Stebarnet er 2 skritt fra far

[Gjest Stemamma]

Han er 15 år, kjenner mange og er oppvokst her, blir bedt med både hit og dit av ungdommer han har vært mye med, men vil alltså være med far hele tiden, eller sitte hjemme å vente hvis han er ute. Når han en sjelden gang er med de andre så har de mast på han, og han tar aldri insjiativ selv.

Jeg skjønner det jo på den ene siden, han er ikke så ofte her, og for all del, det gjør ikke meg noe. Men når han bare sitter der stille mens far har andre ting å gjøre, så undrer jeg meg.

Jeg er bekymret fordi det ser ut som han trekker seg bort fra alt utenom far, og jeg tenker at far ikke har mulighet til å "underholde" 12 timer per dag, dermed må det jo bli kjedelig for gutten, og kanskje han slutter å komme hit?

Tidligere var han mye mer aktiv når han var her, og hjemme hos moren er han aktiv med vennene sine, derfor ringer det i bekymringsklokkene mine.

Hva tenker dere, ville dere bekymret dere når det har vært slik et års tid, eller er det kanskje vanlige tenåringsnykker? Gutten er meget innadvent og sier sikkert at alt er greit uansett. Jeg har ikke lagt frem dette som et problem til mannen min, bare observert over tid og gjort meg disse tanker.

[Gjest feen :)]

vi har det sånn her hjemme vi og. men her er barnet litt yngre. 10år. barnet henger rundt oss hele tiden. vil ikke ut. alt er kjedelig unntatt å være med oss da. det kan være litt irriterende til tider, for jeg syns det er ganske trist at barnet ikke er med sine venner og etter mitt perspektiv har det gøy med de. vi har sett en liten bedring etter at vi hadde en samtale om at vi ikke kan være med barnet hele tiden og at vi syns barnet kan være ute litt og være med venner. barnet her er også ganske innadvendt. jeg tenker også at det ikke kan være bra å utvikle sosiale evner til en senere tid. foreldre er viktig, men det er også venner. det eneste rådet jeg kan gi er å snakke med barnet. hva syns far om dette her?

[Gjest Stemamma]

vi har det sånn her hjemme vi og. men her er barnet litt yngre. 10år. barnet henger rundt oss hele tiden. vil ikke ut. alt er kjedelig unntatt å være med oss da. det kan være litt irriterende til tider, for jeg syns det er ganske trist at barnet ikke er med sine venner og etter mitt perspektiv har det gøy med de. vi har sett en liten bedring etter at vi hadde en samtale om at vi ikke kan være med barnet hele tiden og at vi syns barnet kan være ute litt og være med venner. barnet her er også ganske innadvendt. jeg tenker også at det ikke kan være bra å utvikle sosiale evner til en senere tid. foreldre er viktig, men det er også venner. det eneste rådet jeg kan gi er å snakke med barnet. hva syns far om dette her?

Takk for innspill. Jeg har nå luftet dette for min mann og han har sett tendensene hos sønnen og etter spørsmål til gutten om hvordan han har hatt det her så sier han at det er greit men bekrefter at han kjeder seg litt.

Jeg tenker også at min mann bør snakke med sin sønn om dette å ta insjiativ selv, og ihvertfall hive seg med avogtil når venner ber han med på noe. Min mann heller litt mot å la gutten være og la han finne ut ting selv, ikke presse på.

Jeg er redd at hvis gutten sklir helt fra sine venner her så vil han etterhvert ikke se så mye glede i å komme hit, noe som vil føre til færre samvær. Vi må jo regne med muligheten for at gutten etterhvert vil foretrekke sine venner og fritid hjemme, men jeg tenker at dette vil komme på et senere tidspunkt hvis han har ting å ta seg til her utenom faren sin?