Antidepressiver?

[Gjest fortvilet]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Jeg er så fortvilet og sliten. Og dere lurer vel sikkert på "av hva?"

Jeg er sliten av livet og av alt det innebærer. Forelskelse, savn, problemer i hjemmet, bo på et sted man ikke liker osv.

For at dere skal ha lettere for å hjelpe, så er saken den at jeg bor på et sted jeg hater. har bodd her hele livet og jeg har ikke lengerr noe forhold til å bo her. Jeg vil veldig gjerne flytte, men kan ikke det uten å først ha en jobb. (og hvem får seg vel jobb i oslo når man bor 8 timer unna?)

Jeg har foreldre som ikke støtter meg på mine valg og ønsker, har en kjæreste jeg ikke kan stole på (som det holder på å bli slutt med), men som jeg elsker over alt. Han har vært det eneste lyspunktet i livet mitt i en stund nå, og nå går han kanskje fra meg pga av personlige vansker.

Jeg har spisevegring og det sliter også på meg. Jeg ser ikke at noen ting går bra for meg. jeg har bare et fåtall venner siden jeg hele tiden opptar meg av å komme meg bort herfra. Jeg har ingen jeg føler jeg kan snakke med om problemene mine utenom kjæresten min.

Jeg tenker på til stadighet "Hvorfor skal jeg leve når jeg KUN gjør det for at andre ikke skal bli lei seg"? Jeg føler at jeg kun lever for andre. Jeg har ingen gleder i livet. Ingenting å se fram til.

Jeg vet at hadde jeg kommet meg bort herfra og fått meg noe som var mitt eget så hadde ting gått mye bedre. Men hva gjør man i mellomtiden? Det er så hardt. Jeg har verken jobb eller skole å gå til pga at jeg rett og slett ikke orker det her. Jeg blir sliten bare av tanken på at jeg skal binde meg til noe herr, for så å ikke ha muligheten til å flytte om sjangsen byr seg.

Saken er den at jeg lurer på om man kan få antidepresiver for sånne tanker og følelser? Jeg blir så sliten av å hele tiden være redd, bekymret og lei meg.

Er det noen av dere som har brukt det, og hvordan virker det?

[*Lillian*]

Kjære deg!

Jeg har ikke personlig erfaring med antidepressiva, men jeg vet det er noen andre her som har det.

Jeg har bare et råd og gi deg, og det er Gå til legen din og prat med ham/henne!! Da vil du uansett mest sannsynlig få den hjelpen du trenger. Det høres ut som om du trenger å prate med noen for å komme deg "ovenpå" igjen i livet. Jeg forstår hvordan du har det (been there, are there, will be there again), og selv om det er tungt så må man bare søke hjelp! Kanskje henviser legen din deg til en terapeut som du kan få prate med.

Lykke til!

Tenker på deg!

Lillian

[Gjest Cruella]

Må bare slutte meg til Lillian's flotte svar her.

Vil bare tilføye, at du ikke bør starte på antidepressiva uten at du kombinerer det med terapi. Hvis ikke risikerer du at medisinene bare legger "lokk" på følelsene dine.

L-B

[Gjest fortvilet]

Vel, jeg har prøvd å gå til psykolog pga tidligere problemer i livet mitt uten at jeg føler at det var til noen nytte. Jeg skal følge deres råd om å snakke med en lege i alle fall. jeg er så sliten.. hadde aldri todd det gikk ann.... "Utbrendt", var det ikke det det het? :-?

[Gjest Cruella]

Tror du skal gi psykologen en sjanse til evt. oppsøke en annen terapeut.

L-B

[Gjest Anonymous]

Hei kjære deg!

Jeg vil vel bare si meg enig i det Lillian og Lisa-Beth sier.

Om du ikke ser "lyset i tunnelen" så er nok anti depressiva noe som kan hjelpe deg til å takle hverdagen, men om du begynner på dette, så må du bruke dette sammen med terapi av noe slag. Og slik det høres ut for meg, så trenger du virkelig dette.

Ring legen i dag og få deg en time. Bare det at du ser du trenger hjelp, og gjør noe for å få hjelp er et skritt i riktig retning.

Ønsker deg lykke til og håper det vil gå bedre med deg snart.

Gir deg en stor klem!

[Gjest Duchess]

Jada jeg har gått på antidepp i 6 lange år.

Det er ikke bare å kaste i seg noen piller, trykke på en knapp og så er alt bra igjen, slik mange synes å tro.

Antidepressiva må brukes i kombinasjon med samtaleterapi.

Og før du går til det skrittet å begynne på medisiner, bør du prøve bare samtaleterapi først.

Det er heller ikke nok med 4 timer hos psykologen og så er du frisk.

Det kan ta mange år.

Den veien er lang og beintøff og mange ganger syns du helt sikkert terapeuten er håpløs og du ikke synes du får noe ut av det.

Før du blir bedre, vil du bli værre....det hører med og er endel av bearbeidingsprosessen.

Det er ingen løsning å kun gå på antidepressiva, pillene i seg selv løser ikke problemene dine.

Det er det kun bearbeiding av opplevelsene dine med samtaleterapi som kan. Og er ikke samtaleterapi aleine nok over tid, DA kan man prøve antidepressiva i tillegg, men det må skje i sammarbeid med terapeuten din.

Du sier du har prøvd psykolog før, uten at det hjalp.

Det føles ofte sånn, spesielt i begynnelsen.

Men ikke gi opp.

Du kan ikke forvente at ting skal løse seg bare ved noen få timer.

Det er en lang og omstendelig prosess.

Dra til fastlegen din og få henvisning til psykolog.

Det er mye bedre enn at du holder ting inne i deg og ikke ser noe lyspunkt noe sted.

Det er farlig å skulle hanskes med aleine.

Og det er ikke et nederlag å innse at man trenger hjelp.

[Junebug]

Innlegget er slettet. ~Sissan, moderator

Har du ikke noe mer konstruktivt å komme med, kan du vel bare droppe å trykke på "send"-knappen?

[Usikker]

Meget bra svar Duchess.

Min egen erfaring er at det er akkurat slik det er!

Til "fortvilet": Jeg også råder deg til å oppsøke fastlegen din. Du må starte der. Ønsker deg lykke til. Selv om du ikke ser det nå - så er det helt sikkert lys i tunellen.

Synes du skal søke litt på denne linken: http://www.mentalhelse.no/

Her kan du få mye hjelp - og ikke minst råd. Ønsker deg lykke, lykke til !

Klem fra Usikker 8)

[Gjest fortvilet]

jeg takker for mange hjelpsomme svar. Setter veldig pris på at dere har tatt dere tid. Jeg skal prøve å klare å komme igjennom dette...

Men som det blir sagt her, kan det ta flere år.. og jeg må si jeg synes at flere ÅR er helt utenfor mine rekkevidder for styrke.

Når jeg ser på gamle mennesker så tenker jeg "de har klart seg gjennom et helt liv og jeg takler ikke livet i bare en alder som er en fjerdedel av deres"... jeg fatter det virkelig ikke... :cry:

[Usikker]

Kjære fortvilet......

Joda, det kan ta år. Men jo før du søker hjelp - jo bedre er det - og kortere blir behandlingstiden.

Hvis man venter til det er helt "fastlåst" - så er det både tøffere og vanskeligere å få "hull på byllen".

Du skriver ikke alderen din - uansett hvor gammel du er - så er jeg sikker på at dette klarer du å jobbe deg gjennom! Vanskelig - JA, men det er virkelig verdt det!

Ikke gi opp. Ring legen allerede på mandag - bestill time!

Lykke til! 8)

[Gjest Duchess]

Jeg vet det føles sånn, men det blir ikke bedre av å gi opp.

Ja det ER beinhardt og veien er lang, mange ganger har jeg også tenkt at hva har jeg gjort for å fortjene dette her...nå orker jeg ikke mer og så videre.

Jeg veit det er slitsomt bare å tenke på det du må gjennom nå, du må bruke krefter du er sikker på at du ikke har, du kommer til å gråte til du omtrent ikke har tårer igjen og du kommer til å lure på om det noengang kommer til å ordne seg, om du noengang vil bli frisk og klare å leve et fullverdig liv uten hjelp av psykologer.

Jeg var sikker på at jeg aldri ville klare meg uten medisiner og psykologer, forbanna terapeutene mine i øst og vest og ønska dem dit pepper'n gror og helst litt lengre.

Jeg har vært fortvila, sint og rasende, fly forbanna og jeg har grini bøtter og spann.

Jeg ville også helst slippe mer, for jeg var så sliten og orka ikke kjempe mer for et liv jeg trodde aldri ville fungere likevel.

Men nå er jeg sjeleglad for hjelpa jeg har fått, og for det jeg har kjempa meg igjennom.

Jeg vet det har gjort meg til et sterkere menneske og jeg har vokst på mine erfaringer.

Hvor jeg hadde vært nå om ikke jeg hadde fått hjelp den gangen for snart 7 år siden er umulig å vite, men jeg er ikke så helt sikker på at jeg hadde sitti her nå.

Det krever MYE av deg, du må vrenge sjela di og fortelle ting du absolutt ikke vil dele med en fremmed, men du er nødt.

Du MÅ ha hjelp, dette er livsfarlig å skulle hanskes med på egenhånd.

Jeg lover deg, det blir bedre, men først blir det som sagt værre...og det tar tid, men det er verdt det.

[LadyBug]

jeg har hørt og lest mye at johannesurt er et veldig bra "medikament" for personer med litt depresjoner osv...

kalles også perikum..

prøv dette...

[Gjest fortvilet]

jeg har hørt og lest mye at johannesurt er et veldig bra "medikament" for personer med litt depresjoner osv...

kalles også perikum..

prøv dette...

Hvordan får man dette da? hvor?

[Gjest Lady-M]

Johannesurt får du på helskost butikker.

[Gjest fortvilet]

Johannesurt? hvordan hjelper den/det?

Man skulle vel tro at sollys og varme ville hjelpe litt, men det brenner bare hull på sinnet og alt inni blir til aske...

er så sliten..

[Gjest fortvilet]

Johannesurt? hvordan hjelper den/det?

Man skulle vel tro at sollys og varme ville hjelpe litt, men det brenner bare hull på sinnet og alt inni blir til aske...

er så sliten.. :cry:

[Gjest Anonymous]

Vil absolutt annbefale deg å prøve "lykkepiller". Jeg var selv inne i en vanskelig periode etter at familien ble brutt opp, og klarte knapt tenke på noe annet. Et par uker etter at jeg startet på Seroxat begynte jeg å føle virkningen. Hverdagen ble lettere og jeg kunne se lyspunktene i livet mye klarere. Dette var igjen en selvforsterkende effekt og snart ble pågangsmotet så mye bedre at jeg klarte å stable meg mentalt på bena. Sluttet med tabelettene etter bare litt over 1 år ,og har det nå ganske så bra. Finner faktisk det betryggende å vite at om depresjonene skulle komme tilbake er det hjelp å hente i medisinen.