''sjalusi'' ...sorry, litt langt...

[toti]

Hei hei, en ny bruker her på tråden. Jeg har fulgt med dere som er så flink å skrive her på forumet i flere måneder, og endelig har jeg samlet mot til å skrive noe selv. Trenger noen gode råd og ville vært veldig takknemlig hvis noen kunne dele sine erfaringer med meg.

er det noen flere en bare meg som blir lei av stadig mas fra venner og familie om ikke dere skal ha barn snart?

jeg (29) og min samboer (31) har vært sammen i snart 6 år. Vi har fast arbeid, leilighet,bil og våre mange hobbyer. Vi bor i et lite tettsted på landet som er idyllisk for å oppdra barn og gode mulighetern til å kunne leve som en lykkelig familie. Vi har vært aktive prøvere i 2 år, uten noe hell, og i vår fikk jeg diagnosen PCOS. Har gått på Gluco de siste månedene, men det eneste som skjer er at jeg går ned i vekt...men ingen baby ennå. Har slanket meg 30kg. de siste 2

årene, og er derfor kommet ned i en ''passende'' vekt som min lege kaller det. Men nå har jeg ikke lyst å bli tynnere... jeg vil bare ha barn!...NÅ!!!!

Både venner og familie maser stadig og spør hele tiden om ikke vi skal ha barn snart. ,,dere har jo vært sammen i en hel evighet nå'' får vi ofte høre. Vi har valgt å holde problemene ved prøvingen for oss selv, rett og slett fordi vi synes det er et ganske personlig og følsomt tema. Den eneste som vet er min mor som er veldig forståelsesfull og har vært en stor støtte i denne perioden.

Alle vennene vår har i de siste årene fått barn selv, og noen har til og med fått 2 barn i denne perioden.

Jeg blir bare så sliten og av og til frustrert over å ikke få det til selv, og prøver å ''holde masken'' når folk spør om oss. Så å si hver eneste gang vi besøker noen dukker dette spørsmålet opp. Inni meg har jeg mest lyst å skrike og slå neven i bordet og si nå er det f... nok! jeg orker rett og slett ikke mere mas.

En kveld for 2 uker siden var vi på kaffebesøk til broren til samboeren min. De fortalte oss at de skal ha barn til våren, er 3mnd på vei nå. De har vært sammen i 2 år og flyttet sammen for et år siden.... og nå skal DE ha barn. ''Det var ikke akkurat planlagt'' som de sa, men var så lykkelig over det ventede barnet. Og så kom det spørsmålet... som vanlig... når skal dere få barn?

Jeg satt på sofaen med kaffekoppen i hånden og så på de sittende smilende sammen i 2seters sofaen stirrende på meg i forvente av svar. Kjente bare hvordan kaffekoppen begynte å riste i handen min og hvordan en stor klomp formet seg i halsen min. Jeg skynnte meg å ta en sup av kaffen før noen la merke til ristningen og svarte til slutt som vanlig. Gratulerer.. men , nei det blir ikke noe barn ennå.

Etter en time klarte jeg ikke mer. Dama til svogeren min snakket bare om det kommende barnet, og ikke ble det bedre da svigerforeldrene også kom på besøk like etterpå. Jeg følte meg nesten kvalm og var sikker på at jeg kom til å besvime på den hvite perfekte sofaen i den perfekte stuen ti det perfekte paret. Reiste meg, takket for kaffen og gratulerte dem en gang til med barnet og diktet opp den dummeste unnskyldning EVER for å måtte gå hjem. Samboeren min skjønnte hva det var og sa at, ja, vi hadde en del ting vi måtte ordne hjemme. verdens snilleste samboer.

Klompen i halsen ble stadig større og med en gang vi satt oss i bilen og begynte å kjøre hjem spratt tårene fram.. det føltes som om noen hadde et fast grep rundt hjertet mitt og vrengte det som en vaskeklut. Hvorfor er det sånn at ALLE vi kjenner enten har barn eller er gravide?!?! dere får bare unnskylde meg, men jeg er så deprimert i kveld. Klarer ikke engang å bli glad for dem. Selvfølgelig er det jo veldig fint at de skal ha barn, men vi sliter og sliter uten noe som helst resultat. får nesten tårer i øyene bare ved å skrive dette.

Nå har det gått 2 uker siden de fortalte oss nyhetene, men jeg har ennå ikke klart å besøke dem etter det. Føler meg så dum å være så sjalu, men klarer fortsatt ikke å være glad for deres del. Huff, dette er vanskelig det.

Håper bare jeg ikke kommer til å føle det sånn hele graviditeten hennes. Jeg kan ikke bare unngå dem fram til barnet har startet på ungdomskolen... men hva skal jeg gjøre med alle følelsene som bryter seg rundt i kroppen min?

Hvis noen har goe råd å gi meg, så ville jeg vært veldig takknemlig... føler meg så alene og

føler ikke at jeg kan snakke med vennene mine, siden alle ble gravide enten ved uhell eller på VELDIG kort tid.

hilsen, en ensom prøver...

[jenta27]

Kjære Toti, jeg forstår deg så utrolig godt! Det ER veldig vondt når alle rundt en blir gravid, mens en selv ikke får det til. Vi har nå prøvd i 1,5 år uten å lykkes, har blitt utredet begge to, og de finner ikke noe gale.

Jeg er selv 31 år, og lengter fryktelig etter barn. Vi giftet oss for 3 måneder siden, og nå tar det helt av med spørsmål og blikk mot magen min for å se om jeg er blitt gravid! Spesielt arbeidsplassen er det ille på!

Jeg har i motstning til deg valgt å være åpen med de nærmeste om at vi sliter med å bli gravide. Hele familien min vet det, og også alle vennene våre. Jeg syns det gjør det mye bedre, for da slipper en slike spørsmål om graviditet fra dem hvertfall. Da får en mye mer forståelse, og det gjør godt! Jeg vurderer nå også å fortelle det på arbeidsplassen, for det er skikkelig slitsomt når de ikke vet noe.

Etterhvert som jeg forteller folk det, så har ALLE sammen historier om noen de kjenner som hadde vansker med å bli gravid, men som ble det tilslutt. Og ALLE sier jeg må stresse ned, for da vil jeg bli gravid...... akkurat DET kunne de godt ha spart seg, for det finnes ikke noe verre enn å føle at en er skyld i ufruktbarheten selv.....

Jeg ønsker deg lykke til videre, håper det ordner seg for deg på en eller annen måte. Det er mye som kan gjøres nå om dagene for å hjelpe folk med å bli gravide, så ikke gi opp!

[Annie]

Jeg syns dere skal være åpne med det. Det er ikke alle som kan få barn, men dessverre tror visst "alle" rund en at det er da bare og bestemme seg om når, så blir man gravid.

Det er faktisk utrolig frekt syns jeg da og spørre om når man skal ha barn. For det er som i ditt tilfelle mange som ikke får det til. Og det trenger ikke være noen grunn engang.

Det er mange her på KG som sliter med det samme som dere. Lag deg f.eks en dagbok her og skriv ned alle frustrasjonstanker. Du vil få støtte i bøttevis av folk som faktisk er i, og har vært, i samme situasjon.

Lykke til

[Harlekin]

Først: En god til deg, Toti! Jeg, i likhet med mange her inne, føler med deg og skjønner deg utrolig godt. Livet som ufrivillig barnløs og kampen for et barn er mye hardere enn mange kan forestille seg. Å være UFB kalles visst "den hvite sorgen", som jeg synes er et godt navn. Mange skjønner ikke hvordan man kan sørge over noe som aldri har vært, men det kan man til gangs!

Hvordan kan det være at jeg, en ganske ressurssterk 28-åring, ikke klarer det "alle andre" (en sannhet med modifikasjoner; ufrivillig barnløshet hele eller deler av livet rammer visstnok 1 av 7 par) klarer - å få et barn? Senest i forgårs fikk jeg høre om en bekjent som var blitt forlatt av kjæresten, og oppdaget at hun var gravid. Dette var en 20-åring uten jobb og med helseproblemer, og hva er min reaksjon? Sjalusi. Slike ting får meg og sikkert mange andre å føle seg som verdens råtneste menneske. Men kan bare ikke hjelpe for det. Livet er urettferdig på mange måter.

I likhet med deg har jeg ikke fortalt dette til noen, det klarer jeg ikke. Det er utrolig tøft å holde masken ... var i bursdag til min tante for en måned siden, som var helt i hundre over sitt første barnebarn. De stolte foreldrene og barnet var selvfølgelig midtpunktet. Jeg skammer meg sånn over å ikke kunne klare å glede meg over andres lykke.

Det hjelper kanskje ikke så mye å vite at det er mange som deg og meg, men kanskje det hjelper litt? Du er ikke alene. Ellers finnes det flere bra forum i tillegg til KG, f.eks. snartgravid.com/plassen og onskebarn.no/forum.

[Kylling]

Hei! Først vil jeg gi deg en god

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Vi har vært sammen veldig lenge, giftet oss i fjor sommer, og spørsmålene om når vi skal ha barn har til tider haglet. Det har vært utrolig belastende. Til slutt orket jeg ikke mer, så vi bestemte oss for å være mer eller mindre åpne om problemene våre. Alle vennene mine vet om det, familien vet det, mine nærmeste kolleger vet det.. og det har hjulpet veldig. Folk spør vel mest av uvitenhet - hvis de aldri har opplevd ufrivillig barnløshet på nært hold, så vet de kanskje ikke bedre... Nå som jeg har vært åpen om dette, så har jeg samtidig hjulpet folk til å tenke seg om, og la være å stille slike spørsmål til folk. Det er frekt, og man trår inn i andre menneskers intimsone til de grader!

Kjenner meg også veldig igjen det med sjalusi. Man føler seg råtten, og det er liksom forbudte følelser. Men man er jo ikke sjalu fordi man ikke unner andre gleden ved å få barn, det er vel heller at da kjenner man ekstra på sorgen over å ikke kunne få det til selv..

Kan støtte meg til forslaget til Annie om å opprette dagbok her på KG. Slik kommer du i kontakt med flere som er i samme båt, og ja, vi er faktisk en del.. dessverre.

[toti]

Hei alle sammen

Tusen takk til dere som svarte på innlegget mitt. Det hjalp masse. Det er en trøst å se at det er flere en jeg som er i denne situasjonen. Man føler seg ikke like alene med problemene. Det hørtes ut som en god idé å starte en dagbok her. Kan være en grei måte å dele både sorg og glede med dere andre i samme situasjon.

prøver å finne ut hvordan jeg starter en sånne dagbok, så får dere sikkert høre fra meg igjen.

tusen takk for støtten og

klem til alle dere som sliter

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men er frivillig barnløs så langt. Vi får også spørsmål nå og da, og jeg tror folk har som utgangspunkt at man ikke er aktiv prøver så lenge de ikke vet om det. For jeg føler at, i hvert fall de fleste, ikke spør for å mase eller være pågående eller tråkke over grenser. Og mange snakker jo selv om hvor mye de ønsker seg barn og gleder seg til å prøve, og tror andre har det på samme måte. Men jeg skjønner veldig godt at det er sårt for dere som ikke får til å få barn foreløpig! Jeg skjønner også at dere velger å holde prøvingen privat - samtidig tror jeg det vil være lettere for dere å være åpne ovenfor de aller nærmeste. Jeg er nesten sikker på at folk vil få en øyeåpner, og vise mer hensyn, om de vet hvordan dere sliter.

Det vil kanskje også være lettere for deg/dere å takle at andre er heldigere om det er et tema dere kan snakke med de heldige om. Sånn som det er nå blir det jo slik at DU er forventet å glede deg og gratulere, mens DE ikke har mulighet for å vise ekstra hensyn eller la deg fortelle om DIN situasjon fordi du velger å holde det for deg/dere selv. Dere har selvsagt all rett til det, og jeg synes ikke det virker naturlig å fortelle enhver ubetenksom kollega at dere sliter, men ovenfor de nærmeste tror jeg det ville vært sunt - det vil kanskje lette litt på trykket og frustrasjonen du naturlig nok føler. Kanskje det også vil gjøre det lettere å takle kommentarer fra folk dere IKKE ønsker å være åpne ovenfor?

[Gjest Gjest_bompen_*]

hei:) vi også sitter i den situasjinen... han har ett barn fra før, så det er meg det sitter hos...Har vært prøver i 2 år uten at noe har skjedd. Det tar på når folk spør om en ikke blir gravid snart ja, det kan jeg skrive under på. Jeg synes det er helt forferdelig.. Men alikvel føler man seg veldig dum dom ikke klarer å glede seg på andres vegne... men det er følelser man ikke kan styre... det er mange ganger jeg har tydd til tårene eller reist hjem fra selskaper for at jeg rett og slett ikke klarer å sitte der.. men vi får håpe det skjer for oss en dag også

[Amalie_85]

Nesten så jeg får dårlig samvittighet over for alle de som prøver.

Sende litt baby-støv og håper det hjelper

[jente 79]

Jeg tror også det er litt enklere om man er åpen om det.

Vi har noen i vår familie som sliter med å bli gravide. I og med at vi vet det kan vi ta mer hensyn til dem når vi forteller at jeg er gravid...

For eksempel kanskje sende en melding eller lignende, istedetfor å si det i en sosial sammenheng hvor en må ta seg sammen, istedetfor å la reaksjonen komme...

Dette er et tungt og vanskelig tema... Tror åpenhet gjør det lettere for alle rundt dere, og dere vil forhåpentligvis slippe alle spørsmålene...

Problemet er vel at det gjerne blir byttet ut med mer eller mindre gode råd...

Skjønner godt at du føler deg alene, men det er faktisk ikke så uvanlig å ha problemer. Forhåpentligvis ordner det seg for deg snart.