34 år og helt på jordet?

[Gjest Gjest_lipgloss_*]

Jeg er en dame på 34 år.

Jeg har gjennom hele livet prøvd å være så tro mot meg selv som overhodet mulig. Likevel har jeg bare vært i forhold hvor jeg i stor grad har blitt borte. Av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke å stille krav eller markere hva jeg faktisk vil. Dette har alltid vært et problem.

Fikk barn når jeg var 21 og har vært alene med dette hele veien. Har hatt to seriøse forhold etter det. Nå befinner jeg meg i et nytt og jeg vet faktisk ikke om det er noe lurt.

Hele livet har jeg hatt en sterk sexlyst, denne har ikke avtatt med årene hvor jeg har blitt mer trygg på meg selv. Jeg vurderer forhold jeg har til menn ut fra sex. Er det bra sex kan jeg holde ut lenge, er det ikke vil jeg bare gå. Mitt problem er, hvordan klare å snu fokus mot å faktisk vurdere menn ut fra framtidsplaner og felles tanker og verdier?

Min nåværende kjæreste vil ha barn, det vil ikke jeg. Likevel klarer jeg ikke å la ham gå da jeg elsker å være sammen med ham på tross av store ulikheter både med henhold til ønske om barn, men også andre verdier som politikk, holdning til løgn, utroskap og så videre. Han får meg til å smile, og jeg blir veldig glad når vi er sammen. Nærværet hans gjør at de tankene om å gjøre det slutt jeg kan ha når vi ikke er sammen, bare forsvinner rett og slett. Likevel blir jeg sittende med tanker og usikkerhet om hva jeg driver med etterpå når han har dratt. Jeg vil faktisk ikke ha barn. Er jeg egoistisk? Kan jeg beholde ham?

Er det da faktisk bare sex og fysisk nærhet som gjør at jeg beholder ham? Jeg kan kanskje svare på det selv. Ja, jeg tror det. Men hvorfor skjer dette igjen og igjen? Hvorfor klarer jeg ikke som voksen kvinne å velge noen ut fra ønsket om å bygge en framtid sammen? Jeg velger kjærester bare ut fra et sterkt sexbehov....

[Gjest Gjest]

fordi du har vært gjennom det å få barn og oppdra det, og vet hva du kan gå glipp av, du ønsker vel bare sex da, ikke noe galt i det.....

[Hedda-78]

Han må jo selv ta avgjørelsen om han ønsker å være sammen med det selv om du ikke ønsker barn. Det er ikke egoistisk av deg å "beholde ham" (dårlig ordvalg, høres ut som om han er en hund...), men dersom han ønsker å forlate deg pga barneønsket sitt, bør du ikke hindre ham. Det viktigeste er at du har fortalt ham helt tydelig at du ikke ønsker barn, så får han ta sin avgjørelse utifra det.

[Gjest Gjest_lipgloss_*]

Han må jo selv ta avgjørelsen om han ønsker å være sammen med det selv om du ikke ønsker barn. Det er ikke egoistisk av deg å "beholde ham" (dårlig ordvalg, høres ut som om han er en hund...), men dersom han ønsker å forlate deg pga barneønsket sitt, bør du ikke hindre ham. Det viktigeste er at du har fortalt ham helt tydelig at du ikke ønsker barn, så får han ta sin avgjørelse utifra det.

Der er kanskje problemet. Har sagt det til ham, men kanskje ikke bombastisk og tydelig. Slik som jeg faktisk føler det. Vil ikke miste ham helt enkelt.... :love:

[Caracal]

De skulle vel være mulig å finne noen som man kan ha bra sex med og samtidig ha felles interesser og verdier. Likevel vet vel bare du hva du kan leve med og ikke. Det er lett å bli værende i et forhold som ikke fungerer fordi man gruer seg til det praktiske og alle ukomfortabelhetene. (har selv vært der) Men plutselig så treffer man noen som alt fungerer med. Da lurer man på hvorfor man ikke gjorde noe med det før. Men jeg kan også legge til at hvis alle dine forhold har hatt likt ”mønster” tror jeg nok at du bør se på hvordan du kan forandre deg for å tiltrekke deg det du egentlig er ute etter..

Ang barn syntes jeg du bør være ærlig å si ting som det er til din kjæreste. Være klar på at du ikke vil. Det hørtes ut som om du har vært nettopp det.

Caracal

[Frey]

Der er kanskje problemet. Har sagt det til ham, men kanskje ikke bombastisk og tydelig. Slik som jeg faktisk føler det. Vil ikke miste ham helt enkelt....

Du holder ham for narr. Når han oppdager det vil du garantert miste ham. Vær ærlig og la ham velge selv hva som er viktigst for ham - barn eller deg. Skjerpings

[Gjest Gjest]

Går det virkelig an å gjøre noe slikt med et annet menneske? glad i ham? phø, synes du virker ganske lost.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke TS er mer på jordet enn mange andre mennesker på denne kloden; det finnes ganske så mange håpløse forhold der ute. Vi er da mennesker!! En ting er hva vi så pent sier, en annen ting er hva vi gjør i praksis, og det vet vi jo er to forskjellige ting.

Ikke dermed sagt at det er ok, for det kan være jævlig irriterende å være vitne til.

Hva du skal gjøre? Jeg vet ikke. Spørre deg selv hva det er du vil. Når du sitter igjen med en litt ubehagelig følelse når han er dratt, så er det kanskje ikke helt bra? Eller er det du som må forandre deg?

[Gjest Gjest_Lipgloss_*]

Jeg tror det er jeg som må forandre meg. Det er inne i mitt hodet det sitter mange rare tanker. Tror han er en bra den kjæreste jeg er sammen med nå. Har fortalt ham at jeg ikke vil ha barn. Sist han sa han ville ha det sa jeg at han måtte gjøre det slutt med meg siden jeg ikke ønsker meg det. Da sa han nei, det vil jeg ikke.

Så kanskje det var hans valg. Jeg trenger kanskje ikke å gjøre det slutt når han faktisk ikke vil det? Det er ikke mitt ansvar da?

[Nabodama]

Jeg tror det er jeg som må forandre meg. Det er inne i mitt hodet det sitter mange rare tanker. Tror han er en bra den kjæreste jeg er sammen med nå. Har fortalt ham at jeg ikke vil ha barn. Sist han sa han ville ha det sa jeg at han måtte gjøre det slutt med meg siden jeg ikke ønsker meg det. Da sa han nei, det vil jeg ikke.

Så kanskje det var hans valg. Jeg trenger kanskje ikke å gjøre det slutt når han faktisk ikke vil det? Det er ikke mitt ansvar da?

Hvis han vet at du ikke vil ha barn, så er det han som må ta ansvar for hva han vil gjøre. Vil han fortsette med deg til tross for det, så er jo det flott:). Da har han tatt et valg.

Så er det deg.

Du sier at du på en måte har blitt "borte" og har hatt vanskelig for å markere deg og si hva du vil i tidligere forhold. Det har du klart denne gangen, ettersom du sa hva du ville mht til det å få barn. Det gikk jo bra:)

Du sier også at du er usikker på om du vil fortsette med ham eller ikke, og at du har hatt forhold med bakgrunn i seksuelle behov. Det virker som du kjenner deg selv ganske godt, ettersom du vet og har innrømt dette overfor deg selv.

Det jeg lurer på er om du lar være å åpne hjertet ditt når du er i forhold. Holder du "døra stengt"? I så fall er det det du må jobbe med. Altså å tørre å slippe ham inn, tørre å åpne deg og tørre å ha følelser.

Hvis du ser at det kan være en framtid i dette forholdet da, til tross for forskjellene dere i mellom. Forskjeller vil det alltid være, men det spørs om de er positive eller negative.

Gjør han deg glad, er jo det et godt tegn:)

[Jalp]

Jeg synes det er uproblematisk å ha egne priorieteringer for livet. Betyr sex mye, og sex er bra, hvorfor ikke beholde det som er bra? Du sier for øvrig noe jeg synes er viktig. Når du er sammen med han, så ønsker du ikke avslutte forholdet. Det gjør deg glad, var det ikke det du skrev?

Nå finnes det jo en uenighet i forhold til barn, men det løser seg selv den dagen en av dere ompriorieter. Hvis det ikke løser seg, vel da var det ikke meningen at dere skulle være sammen.

Poenget mitt er at livet er å være underveis. I denne perioden er situasjonen slik du beskriver, og så lenge dette er ok for dere begge, er det vel bare å fortsette å være underveis sammen da...

Det eneste man bør passe på, er å være ærlige med hverandre. Er du ærlig med denne mannen, er du da slettes ikke på jordet.

[Gjest Gjest_lipgloss_*]

Det jeg lurer på er om du lar være å åpne hjertet ditt når du er i forhold. Holder du "døra stengt"? I så fall er det det du må jobbe med. Altså å tørre å slippe ham inn, tørre å åpne deg og tørre å ha følelser.

Hvis du ser at det kan være en framtid i dette forholdet da, til tross for forskjellene dere i mellom. Forskjeller vil det alltid være, men det spørs om de er positive eller negative.

Gjør han deg glad, er jo det et godt tegn:)

[Nabodama]

Det jeg lurer på er om du lar være å åpne hjertet ditt når du er i forhold. Holder du "døra stengt"? I så fall er det det du må jobbe med. Altså å tørre å slippe ham inn, tørre å åpne deg og tørre å ha følelser.

Hvis du ser at det kan være en framtid i dette forholdet da, til tross for forskjellene dere i mellom. Forskjeller vil det alltid være, men det spørs om de er positive eller negative.

Gjør han deg glad, er jo det et godt tegn:)

Du har så rett så rett. Jeg er super engstelig for å åpne meg, og har nok aldri gjort det. Det sliter meg i stykker. Helt sikkert. Grunnen sitter nok i ryggraden etter å ha vokst opp i en familie hvor følelser var et ikke-tema, og jeg vel egentlig aldri ble sett. Jeg er redd for at han skal såre meg. Å ha fokus på sex, som jeg vet jeg er bra på, gjør at følelsene ikke vises.

Det høres vondt ut å ha det sånn. Eller jeg vet det er vondt, for jeg har vært der selv, men ikke i så stor grad som du beskriver.

Møter man den som kan ta i mot, kan en også tørre å slippe følelsene til. Du sier veldig lite om denne mannen sånn sett. Hvordan han er mot deg, hvilke verdier han har som ikke samsvarer med dine osv.

Da jeg møtte mannen min, opplevde jeg ham som stødig og trygg. Og han SÅ meg, dvs han så hva jeg slet med, og oppfordret/pushet forsiktig til jeg åpnet opp litt etter litt.

Jeg skjønner du er redd for å bli såret. Men sånn som du lever nå, så går du glipp av så mye bra. Kanskje blir du såret en gang, men da har du i mellomtiden opplevd dette som kalles kjærlighet, det å stole på at en annen tar i mot deg når du slipper taket, det å virkelig elske. Og da er det faktisk verdt det uansett.

Og i tillegg har du vokst utrolig mye som menneske.

Du ser selv hva du sliter med, du har så god innsikt i deg selv, at jeg tror du har kapasitet for å kunne jobbe med dette. Men du må tørre å gjøre det.

Og som jeg sa, det er verdt det