Fortvilet

[Gjest Gjest_gjest_*]

Heia. Jeg er i en fortvilt situasjon og vet ikke min arme råd lenger. Jeg håper ingen vil gi meg pepper nå,men trenger virkelig noen gode råd. Jeg møtte min mann for nesten 8 år siden og ble forelsket og alt var fint. Jeg har en datter fra før og etter en tid fikk vi et barn sammen også. Allerede i svskapet begynte problemene. Mannen min viste tegn på å ha akoholproblemer. dette slet vi med i et par år og han viste tegn til fremgang og forståelse av problemet. Ting begynte å bli bra mellom oss. Plutselig kom bomba. jeg fikk en tlf fra en kompis som kunne fortelle at mannen min hadde vært utro. Tok dette opp med mannen min som nektet på det,til slutt innrømmet han det. Etter ei uke kom det flere bomber,det var faktisk to episoder til med utroskap....han fortsatte å nekte,men innrømte til slutt. Jeg pakket sakene mine og tok barna med meg og dro. Va alene med de i ett års tid......Vi fant tilbake til hverandre og hadde det fint. Bodde sammen i ett år så fikk vi et til barn,alt virket så flott.... Giftet oss i sommer....En kveld havnet han på fylla og jeg fikk tak i han neste formiddag,da kom han hjem. Full og jævlig fortalte han da at han hadde gått på amfetamin i ett år,men hadde klart å slutte like før bryllupet. Pga han hadde sluttet hadde han utviklet angst og depresjoner,dette hadde jo jeg merket godt ja...han dro til legen og fikk medisin,og nå er han fin igjen ved hjelp av den. Men nå sliter JEG...kjenner ikke at jeg har noen følelser for han lenger,sliter skikkelig nå. Humøret er på bånn og jeg vet ikke min arme råd lenger. Vet at det eneste rette er nok å flytte,han har brukt meg opp rett og slett....Men det er så vanskelig. Ungene har vært skånet for mye,de har ikke merket så mye,men klart de har fått med seg deler. Jeg elsker barna mine og vet jeg er en flink mor,nå må jeg bare ta det rette valget. Men nå er han ren og edru,han får hjelp. Men nå sliter jeg,klarer ikke å finne meg selv lenger,føler ingenting og kjenner meg bare tom og sliten..Hva gjør jeg? Vi har også gått i terapi sammen...

[Gjest Gjest]

Alkohol, narkotika og utroskap. Hvordan klarer dere å finne slike?

Nei kom deg vekk. For barna sin del.

Han er destruktiv og virker lite interessert å tenke på barna sitt beste.

[Gjest Gjest]

Ikke gi deg pepper? Nei virkelg her er det absoludt støtte du trenger. kom deg til famileværnkontoret og få snakket med noen med en gang.

Jeg antar også at det er mye sannsynlig at du lider av depresjon/stressreaksjon og at du bør ha oppfølging av lege selv i forhold til dette.

Situasjonen din er så inngående og samensatt at det ikke er lett å klare å gi deg råd sånn kort over nett. Det eneste som er klart er at du behøver en massiv støtte oppi dette.

Jeg vil også råde det deg til å flytte ut ja. Jeg ville ha gjort det til mannen din fikk skikkelig behandling, og kunne vise at han var ren over et lengre tidsrom. Han må også forstå at han ikke kan drikke heller, han er alkoholiker, og generellt har han problemer med å begrense seg så alkoholen er også noe han må kutte helt ut om han ønsker å beholde familien sin.

Du må beskytten brana dine her og har all rett på din side om du ønsker å forlate ham. Du må tenke på hvordan dette kan påvirke barna og la dette lede deg først og fremst i dine valg. Dine og hans prioriteringer og ønsker kommer i andre rekke. Alt dette kan du få hjelp til ved famileværnskontoret, og det at du søker støtet gjør også at du har eventuell støtte når det kan komme til om han skal få samrådsrett med barna eller ikke. Det er da bra å ha de innvolvert tidlig i prosessen, slik at de kjenner saken før dette plutselig blir et problem og kan oppfattes som beskyldninger/"oppspinn"/dramatiseringer fra en mor som ikke ønsker at fraren skal få se barna.

Jeg beklager at jeg ikke har mer råd å gi deg. Du har om ikke annet mmin dypeste mdfølelse, og jeg håper du tar telefonen fatt allerede på mandag og får hjelp i dette. Slike ting som dette er det ikke ment at du skal måtte takkle alene.

[Gjest ts]

Vi har vært i kontakt med familievernkontoret,det er der vi har gått til terapi. Egentlig kunne ikke rådgiveren/terepauten hjelpe oss noe særlig. Det var hans ord. Han mente at mannen min måtte få hjelp en annen plass,men jeg kunne gjerne komme til samtale hos han. Føler egentlig at det blir bare gjentakelser hver time. Jeg vet ikke hvilke råd jeg søker egentlig,mulig jeg bare ønsker bekreftelser på at jeg må dra fra han for barna mine og min sin del. Jeg vet det er logisk. Men han er faktisk en flott pappa. Det værste er at nå er han endelig blitt en ordentlig mann,tar ansvar,drikker ikke,bruker ingenting og er aktiv med ungene. Men nå kommer min reaksjon. Jeg klarer ikke å like han lenger. Klarer ikke å ha sex med han,vil ikke ha nærkontakt. Som terapauten sa til meg så har jeg kommet til et punkt hvor jeg har resignert og sluttet å bry meg. Faren er at jeg bare skyver grensene mine foran meg hele tiden. Noe jeg tydeligvis har gjort lenge nå. Jeg lurer på om jeg skal sitter her og vente på en solskinnsdag,eller pakke lekene mine å dra. Vet jeg får mye støtte hvis jeg velger å bryte,men er pokker så vanskelig å gjennomføre liksom.....

[Gjest Gjest]

Ok, det er bra at dere ar forsøkt familieværnskontoret. Det er veldig logisk at du føler det som du gjør. Et menneske kan bare nå så langt før det sier stopp, det at du har strukket deg så langt som du har er en bragd i seg selv. Det er også ganske logisk at din reaksjon ikke kommer før nå, fordi tidligere har du måtte ha alle sperrer oppe for å taklle ituasjonen, nå som situasjonen er roligere og du ikke har alt forsvar oppe får også følelsene strømme litt mer fritt.

Jeg ville rådet deg til å ta ut en separasjon for en periode. Dette har fungert for dere tildigere, slik at du får pleie deg selv. Om dere da finner tilbake til hverandre får tiden heller vise.

Men det som er viktig oppi dette er at han kommer i kontakt med rusomsorgen og får terapi og får avlegge jevnlige urinprøver og gjerne tar antabus for å ikke drikke. Slik situasjonen er nå bør han ikke ha kontakt med barna. Han klarte jo å ta anfetamin i et år uten at du merket dette, og en person med alkoholproblemer/dop og generelle avhengighetsproblemer kan du desvere ikke stole på NOEN GANG. Jeg har selv rusproblematikk i familien og vet hvor uhorvelig lett det er å bli ført dirrekte bak lyset, gang på gang på gang. Dette kannok være ydmykende for han og opleves som kontrollerende, særlig nå som han kanskje er ren, men dette er en forutsettning der må bli enige om at dere må ta for barnas del. Og om han ønsker kontakt med barna om du drar er dette ting barneværnet kan komme til å kreve også.

Når du kanskje får bevis etter hveret på at på at han er ren, og dere får en tid fra hverandre får du kanskje sett situasjonen litt klarere. Da kan du se om de manglende følelsene dine hadde opphav i sinne og redsel eller om det faktisk ikke er mer igjen.

Om det ikke er mer gien, vil alle forstå det, et lys som brenner i begge ender tar til slutt slutt...

[Gjest ts]

Tusen takk for svar. Jeg vet absolutt hva jeg burde gjøre,men det er ekstra godt å høre det av andre så får jeg litt mere pågangsmot til å gjennomføre det. Han jobber turnus så nå skal jeg bruke disse 14 dagene til å tenke godt igjennom hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vil ikke la han få ha barna før det er gått en viss tid og jeg kan være trygg på at han er rusfri. jeg vet med sikkerhet at han er det nå,har tatt stikkprøver av han. Han har tatt urinprøve hos legen når jeg har bedt han om det. Men jeg vet aldri hvilke reaksjoner han får når jeg drar.

[Gjest Gjest]

Men jeg vet aldri hvilke reaksjoner han får når jeg drar.

Nei det er klart, og det er kanskje derfor det er viktig at han kan komme i kontakt med rusomsorgen slik at han har et sikkerhetsnett til å fange ham opp. Du skal være din manns partner og dine barns mor, og ikke din mans psykolog og rusbehandler. Du kan støtte ham det er klart, men det er ikke ditt ansvar at han skal ha det bra og holde seg ren, for den børa er det ingen andre enn han selv som kan bære, og han behøver å lære akkurat det, at det er han selv som må lære seg å håndtere livet og livets motganger alene. Dersom han ikke er i stand til å lære seg å stå alene vil han aldri klare hverken å være en fullbyrdig far eller partner for noen.

Det som er viktig er at du tenker på deg selv, og åpner deg opp for dem rundt deg. Mange familier har opplevd lignende ting, så du skal ikke være redd for å ikke få forståelse. Selv holdt jeg ikke ting så alt for lenge, og ble veldig overrasket over hvor stor forståelse jeg fikk av andre når jeg endeig turte å åpne meg opp. Du fortjener en PARTNER og kanskje kan din mann vise seg å bli det igjen en gang i tiden, men for øyeblikket er du tom og behøver tid på deg selv. Hvordan du vil bruk denne tiden er det bare du som vet, men om du innerst inne vet at du har behov for å være alene så er det nok det som faktisk er det du behøver også. Magene våre har en rar ferdighet til å fortelle oss hva som egentlg er rett, selv om vi ikke ønsker å innse det selv.