Pappa ødelegger for alle

[Gjest ikke innlogget nå...]

Jeg er fast bruker til vanlig, men har ganske mange som vet hvem jeg er her, derfor logger jeg meg ut....

Jeg er eldst i en medium stor søskenflokk. Mamma og pappa fikk innvilget skilsmisse for et halvt års tid siden, etter å ha vært separert det siste året. Det syns vi barna egentlig er helt greit, fordi de trivdes virkelig ikke i hverandres selskap. Vi barna har alltid hatt god kontakt med mamma, mens pappa har det vært litt verre med. Han er ganske konservativ, mener noe om alt, og har samtidig et alkoholproblem. Han er fullstendig uenig i dette, noe som jeg mener er symptom nr.1. Uansett.

Nå er jeg drittlei av å skrape opp restene av søstrene mine etter pappas mange kommentarer. Mamma vet ikke hva hun skal finne på, og sier hun ikke kan annet enn å skrape opp restene og trøste så godt hun kan selv. Jeg hører kanskje egoistisk ut, men jeg er glad jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18. Har hatt det kjempevondt når jeg tenker på søstrene mine når jeg hører om alt pisspreiket han lirer av seg, men som sagt er jeg glad jeg kom meg bort.

Pappa har aldri vært voldelig. Men han blir fort provosert og sinna, og øser seg opp over hver minste ting. Han drikker en drink om kvelden sier han, men det er jo litt rart at han blander drinken kl. 15 og i et så stort glass at det varer hele kvelden... Jeg mistenker at det gjør han ukritisk og at han mister det lille han har igjen av sosiale antenner, i tillegg til at det gjør at ungene føler seg utrygge hos han, fordi vi er redde for hva han skal komme med denne gangen.

Siste på pappa-fronten er at han i går presterte å sammenlikne ene søstra mi med en tidligere nabo, som virkelig er stor som et fjell. Hun har tatt slankeoperasjoner og har komplikasjoner av fedmen så dette er hun inneforstått med selv. Lillesøstra mi er 18 år, bruker str. 40-42 i klær og blir sammenliknet med henne. Han kjeftet og smelte og sa han ble frastøtt og syns hun var vemmelig. Han hadde på forhånd snakket med mamma om dette, hun advarte han at han kom til å ødelegge det siste vi hadde av kontakt, men da sa han at hun sviktet som mor mtp datterens alvorlig fedme. Alvorlig talt... Kjæresten til søstra mi ringte tilbake til mamma etter at pappa hadde ringt i går kveld, sa at jenta hans var utrøstelig og de nektet å ha noe mer med pappa å gjøre. Mamma var helt fortvilet.

Og nå sitter jeg her, som eldstemann og føler jeg må gjøre noe. Jeg kan ramse opp i hytt og pine andre eksempler på idiotien hans, men innlegget er allerede alt for langt. Jeg vrenges av dårlig samvittighet for at jeg er eldst og har flyttet hjemmefra, og slipper unna det verste, jeg gråter meg i søvn når jeg vet at søstrene mine har besøkshelg hos pappa, fordi mannen er splitter pine gal. Jeg har så lyst å si noe til han, men samtidig er jeg redd, redd for at han skal være drittsekk mot meg også. Jeg sliter fordi jeg skal gifte meg og vet at eneste grunnen til at han er invitert i bryllupet mitt er fordi det er faren min, og jeg sliter fordi jeg hater pappa samtidig som jeg er glad i han, fordi han har mange gode sider også.

Hva i all verden skal jeg gjøre???

[Gjest Tigress]

Som om jeg har noe å bidra med, liksom...

Bare for å gjøre det helt klart: jeg har ingen erfaring med slikt, og jeg ønsker å vise min sympati, så vær så snill, ikke oppfatt dette bare som et innlegg fra en besserwisser. Men jeg syntes det var så ille at ingen hadde svart, dette er jo virkelig ganske fortvilet...

Så, til saken. Først og fremst: dette er ikke ditt ansvar. Få det inn i hodet ditt så du er klar over det. Og så selvfølgelig forstår jeg at du vil gjøre noe, og det er kanskje bra om du gjør det. Selv om det ikke er ditt ansvar, altså.

Kanskje du og dine søstre, i samråd med din mor kan få en ordning der søstrene dine i hvert fall ikke er nødt til å besøke ham. Det kan virke som om faren din trenger et solid spark bak, og selv om det er leit for dere, så kan det se ut som om det er eneste vei. Han trenger å få høre at hans oppførsel ikke er til å leve med. Og han vil sikkert lage bråk, men kanskje han skjønner det etterhvert. Vær saklig. Ikke bruk personangrep selv om han gjør det. Og hvis han ikke vil høre, ja så la ham gå til grunne. Det er fælt å si det slik, men hvis mangelen på vilje til å høre etter er større enn summen av de gode egenskapene, ja da er det kanskje ikke mer å hente. For poenget her er: han kan da ikke få lov til å rive ned dere, kan han vel?

Sender deg en klem, jeg, hvis jeg får disse emotikon-greiene til å funke... Fant en trøstegreie..

Men du, jeg er egentlig bare full av sympati, altså - ar egentlig ikke peiling i det hele tatt...

[Gjest Gjest]

Blod er ikke alltid tykkere enn vann, og premieidioter er det ingen grunn til å fortsette å ha kontakt med.

Hadde det vært faren min hadde jeg droppet ham, så kunne han ha det så godt, men mulig jeg ikke har et like "hellig" forhold til familien min som mange andre.

[coccosine]

Hvis du vil kan dere jo prøve familierådgivning? Var i en tilsvarende situasjon med min far. Han drakk ikke, men kunne slenge med leppa. Han gjorde meg så vondt ved å lyve, bryte løfter osv. Jeg hatet han. Vi prøvde rådgivning, og han lovte gull og grønne skoger, men det ble aldri noe av. Men kanskje faren din vil skjønne at det er alvor, at han faktisk holder på å miste deg/dere?

Faren min skjønte aldri det, han greide til og med å si: dere vil alltid komme tilbake til meg, jeg er jo tross alt faren deres. Der tok han feil. Er innmari kjipt å havne i en slik situasjon. Føler med deg.

Jeg har ikke noe forhold til min far, har ikke snakket med han de siste 5 årene. Ønsker ingen å havne i liknende situasjon. Men du fortjener bedre, hvis han ødelegger deg/dere psykisk burde du/dere kanskje bare kutte alle bånd... så trist som det kan høres ut.

Min familiepsykolog fortalte meg at hvis jeg ville ha et forhold til min far, så var det jeg som måtte forandre meg.. Det var tungt å svelge for en 15 åring.

Men jeg ønsker deg lykke til! Håper virkelig det ordner seg:)