Hva i alle dager er dette

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Jeg har nettopp lagt min lille sønn på snart seks år. Han er en følsom liten tass, bor halve tiden med pappaen og halve tiden med meg.

Nå i kveld var han trist. Det har skjedd et par ganger før når han har vært trøtt/sliten at han har vært lei seg fordi han vil at mamma og pappa skal bo sammen. Noen ganger har det vært reelt, andre ganger har det vært et middel for å drøye ut legginga... I følge faren har han ikke gitt uttrykk for sånt der.

I kveld sa han at han likte bedre å være hos pappa enn hos meg. Han visste ikke hvorfor, men det kunne virke som om ting er mer "spennende" hos pappa. Vi var ikke uvenner, og stemningen var god. Jeg har alltid vært tydelig på at han må si hva han føler og tenker. Han er opptatt av at ingen skal bli lei seg. Jeg ble selvfølgelig knust, men klarte å ikke vise det, og å snakke om følelsene på en vanlig måte. Han gråt.

Forholdet mellom pappaen og meg er helt problemfritt, og begge har ny partner.

Nå sitter jeg her på stua og gråter. Jeg er gravid med min nye mann, men gjør ALT for at den gutten skal ha det bra. Han er selve livet for meg.

Hva i alle dager skal jeg gjøre? Bør vi revurdere hele ordningen? Å bare ha han annenhver helg vil knuse meg følelsesmessig (det er tøft nok å bare ha han halvparten av tiden), men jeg orker ikke at han skal ha det vondt og være lei seg.

[Gjest Gjest]

Husk at så små barn (større også for den saks skyld) kan si slike ting av mange årsaker. Som du har nevnt kanskje for å drøye legging, eller for å få oppmerksomhet, provosere fram reaksjon fra foreldren, rett og slett for å "teste utsagnet". Jeg synes det ville vært veldig feil å gjøre om på fordelingen bare basert på et enkelt utspill fra en seksåring! Det ville være å legge et altfor stort ansvar på ungen synes jeg. En annen ting er om det er tydelig at han ikke får god nok omsorg av den ene av foreldrene, om logistikken ikke fungerer, eller slik det er når man blir eldre at man får lov til å bestemme selv hvor man vil bo. Men en seksåring har ikke vondt av å "måtte" være hos begge foreldrene selv om den ene er "kjedeligere" enn den andre!

[foolish]

Jeg kjenner meg igjen, men kun i din sønns situasjon. Jeg er selv skillsmisse barn og bodde 50/50. Mammaen min var veldig åpen om at jeg skulle fortelle hvor jeg trives best og alltid vært striks på at jeg måtte si hva jeg følte og ville.

Det var ofte i perioder når jeg var hos mamma at jeg savnet å være hos pappa, og siden mamma ville jeg skulle si alt så sa jeg det, at jeg ville være hos pappa. Han var ikke så streng med meg, og jeg fikk gjøre litt mer spennende ting hos han. Men igjen, når jeg var hos pappa og jeg ble litt lei meg ville jeg heller være hos mamma, men jeg turte ikke å vise det fordi pappa var så tøff..

Jeg tror ikke barna egentlig selv vet hvor godt de har det hos mor og far, gresset er alltid grønnere på den andre siden

Kanskje lurt å snakke med sønnen din rett etter han har kommet fra faren sin, om han føler det samme? Husk at det er sønnen din som skal trives, ikke du:) (Når det kommer til hvor man vil bo fast..hi hi)

[Gjest Gjest]

Hvor gammelt er barnet ditt da?

[Gjest TS]

Han er snart seks. Og det er klart, jeg vil ikke forandre på noe basert på dette ene utsagnet. Han er altfor liten til å styre disse tingene selv. Men jeg vil bare det beste for han. Og det var utrolig vondt, og uventet, at han sa dette. Vi har et veldig nært og godt forhold. På grunn av graviditeten er jeg nok ikke verdens mest spennende og energiske mamma for tiden, men vi finner på mye på hans premisser, og han gir aldri uttrykk for å være misfornøyd med noe i det daglige.

Jeg vet også at jeg er en god omsorgsperson, det har jeg aldri tvilt på, om jeg skulle peke på noe "negativt" må det være at jeg har en tendens til å være litt vel mye "hønemor" og bekymre meg, men dette er jo ikke noe han merker direkte.

Dersom han fortsetter å uttrykke disse følelsene, som han må få lov til å ha, så vil vi revurdere omsorgsfordelingen. Jeg setter hans behov foran mine.

Men det vil i tilfelle bli knalltøft for meg.

[Gjest Indo]

Det første som slo meg her er at jeg e veldig enig med foolish. Det handler sikkert om at gresset er grønnere på den andre siden. Tror nok at dersom han bodde mest hos pappa, ville han bli lei seg å savna mamma også. Gi det litt tid og se hva som skjer fremover hvertfall. Skjønner veldig godt at du er lei deg nå, så sender en god klem til deg=)

[Gjest TS]

Takk Indo... Prøver å beholde roen, men dette er jo ikke hyggelig for en mamma, og så hormoner i tillegg... Huff...

[foolish]

http://youtube.com/watch?v=E8aprCNnecU

Som en liten oppmuntrer;)

[Gjest Indo]

Takk Indo... Prøver å beholde roen, men dette er jo ikke hyggelig for en mamma, og så hormoner i tillegg... Huff...

Nei det tror jeg på! Men alt kommer nok til å ordne seg skal du se..Han har sikkert glemt hele greia om et par dager..Han er nok veldig glad i mammaen sin, og egentlig vil han nok se like mye til dere begge som vanlig=) Savner sikkert bare pappaen sin tenker jeg!

[Gjest Gjest]

Fortsett å ha en ærlig og åpen dialog med sønnen din og faren. Hvis han holder fast på at han ønsker å bo fast hos faren synes jeg du skal respektere det og la han prøve det.

Det er kanskje vanskelig for han at du skal få et nytt barn?

[Gjest Helen Parr]

Det er kanskje vanskelig for han at du skal få et nytt barn?

Det tenkte jeg også med en gang. Kanskje han er usikker på sin posisjon siden du er gravid med den nye mannen din? Kanskje han er litt sjalu, uten at han egentlig vet hva det vil si å være det?

Jeg synes virkelig synd på deg, det kan ikke være en særlig hyggelig beskjed å få.

Jeg tenker dessuten at han sikkert bare savner faren sin, og at det ikke stikker så dypt at han faktisk ønsker å velge vekk deg i livet. Jeg har ofte tenkt meg at det må være vanskelig for de små også, når de skal flytte fra den ene til den andre. Selvom ikke foreldrene bærer nag til hverandre og faktisk klarer å samarbeide godt. Jeg synes du skal trøste deg med at dette er hans måte å få utløpet for sin frustrasjon på.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg synes det ville vært veldig feil å gjøre om på fordelingen bare basert på et enkelt utspill fra en seksåring! Det ville være å legge et altfor stort ansvar på ungen synes jeg.

Jeg er enig i dette. Det kan være at han savnet faren sin akkurat da, og siden du har gitt rom for at dere kan snakke åpent, så sa han det på sin måte.

Det kan også være det andre her nevner, at du er strengere enn far, og at det noen ganger kan virke mer spennende å være hos faren. Det trenger ikke å bety at han egentlig har det bedre hos faren.

Bare et spørsmål; kan det være noe med din nye partner som forårsaker dette, eller ser forholdet dem i mellom ut til å være bra?

Jeg tenker egentlig også litt at det er bra at han klarer å si dette til deg, og at det er en slags tillitserklæring. Veldig mange barn blir flinke til å skåne sine foreldre når de blir skilsmissebarn, og det kan kanskje si noe om deres nære forhold at han klarer å fortelle deg noe sånt.

[Gjest Blondie65]

Hei på deg.

Først må jeg si at du har all grunn til å være stolt av at du har et så fint og åpent forhold til din eks. All ære til dere begge for det.

Når det gjelder sønnen din så tror jeg rett og slett at det handler om akkurat det du sa helt i begynnelsen av innlegget: det er kjekkere med mamma'er og pappa'er som bor sammen.

Far og mor har hver sin rolle i forhold til et barn. Far er gjerne den litt røffe og tøffe som svinger ungene opp i luften og slike ting. Mor er gjerne den gode til å trøste. Blant mange andre ting. Det kan være at akkurat da han sa dette fikk han et "pang" av pappalengsel.

Og så er det jo nifst med alt som er "nytt" og her kommer det en baby og greier. Masse endringer.

Spør han hvis han sier det igjen: hva er det han savner med pappa'n?

Et så ungt barn har ikke helt forstand på konsekvensene av det som blir sagt. Det har imidlertid vist seg at enkelte barn ikke trives med "flytte" tilværelsen. Det er derfor grunn til å følge med og følge opp uttalelsen. Men la poden selv ta initiativet.

[Gjest TS]

Tusen takk for mange fine svar.

Han kom aldri så langt at han uttrykte ønske om å bo mest hos far, men det kan jo tenkes at han vil komme frem til det etterhvert. Da vil vi ta konsekvensen av det. Sånt må man uansett bruke tid på, særlig når barn er såpass små. Vi vet jo at han ikke lider noen nød hverken her eller der. Men som en av dere sa, for noen barn blir flyttelivet et slit, og da må han få bo der han trives best.

Jeg tar det virkelig som en tillitserklæring at han sier det han føler til meg, fordi det viktigste for meg er at han har det bra, og føler at han kan komme til meg med det som er vanskelig. Han virket på en måte litt lettet når han hadde sagt det, og det er viktig for meg at han føler at han kan uttrykke følelsene sine uten at "verden går under".

Det er ingenting jeg kan sette fingeren på i forholdet mellom han og stefar heller. De har et ganske ukomplisert forhold. Det er jeg som står for grensesetting.

Selvfølgelig kan en ny baby sette i gang mange følelser, og han er en liten tenker, som spekulerer på mye og mangt.

Jeg føler meg litt roligere nå, og er i alle fall glad for at han forteller om følelsene sine istedet for å holde dem inne og samle dem opp.

[Far til 2]

Som andre før har sagt er det ikke uvanlig å si noe slikt. Noen ganger fordi barnet akkurat har kommet fra den andre forelderen og savner denne. Andre ganger fordi en har vært lenge hos den ene forelderen og derfor savner den andre.

Men det kan også være helt utenforstående årsaker til dette. For mitt eget vedkommende husker jeg hvor vondt var å høre fra ex'en at barna ikke vfille til meg. Men om dette stemte synes det ganske klart at barna ikke hadde noen venner å leke med der jeg bodde (en midlertid løsning til jeg fikk flyttet tilbake til barnas nærmiljø).

Det jeg forsøker å si er at det ikke er sikkert barnet savner å bo hos faren, men kansje savner noen venner som bor i farens nærområde. Gangvei mellom foreldrene vil ofte løse slike problemer.

Til og med bagateller som VÆRET kan spille inn. Hos pappa var det kansje fint vær og barnet var mye ute med venner. Hos mamma er det tilfeldigvis dårlig vær og mindre tid med venner.

Det er utvilsomt vondt å høre slike komentarer, men bakgrunnen for barnets påstand kan være basert på helt andre ting enn det vi voksne forstår. Dette ordner dere sikkert på en fin måte uten å gjøre endringer mht samvær/bosted.

[Gjest Tigress]

Kanskje ungen bare ønsker å få bo på ett sted?

På den annen side, hva vet jeg om unger, jeg har bare omsorg for en tøytiger.. Men tøytigeren syntes det var godt å få begge matforeldre under ett tak, og slippe å være på begge steder.

[:-) anna]

Uff, skjønner at du ble lei deg, men jeg tror ikke du trenger å ta det så tungt.

Jeg har en seksåring selv, og han kommer jo med en del ytringer i løpet av en dag da. Noen mener han veldig, andre mener han veldig der og da, noen mener han litt eller litt noen ganger. Og noen sier han bare for å høre hvordan det høres ut. Som et slags rollespill.

Poenget mitt er at når barnet treffer et sårt punkt, noe du er redd for, så er det lett for at man tenker at "nå kom det endelig frem det han egentlig tenker på dypt der inne". Men det er nok ikke sånn det er. Sannheten er vel heller at han sa det DU er redd for dypt der inne. For han var det kanskje bare noe han sa der og da, eller noe han mente litt eller veldig der og da.

Det er jo det samme når barna våre begynner på skolen. Vi er livredde for at de ikke skal ha venner eller at de skal bli mobbet. Og i det øyeblikket ungen kommer hjem og forteller at de har spurt noen om å få være med å leke, men ikke fått lov, så får vi som foreldre den store klumpen i magen. Men det er ikke sikkert at det er så alvorlig som vi frykter. Og kanskje er vår rolle som foreldre å ufarliggjøre det hele litt. Det er kanskje sunt for barna å vite hvordan det føles å ikke få være med. Da kan de relatere seg til hvordan det føles for andre å ha det slik en annen gang, og utvikle empati.

Dessuten bruker jo barna våre oss som barometre for å tolke verden. Det er våre reaksjoner som i stor grad forteller dem om noe er fælt eller ikke, og om de bør være redde eller ikke.

Jeg sier ikke at han ikke mente det. Men det er ikke sikkert at han mente det ti minutter etterpå, eller dagen før eller uken etterpå. Antagelig var det, som noen andre her sa, en tillitserklæring. Noe du fikk høre fordi dere har et så nært og godt forhold.

[Antoinette]

Det spørs om det ikke er graviditeten din som har "skyld" i alt dette, kanskje han rett og slett føler seg tilsidesatt og føler at han ikke får nok oppmerksomhet. Du har en ny mann, dere skal ha barn sammen, han føler seg nok ikke som førsteprioritet lengre.

[Gjest TS]

Takk igjen alle sammen!

Kjenner at det var godt å få lufte det ut her

I dag var selvfølgelig alt som vanlig igjen, gutten gleder seg til vi skal på hytta og er i godt humør.

Det var nok som noen sa over her at kommentaren traff mitt absolutt såreste punkt, og i ettertid er jeg stolt over og glad for at jeg klarte å snakke med han om det, uten å dømme eller gi han skyldfølelse.

Vil også føye til at jeg tror alle barn ønsker å bo på ett sted. Når foreldre ikke klarer å bo sammen må man bare prøve å finne det nest beste alternativet for barnet. Heldigvis har vi åpen kommunikasjon og er villige til å være fleksible for vår felles sønns skyld. Sånt skal man ta vare på og ikke ta for gitt. Ser altfor mange eksempler på det motsatte rundt omkring.