Hva kan jeg gjøre uten foreldreansvar?

[Villa2000]

Jeg er far til en gutt der mora har flyttet vekk. En onsdag jeg skulle hente ham for det daglige samværet så møtte hun ikke opp med guttungen. Da jeg ringte for å spørre om hun var litt forsinket så fikk jeg beskjed om at hun hadde flyttet til en annen by og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Nå hadde hun forsåvidt rett i det da men jeg syntes i det minste man kunne ha planlagt det litt. Nå har det seg slik at jeg er utrolig glad i min sønn og selv om jeg har vært gjennom et elleve års mareritt for å ha samvær med ham så er det verd det. Dette er et par år siden nå.

For en stund siden så spurte han meg om han kunne flytte til meg. Jeg vet at han liker seg godt hos meg og vi går veldig godt i sammen så spørsmålet kom egentlig ikke som noen overraskelse. Jeg fortalte ham at inntil han blir 12 så er det svært lite han kan bestemme selv. Men etter det så kan han være mer på å bestemme og dersom han virkelig ville flytte til meg så skulle jeg hjelpe ham med det. Jeg fortalte ham selfølgelig også at dersom han flyttet til meg så var det ikke helg hver dag her heller

Men uansett så sa jeg at vi får se når den tid nærmer oss. Barn endrer interesser fort og hva som er bra en dag kan være dumt en annen dag.

Så fikk jeg en telefon fra hans mor. Hun var skikkelig sint og spurte om jeg hadde lovet at han kunne flytte til meg når han ble 12? Nei sa jeg som sant var. Jeg har sagt at når han blir 12 så kan han være med å bestemme litt mer selv. Jeg for min del blir selfølgelig glad dersom han flytter til meg. KLIKK

Nå er det virkelig vanskeligheter da. Hun mener jeg manipulerer guttungen og mine forsøk på å si at jeg bare har sagt han kan være med å bestemme selv preller rett av.

De gangene har prøver å ringe meg så må han gjøre det uten at hun ser det og dersom hun ser det så blir hun helt vill og skriker beskyldninger i telefonen frem til hun legger på.

Jeg kan skjønne at hun er redd for at han skal flytte fra henne men å nekte han å komme til meg og nekte han å snakke med meg er ikke den riktige måten å gjøre det på. Jeg har ikke noe foreldreansvar og dermed ikke noen rettigheter...tror jeg. Jeg har ikke turd å gå lenger enn samvær med ham for jeg er livredd for å miste de få stundene vi har i sammen. Jeg savner sønnen min. Det er over 2 uker siden jeg så ham

Jeg har pr dags dato ingen samværsavtale. Den ble brutt da hun flyttet. Sånn sett så kan jeg heller ikke forlange å se ham og dermed så sitter jeg temmelig hjelpesløs igjen sånn rent umiddelbart. Jeg kommer til å bestille mekling og se om det kan hjelpe.

Det eneste jeg har krevd, spurt og bønnfalt om i disse 10 årene er å se sønnen min regelmessig og i de aller fleste tilfeller så har det blitt sabotert. Hvorfor har jeg ikke rett på å se min egen sønn så lenge han vil komme til meg? Jeg er en helt vanlig mann med fast god jobb, venner og rimelig godt nettverk.

Hvilke rettigheter har man når man ikke har foreldreansvar? Kan jeg ringe skolen, eller legen hans? Jeg tror ikke på en døyt av det som moren sier så at hun skal gi meg informasjon teller lite. Har heller aldri mottatt noe av henne.

Huff....ble mye klaging dette men jeg er litt fortvila for tiden. Ønsker ellers alle en fin kveld, både mødre og fedre

[Gjest lillebøll]

Da ville jeg startet med å kalle inn til megling. Og fått foreldreansvar.

Mødre får kun holde på slik vis mennene lar dem.

[Gjest Gjest_Trollmor_*]

Kall inn til mekling, og gå rettens vei. Det skal mye til for at du ikke får foreldreansvar når du står oppført som far og er en velfungerende normal mann.

Min mann måtte gjøre det samme. Retten stilte omtrent ikke spørsmål engang, han fikk foreldreansvar.

De ble også pålagt en samværsavtale.

Kjemp for sønnen din. Det er han så absolutt verdt!!!!

[Gjest Blondie65]

Hva mener du med at du ikke har foreldreansvar?

Ring familevernkontoret og forlang mekling. Dette burde du gjort for lenge siden da hun flyttet, men det er på ingen måte for sent.

Hvis jeg var deg ville jeg i ny avtale forlangt delt foreldreansvar. Dvs. at avgjørelser som gjelder gutten skal tas i fellesskap av dere begge.

Når det gjelder guttens eventuelle ønske om å flytte må du også nevne det på familievernkontoret. Barn skal lyttes til langt tidligere enn 12 års alder.

Husk også å nevne mangelen på frihet for din sønn til å snakke med deg. Dette er omsorgssvikt fra henne og dersom dere ikke kommer frem til en avtale som begge kan enes om på familievernkontoret vil du ha en veldig sterk sak i retten med denne oppførselen fra mor.

Jeg ønsker lykke til.

[Echo]

Ikke la henne herse med deg på den måten, gå rettens vei om du må.

[Gjest nextlife]

Foreningen 2 foreldre jobber for likestilling mellom foreldre der mor og far ikke bor sammen.

Kanskje du finner noe nyttig info her :

http://www.f2f.no/index.cfm?pageID=362

[Gjest *ABC*]

Hvorfor signerte du/dere ikke for delt foreldreansvar ved fødselen?

[Gjest *ABC*]

Jeg mener dessuten at det var svært hensynsløst av deg å involvere sønnen din i eventuelle flytteplaner. Som du selv sier; du har ikke engang delt foreldreansvar - ikke desto mindre avtaler du med ham at dette kan bli en realitet etter fylte 12 uten å konferere dette med guttens hovedforsørger.

Grovt. Hun har den daglige omsorgen og hele foreldreansvaret. Du kan ikke ta deg tilrette på en slik måte om du er aldri så mye far til gutten uten å forstå at dette vekker reaksjoner.

[Gjest lillebøll]

Grovt. Hun har den daglige omsorgen og hele foreldreansvaret. Du kan ikke ta deg tilrette på en slik måte om du er aldri så mye far til gutten uten å forstå at dette vekker reaksjoner.

Klart en far har rettigheter til å fortelle sin sønn hvordan reglene i dette landet er! Er ikke bare mor sine "regler" og ønsker som skal fremmes, men guttens rettigheter.

Både mor og far har plikt til å finne den beste løsningen for barnet, samt opplyse han om denne prosessen gutten nå går igjenom om han vil eller ikke.

Gutten har nok mange tanker om dette, og har all rett til å vite hvilke valg han kan ta.

Det er ikke bare mors levesett man skal føye seg etter i slike saker.

Endret 20. november 2007 av lillebøll

[Gjest Gjest_Labellamia_*]

Jeg mener dessuten at det var svært hensynsløst av deg å involvere sønnen din i eventuelle flytteplaner. Som du selv sier; du har ikke engang delt foreldreansvar - ikke desto mindre avtaler du med ham at dette kan bli en realitet etter fylte 12 uten å konferere dette med guttens hovedforsørger.

Grovt. Hun har den daglige omsorgen og hele foreldreansvaret. Du kan ikke ta deg tilrette på en slik måte om du er aldri så mye far til gutten uten å forstå at dette vekker reaksjoner.

Kansje du skulle lese hele innlegget til TS før du uttalte deg på denne måten. Og hva hvis dette hadde vært en far som flyttet til en annen by med sønnen, så hadde vel pipa fått en annen lyd. Det må vel en gang ta slutt at noen kvinner gjør som de vil og tar fra far muligheten til å være med sine barn, og barna mister sin far, de blir ikke kjent med han og er kun farget av morens syn på sin far. Det spiller heller ingen rolle om det er hun eller han som vil skilles, jeg har ørt om mødre som går fra sin mann fordi de har vært utro. Når så mannen forlanger skillsmisse så nektes han samvær med sine barn og alt blir sabotert. Forstå det den som kan.

[Far til 2]

Jeg mener dessuten at det var svært hensynsløst av deg å involvere sønnen din i eventuelle flytteplaner. Som du selv sier; du har ikke engang delt foreldreansvar - ikke desto mindre avtaler du med ham at dette kan bli en realitet etter fylte 12 uten å konferere dette med guttens hovedforsørger.

Grovt. Hun har den daglige omsorgen og hele foreldreansvaret. Du kan ikke ta deg tilrette på en slik måte om du er aldri så mye far til gutten uten å forstå at dette vekker reaksjoner.

Så var vi der igjen.

At far ikke har delt foreldreansvar betyr ikke at barnet og han ikke har samværsrett. I det6te tilfellet er det altså mor som har gått langt over streken slik jeg ser det.

Dessuten vil far få foreldreansvar uten større problemer. Sansynligvis trenger han ikke engang gå til rettsak. En rettsmekling vil løse dette for et par tusen kroner.

Hvis barn spør velger en som oftest å svar utifra beste evne. I dette tilfellet svarte far slik loven tilsier. Riktig nok ville denne gutten kunne bli hørt allerede når han var 7 år. Deretter skal barnet tillegges gradvis mer vekt frem til 12 år. Da skal barnet tillegges VESENTLIG vekt.

Jeg synes faktisk det er mor som tar seg til rette selv om hun har omsorgen og foreldreansvare3t alene. Hun har tydligvis ikke fortalt sønnen om flytteplanene, for da hadde faren fått vite det. Dette er også et eksempel på maktmisbruk ovenfor barn. Ikke minst når vi vet at den av foreldrene som blir boende blir prioritert ved valg av bosted etter et samlivsbrudd.

Gutten savner tydligvis pappan sin. Sansynligvis har det oppstått en konflikt mellom mor og sønn i en fase der sønnen ikke kjenner noen og ønsker seg tilbake ti8l deb trygge tilværelsen hos faren, sammenliknet med det ukjente som han nå opplever.

Dette er maktmisbruk av værste sort av mor/bostedsforelder. Sansynligvis vil faren kunne endre på dette om gutten har ønsker om å flytte til han. Til og med domstolene og de fleste fagfolk vil støtte far og sønn i en sak som dette.

[Far til 2]

Jeg er far til en gutt der mora har flyttet vekk. En onsdag jeg skulle hente ham for det daglige samværet så møtte hun ikke opp med guttungen. Da jeg ringte for å spørre om hun var litt forsinket så fikk jeg beskjed om at hun hadde flyttet til en annen by og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Nå hadde hun forsåvidt rett i det da men jeg syntes i det minste man kunne ha planlagt det litt. Nå har det seg slik at jeg er utrolig glad i min sønn og selv om jeg har vært gjennom et elleve års mareritt for å ha samvær med ham så er det verd det. Dette er et par år siden nå.

For en stund siden så spurte han meg om han kunne flytte til meg. Jeg vet at han liker seg godt hos meg og vi går veldig godt i sammen så spørsmålet kom egentlig ikke som noen overraskelse. Jeg fortalte ham at inntil han blir 12 så er det svært lite han kan bestemme selv. Men etter det så kan han være mer på å bestemme og dersom han virkelig ville flytte til meg så skulle jeg hjelpe ham med det. Jeg fortalte ham selfølgelig også at dersom han flyttet til meg så var det ikke helg hver dag her heller

...

...

...

Velg "den systematiske løsningen".

Jeg har vært i en situasjon som har sterke likhetstrekk med den du nå er i, og barna bor hos meg. Og som i ditt tilfelle fikk barna ikke lov å ringe meg uten at moren kontrolerte hva som ble sagt.

Det aller viktigste er å finne en måte å opprettholde kontakten med gutten så ofte som mulig. Det finnes mange måter å gjøre det på selv om mor forsøker å ødelegge denne kontakten.

Samtidig kontakter du advokat som er oppegående på familiesaker. Å kontakte F2F som beskrevet ovenfor er sansynligvis et veldig godt råd, gjerne før du kontakter advokat.

Du bør nå arbeide for å få foreldreansvar. Uten foreldreansvar vil det være VELDIG vanskelig å få omsorgen for gutten. For å få dette bør du begynne med mekling slik de andre sier. Det vil sansynligvis bli krav om at denne meklingen holdes der mor bor idag. "Tvungen meklingen" er idag bare ett møte. Om mor ikke går med på foreldreansvar vil du kunne gå til rettsak etter dette ene møtet. Men jeg vil anbefalle deg å forsøke 2-3 møter for å vise vilje til å finne løsning uten rettsak. Flere møter tyder på at du ikke er konfliktskapende.

Om ikke dette hjelper bør du be mor bli med på rettsmekling. Det er en forenklet rettsak, og det skal mye til for at en dommer vil nekte deg foreldreansvaret. En advokat eller F2F vil sikkert kunne gi flere råd mht dette.

Når du har fått foreldreansvar (noe du nesten 100% sikkert vil få) kan du evt vurdere om du vil ta imot sønnen din. En dommer vil måtte akseptere at gutten høres etter at han har fyllt 12 år, og guttens ønske skal altså tillegges VESENTLIG vekt.

Din funksjon/rolle/oppfølging av gutten vil også tillegges vesentlig vekt. Om du har hatt jevnlig samvær de siste årene vil du med stor sansynlighet vinne frem på veldig mange punkter.

LYKKE TIL !!!

[Villa2000]

Tusen takk for svar. Har vært på jobb så jeg har ikke fått mulighet til å svare før.

For å ta det verste først. Jeg er klar over at jeg skulle tatt opp guttens spørsmål angående bosted med moren. Men for å være ærlig så tenkte jeg at dette er sikkert noe som alle unger funderer på, og det er klart det virker grønnere på den andre siden. På den annen måte så følte jeg at jeg vanskelig kunne unngå spørsmålet. Nå er det mulig at det kun gjelder min sønn, men han er svært oppsatt på å vite når han for lov til diverse ting

Når det er sagt så var jeg jo litt glad over at han kunne tenke seg å bo med meg. Selfølgelig var han velkommen til å bo hos meg og jeg kunne jo ikke akkurat si at han ikke fikk lov. Uansett så tok jeg det med stor ro og regnet med at når tiden kommer så har han andre meninger eller interesser. Jeg kunne tatt det opp med moren men jeg var redd hun vil komme med beskyldninger om at jeg avtalte noe uten å inkludere henne. At jeg faktisk fikk de anklagene uansett viser vel kansje at det ikke var helt suksess.

En annen ting er at dersom jeg krangler med henne så kan det fort gå en ekstra uke eller to før jeg ser ham igjen......det er liksom en passende straff, så det er ikke godt å si når han får komme til meg igjen:(

Det ble spurt om hvorfor jeg ikke skrev under papirene når han ble født. Vel. Svaret er egentlig enkelt. Moren fortalte sykesøstrene at jeg ikke var faren så når papirene skulle underskrives ås ble jeg sendt på gangen. Den gang så var jeg 23 år og superforvirret etter å ha vært med på en fødsel, samt klippe strengen så jeg tenkte ikke så mye over det. I dag så ser jeg jo at jeg var temmelig dum.

Jeg sier ikke at jeg på noen måte er feilfri for slik som jeg har vært. Er sikkert mye jeg kunne gjort bedre, men når man hele tiden må slite for hvert eneste samvær så blir liksom det fokuset. Å se sin sønn 1-2 ganger i måneden er ikke mye. Jeg vet ikke helt hva jeg har gjort galt siden jeg ikke får se ham, og det samme lurer han på.

Jeg skal be om mekling og håpe på at det vil ordne seg en dag. Jeg har hatt jevnlig samvær med ham, eller så jevnlig som det kan bli etter forholdene da. Jeg har også sendt en innmeldingsblankett til F2F og blir vel snart medlem der. Takk for rådet.

[Gjest andrassy]

Ungen er - såvidt jeg kan se - ganske stor. Og det er først nå du kaller inn til mekling etc for å forsøke å få til en avtale??? Du skriver om et "11-års langt mareritt". Hvorfor iallverdens navn og rike har du ikke satt deg inn i lover og regler for lenge siden? Hvis det er viktig for deg å være en god far, da, vel og merke, og ikke bare sutre over at ting ikke blir som du vil.

Jada - nå får jeg sikkert masse pepper, men jeg forstår rett og slett ikke hvorfor man kan gå i årevis uten å gjøre noe med noe man er misfornøyd med. Iallfall ikke når det gjelder ens eget barn! Det er faktisk ikke noe vanskelig å finne ut av sine rettigheter ifht. barn, ei heller å få del i foreldreansvaret.

Virker som det er mye lettere å bare sutre og forvente at noen andre skal ordne opp enn å ta tak i sin egen situasjon og faktisk gjøre noe med det.

[la Flaca]

Ungen er - såvidt jeg kan se - ganske stor. Og det er først nå du kaller inn til mekling etc for å forsøke å få til en avtale??? Du skriver om et "11-års langt mareritt". Hvorfor iallverdens navn og rike har du ikke satt deg inn i lover og regler for lenge siden? Hvis det er viktig for deg å være en god far, da, vel og merke, og ikke bare sutre over at ting ikke blir som du vil.

Jada - nå får jeg sikkert masse pepper, men jeg forstår rett og slett ikke hvorfor man kan gå i årevis uten å gjøre noe med noe man er misfornøyd med. Iallfall ikke når det gjelder ens eget barn! Det er faktisk ikke noe vanskelig å finne ut av sine rettigheter ifht. barn, ei heller å få del i foreldreansvaret.

Virker som det er mye lettere å bare sutre og forvente at noen andre skal ordne opp enn å ta tak i sin egen situasjon og faktisk gjøre noe med det.

Jeg er gift med en mann som i likhet med ts her ha hatt store problemer med å stå på krava. Bare noe så basalt som å få delt foreldreansvar har vært veldig skummelt. Moren til barnet hans flyttet også til en annen by uten forvarsel (mens de bodde sammen!) og det tror jeg har satt skrekken i mannen rett og slett. Så jeg vet og forstår hvordan et slikt foreldreskap kan oppleves. Man blir antakelig så skadeskutt at man ikke tror man kan oppnå noen ting. Og ikke minst er man redd for at noe enda verre kan skje, og at man mister alt samvær med barnet dersom man ikke danser etter bostedforelders pipe.

[Fibi]

Jeg er faktisk enig i at det er veldig dumt å si til gutten at han skal få velge selv hvor han vil bo.

Det med å gi barn valg er vanskelig, får de velge følger også ansvar med på kjøpet. Og når man ser reaksjonen til mor, er det jo helt tydelig at det ikke er positivt for gutten.

Alle dere som svarer her er opptatt av hvorvidt det er riktig ovenfor den andre forelderen når det er snakk om at barn selv skal velge bosted.

Hva med lojalitetskonflikten dette stiller barnet ovenfor? Mest sannsynlig er denne gutten redd for at mor skal bli lei seg om han vil bo hos far og omvendt.

Hvis sønnen din spør deg om slike ting igjen, bør du etter min mening svare at han selvfølgelig er velkommen hos deg, men at du og mor må bli enige om hva dere tror er best for ham. Og at dere skal ta hensyn til hva han vil. Da løfter du ansvaret for deres egne føleser av skuldrene hans, samtidig som at han skjønner at han er velkommen hos deg.

I mekling bør du absolutt ta opp sabotering av samvær og kontakt.

Må bare få med at jeg har overhode ingen respekt for foreldre som opptrer slik mor gjør her. Det er grusomt for barnet å bære ansvaret for mors følelser på denne måten. Det er direkte omsorgssikt, barn skal være barn og ikke en brikke i ett spill mellom foreldrene!

[Gjest Gjest]

Jeg mener dessuten at det var svært hensynsløst av deg å involvere sønnen din i eventuelle flytteplaner. Som du selv sier; du har ikke engang delt foreldreansvar - ikke desto mindre avtaler du med ham at dette kan bli en realitet etter fylte 12 uten å konferere dette med guttens hovedforsørger.

Grovt. Hun har den daglige omsorgen og hele foreldreansvaret. Du kan ikke ta deg tilrette på en slik måte om du er aldri så mye far til gutten uten å forstå at dette vekker reaksjoner.

Nå må du kutte ut. Hvilken planet er du på egentlig. Selvfølgelig kan han snakke med sønnen sin om det han vil. Han bør veie sine ord ja,men ungen er da søren meg 12 år og en fult oppegående gutt.

Og som jeg forsto så var det ikke far som starta samtalen, det var guttungen som gjorde det. Selvfølgelig må man svare etter beste evne og gjøre det så bra man kan.

Virker som du er en person selv som føler deg litt forsmådd over å ikke har vunnet noe selv.

Mor ringte far og spurte om dette,far retter på det og sier hva som ble sagt og mor er ikke fornøyd med svaret så hun slenger på røret. Ja det er jo veldig modent.

Spør man om noe her i livet så kan det faktisk hende at du får svar du ikke liker,men far sto opp for saker og ting han, men moren derimot har oppførst seg tarvelig synes nå jeg.

I det jeg har lest så bruker hun ungen for å vise at hun har makt.

Men til deg kjære far,ikke alle mødre er sånn,stå på,bestill mekling,du har rettigheter,du må bare kreve dem. Moren gjør feil her, fryktelige feil.

Hun sårer sønnen deres for å nå deg.........samfunnet tillater ikke sånt.

Jeg har hørt om mødre som har mista omsorgen til far fordi de har holdt på sånn....

Jeg er alenemor selv men kunne aldri vært slik mot hverken barnefar eller barna mine. De trenger hverandre uansett hvor sinna jeg måtte være......

[Villa2000]

Man kan gjerne lure på hvorfor jeg ikke har bestilt mekling før. Hva kan jeg si....jeg er vettskremt for at det skal gå lang tid før jeg får se ham igjen. Det er helt ulogisk og tåpelig men har hele tiden håpet at ting skal ordne seg. En dag så er alt i orden og neste gang så er alt gale. Vet jeg skulle gjort noe for lenge siden, men hver gang det toppet seg så roet det seg igjen og slik har det gått i bølgedaler. Jeg tar skikkelig selvkritikk for den tiltaksløsheten som jeg har visst. Hadde vel aldri regnet med at det skulle gå så langt.

Jeg har ikke sagt til min sønn han kan flytte til meg men at han kan være med å bestemme selv. Jeg er klar over at dette setter han opp i situasjon der han må velge og det gjør virkelig vondt, tro meg! Alt jeg vil er å se ham og ha ham jevnlig. Det var aldri min intensjon å skape problemer da jeg vet at det kan føre til lengre avbrudd mellom samvær med min sønn.

Hvordan i alle dager skal jeg si til min sønn at han må velge? Hvordan kan man velge mellom sin mor og far? Jeg måtte det da jeg var ung men da bodde dem rett i nærheten så det var ikke noe problem og ingen av dem gjorde noen sak av det og jeg hadde jo et hjem begge plasser.

Huff.....skikkelig leit dette. Det er som et sjakkspill med min sønn som innsats og man er psyka ned til å tro man sitter kun med en bonde...

Men jeg har nå også fått navnet til en god advokat. Snakket med ham og han sier at pri 1 er felles foreldreansvar! Først mekling og så det.

Til slutt så må jeg jo nevne at jeg ikke tror alle mødre er slik. Jeg er langtfra noen kvinnehater. Jeg kjenner selv alenemødre og synes dem gjør en god jobb. Tro meg også når jeg sier at jeg absolutt ikke vil min eks noe vondt. Jeg tror at desto bedre hun har det desto bedre har min sønn det også. At hun skriker og hyler i telefonen til meg er en ting. At hun river røret fra min sønn og lar han stå ved siden av mens hun gjør det er en annen ting.

Men jeg har fått noen gode råd her. Skal følge dem. Har kanskje også fått litt mer mot. Dersom det ender med at det blir lenge til jeg får se min sønn så får det nesten bare være slik. Dette må vi igjennom. Det med flytting vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med. Nå må jeg få si at han ikke er 12 år! Han fyller 11 i mars så det er en stund til.

Takker for alle svar og råd. Det er også lov å kritisere slik at man kan gjøre opp noen av feilene.

Tillegg:

Da jeg skulle gå ut herfra så ser jeg at Fibi hadde et godt forslag på hvordan jeg skulle svart sønnen min. Skulle ønske jeg hadde et like godt svar da han spurte meg første gang. Når jeg får se ham igjen så skal jeg være klar dersom spørsmålet skulle dukke opp på ny.

Endret 21. november 2007 av Villa2000

[Gjest Blondie65]

Hei igjen!

Jeg har full forståelse for at du ikke har gjort noe med det av redsel for å miste den lille kontakten du har med din sønn. Det er synd at det fortsatt går an for en forelder å holde på slik med ungene som gisler.

Det er bra at du tar tak i det nå.

Poden skal sånn sett ikke velge bosted, men samvær. Det er viktig å få frem det. Det er naturlig at et barn som har fått den ene foreldren demonisert av den andre med forbud mot og overvåkning av telefon rett og slett blir nysgjerrig på hva annet som er feil i det mor har fortalt.

Spør på familievernkontoret hvordan du forholder deg til sønnens lojalitetskonflikt.

Jeg ønsker i alle fall lykke til!

[Villa2000]

Hei igjen!

Jeg har full forståelse for at du ikke har gjort noe med det av redsel for å miste den lille kontakten du har med din sønn. Det er synd at det fortsatt går an for en forelder å holde på slik med ungene som gisler.

Det er bra at du tar tak i det nå.

Poden skal sånn sett ikke velge bosted, men samvær. Det er viktig å få frem det. Det er naturlig at et barn som har fått den ene foreldren demonisert av den andre med forbud mot og overvåkning av telefon rett og slett blir nysgjerrig på hva annet som er feil i det mor har fortalt.

Spør på familievernkontoret hvordan du forholder deg til sønnens lojalitetskonflikt.

Jeg ønsker i alle fall lykke til!

Takker.

Jeg ringte familiervernkontoret i dag for å bestille mekling og samtidig få litt informasjon men dem var stengt i dag. Prøver i morgen.

Har fått det forklart for meg at jeg har null og niks rett på å samvær med min sønn. Høres litt merkelig ut egentlig men det er for at man ikek kan tvinge barna til å være sammen med noen dem ikke vil være med. På den annen side så har min sønn rett til å være sammen med meg. Ettersom han veldig gjerne vil komme til meg så anser jeg det som uproblematisk å få avtalefestet det som vi en gang hadde.