Forbudt kjærlighet

[Gjest Supertrist]

Hei!

Nok et emne med det samme innholdet. Hodestups forelsket i kollega, han er forelsket i meg. Jeg gift - han gift !! Den samme gamle historien. Skal ikke dra alt her.

Poenget er at jeg bare har fallt fullstendig for denne mannen som jeg har kjent og jobbet sammen med i mange mange år og hatt et kjempeforhold til. Når dette skjedde var jeg egentlig innstilt på å ta konsekvensene av dette fra dag 1- det var ikke han.

Jeg vet han er veldig veldig gla i meg, men det har skjedd litt spesielle ting hjemme der som gjør at han er ikke klar for å forlate familien sin (enda) til fordel for meg.

Dette har jeg full respekt for men er bare så jæ.... trist og lei meg. Har egentlig skikkelig kjærlighetssorg uten at jeg kan vise det til noen.

Jeg ønsker ingen vondt - ikke hans og ikke min egen famile, men klarer ikke å skru av denne bryteren. Følelsene for min mann er døde. De var nok det før dette skjedde også men det fungerte greit i hverdagen. Det gjør det ikke lenger. Min kollega har det vel litt på lignende måte men er innstilt på at vennskap er nok til å fortsette samlivet (som ikke er mye til samliv for dem heller men de er gode venner...)

Har fortalt min mann at jeg ikke har følelser for ham lenger, men han vil gjerne fortsette samlivet (uten sex....) allikevel. Ble veldig lei seg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjertet mitt brister nesten av tanken på å såre personene rundt meg på denne måten men min mann fortjener bedre.

Som man ligger reder man og meningen med tråden er ikke å diskutere utroskap. Der har jeg ingenting å si til mitt forsvar annet enn at jeg har fallt fullstendig.

Sånn er det bare men jeg har det så vondt og har bare lyst til å HYLE men må bare late som ingenting.....

Så søstre der ute som har gått i samme "fella"... kanskje vi kan gråte litt sammen....!!!!!

:gråte:

[Gjest Gjest]

Vet at du har det vondt. Og det er lov til å gråte.

[Gjest =tentacle=]

Hei!

Nok et emne med det samme innholdet. Hodestups forelsket i kollega, han er forelsket i meg. Jeg gift - han gift !! Den samme gamle historien. Skal ikke dra alt her.

Poenget er at jeg bare har fallt fullstendig for denne mannen som jeg har kjent og jobbet sammen med i mange mange år og hatt et kjempeforhold til. Når dette skjedde var jeg egentlig innstilt på å ta konsekvensene av dette fra dag 1- det var ikke han.

Jeg vet han er veldig veldig gla i meg, men det har skjedd litt spesielle ting hjemme der som gjør at han er ikke klar for å forlate familien sin (enda) til fordel for meg.

Dette har jeg full respekt for men er bare så jæ.... trist og lei meg. Har egentlig skikkelig kjærlighetssorg uten at jeg kan vise det til noen.

Jeg ønsker ingen vondt - ikke hans og ikke min egen famile, men klarer ikke å skru av denne bryteren. Følelsene for min mann er døde. De var nok det før dette skjedde også men det fungerte greit i hverdagen. Det gjør det ikke lenger. Min kollega har det vel litt på lignende måte men er innstilt på at vennskap er nok til å fortsette samlivet (som ikke er mye til samliv for dem heller men de er gode venner...)

Har fortalt min mann at jeg ikke har følelser for ham lenger, men han vil gjerne fortsette samlivet (uten sex....) allikevel. Ble veldig lei seg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjertet mitt brister nesten av tanken på å såre personene rundt meg på denne måten men min mann fortjener bedre.

Som man ligger reder man og meningen med tråden er ikke å diskutere utroskap. Der har jeg ingenting å si til mitt forsvar annet enn at jeg har fallt fullstendig.

Sånn er det bare men jeg har det så vondt og har bare lyst til å HYLE men må bare late som ingenting.....

Så søstre der ute som har gått i samme "fella"... kanskje vi kan gråte litt sammen....!!!!!

:gråte:

Din mann har uttrykt at han vil fortsette samlivet uten sex og til tross for dine manglende følelser. Han fortjener sikkert bedre, men det du mener er vel at du vil forlate ham for at du skal få det bedre. Det er jo ikke han som vil det.

Har du en god venninne som du kan betro deg til? En ordentlig klem fra noen som virkelig bryr seg og kjenner deg er så mye bedre enn smileys på en skjerm. Følelsene er forbudte, men det er ikke første gang noen har falt for noen andre enn sin ektefelle.

[Gjest Gjest]

Som jeg skulle skrevet hvert ord selv!! Vet akkurat hvordan du har det.

Jeg har det nettopp slik. Grusomt.

[Gjest Gjest]

Er i samme situasjon som deg jeg også, bare at vi ikke er gift, "kun" samboende... Det skal ikke være lett, nei...

[Gjest Samme båt]

Hei, jeg er også i samme båt. Det vl si at jeg har kommet litt lenger enn deg...

Jeg har gått fra min mann, han sa akkurat det samme som din, var villig til å leve sammen med meg på hvert vårt soverom resten av livet bare han fikk være sammen med meg i huset. Dette var en løsning som jeg seriøst vurderte en periode, men som jeg fant ut ville fungere svært dårlig.

Jeg har gått ut av mitt forhold, og angrer ikke. min store kjærlighet blir i disse dager pappa... og sier at det er derfor han ikke har gått... Well tiden vil vise. Jeg har nå vært igjennom et samlivsbrudd samt en kjærlighetssorg... og tiden vil vise. Foreløpig trives jeg som singel.

Klem og lykke til!

[Gjest atina]

Hei. Jeg har det nesten akkurat som deg. Har forelsket meg i en annen mann enn han jeg er gift med. Er fortsatt glad i mannen min...har på en måte følelser for to menner..en jeg har vært sammen med i 17 år, siden jeg var 15...og en jeg bare har kjent i et halvt år. Jeg har alltid bare hatt øyne for min mann, men det var helt til jeg møtte mann nr 2. Jeg ble slukt ved første øyekast,følelser blomstret som bare det, for hans del også. Vi har møttes hvertfall 2 ganger i uka, og snakket ett par timer i telefonen hver dag. Men han som meg har barn, og vil ikke gå fra den andre parten, pga barna. Men det er vondt, fordi vi egentlig vil være sammen, og prate med hverandre hver dag, men må holde det igjen, for å klare å få et nogen lunde ok liv sammen med den vi har barn sammen med.. Føler jeg går rundt med en klump i mellomgulvet hele tiden, har dårlig matlyst, tenker på mann nr 2 så og si hele tiden, har lyst til å sende han meldinger hele tiden, ringe han hele tiden, fortelle hvor høyt jeg setter pris på han, hvor sterke mine følelser for han er. Har lyst til å fortelle om han til mine nærmeste, lyst til å skrike høyt at `her er min kjæreste`..Jeg er så forelsket i han.Samtidig som jeg er glad i mannen min, og ikke vil såre han. Vet ikke hva jeg skal gjøre..

[Steinar40]

Jeg ser det er flere her som skriver at mannen er villig til å fortsette samlivet (uten sex) selv om dere har fortalt at dere ikke føler noe for mannen lenger.

Har dere da mindreårige barn i sammen, lurer jeg på?

Eller hva er det som får han til å ville fortsette sånn, tror dere? Det praktiske?

Og jeg antar at ingen av dere har hatt redelighet nok til å innrømme at dere har vært utro i tillegg?

Endret 6. desember 2012 av Steinar40

[MiracleG]

Jeg tror ikke på forhold som varer evig. Det er romantisk piss som er laget i tråd med den gode gamle tradisjonen. Forhold er vanskelig, forelsken og spenningen dør fort, og hverdagen med uvaner og irritasjoner kommer. I et langt samliv er det supervanlig å forelske seg i andre, mange ganger, men så er det ikke sikkert at en velger å handle ut fra rosasky forelskelse. Tanker om det virkelig er grønnere på den andre siden, hensyn til barn, en vet hva en har men ikke hva en får, osvosv.

I deres tilfelle høres det ikke ut som et blaff. Hva er den sterkeste følelsen her: at du er trøtt av mannen din og forholdet deres, eller at du føler dyp kjærlighet til han som er gift med en annen?

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke på forhold som varer evig. Det er romantisk piss som er laget i tråd med den gode gamle tradisjonen. Forhold er vanskelig, forelsken og spenningen dør fort, og hverdagen med uvaner og irritasjoner kommer. I et langt samliv er det supervanlig å forelske seg i andre, mange ganger, men så er det ikke sikkert at en velger å handle ut fra rosasky forelskelse. Tanker om det virkelig er grønnere på den andre siden, hensyn til barn, en vet hva en har men ikke hva en får, osvosv.

I deres tilfelle høres det ikke ut som et blaff. Hva er den sterkeste følelsen her: at du er trøtt av mannen din og forholdet deres, eller at du føler dyp kjærlighet til han som er gift med en annen?

Hvorfor snakker du om dyp kjærlighet når du mener evige forhold er romantisk piss og at det ikke finnes annet enn forelskelse, spenning og andre midlertidige følelser? Du motsier deg selv...

Anonym poster: 6ff1df49a3bbfea7bf1c31c25bb65525

[MiracleG]

Hvorfor snakker du om dyp kjærlighet når du mener evige forhold er romantisk piss og at det ikke finnes annet enn forelskelse, spenning og andre midlertidige følelser? Du motsier deg selv...

Anonym poster: 6ff1df49a3bbfea7bf1c31c25bb65525

Motsier ikke meg selv. Dyp kjærlighet forekommer, men den varer ikke ikke evig. Hvis du tenker over det..

[Gjest jente/dame]

Motsier ikke meg selv. Dyp kjærlighet forekommer, men den varer ikke ikke evig. Hvis du tenker over det..

Jo, den kan godt vare evig, det kommer an på personen og om man gidder å jobbe med forholdet!

Å være i et forhold krever jobbing fra BEGGE parter, da kan faktisk følelsene være der et helt liv!

Du nevner hverdager, uvaner, irritasjoner...Hva gjør man med det, jo man sørger for å ikke "servere" sine uvaner til den andre part, gjøre det beste ut av seg selv, ta vare på seg selv i form av regelmessig trening og sundt kosthold, man utvikler seg, har og et privat rom ( man skal ikke vite ALT om hverandre...noe må man kunne undre på...), finne på nye ting sammen osv, osv. Man viser hverandre RESPEKT, gir hverandre rom, egentid er viktig samtidig som man må prioritere hverandre, ha et ønske om å være sammen.

Synes mange gir alt for fort opp idag, skylder på partneren istedenfor å gjøre noe med seg selv ( man kan ikke forandre andre, men seg selv og egne handlinger, som igjen kan skape forandringer hvis man føler man trenger det )

Lenge leve kjærligheten, jeg tror på den og jeg tror at den kan vare evig!

[AnonymBruker]

Hei, jeg er også i samme båt. Det vl si at jeg har kommet litt lenger enn deg...

Jeg har gått fra min mann, han sa akkurat det samme som din, var villig til å leve sammen med meg på hvert vårt soverom resten av livet bare han fikk være sammen med meg i huset. Dette var en løsning som jeg seriøst vurderte en periode, men som jeg fant ut ville fungere svært dårlig.

Jeg har gått ut av mitt forhold, og angrer ikke. min store kjærlighet blir i disse dager pappa... og sier at det er derfor han ikke har gått... Well tiden vil vise. Jeg har nå vært igjennom et samlivsbrudd samt en kjærlighetssorg... og tiden vil vise. Foreløpig trives jeg som singel.

Klem og lykke til!

Håper ikke din store kjærlighet er han samme som min store kjærlighet!

Anonym poster: a36924a93dc41f4aa058891216064035

[AnonymBruker]

Jeg synes uansett du skal gå fra mannen din. Ikke for å legge til rette for å bli sammen med han nye, men rett og slett fordi dere ikke kan leve som dette her. Det er ikke rettferdig for noen av dere. Du kommer sikkert til å trives som singel, og kanskje treffer du noen som er enda mer fantastisk enn denne spennende og forbudte kollegaen.

Anonym poster: 79fee88ca9403be3cd728357c69d55cb

[Gjest Mille]

Jeg blir også gjerne med å gråte med deg. :-(

Jeg har vært gift med mannen min i mange år og vi har barn, men forholdet har fungert dårlig de siste årene. Masse krangling, uenigheter, bagateller som blåses ut av dimensjoner, dårlig stemning osv. Følelsene mine er også nå døde. Tror jeg. Jeg har forelsket meg i en annen mann. Jeg har falt totalt for han, og han passer perfekt for meg, mye bedre enn min egen mann. Mannen jeg har falt for har raskt blitt min beste venn, den nærmeste jeg noen gang har hatt. Dessuten er han singel. Jeg er dypt ulykkelig, for omstendigheter i livet mitt tilsier at jeg ikke bør gå fra mannen min, selv om forholdet er dødt, men jeg klarer meg virkelig ikke uten den andre mannen. Går jeg fra mannen min, vil jeg møte store utfordringer, mye større enn de vanlige med økonomi og barnefordeling. Jeg er fortvilet, og ønsker meg så sterkt et liv med den andre, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. :-(

[AnonymBruker]

Gråter gjerne med.

Trur det går litt i bølger, tenker at jeg får tilbake følelsene jeg hadde for mannen min. Velger å fortsette ekteskapet med ham, selv om min store kjærlighet er en helt annen.

Jeg er fornøyd med valget mitt, og vet jeg gjør det rette, men noen ganger blir jeg så bunnløst trist av det. Forstå det den som kan, men sånn må det være.

Anonym poster: 66c0388d879a220f8d89dc9a3fbb4348

[MiracleG]

Jo, den kan godt vare evig, det kommer an på personen og om man gidder å jobbe med forholdet!

Å være i et forhold krever jobbing fra BEGGE parter, da kan faktisk følelsene være der et helt liv!

Du nevner hverdager, uvaner, irritasjoner...Hva gjør man med det, jo man sørger for å ikke "servere" sine uvaner til den andre part, gjøre det beste ut av seg selv, ta vare på seg selv i form av regelmessig trening og sundt kosthold, man utvikler seg, har og et privat rom ( man skal ikke vite ALT om hverandre...noe må man kunne undre på...), finne på nye ting sammen osv, osv. Man viser hverandre RESPEKT, gir hverandre rom, egentid er viktig samtidig som man må prioritere hverandre, ha et ønske om å være sammen.

Synes mange gir alt for fort opp idag, skylder på partneren istedenfor å gjøre noe med seg selv ( man kan ikke forandre andre, men seg selv og egne handlinger, som igjen kan skape forandringer hvis man føler man trenger det )

Lenge leve kjærligheten, jeg tror på den og jeg tror at den kan vare evig!

Skader ikke med en liten dråpe realisme. Jeg er en romantiker, selv om jeg er en nøktern mann. Par som holder sammen til den dagen de er gamle og dør, holder sammen fordi de ikke vil være alene, og fordi de er vant til å være sammen. Men å påstå at de er forelsket og at det er dyp kjærlighet og altoppslukende lidenskap hele veien er som å lyve til barna at julenissen fins.

Endret 7. desember 2012 av MiracleG

[Cupcake92]

Skader ikke med en liten dråpe realisme. Jeg er en romantiker, selv om jeg er en nøktern mann. Par som holder sammen til den dagen de er gamle og dør, holder sammen fordi de ikke vil være alene, og fordi de er vant til å være sammen. Men å påstå at de er forelsket og at det er dyp kjærlighet og altoppslukende lidenskap hele veien er som å lyve til barna at julenissen fins.

Det vil jeg si meg uenig i. Mine foreldre har fortsatt en intens kjærlighet for hverandre, og er antageligvis mer forelsket nå enn når de møttes. Så det tror jeg er ganske individuelt.

Det er ikke alle som finner den kjærligheten, men det er absolutt mulig

[MiracleG]

Det vil jeg si meg uenig i. Mine foreldre har fortsatt en intens kjærlighet for hverandre, og er antageligvis mer forelsket nå enn når de møttes. Så det tror jeg er ganske individuelt.

Det er ikke alle som finner den kjærligheten, men det er absolutt mulig

Det er mulig jeg har for mange skrammer fra tidligere forhold. For meg er det en romantisk illusjon som er blitt knust. Man dør like alene som man kommer til verden, og ingen er hos deg "for alltid". Er det realisme, eller skikkelig deprimerende tullsnakk?

[Cupcake92]

Det er mulig jeg har for mange skrammer fra tidligere forhold. For meg er det en romantisk illusjon som er blitt knust. Man dør like alene som man kommer til verden, og ingen er hos deg "for alltid". Er det realisme, eller skikkelig deprimerende tullsnakk?

Hehe. Har hørt mange si det. Men jeg nekter å innfinne meg med det. Da har du bare ikke møtt den rette enda (enda en klisje). Men en gang, så klaffer det, og da bare vet man det. Det skjedde ihvertfall med mamma og pappa. Og hvorfor skulle ikke det kunne gå? Kanskje det har noe med holdningen å gjøre også. Hvis man ikke tror på at det finnes ekte kjærlighet, så kanskje man senker sine standarder litt, og tar til takke med noe bare fordi det er trygt. Om du skjønner?