Ikke råd til å være hjemme med barn i dag

[Tabris]

Jeg har ikke barn selv, så jeg skal ikke kaste meg for mye inn i diskusjonen omkring det å være hjemme vs. barnehage. Det er heller ikke det jeg vil ta opp i denne tråden.

Men jeg har fundert på noe som jeg lurer på om de som har mer praktisk erfaring enn meg kan svare på. (Dette spørsmålet kunne kanskje ha vært på Forbruk og økonomi også, men jeg valgte å legge det her så får det heller bli flyttet hvis det er feil).

Det er vel liten tvil om at folk flest har mer penger å rutte med i dag enn de hadde for 40-50 år siden. Selv sett i sammenheng med prisøkning, så har folk flest råd til flere ting, ferier osv nå enn da. Da lurer jeg på hvorfor mange sier at de kunne tenkt seg å vært hjemme med barna, men at de ikke har råd - når de aller, aller fleste hadde råd til det for 40-50 år siden?

[ToveM]

Antagelig vis fordi vi lever et helt annet liv idag enn for 40-50 år siden..Idag eier de fleste egen bolig, før bodde de kanskje flere generasjoner sammen, Vi reiser mer på ferie, er "avhegig" av 2 biler, krever rett og slett mer luksus i hverdagen. Men jeg tror det er et valg man tar, veldig mange kunne nok godt ha klart at en var hjemme ved å kutte ned på ting en absolutt kan klare seg uten.

[Gjest s.n]

Tror de aller fleste kunne greid seg på en inntekt dersom en justerte forbruket deretter... Som det er skissert over gjør folk seg avhengige av flere goder, som igjen er vanskelige å legge av seg...

Jo mer en bruker Mastecard'et jo mer må en jobbe for å tjene inn forbruket...

[Donpedro]

Før brukte man en veldig stor del av inntekten på mat, nå bruker man mye mer på bolig (selv om den ikke nødvendigvis er så stor). Det er lettere å kutte matutgiftene for en periode enn boligutgiftene. I tillegg hadde de nok dårligere råd sånn jevnt over.

Vi hadde ikke hatt råd, med huslån i et dyrt strøk og studielån (dette opptar nesten en hel lønning). Og vi har ikke en gang bil!

[Leo]

Jeg tror også det er en myte at de fleste kvinner var det vi i dag forbinder med hjemmeværende husmor. Kvinner bidro i aller høyeste grad til familiens økonomi, men de utførte i stor grad arbeid som, i hvert fall den gangen, lot seg kombinere med å ta seg av barna.

Bortsett fra det tror jeg at svært mange hadde hatt råd til å være hjemme med barn i våre dager også dersom man hadde vært villig til å redusere levestandarden.

[Eve Luna]

Hos oss det er hovedsakelig studielånet og boliglånet som gjør at vi må ha to inntekter. Og vi har en "billig" bolig og lite lån.

Matutgifter er lett å justere.

Men som en annen nevnte opp, så var det mer vanlig før i tiden at det bodde flere generasjoner i en bolig. Samtidig som boligutgifter er unormalt høye i forhold til dagens inntekt, enn de var for 40-50 år siden.

Hos oss er det ikke luksus i hverdagen som spiser opp pengene. Men heller helt nødvendige ting vi må ha. Mesteparten av lønningen forsvinner med en gang den kommer på konto. Boligutgifter, forskringer, studielån, månedkort osv.

Jeg syns det blir feil å si at folk foretrekker luksus fremfor å være hjemme med barna.

Selv om statistikken viser at nordmenn har mer penger, betyr det ikke at hver enkelt av oss har det.

Og jeg har fått inntrykk fra media at de som har mer å rote med at godt voksne folk med voksne barn.

[Zero]

Før var det ikke bare snakk om å kunne være hjemme, men at man måtte det. Ved byggingen av velferdsstaten etter andre verdenskrig tok staten på seg omsorgsoppgaver som tidligere hadde vært kvinnens oppgave, som barnehage og eldreomsorg. Kvinner hadde plutselig muligheten til å komme seg ut i yrkeslivet, i tillegg til at det ble satset mer på utdanning (flere kvinner utdannet seg og kunne derfor komme til på arbeidsmarkedet). Salget av forbruksvarer gikk mye opp på denne tiden og har holdt seg høyt oppe.

Mange har nok råd til å bli hjemme med barna om man går ned på kroner og øre og teller på ting, men boligutgifter har som sagt mye å si. Mange er avhengig av bil, det var mange ikke for hundre år siden. Dessuten unner man seg jo mange flere forbruksvarer enn tidligere og kjøper ting man føler man ikke kan klare seg uten, men som man selvsagt kan om man setter det å være hjemmeværende med ungene høyest.

[Leo]

Dyre boliger kan erstattes med rimeligere boliger i mindre sentrale strøk og utdannelse som medfører studielån er man jo ikke tvunget til å ta. For 40 - 50 år siden var dette realiten for svært mange kvinner og forholder man seg til realitetene på samme måte i dag som den gangen, ville helt sikkert flere ha hatt råd til å være hjemme med barn. Om det er ønskelig, sett fra noe synspunkt, er en helt annen sak.

[Merneith]

Det er vel en kjent sak at de fleste av oss har et forbruk som står i stil med inntekten.

Skulle jeg eller samboeren vært hjemme med fremtidige barn, så ville vi fått betydelig mindre inntekt. Vi ville slettes ikke blitt fattige, men vi måtte nok gjort visse omprioriteringer.

Nå er det ikke særlig aktuelt for noen av oss å være hjemme i 5 år uansett. For min egen del fordi jeg ville blitt gal av å være hjemmeværende, og fordi jeg mener at barnehage er det beste for barnet (med forbehold om alderen til barnet).

[BitteLille]

Med studielån, billån (har bare en bil), og huslån, klarer ikke vi oss på en inntekt desverre.

Og så er det jo fint å slippe å stå med skjegget fult av postkasser når man blir gammel og, en minstepensjonist har ikke mye å leve av og der er dårlig med pensjonspoeng som hjemmeværende.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det blir feil å si at folk foretrekker luksus fremfor å være hjemme med barna.

Selv om statistikken viser at nordmenn har mer penger, betyr det ikke at hver enkelt av oss har det.

Hva man foretrekker er kanskje et dyptpløyende spørsmål, valgene man tar er jo preget av mange faktorer.

Men jeg tenkte å kommentere det med luksus - de fleste av oss lever vitterlig i relativ luksus sammenliknet med f eks beste- og oldeforeldrene våre. Noen av mine gamle slektninger bodde seks-sju søsken i ettromsleilighet (hvor mange familier, samme hvor lavtlønte, ville godtatt dette i dag!?) i Oslos arbeiderstrøk, og ungene måtte flytte ut ved konfirmasjonsalder. Utdanning hadde de ikke råd til, nye klær må ha vært svært sjelden. Reiser - ingen utenlands. Andre (også mine slektninger) bodde på småbruk og måtte klatre i fjellet etter kyr og geiter om sommern, eller ro en mil daglig for å selge selvfisket fisk.

Så jo, vi stiller endel større krav til hva som er akseptabel levestandard i dag, og jeg vil kalle det luksus selv om det selvsagt også sannsynligvis er relativt vanskelig å velge å leve helt annerledes enn "forventet" - i den forstand at man gjerne "må" bruke mye penger på å bo og leve fordi prisene er høye og man er avhengig av å kjøpe varer man tidligere kunne bytte til seg eller lage.

Samboern min og jeg er selv relativt lavtlønte (i hvert fall er samlet brutto årsinntekt nærmere 500 enn 600 000), men har råd til det meste vi synes er viktig likevel. Antagelig kommer vi til å (måtte) øke boutgiftene våre før vi evt får barn, men sånn som vi lever nå ville vi nok hatt råd til at en gikk hjemme. Om vi ønsker det er en annen sak. Forhåpentligvis kan vi jobbe mindre enn 100% slik at barnet ikke skal gå fullt i barnehage - vi ønsker uansett ikke å gjøre oss økonomisk avhengige av to fulle jobber for å få det til å gå rundt.

[Rubina D]

Dyre boliger kan erstattes med rimeligere boliger i mindre sentrale strøk og utdannelse som medfører studielån er man jo ikke tvunget til å ta. For 40 - 50 år siden var dette realiten for svært mange kvinner og forholder man seg til realitetene på samme måte i dag som den gangen, ville helt sikkert flere ha hatt råd til å være hjemme med barn. Om det er ønskelig, sett fra noe synspunkt, er en helt annen sak.

Reagerer på en måte litt på dette.

Jeg hadde ikke kunnet ta videregående i det hele tatt jeg uten studielån. Greit at jeg ikke hadde mye studielån, og det var nedbetalt for 5 år siden, men det var der.

Og man kommer ikke langt i dag uten utdannelse. Og selv det å ha en utdannelse betyr ikke at man får jobb.

Og for å oppklare en myte til: Det er faktisk ikke billigere med en billig bolig i mindre sentrale strøk. Vi hadde faktisk talt bedre råd da vi hadde lavere inntekt og dyrer bolig i oslo enn hva vi har nå.

[Gjest imli]

Jeg tror som regel at man bare må "ta seg råd".

Jeg planlegger å være hjemmeværende. Min mann tjener ca 290 000, altså en helt gjennomsnittlig inntekt. Vi har huslån (som heldivis ikke er så stort, fordi huset ble kjøpt før boligprisene skjøt i været), i tillegg til kommunale utgifter og strøm, og mat. Det blir ikke mye igjen til utskeielser, men vi tror det skal gå. Vi får jo barnetrygd og forhåpentligvis kontantstøtte.

[Leo]

Jeg hadde ikke kunnet ta videregående i det hele tatt jeg uten studielån. Greit at jeg ikke hadde mye studielån, og det var nedbetalt for 5 år siden, men det var der.

Og man kommer ikke langt i dag uten utdannelse. Og selv det å ha en utdannelse betyr ikke at man får jobb.

Jeg tror du misforstår meg. Jeg mener absolutt ikke at man ikke skal ta utdanning, men hvis man vet at man ønsker å være hjemme med barn, kan man velge å ikke gjøre det. Evt. vente til barna er større. Hvor lurt eller ønskelig det er, blir noe helt annet, men det er like fullt et reellt valg man har.

Og for å oppklare en myte til: Det er faktisk ikke billigere med en billig bolig i mindre sentrale strøk. Vi hadde faktisk talt bedre råd da vi hadde lavere inntekt og dyrer bolig i oslo enn hva vi har nå.

:klø: 6 - 7 mil fra Oslo kan man f.eks. kjøpe en fullt beboelig enebolig uten presserende behov for oppgradering for litt over en million kroner. Den samme eneboligen ville sannsynligvis ha kostet tre ganger så mye hvis den lå innenfor bygrensen. Den som skal jobbe får naturligvis lengre reisevei til jobb, men de økte reiseutgiftene utgjør ikke tilnærmesesvis det samme som renter og avdrag på et boliglån på 2 millioner.

Det er ikke snakk om at jeg mener at man nødvendigvis skal være hjemme med barn, men at det er omtrent like gode muligheter for å få det til i dag som det var for 40 - 50 år siden dersom det er det man ønsker og de samme forutsetningene legges til grunn.

[Gjest Helen Parr]

Mange skriver at det er vanskelig å justere utgiftene til bolig, og lettere å spare på maten.

Jeg er tildels uenig i dette. Hvis man velger å flytte litt på seg kan man nesten halvere boligprisene. De fleste bruker mesteparten av inntekten på boutgifter. Jeg er derfor sikker på at det er mest å hente ved å flytte på seg. For oss har det iallefall vært det. Samt at vi har vært heldige å få ta del i hele prisstigningen som har vært på eiendom siden begynnelsen av nitti-tallet.

Endret 19. november 2007 av Helen Parr

[Tabris]

Da kan det kanskje virke som om det fortsatt er en reell mulighet, hvis man er villig til å ofre det som må ofres for å få det til. Unntak finnes det alltid, med spesielle omstendigheter og situasjoner, men generelt sett så får jeg det inntrykket at det faktisk er en mulighet. (Det må det jo være siden det fortsatt er hjemmeværende foreldre i dag).

[Gjest Emera]

Nå er det ikke særlig aktuelt for noen av oss å være hjemme i 5 år uansett. For min egen del fordi jeg ville blitt gal av å være hjemmeværende, og fordi jeg mener at barnehage er det beste for barnet (med forbehold om alderen til barnet).

Dette har jeg alltid stusset litt over. Hvorfor er det best for barn at en institusjon har hverdagsomsorgen for dem? Ikke misforstå, jeg har ingenting imot barnehager, de bidrar med mye bra for barna.

Jeg hadde nok heller ikke trivdes med å være hjemme med barn på heltid. Og da ville det jo være mest behagelig for meg å mene at barnehager er bedre enn far og meg. Det gjør jeg imidlertid ikke. Jeg mener heller det er best for barna å ha en mor og far som trives med livet sitt, og ikke går hjemme hver eneste dag og har det trist.

Jeg tror at flere kunne vært hjemme ved å senke kravene til hva man MÅ ha. Og det hadde vært et spennende prosjekt dersom mange par hadde prøvd. Så fikk vi sett om det faktisk er mulig økonomisk. Om regjeringen hadde bifalt prosjektet, er en annen sak. For dem skal man jo være i institusjon så mye som overhodet mulig. Hjemmet er blitt en plass der man sover og kanskje spiser...

[Merneith]

Dette har jeg alltid stusset litt over. Hvorfor er det best for barn at en institusjon har hverdagsomsorgen for dem? Ikke misforstå, jeg har ingenting imot barnehager, de bidrar med mye bra for barna.

Pga sosialiseringen som gjør dem bedre utrustet for skolen.

[Gjest Helen Parr]

Pga sosialiseringen som gjør dem bedre utrustet for skolen.

En liten kommentar til dette: Undersøkelser av førsteklassebarn viser at barn som først har gått i barnehagen, naturlig nok kan mer og muligens er bedre utrustet for skolen sammenlignet med de barna som ikke har gått i barnehagen. Undersøkelser senere på barneskolen, viser imidlertid at dette utjevner seg og man kan ikke påvise at barnehagebarn generelt klarer seg bedre gjennom hele grunnskolen enn de som ikke har gått i barnehagen.

Personlig tror jeg på en kombinasjon. Barnehage fra ca tre års alder, men så lite stressende og lange dager som mulig.

[Merneith]

En liten kommentar til dette: Undersøkelser av førsteklassebarn viser at barn som først har gått i barnehagen, naturlig nok kan mer og muligens er bedre utrustet for skolen sammenlignet med de barna som ikke har gått i barnehagen. Undersøkelser senere på barneskolen, viser imidlertid at dette utjevner seg og man kan ikke påvise at barnehagebarn generelt klarer seg bedre gjennom hele grunnskolen enn de som ikke har gått i barnehagen.

Personlig tror jeg på en kombinasjon. Barnehage fra ca tre års alder, men så lite stressende og lange dager som mulig.

Jeg har også lest mye undersøkelser om dette, og det er som du sier sprikende evidens. Det er ikke snakk om store forskjeller uansett.

Jeg personlig mener det er en fordel å gå på barnehage fra 1,5 års alderen, men jeg mener ikke at det er en stor ulempe å ikke gjøre det. Det kommer jo an på hvordan barnet er også. Noen barn blir overstimulert av barnehageen, mens andre blir understimulert hos hjemmeværende omsorgsperson.