Noen som har det bra?

[Gjest *nurket*]

Det er veldig mye tråder om sjalusi, dumping, kravstorhet, utroskap, krangling etc...

Bare for å ha sagt det så er jeg lykkelig forelska i kjæresten min, og har vært det det siste året. Avstandsforhold byr på komplikasjoner innimellom, men vi har jobbet oss gjennom tøffe perioder - og kommet nærmere hverandre. Men jeg må innrømme at jeg blir litt påvirka av alle de negative trådene... Og det får meg til å tenke tanker om at vi ikke klarer dette... Men i neste sekund så vet jeg at vi elsker hverandre, og jobber nå med å legge hverdagen og forholdene tilrette slik at vi kan flytte sammen (barn på hver vår kant).

Men det må da være noen her inne også som er lykkelig i forholdet sitt?? Jeg vil gjerne høre om gode forhold, sterke forhold som han jobbet seg gjennom vonde perioder og faktisk er lykkelig sammen. Kan jeg få en solskinnshistorie eller to takk??? :D :D

[Amalie_85]

øh....jeg er jo lykkelig, i ett kjempe flott forhold, med en helt fantastisk mann som jeg er like forelsket i nå (om ikke mer) som da jeg traff han for litt over 2 år siden.

Men vi har vel ikke hatt noen supervanskelige perioder. Det eneste noen ting har vært litt hardt for meg i forhold til hans x-kone, men vi er flinke til å snakke sammen så det har aldri vært noe stort problem. Men jeg er rett og slett bare lykke lig :rødme:

[Gjest Tigress]

Tja, jeg er prinsipielt i mot lykkelige historier, men min kjære og jeg har det da ganske så bra?

I likhet med deg så har vi også vært fra hverandre i en periode, nærmere bestemt i to år: en i Nord-Norge, en i Oslo. Nå bor vi sammen, og vi kan konkludere med at avstanden bragte oss nærmere hverandre - vi måtte liksom bestemme oss for at det skulle være oss.

Men det er klart det går opp og ned. Han er i krevende studier, jeg i krevende jobb, og tidvis har vi begge for lite fritid til å se hverandre. Samlet sett vil jeg likevel si at det er veldig bra, det her, jeg har tro på oss, og det har han også.

Jeg tror årsaken til det hele er at vi kommuniserer. Jeg er ganske guttete og direkte i min kommunikasjonsmåte, og jeg vet at han setter pris på det. Til gjengjeld er han innstilt på å prate, han lukker seg ikke inne eller straffer meg med taushet, slik jeg synes jeg så en tråd som nevnte. Det er trygt for meg, for jeg vet at jeg kan ta opp ting og få det diskutert, mens han slipper å få et "greit" når situasjonen er alt annet enn grei.

Nok positivt! Nå får noen andre ta over! Jeg er så mye flinkere til å være negativ...

[Gjest Gjest]

Vi har det bra Vi har vært sammen i fire-fem år, alt etter som man definerer det, både med avstand og som samboere. Vi har vært igjennom flere tøffe perioder med mye krangling og tvil - avstand var faktisk det minste problemet - , men har blitt flinkere og flinkere til å kommunisere, og krangler nå sjelden. I tillegg føler jeg at vi har mye å snakke om, mange felles holdninger om viktige og mindre viktige ting, og planlegger framover i tid.

Men rosenrødt skal jeg ikke si det har vært, nei. Samtidig har jeg aldri møtt noen hverken før eller etter at vi ble sammen jeg heller kunne tenkt meg å leve sammen med, eller trodd at livet ville vært bedre med. Uansett - kommunikasjon og gjensidig respekt for hverandre er kjempeviktig.

[Gjest lissi32]

Vi har også kjempet oss gjennom et tøft år. Men viser ikke det at kjærligheten er sterk? Du må bare ha tro og ikke la tråder her inne påvirke forholdet ditt. Vi har mange fine stunder å se tilbake til, selv om enkelte ting har vært tøft. Nå har vi kjøpt oss leilighet i utlandet og gleder oss til våren kommer og vi skal reise til vårt ferieparadis. Jeg ser fram til mange år på verandaen med rødvin og solnedgang :rødme:

Man kan fint være vilt forelsket selv om man har innkjøringsproblemer i starten av et forhold:O)

:love:

[Gjest Frk Åberg]

Vi hadde en tøff start, med et lite oppbrudd. Men som de kaklehønene vi er, så snakket vi oss gjennom det. Har vært sammen i seks år, og jeg føler meg så absolutt lykkelig i forholdet. Vi har et midlertidig avstandsforhold for tiden. Vi blir mer bevisste på hvor glade vi er i hverandre, men det er tøft også.

[Gjest StockDama]

Har ikke noen spesiell historie å fortelle.

Men vi har vært sammen i litt over 2 år nå, og jeg blir bare mer og mer glad i han for hver dag som går. Jeg vil ikke bytte han ut hvertfall =D

[Gjest Gjest]

Jeg og min mann har vært gjennom mye sammen. Vi traff hverandre i en periode hvor han mistet broren sin til kreft, og han var lenge deprimert etter dette, da det kom veldig plutselig og som et sjokk for hele familien. Likevel, og til tross for at forholdet var nytt, var det aldri et spørsmål om å skulle gå fra hverange. Vi så på dette i fellesskap og at det var noe vi skulle komme oss igjennom i et fellesskap.

Vi har videre begge to ganske mye å gjøre utdanningsmessig, og det er litt tungt å skulle balansere et partnerskap når man treffer hverandre så lite (jobber ofte 50+ timers uker), men vi har klart å sette hverandre fremst i den tiden vi faktisk har ledig sammen slik at vi begge føler oss tilfredsstillt og som den første i rekka. Vi har også mange felles venner som vi kan bruke fritiden sammen med, slik at vi får dekket både behovet for å være sammen og å være med venner samtidig. Vi forstod fort at det var viktig å brukemye av den lille fridtia vi hadde på forholdet.

Nå har vi desverre igjen møtt på en tung periode, som tærte veldig på den lille fritia vi dadde sammen. Jeg havnet i en ganske tung depresjon pga problemer i familien med selvmord, og hele livet mitt gikk ganske i grus. Det eneste jeg klarte å gjøre var å jobbe med skolen, og hadde ingen energi til overs for noe annet. Igjen var det snakk om å med en gang se på dette som et felles problem, slik at han støttet meg og holdt meg oppe. Nå har jeg endelig etter snart 2 år i mørke begynt å se lyset igjen. Jeg kjenner at jeg faktisk begynner å bli litt nyforelsket igjen også og kan ikke tenke på ham uten å kjenne at hjertet banker litt ekstra.

Nå er vi gift, har vært sammen i 8 år og utdanninga begynner endelig å komme mot slutten. Sammen står jeg og mannen veldig sterkt fordi vi vet at i tunge perioder(gjerne med liten tid til hverandre, krangling ingen sex etc) så tenker vi begge automatisk på hvordan vi kan være med å løse dette, og hvordan vi kan støtte den andre og den tryggheten gjør at vi står sterkt sammen. Vi kommer nok ikke alltid til å være lykkelige, ikke sammen heller, men vi vet begge at tunge perioder på ingen måte kan knekke det sterke båndet vi har sammen, og vi vet at følelsene våre tåler noen av de tyngste periodene vi kan se for oss at vi kommer til å møte, da det aldri har vært et alternativ å søke utenfor forholdet vårt for noen av oss.

Et helt lykkelig par tror jeg man skal lete lenge etter å møte, et helt lykkelig menneske også for den saks skyld, men et par som klarer å se det gode i hverandre på tross av periodene hvor de ikke er helt lykkelige sammen er nok de parene som kan nå langt sammen.

[Gjest JM]

Har det fint her også Sammen på fjerde året, med både opp og nedturer. takes some god to make it hurt, it takes some bad for satisfaction.

Viktigste for oss er at ingen av oss søker ut for å overvinne problemer og merker også at forholdet blir sterkere med tiden. Har funnet meg en bestevenn og elsker, håper at det varer lenge.

[Gjest Gjest_wondergirl_*]

Jeg har endelig skaffet meg verdens beste kjæreste. Vi har vært sammen i åtte måneder nå, og jeg føler meg så heldig og lykkelig som jeg aldri trodde var mulig.

Jeg gleder meg til å komme hjem til ham hver dag. Forelska!

[Tabris]

Har det veldig bra her også, ja. Vi traff hverandre på nett, hadde vært nettvenner i et par år, og møttes en helg etter at tonen begynte å bli varmere. Vi ble sammen den helgen og to måneder senere flyttet han ned til meg. Vi har nå vært sammen i tre år og har det fantastisk sammen. :rødme: Samme verdier, samme fremtidsmål, samme humor, samme meninger om det som teller... også er vi geeks begge to.

[Villemo Kellin]

Vi har det fint, har vært sammen i 12 år, og har to vakre troll sammen. Når jeg fikk troll jenta fikk jeg en alvorlig depresjon som varte i over 3 år, jeg er så takknemmelig over at han har holdt ut dette, for jeg har vært vanskelig i lange perioder, men nå har vi det fint, og vi har fått en helt annen trygghet på hveandre!

Så jeg er heldig, som er gift med bestevennen min :love:

[Harlekin]

Så jeg er heldig, som er gift med bestevennen min :love:

Siterer denne, rent bortsett fra at vi ikke er gift enda, men forlovet. Min kjæreste, forlovede og samboer som jeg har vært sammen med i mer enn fire år, er min beste venn! Jeg er absolutt for "alt-i-ett"-løsninger

Jeg er faktisk forelsket enda. Det skal sier at vi er veldig forskjellige mennesker, og har til tider kranglet så busta fyker! Det har det blitt mindre og mindre av. Vi har påvirket hverandre på forskjellige måter. F.eks. er jeg veldig glad i dyr og til tider en smule ekstrem i mine meninger, mens han stort sett mente at dyr var til for å spises. Dette har forandret seg totalt, og han er nesten like glad i dyr som meg nå. Synd han er allergisk mot omtrent alt som kan krype og gå ... Jeg på min side er blitt mindre "ekstrem" av meg (les: ekstreme meninger), etter at han har fått meg til å tenke i andre baner.

Han er det beste som har hendt meg! :rødme:

Endret 15. november 2007 av Harlekin

[Kattugla]

Jeg har det fantastisk!! Har akkurat giftet meg med verdens beste mann og vi har det bedre for hver dag som går! Er kjempelykkelig! Jeg ser, når jeg leser innleggene på dette forumet at det er mange som ikke er like heldige, men der har jeg også vært engang så jeg kjenner meg godt igjen der. Nå som jeg ser tilbake, så ser jeg at "skuffelsene" den gangen var for det beste, fordi ellers ville jeg aldri møtt den fantastiske mannen min

[Gjest Indo]

Vi har vel ikke hatt noen spesiellt vanskelig tid..Når vi traff hverandre var ingen av oss klare for et nytt forhold, men det gikk fort nok over=) Vi er veldig forskjellige samtidig som vi er veldig like. Vi er like sta og begge vil være sjefen. Vi leker ganske mye (lekesloss i all vennskapelighet selvsagt) og det er mye latter i vårt forhold. Vi stoler på hverandre fullt ut, og nyter det at vi kan ta hverandre for gitt=) Med ham er all usikkerhet og tvil som har preget mine andre forhold borte. Vi trives veldig godt i hverandres selskap, og jeg får ikke sove om han ikke ligger i sengen. Vi er etter snart 3 år fremdeles som ny-forelsket, kommuniserer godt og har et bra sex-liv. Han er min beste venn og kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Selvfølgelig har vi våre krangler, men de er små og ubetydelige, og det tar ikke lange tiden før en av oss kommer for å få suss. Vi fullfører hverandres setninger. På toppen av det hele har vi samme vennegjeng fra før "oss-tiden" og familiene våre kommer veldig godt overens. Han er mitt alt. Jeg tror at nøkkelen til et godt forhold er god kommunikasjon, mye fysisk kontakt (klem, suss, ta på hverandre i det daglige) og det å kunne utfordre hverandre å lære av hverandre. Man må å svelge noen kameler i ny og ne=)

[Marihata]

Jeg er sammen med han jeg vil dele mitt liv med:)

Vi møttes fordi vi ganske samtidig flyttet inn i et kollektiv bestående av fire.

Helt fra starten av likte jeg hans personlighet og være sammen med ham.

For min del var det ingen spenning mellom oss, bare det vennskapelige og det tok ikke lang tid før vi var gode venner.

Mange timer ble tilbragt foran peisen i stua med samtaler om alt mellom himmel og jord og det tok ikke lange tiden før jeg ble veldig, veldig glad i ham.

Jeg var glad i ham på en måte man ikke er glad i en venn, jeg vil kalle det for kjærlighet, uten at jeg var forelsket på det tidspunktet.

Fikk etterhvert et behov for å være fysisk nær ham, uten ønske om sex.

Etter et par mnd under samme tak, lå vi på senga hans og så på simpsons.

Han hadde lyst på meg, og jeg hadde dette intense behovet for å være nær ham, noe som var skummelt, jeg ville ikke såre eller ødelegge vennskap.

Vi lå og holdt rundt hverandre og jeg kjente det jeg vil kalle for kjærlighet som strømmet gjennom kroppen, men begjæret og forelskelsen var ikke der.

Det er rart, fordi jeg har aldri opplevd det i den rekkefølgen før.

Pluteselig etter noen uker sa det bare BANG!!

Han var litt forelsket i meg fra før, men da ble jeg det også, så til de grader!

Det var intense følelser, jeg var jo så glad i ham fra før og da forelskelsen smalt føltes det ut som om kroppen min skulle eksplodere:)

Etter å ha vært sammen litt over en mnd elsket vi hverandre.

Har aldri før trodd på at det går an,k men vi gjorde det.

Det var så riktig, så uten tvil og så ekte og jeg følte tidlig han var HAN.

På et tidlig tidspunkt sa vi til hverandre:" jeg tror du er den jeg vil gifte meg med!"

Vi har vært i takt følelsesmessig og følt det likt, og derfor var det ikke noe tvil fra vi ble sammen om hvor vi hadde hverandre.

Forelskelsen bare vokste og vokste og kjærligheten føltes dypere, jeg har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv, som da vi var i den første fasen.

Etter å ha vært sammen i et halvt år skulle vi flytte til en ny by, på andre enden av landet, der han hadde stort nettverk og jeg ikke kjente noen. Vi forlovet oss også.

Det var her problemene begynte.

Jeg hadde ikke hatt mitt nettverk der vi bodde sammen først og heller ikke nå.

Etterhvert utviklet jeg det jeg vil kalle for et avhengighetsforhold til ham, noe som gikk greit da vi var superforelsket, men etter et år begynte han og ville leve sitt liv, noe som ble vanskelig for meg.

I tillegg sliter vi begge med depresjoner og angst og han hadde en tung periode på grunn av personlige ting.

Han har alltid inkludert meg i det han gjorde, men jeg ville ha mer, jeg var så ensom, hadde ikke mine egne venner bare hans, og selvfølelsen bare dalte og dalete, og jeg klynget meg til ham.

Det var et sjokk og oppleve så store problemer både personlig og i forhold til hverandre på et nytt sted.

Det skapte stor utrygghet og redsel for å miste hverandre.

Kjærlighet overvant, vi jobbet og jobbet med forholdet, måtte lære å kommunisere konstruktivt, da vi hadde mange opprivende stygge krangler.

I denne tiden lærte vi hverandre virkelig å kjenne, alle de dårlige sidene våre kom fram i lyset.

Det var skremmende, og jeg var redd for å åpne opp og vise hvor sårbar jeg var.

Etterhvert gjorde vi det, vi lærte så utrolig mye om hverandre, om å løse problemer og å lytte til hverandre.

Det var vår ildprøve som vi kom oss i gjennom, og etterpå stod vi mye sterkere enn noen gang.

Jeg har lært mye om meg selv, det samme sier han etter dette.

Vi har enda et fundament som bygger på trygghet, forståelse og respekt, men ikke noe av det kom gratis.

Hadde vi ikke hatt det sterke båndet fra før, og at vi virkelig elsket hverandre, hadde det blitt slutt i denne perioden, iallefall veldig mulig.

Det var aldri en løsning da, men frykten for det var stor hos begge.

Vi vet at å holde sammen består av mange utfordringer, men ser at konflikter ikke er negativt.

Hvis man lærer å kommunisere konstruktivt og med respekt for den andres følelser, kan en konflikt bare bidra til å lære mer om hverandre.

Vi føler oss trygge på hverandre og jeg vet at vi har de beste forutsetninger til å lykkes å holde sammen rsten av livet.

Det er det vi vil, vi er rette for hverandre; vi deler de samme verdiene om hva som er viktig i livet, deler interesser, og har mange ting som holder oss sammen.

Jeg føler meg ufattelig heldig som traff ham og vi skal gifte oss om et og et halvt år:)

Alle har vi vært gjennom våre dårlige forhold, mange av de som skriver i disse trådene som er ulykkelige kommer kanskje også til å treffe den rette, men det handler også om å treffe hverandre på et tidspunkt i livet hvor vi er klare tror jeg.

Kjenner meg igjen i mye av det dere andre lykkelige skriver, det ser ut til at dere har funnet den samme nøkkelen til et lykkelig liv sammen, nemlig forståelse, respekt og evne til kommunisere:)

Lykke til alle sammen, håper vi alle fortsetter slik som nå.

[Antoinette]

Jeg er også en av de som har det veldig bra sammen med kjæresten min. Akkurat nå er han på oppdrag i utlandet og jeg savner ham masse men med så godt som daglig kontakt på mail/SMS så overlever vi. Han kommer hjem i desember og vi gleder oss til å feire skikkelig gårdsjul sammen

Jeg tror grunnen til at vi har det bra er at vi er flinke til å gi hverandre frihet i forholdet, frihet til å pleie venner, vi må ikke gjøre alt sammen, vi er sosiale mennesker, vi har felles interesser som mat & interiør og vi kan være fra hverandre over lengre tid uten at sjalusispøkelset er der.

Og i anledning rumpevaske-debatten så må jeg jo påpeke at jeg aldri trenger å passe på han når det gjelder klær, hudpleie, div. hårfjerning, frisørbesøk, toalettvaner eller øvrig personlig hygiene som er helt upåklagelig.

[viren]

Ja, vi har det fantastisk sammen - og jeg håper det kommer til å fortsette. Vi har bodd sammen i 5 år, er forlovet og har barn sammen. Jeg har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv som de siste årene, det er nesten kvalmt

[jente 79]

Vi har det også veldig bra sammen. Vi har vært sammen i ca 3,5 år, giftet oss i sommer og nå venter vi en liten en neste sommer.

Vi er bestevenner og totalt komfortable med hverandre. Vi kan fortelle hverandre alt og krangler sjelden.

Har hatt noen litt tøffe perioder med dødsfall og alvorlige skader i familien, hvor han har lukket seg. Men det har hjulpet veldig nå, og vi har det bedre enn noen gang :rødme:

[Arkana]

Ja, det er mange som er lykkelige i forholdet sitt, og jeg er en av dem. Mannen min og jeg har vært sammen i over åtte år og giftet oss i sommer. Og det blir faktisk bare bedre og bedre. Vi kan ikke forestille oss å ikke være sammen. Grunnen til at vi har det så godt tror jeg at er fordi vi er så like, rett og slett. Ikke bare samme verdier, men også personlighet. Det er helt klart at når man forstår hverandre så godt, er det betydelig mindre grobunn for problemer, og ting trenger ikke forklares i det uendelig, vi skjønner hva den andre mener og trenger. Og ikke minst har vi det så godt sammen og trives i hverandre selskap. Vi har vært gjennom veldig mye disse årene (bl.a. dødsfall i nær familie, avstandsforhold og livstruende sykdom), og det er godt å se at forholdet vårt virkelig tåler det meste og at vi alltid har kommet nærmere hverandre. Det er en ubeskrivelig følelse å elske noen så høyt og virkelig føle seg elsket igjen og vite at man har hverandre i livet sitt.