og har ubegrensede mengder energi til rådighet, noe som kanskje er lovlig optimistisk...