Små barns sorg?- Hvordan håndtere? Litt langt men...

[Nicky B]

I september døde min far etter å ha kjempet mot kreft i snaut et år. Han var frem til siste stund ganske oppegående men selvfølgelig preget av sykdommen. Frøkna mi på 2,5 år syntes ikke det var noe koselig å besøke bestefar på slutten (men før han ble så merket av sykdommen syns hun det var kjempestas og han var også ofte hos oss).

Hun visste at bestefaren hennes var syk, hun sa han hadde ”uff” i kroppen og snakket mye om han før han døde.

Vi visste at slutten kom, men når den gjorde det, var det like fullt overraskende for tidligere på dagen var han som han pleide, han var ikke sengeliggende.

Han fikk et epileptisk anfall som gjorde at vi ikke fikk kontakt med han frem til han døde. Jeg syns ikke det var en god ide å la frøkna se ham sånn. (han døde av lungekreft og fikk voldsomme hosteanfall)

Han døde utpå natta.

Jeg og mannen min ville la frøkna få en normal dag, så mannen kjørte henne i barnehagen som vanlig. Det var jo en del småting å få orden på og følelser å sortere. Vi fortalte det til henne når hun kom hjem fra barnehagen. Vi sa at bestefar nå var blitt så syk at han hadde reist for å være med bestemor. Da mente hun at han kom da kanskje tilbake...

Vi tok henne heller ikke med på begravelsen, da det å sitte stille i kirken og ikke bråke er noe hun ikke ville vært særlig flink til, samt at vi trodde det ville bli et voldsomt inntrykk med så mange mennesker og så mye sorg/følelser.

Etter at han døde, var hun med på rydding i huset og kasting av diverse saker. Og hun forsto at bestefar ikke skulle bo der mer. Det virker som om hun tar det greit, men ofte hender det seg at hun later som om hun ringer for å snakke med bestefar og å si hei.

Men så, de siste ukene og særlig når hun er sammen med faren sin inne på ett rom i huset vårt har hun gjentatte ganger sagt at mamma er syk og har ”uff” i kroppen og at mamma må til doktoren. Og at de må reise etter for å besøke meg på sykehuset. (som for øvrig ligger inne i ene veggen på det rommet).

Ingen andre i familien er syke i følge henne, bare mamma.

Og min teori er at hun rett og slett er redd for at jeg skal bli borte på samme måte som min far- vi er litt rådville til hvordan vi skal takle dette helt.

Vi forteller henne gang på gang at mamma ikke er syk og at mamma ikke skal reise bort, men skal bo hjemme sammen med pappa og henne…

Men vet liksom ikke hvor mye hun får med seg.

Nå sitter jeg med følelsen av at det var uklokt å ikke la henne være med på begravelsen for å si hadet - men jeg syns ærlig talt hun var for lita?

En annen ting er at jeg uti april må på sykehuset. Da kommer andremann til verden og spørsmålet er hvordan hun da vil takle det og hva det vil bli til inne i hennes tankeverden…

[ThirtySomething]

Først vil jeg si at jeg er veldig lei meg for tapet deres. Man har aldri noen å miste.

Barn og sorg er ikke noe enkelt tema. Men det viktigste er at man er ærlig. Jeg tror kanskje at jeg ville begynt å definere ting med tydeligere ord, hadde jeg vært i den situasjonen dere er.

Bestefar er død. Han var veldig syk, og derfor døde han. Ikke sånn som forkjølelse eller vondt i øret, men annerledes syk. Mamma er ikke syk, men har baby i magen.

Kanskje dere skal besøke graven til bestefar og legge blomster der, fordi han er død? Hun kan tegne en tegning dere kan legge der.

Det kan også være det at du kan ta henne med til legen på sykehuset (fortell legen på forhånd om situasjonen med datteren din) og la han lytte på deg osv, og fortell at mamma ikke er syk, men frisk.

Jeg tror også det er viktig at hun ser det når du er lei deg fordi bestefar er død, og at dere snakker om ham.

Det kan være lurt å ta kontak med en prest, han/hun kan gi deg råd, da de ofte opplever mennesker i sorg.

Kanskje burde datteren din vært med i begravelsen, men dersom det ikke er greit for dere så synes jeg kanskje det var den rette avgjørelsen. Det er uansett ingenting å dvele over, for det er ikke mulig å gjøre det om igjen.

Lykke til, og min dypeste medfølelse til dere.

[Gjest lissi32]

I september døde min far etter å ha kjempet mot kreft i snaut et år. Han var frem til siste stund ganske oppegående men selvfølgelig preget av sykdommen. Frøkna mi på 2,5 år syntes ikke det var noe koselig å besøke bestefar på slutten (men før han ble så merket av sykdommen syns hun det var kjempestas og han var også ofte hos oss).

Hun visste at bestefaren hennes var syk, hun sa han hadde ”uff” i kroppen og snakket mye om han før han døde.

Vi visste at slutten kom, men når den gjorde det, var det like fullt overraskende for tidligere på dagen var han som han pleide, han var ikke sengeliggende.

Han fikk et epileptisk anfall som gjorde at vi ikke fikk kontakt med han frem til han døde. Jeg syns ikke det var en god ide å la frøkna se ham sånn. (han døde av lungekreft og fikk voldsomme hosteanfall)

Han døde utpå natta.

Jeg og mannen min ville la frøkna få en normal dag, så mannen kjørte henne i barnehagen som vanlig. Det var jo en del småting å få orden på og følelser å sortere. Vi fortalte det til henne når hun kom hjem fra barnehagen. Vi sa at bestefar nå var blitt så syk at han hadde reist for å være med bestemor. Da mente hun at han kom da kanskje tilbake...

Vi tok henne heller ikke med på begravelsen, da det å sitte stille i kirken og ikke bråke er noe hun ikke ville vært særlig flink til, samt at vi trodde det ville bli et voldsomt inntrykk med så mange mennesker og så mye sorg/følelser.

Etter at han døde, var hun med på rydding i huset og kasting av diverse saker. Og hun forsto at bestefar ikke skulle bo der mer. Det virker som om hun tar det greit, men ofte hender det seg at hun later som om hun ringer for å snakke med bestefar og å si hei.

Men så, de siste ukene og særlig når hun er sammen med faren sin inne på ett rom i huset vårt har hun gjentatte ganger sagt at mamma er syk og har ”uff” i kroppen og at mamma må til doktoren. Og at de må reise etter for å besøke meg på sykehuset. (som for øvrig ligger inne i ene veggen på det rommet).

Ingen andre i familien er syke i følge henne, bare mamma.

Og min teori er at hun rett og slett er redd for at jeg skal bli borte på samme måte som min far- vi er litt rådville til hvordan vi skal takle dette helt.

Vi forteller henne gang på gang at mamma ikke er syk og at mamma ikke skal reise bort, men skal bo hjemme sammen med pappa og henne…

Men vet liksom ikke hvor mye hun får med seg.

Nå sitter jeg med følelsen av at det var uklokt å ikke la henne være med på begravelsen for å si hadet - men jeg syns ærlig talt hun var for lita?

En annen ting er at jeg uti april må på sykehuset. Da kommer andremann til verden og spørsmålet er hvordan hun da vil takle det og hva det vil bli til inne i hennes tankeverden…

Kondolerer så mye!

Hva med å ta med lillejenta på grava slik at du kan forklare at bestefar er i himmelen med bestemor og kommer ikke tilbake. Prøv å forklar at det bare er gamle og syke mennesker som kommer dit ( hun er for liten til å høre noe annet) Si at unge mennesker som mamma og pappa skal ikke reise til himmelen før dere blir kjempegamle, og da er du også blitt gammel.

Dette tror jeg kan berolige henne. Stakkars lita!

[Gjest Gjest]

Kondolerer så mye!

Hva med å ta med lillejenta på grava slik at du kan forklare at bestefar er i himmelen med bestemor og kommer ikke tilbake. Prøv å forklar at det bare er gamle og syke mennesker som kommer dit ( hun er for liten til å høre noe annet) Si at unge mennesker som mamma og pappa skal ikke reise til himmelen før dere blir kjempegamle, og da er du også blitt gammel.

Dette tror jeg kan berolige henne. Stakkars lita!

og hva da om far dør i bilulykke i morgen? kommer det barnet til og stole på hva mor sier da?

eksperter på barn og sorg mener vi skal forklare barn hva som skjer, at alle en gang dør, men mann behøver ikke komme innpå tid om ikke barnet spørr.

om du sier at bestefar sovnet stille inn risikerer du og få et barn som ikke tørr sove, om du sier han har reist til himelen kan du få et barn som nekter og fly osv.

et barn fortener og høre sanheten, sanheten vil en dag komme og om du skjermer barnet for mye er det kansje deg barnet vil anklage en dag.

og fornekte døden for et barn, slik lissi32 anbefaller er faktisk noe av det ekspertene advarer i mot, plutselig dør noen unge i familien, en unge i barnehagen ol, hva sier du da a?

[Gjest Gjest]

En annen ting er at jeg uti april må på sykehuset. Da kommer andremann til verden og spørsmålet er hvordan hun da vil takle det og hva det vil bli til inne i hennes tankeverden…

Skill mellom sykehus og fødestue ol. Nå er ikke dette alltid tilfellet, siden mange barn blir født på sykehus, men for et barn vil sannsynligvis et slikt skille mellom begrepet være nok.

[Gjest lissi32]

og hva da om far dør i bilulykke i morgen? kommer det barnet til og stole på hva mor sier da?

eksperter på barn og sorg mener vi skal forklare barn hva som skjer, at alle en gang dør, men mann behøver ikke komme innpå tid om ikke barnet spørr.

om du sier at bestefar sovnet stille inn risikerer du og få et barn som ikke tørr sove, om du sier han har reist til himelen kan du få et barn som nekter og fly osv.

et barn fortener og høre sanheten, sanheten vil en dag komme og om du skjermer barnet for mye er det kansje deg barnet vil anklage en dag.

og fornekte døden for et barn, slik lissi32 anbefaller er faktisk noe av det ekspertene advarer i mot, plutselig dør noen unge i familien, en unge i barnehagen ol, hva sier du da a?

Jeg bare mener det blir feil å prøve å beskrive noe så komplisert for en to åring er unødvendig. Nå sliter barnet med sorg og redsel. Vet ikke helt oppskrifta jeg, men syns det kan være lurt å uskadeliggjøre det på et vis.

Min tanteunge på 4 er veldig oppatt av dette, og selv for han var det vanskelig å forklare. En dag kom han å spurte om tyver kan dø. Da må man jo bare si at alle kan dø. Han er også blitt fortalt at han kan dø om en bil kjører over han, så han må passe på. Men han spør mange spørsmål, vet bare ikke om de burde få svar på alt...? vanskelig dette.

[Gjest Gjest]

Jeg synes man bør si sannheten. Man bør ikke si at "han har reist til bestemor" eller lignende, for det gir barnet et falskt håp om at han kan komme tilbake. Det er mye verre å måtte leve i halvveis uvisshet enn å bli fortalt at bestefar er død og han kommer aldri tilbake.

[Nicky B]

Tusen takk for innspill og gode tanker alle sammen!

Nå forkortet jeg mitt opprinnelige innlegg noe for å minske litt på lengden. Men jeg skulle ha tatt med at vi i etterkant av dødsfallet har snakket relativt mye om dette med henne. Vi har ikke bare sagt at han har reist for å være med bestemor, vi har også sagt at han var så syk at kroppen ikke ville være med lengre og at han er død. Det betyr at han aldri mer kommer tilbake.

Men hva hun får utav det, er ikke enkelt å få et begrep om. Hun er trossalt bare 2,5 år.

Så er det den siden av saken hvor jeg ikke føler meg helt komfortabel med å love henne at mamma ikke skal bli borte - ikke at jeg forventer å bli borte (Gud forby!) men faktum er at ulykker skjer. Og man vet ikke hva som skal komme til å skje. Men hun er lita enda. Ikke det at hun skal beskyttes på død og liv mot alt vondt i livet, selv om jeg skulle ønsket at det gikk an.

Men trenger hun den brutale sannhet i en alder av 2,5 år? At ja, ulykker skjer? Det er ikke sikkert at mamma eller pappa alltid kommer hjem?

Jeg tror dette er noe som rokker ved tryggheten hennes og bekymrer henne, dette at folk kan bli syke og bli borte. Når jeg hentet henne i barnehagen for et par uker siden kom hun løpende mot meg som vanlig, hoppet opp i armene mine og sa ”du kom og hentet meg jo!”. Akkurat som om hun hadde forventet at jeg ikke skulle det- selv om jeg eller mannen min har hentet henne hver dag.

En venninne av meg sitter med arr fra barndommen enda, for hennes mor var alltid ærlig om at det ikke var sikkert at hun kom hjem. Da var venninna mi rundt 4 år og hadde store problemer med å legge seg om kvelden, for tenk om en ulykke skjedde i løpet av natta og foreldrene hennes ble borte?

Enda i dag får hun angst når noen av hennes nærmeste forsvinner ut døra for det kan jo være siste gang hun ser dem.

Jeg skal tilbake til graven til pappa i løpet av denne uka for første gang siden begravelsen. Da skal hun få være med å legge ned noen blomster i hvert fall og jeg skal spørre henne om hun vil lage en liten tegning for å si ordentlig hadet til bestefar.

Det var kanskje en god ide det med å forklare dette for legen min og ta henne med på neste kontroll slik at hun får se at jeg er frisk. Jeg har en veldig flink og trivelig lege, så det har hun nok ingen problemer med å gjøre.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med siste gjest om at man ikke bør forsøke å forskjønne sannheten.

Barn forstår ikke slike språklige bilder som "reist bort", "gått bort" og lignende. De tolker alt bokstavlig. Det er bedre å være konkret. Det er litt synd at hun ikke fikk være med i begravelsen. Men kanskje dere kan gå på gravstedet sammen og snakke om bestefar. Si at han er død og at når man er død kommer man dessverre aldri tilbake. Si at dere også er lei dere, at det er lov å være lei seg.

Kanskje kan dere låne noen bøker om temaet?

Ei lita jente jeg kjenner, mistet moren sin for to år siden. Hun sørger på en helt annen måte enn vi voksne. Hun leker og har det fint, men innimellom kommer det små tegn på at hun tenker mye på dette likevel. Hun kan se en ambulanse og snakke om at moren ble hentet. Hun snakker om sykehuset. Vi snakker om moren, betoner de hyggelige erfaringene som hun husker og minner henne å andre hyggelige ting (det ble oppdaget at moren hadde kreft da hun gikk gravid, så dattera har aldri opplevd å ha en frisk mor)

Hun går på gravstedet sammen med mormor, de tenner lys sammen. Nå høres det jo ut som om det fokuseres mye på dette, men det glir inn i hverdagen i blant.

[la Flaca]

Jeg synes man bør si sannheten. Man bør ikke si at "han har reist til bestemor" eller lignende, for det gir barnet et falskt håp om at han kan komme tilbake. Det er mye verre å måtte leve i halvveis uvisshet enn å bli fortalt at bestefar er død og han kommer aldri tilbake.

For et barn på 2,5 år betyr ikke begrepet "død" noen verdens ting. Det er abstrakt og uforståelig. Så utfordringen er å forklare hva død er for noe, ikke sant? Da må man gjøre det ut i fra barnets forutsetninger og bruke det man vet at barnet skjønner allerede.

Datteren min på 3 år har sin egen oppfatning av hva det betyr å dø. En som hun har funnet frem til selv. Katten vår drar inn mus som er på dødens rand stadig vekk, så hun blir konfrontert med det nesten hver dag. En dag døde musa i hånda mi, og hun lurte på hvorfor den sluttet å røre på seg. "Den er død" sa jeg, "nå kommer den aldri til å røre på seg mer". "Da har den nok tomme batterier, så den ikke virker mer" sa hun. Jeg sa at det var nesten sånn at den hadde tomme batterier, og pusen hadde ødelagt den så den ikke virket mer. Så lurte hun på om ikke dyrlegen kunne reparere den. Det ble vanskeligere å forklare, men hun slo seg til ro med at den ikke kunne repareres fordi den var død allerede. Det er som om musa er "skrudd av" sa jeg, "og da kan vi ikke skru den på igjen sånn som vi kan skru tv´n av og på". Kanskje ikke den beste forklaringa på hva døden er, men noe hun forsto.

Ellers så må jeg si at man selvfølgelig ikke skal forespeile små barn muligheten av at mamma og pappa kanskje aldri kommer hjem igjen, selv om det er sannheten. Rett og slett fordi barnet ikke forstår omfanget av det. At det er veldig veldig usannsynlig at det vil skje er umulig å forstå for en 3-åring. Så man skal selvfølgelig vente med å innvie barnet i slike ting til barnet er såpass gammelt at det forstår helheten. Får man spørsmålet "mamma, kan du dø i dag?" er det galskap å si ja. Det er lov til å bruke hodet.

Edit:

En stor klem og varme tanker til Nicky B og familien. Jeg tror det er viktig å snakke om det som har skjedd med bestefar, slik at hun skjønner at det som skjedde med han er spesielt. Og at det ikke vil skje med mamma og pappa selv om det skjedde med bestefar.

Endret 19. november 2007 av la Flaca

[Gjest Gjest]

Nei, barn vet ikke hva "død" betyr og det er vanskelig å forklare. Men det er feil å forklare det med "reise" eller andre metaforer, for det kan føre til et forvirret barn som er redde når andre reiser eller drar.

http://www.lub.no/oslo/lub.nsf/id/FEDE50E0...8E?OpenDocument

http://www.helsenytt.no/artikler/barn_og_sorg.htm