Jeg er så alene..

[Gjest Gjest]

ikke rent fysisk, jeg har mann, venner, og familie (den jeg selv kommer fra, ikke egne barn)

Men jeg føler meg så inderlig alene. Jeg mistet pappan min sist høst, etter noen tunge år med sykdom. Og jeg savner han så fælt.

Men jeg føler egentlig litt at jeg har mistet alle. Eller kanskje mest meg selv. Jeg er utslitt, husker ingenting og klarer ikke å konsentrere meg om noe som helst. Jeg synes det er vanskelig å skulle være sammen med venner, for vi er på helt ulike planeter, og selv om de som prøver prøver, og jeg setter stor pris på det, så gjør det så vondt. Jeg føler ikke at jeg har noen i livet mitt som forstår meg, som jeg kan slappe av sammen m med, og bare være den jeg er. Få lov til å være lei meg.

Føler at jeg må spille spill hele tiden, late som at det går bra, ikke snakke om de vonde tingene, for ingen vil snakke om det. Alle blir bare stille og det blir ubehagelig stillhet.

Samtidig går jeg på et kjempekrevende studie, og jeg klarer ikke å ta inn informasjon i det hele tatt. Jeg klarer ikke å huske på slutten av dagen hva jeg har lest den dagen, langt mindre frem til eksamen. Og eksamen nær,er seg, og jeg får fullstendig panikk.

Jeg har så lyst til å krølle meg sammen til en liten ball i noens fang, som bare kan holde meg og passe på meg, og være der for meg så lenge jeg bare trenger det. Men det finnes jo ingen sånne.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre for noe. Jeg klarer ikke lenger å forholde meg til andre mennesker, for jeg klarer ikke å spille lenger. Jeg klarer ikke å late som. Jeg er bare så uendelig lei meg.

Jeg tenker at det kanskje er lurt å ta permisjon, ta en liten pause, og få tid til å fordøye alle inntrykkene fra de siste årene, men jeg føler meg så trukket i så mange retninger. Mamma synes det er helt krise om jeg hopper av, mens mannen min oppmuntrer det på det sterkeste. Jeg blir så forvirret av å være midt mellom to ekstremiteter på den måten. Klarer ikke mannen min å tenke langsiktig, og derfor anbefaler det? Eller er det mamma som ikke klarer å forstå alvoret? Jeg vet at jeg må ta det valget selv, men jeg er så forvirret at jeg har hatt kronisk hodepine i to år. Og jeg tør ikke å gå til legen, for han tar meg aldri på alvor, sier bare at det er ikke noe rart at jeg har det sånn, siden jeg har hatt det så vanskelig. Men jeg trenger jo hjelp for det! Jeg vet jo ikke hvordan jeg skal takle dette!

Nå har jeg riktignok byttet lege, men byttet gjelder ikke før i desember.

Jeg føler meg så alene i en så veldig stor verden. Jeg er så forvirret. Og så lei meg...

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare få det ut, men kanskje noen har opplevd noe lignende, og fått hjelp? Vet hva som er lurt å gjøre?

[victor78]

Dette kjenner jeg meg utrolig godt igjen i. Ikke nødvendigvis alle omstendighetene, men følelsen du beskriver. Eller, jeg tror jeg opplever livet litt på samme måten nå.

Har du sagt dette til mannen din? At du syns livet er vanskelig? Og at du kanskje ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det er, bare at alt er litt vanskelig.

Om du skal ta permisjon fra studiene eller ikke vil jeg ikke mene så mye om. Men dersom du velger å gjøre det tror jeg du må ha en alternativ plan. Altså, hva skal du gjøre i permisjonstiden. Ikke at du må gjøre noe for å være "flink" og produktiv osv, men du må gjøre noe for deg, for ditt liv, for å komme ut av der du er nå, mentalt. For å erstatte et sikkert (i utgangspunktet hvertfall) interessant studie, med å bare "kope" og en tro på at alt bare ordner seg tror jeg ikke er lurt.

Du sier at du ikke har noe fang i å krype oppi. Hva med mannen din? Har du prøvd å inkludere ham litt i dette her?

[Gjest TS]

Dette kjenner jeg meg utrolig godt igjen i. Ikke nødvendigvis alle omstendighetene, men følelsen du beskriver. Eller, jeg tror jeg opplever livet litt på samme måten nå.

Har du sagt dette til mannen din? At du syns livet er vanskelig? Og at du kanskje ikke helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det er, bare at alt er litt vanskelig.

Om du skal ta permisjon fra studiene eller ikke vil jeg ikke mene så mye om. Men dersom du velger å gjøre det tror jeg du må ha en alternativ plan. Altså, hva skal du gjøre i permisjonstiden. Ikke at du må gjøre noe for å være "flink" og produktiv osv, men du må gjøre noe for deg, for ditt liv, for å komme ut av der du er nå, mentalt. For å erstatte et sikkert (i utgangspunktet hvertfall) interessant studie, med å bare "kope" og en tro på at alt bare ordner seg tror jeg ikke er lurt.

Du sier at du ikke har noe fang i å krype oppi. Hva med mannen din? Har du prøvd å inkludere ham litt i dette her?

Tusen takk for fint svar, litt godt å vite at man ikke er helt alene i å være alene, selv om jeg ikke unner noen å ha det på den måten

Joda, mannen min vet det, og han prøver jo så godt han kan, og det er jeg ham evig takknemlig for. Men tror han blir veldig usikker på hva han skal gjøre og ikke gjøre. Og jeg merker jo den usikkerheten og føler meg enda mer utrygg. Jeg vet ikke om det er sånn, men det er sånn jeg opplever det.. Og så blir jeg ganske hårsår når jeg først er hjemme og ikke orker å spille lenger, vil liksom at han skal forstå meg sånn som jeg trenger det. Og så blir han i sin tur redd for å ikke forstå meg sånn som jeg trenger det, og tenker mer på det enn å bare være tilstede og være seg selv, og så blir jeg igjen lei meg for at han ikke er "tilstede" Jeg vet ikke, synes det er vanskelig.. Føler litt at vi er fanget i en "menn er fra mars, kvinner er fra venus"- sirkel, men vet ikke helt hvordan man kommer ut, og så føler jeg meg litt alene i det, menn er jo mer stille enn medelsomme Men jeg vet jo at han vil meg vel, det blir bare litt bom innimellom.. Og så gjør det ham kanskje litt at han ikke kan være helt og ta bort alt vondt (menn.. ) Mest tror jeg egentlig at det er vondt for ham å se meg ha det så vondt, og at han ikke kan gjøre noe med det..

Men jeg var sammen med mamma i stad, og hun var veldig god og støttende, ikke krisemaksimering i det hele tatt, og det var veldig godt!

Men ja, jeg tenker som deg, at dersom jeg tar permisjon (og jeg heller mest med det) at jeg ikke bare skal surre, men få hjelp fra profesjonelle. Tror jeg skal manne meg opp til å ringe legen min i morgen også, for kroppen min har sluttet å ta til seg næring, og jeg raser ned i vekt... Er bare så redd for å ikke bli tatt på alvor, forrige legen min gjorde ikke det i det hele tatt..

Hva gjør du for å håndtere livet når det er sånn? Jeg vet jo at det ikke er sånn, men på mange måter føler jeg at det finnes en hemmlig kode for hvordan man skal klare ting, som jeg ikke vet..

[Pialitta]

Kjære TS

Flere av symptomene du beskriver er kjennetegn ved depresjon, og jeg tror det er en veldig god idé å ta kontakt med helsepersonell som kan hjelpe deg. Oppmerksomhetsvansker, nedsatt sinnsstemning og matlyst er alle faktorer som igjen gjør det vanskeligere for deg å holde hodet over vannet, og da kan det være nødvendig at noen hjelper deg litt. Det er også ofte vanskelig for menneskene som er glade i deg å vite hva de skal gjøre for å hjelpe, og noen ganger er oppgaven rett og slett for stor.

Jeg synes det kan høres ut som om du har mange ting i livet ditt som du trenger å få sortert tankene dine i forhold til. Tapet av faren din, arbeidspresset i forhold til studiet, at du føler at det ikke er rom for at du kan være lei deg, sliten eller trenge støtte, og at mannen din prøver men ikke helt kan forstå deg. Det er vondt å gå og kjenne på slike følelser over tid, og man føler seg fort veldig alene om det. :cry:

Det kan være nyttig å betrakte depressive symptomer som signaler fra kroppen din om at belastningen på deg er for stor, og at du bør stoppe opp litt og ta deg tid til å kjenne etter hva DU trenger. Du skal vite at det er mange som har det slik en eller annen gang i løpet av livet, og det går an å gjøre noe med det - det kan bli bedre

Finnes det en helsetjeneste knyttet til studiestedet ditt? Ved studenthelsetjenester rundt om i landet kan du få raskt hjelp, og mange steder har de også en psykologtjeneste spesielt for studenter. Dette kan det være verdt å sjekke ut. Fastlegen din kan også helt sikkert hjelpe deg med en henvisning til psykisk helsetjeneste, hvor du kan få snakke med noen om hvordan du har det og få den hjelpen du trenger.

Jeg håper du føler deg bedre snart, og ønsker deg lykke til!

Medfølende klem fra Pia

[victor78]

Hva gjør du for å håndtere livet når det er sånn? Jeg vet jo at det ikke er sånn, men på mange måter føler jeg at det finnes en hemmlig kode for hvordan man skal klare ting, som jeg ikke vet..

Livet mitt pleier jo ikke være slik, har aldri vært det før...

Du sier at du ikke orker spille lenger. Hva er det du må spille? Hvem må du spille for?

Du sa at du nylig mistet faren din, og det er selvsagt utrolig tungt og trist, og det er vel helt naturlig å få en depressiv reaksjon på det. Har dere snakket om faren din etter at han døde? Sett på bilder, mimret, grått sammen? Kanskje ikke du og mannen din, for han har naturlig nok ikke like mange minner, men du og moren din. Hadde du noe usnakket med ham?

Du sa i første innlegget at "ingen vil snakke om det" og at det ble en ubehagelig stillhet. Er du sikker på at ingen vil snakke om det? Det kan hende det bare er vanskelig å snakke om det. Har du prøvd å snakke om det? Det kan virke som om du trenger å snakke med andre som kjente pappaan din godt. Og du trenger å snakke om pappaen din. Du vil ikke putte ham i en skuff, men ta han frem. Smile når du tenker på ham. Gråte når du kjenner savnet. Men du vil la han leve i ditt liv og din bevissthet.

Endret 19. november 2007 av victor78

[Elle Melle]

Kanskje en sorggruppe kunne være noe for deg?

Mange menigheter (vanlig statskirke) har slike grupper eller vet hvor man kan finne en. Det er bare å ringe menighetskontoret der du bor. Prester, diakoner eller andre frivillige er ofte veldig gode på nettopp dette med sorg og sorgreaksjoner.

Det kan være en veldig fin ting å treffe andre som har mistet noen, og som "vet hva det dreier seg om".

Det kan også være bra med tanke på sorgprosessen du er i for tiden, og kan være med på å sette fokus på hva som er normalreaksjoner og hva du eventuelt kanskje trenger ekstra hjelp til. Veldig mye er helt normalt når man sørger! Men det er viktig å faktisk få jobbet med sorgen sin. Det høres ikke så kjekt ut at du ikke føler deg fri til å snakke om faren din så mye som du vil. For det trenger du å gjøre.

Lykke til!