Barn og bosted

[ThirtySomething]

Etter flere innlegg har jeg tenkt: hva når barna velger en av foreldrene å bo hos, fordi det er den foreldren som har minste motstand i oppdragelsen?

For å forklare litt lett, så hadde jeg en venninne som lokket og lurte med slappe grenser fordi hun ville ha sønnen boende hos seg, og ikke hos far. Far er en oppegående mann med sunne innstillinger til livet generelt, og mer enn kapabel til rollen som oppdrager. Hos ham hadde sønnen leggetider, ikke ubegrenset tilgang til pc, faren brød seg og passet på.

Skal man da la barna velge selv, når man vet at de ikke får en god nok oppdragelse hos den andre foreldren. Skal man la være å kjempe for barnet sitt fordi det er 12 år og har sagt sin mening?

Er ute etter generell debatt da jeg tror dette skjer over en lav sko av f.eks foreldre (mødre OG fedre) som har økonomiske motiv.

[Nabodama]

Etter flere innlegg har jeg tenkt: hva når barna velger en av foreldrene å bo hos, fordi det er den foreldren som har minste motstand i oppdragelsen?

For å forklare litt lett, så hadde jeg en venninne som lokket og lurte med slappe grenser fordi hun ville ha sønnen boende hos seg, og ikke hos far. Far er en oppegående mann med sunne innstillinger til livet generelt, og mer enn kapabel til rollen som oppdrager. Hos ham hadde sønnen leggetider, ikke ubegrenset tilgang til pc, faren brød seg og passet på.

Skal man da la barna velge selv, når man vet at de ikke får en god nok oppdragelse hos den andre foreldren. Skal man la være å kjempe for barnet sitt fordi det er 12 år og har sagt sin mening?

Er ute etter generell debatt da jeg tror dette skjer over en lav sko av f.eks foreldre (mødre OG fedre) som har økonomiske motiv.

Vanskelig tema dette, ja.

Har vært i situasjonen selv, med en datter som ville bo hos far. Hos oss spilte ikke økonomien inn, men hennes og hans ønske om at hun skulle bo der.

I ettertid ser jeg at det ville vært bedre for henne om hun bodde hos meg, nettopp pga slappere grensesetting.

Hun var 14 den gangen, og allerede i "opprør". Vi trodde det ville bli verre hvis hun skulle bo hos meg mot sin vilje. Vi vet jo ikke hvordan det ville blitt, men hun har bodd hos meg 1 år da hun gikk siste året på ungdomsskolen fordi hun ville det selv.

Nå er hun 19, og greier seg fint, og vi har en fin kontakt.

Det tradisjonelle er jo at barna blir boende hos mor etter et samlivsbrudd. Jeg mener man bør være åpen for andre løsninger hvis det er like/mer hensiktsmessig for barna.

Økonomiske motiv bør ikke være inne i bildet i det hele tatt, men i likhet med deg, tror jeg de kan være det i noen tilfeller. Nettopp fordi en får mye dårligere økonomi etter et brudd enn en hadde før.

Det er synd for barna, som da først opplever et brudd, for så å være brikker i et "økonomisk spill" mellom foreldrene, hvor de ofte ikke kommer best ut.

[Far til 2]

Etter flere innlegg har jeg tenkt: hva når barna velger en av foreldrene å bo hos, fordi det er den foreldren som har minste motstand i oppdragelsen?

For å forklare litt lett, så hadde jeg en venninne som lokket og lurte med slappe grenser fordi hun ville ha sønnen boende hos seg, og ikke hos far. Far er en oppegående mann med sunne innstillinger til livet generelt, og mer enn kapabel til rollen som oppdrager. Hos ham hadde sønnen leggetider, ikke ubegrenset tilgang til pc, faren brød seg og passet på.

Skal man da la barna velge selv, når man vet at de ikke får en god nok oppdragelse hos den andre foreldren. Skal man la være å kjempe for barnet sitt fordi det er 12 år og har sagt sin mening?

Er ute etter generell debatt da jeg tror dette skjer over en lav sko av f.eks foreldre (mødre OG fedre) som har økonomiske motiv.

Jeg tror ikke problemet er så veldig stort, men det skjer nok innimellom.

Hvis fler hadde praktisert felles omsorg tror jeg foreldrene hadde samarbeidet bedre og forsøkt å få til en plattform hvor det er mulig å gi rom for personlige forskjeller. For barn aksepterer forskjellene.

Våre unger synes å være helt klar på at jeg er mye strengere enn den andre forelderen i mange situasjoner (leggetid, lekser, innetider, etc), mens moren er strengere på kosthold/grønnsaker, etc. Hva som er best/værst eller vel avhengig av den aktuelle situasjonen, men med et godt samarbeid ville problemet vært mindre.

Selv om jeg er strengest på en del områder (som jeg oppfatter ungene reagerer på) er det ingen tvil om at de ønsker å bo hos meg. Hvor streng en er behøver m.a.o. ikke være avgørende for om et barn ønsker å bo "der eller der".

Da min søster og jeg vokste opp med felles omsorg valgte vi etterhvert å bo hos hver våres forelder (vi var da i 15-16 års alderen). Og valget var sansynligvis ikke basert på hvem vi syntes var strengest, men mer på hvor vi hadde våre venner. Og våre foreldre samarbeidet, noe som medførte at hvis vi var misfornøyd med våre foreldre på et av stedene ble vi påført samme regelen det andre stedet .

Men dette samarbeidet var basert på at min mor mente faren vår gjorde en helt grei jobb som far, samtidig som hun var villuig til å gi avkall på noe av "makten" om det kunne føre til samarbeid mellom dem som foreldre.

Hvor streng foreldrene er vil derfor neppe være avgjørende for valg av bosted.Men at barn kan argumentere rundt dette ser jeg som høyst sansynlig

[Gjest Mayamor]

Jeg ser at min eks og jeg er strenge på hver våre måter. Men det er fantastisk hvor flink gutten er til å skjønne at det er forskjell på mamma og pappa. Og en trenger ikke nødvendigvis være den beste foreldren om en er den strengeste på "alt". Men er det under shipp o hoi; lekser, tannpuss, hygiene, klesvask, lekser, leggetider, kostholdsrutiner, ingen restriksjoner på noe - ville jeg ha reagert. Men et slik menneske ville jeg sikkert ikke fått barn med heller...

Når min sønn sier til meg; du er den strengeste mamman av alle, sier jeg tusen takk. For et komplimang; det betyr jo at jeg er veldig glad i deg... Ikke helt den effekten han i utganspunktet ventet på da...

Jeg eier ikke mitt barn, men har det "til låns" i noen år. Om det er 5-10-12-16-18-20 år som hjemmeboende - er ikke så viktig. Det viktigste er at far og jeg ruster opp barna slik at de kan bli trygge, gode mennesker som passer inn i verdensbildet.

[Gjest =tentacle=]

For barn aksepterer forskjellene.

Barns bostedsønske påvirkes av mange forhold ved de to mulige hjemmene, omsorg og grensesetting er bare en del av pakken, og de ulike delene står ikke nødvendigvis i proporsjoner til hverandre.

Tenåringer ser en større del av bildet, men kan fint prioritere frihet over omsorg, fordi venner (gode som dårlige) kan bety mer enn foreldre i den perioden.

[ThirtySomething]

Jeg leser det dere skriver, og er enig i mangt. Jeg greier bare ikke å fri meg fra det grunnsynet jeg har om at man ikke skal la det være opp til barna hvor de vil bo. Selvfølgelig skal de få medbestemmelsesrett, eller uttale seg, når de blir gamle nok, men allikevel er det til syvende og sist foreldrene - selv om de er skilt - som skal bestemme hvor barna skal bo.

(Jeg går da utifra at barna går på samme skole, har aktiviteter, venner)

Det er vanskelig, og jeg takker stadig for at jeg har en utmerket stesønn som har forstått forskjellen på rett og galt. En gutt som er en tenåring på godt og vondt, men som har forstått hva som ligger i begrepet omsorg. Jeg ser bare hvordan han tar seg av småsøstrene sine.

[Gjest Mayamor]

Så sant det er ikke er omsorgssvikt; synes jeg at mor og far bør lytte til barnets ønsker, sette egne behov tilside og støtte barnet sitt. Men er det omsorgssvikt; da ville jeg stått på for barnet mitt og tviholdt på at barnet hadde det best hos meg og kjørt sak - for barnets skyld. Jeg synes imidlertid at det er mange som har meget stygge tanker om eksen og gode tanker om seg selv etter et brudd, og hvor realistisk alle de tankene der er, stiller jeg meg noe tvilende til...

[ThirtySomething]

Det finnes så mye mellom omsorgssvikt og god omsorg at jeg synes ikke det skal dras helt til omsorgssvikt før barna ikke får bestemme.

Og så er det det med samarbeid. Det trengs bare EN til å sabotere samarbeidet, og det går utover alle.

Jeg har flere eksempler men skal la det ligge. Ønsket bare en generell debatt.

[Nabodama]

Jeg leser det dere skriver, og er enig i mangt. Jeg greier bare ikke å fri meg fra det grunnsynet jeg har om at man ikke skal la det være opp til barna hvor de vil bo. Selvfølgelig skal de få medbestemmelsesrett, eller uttale seg, når de blir gamle nok, men allikevel er det til syvende og sist foreldrene - selv om de er skilt - som skal bestemme hvor barna skal bo.

(Jeg går da utifra at barna går på samme skole, har aktiviteter, venner)

Det er vanskelig, og jeg takker stadig for at jeg har en utmerket stesønn som har forstått forskjellen på rett og galt. En gutt som er en tenåring på godt og vondt, men som har forstått hva som ligger i begrepet omsorg. Jeg ser bare hvordan han tar seg av småsøstrene sine.

Noen ganger ser en det ikke før senere, hva som ville vært best å gjøre. Av og til vet en det ikke da heller.

Eksen min var og er en fullt oppegående mann, som absolutt er en god omsorgsperson. Det er jeg også. At vi begge to er det, var grunnlaget for at hennes ønske fikk være avgjørende.

I ettertid ser vi begge at det kunne vært best for henne å bo hos meg, fordi han fikk problemer med grenser osv. Likevel gikk det jo bra, og vi kan heller ikke vite om det hadde gått bedre om hun hadde bodd hos meg hele tiden.

Problemet er at når man går fra hverandre, så må man også gi slipp på en del av tiden med felles barn, og med dette påvirkning, grensesetting osv. Da er det opp til hver av partene å ta dette ansvaret på alvor. Gjør begge det, og i tillegg samarbeider, er dette det mest positive for barna når en først er i den situasjonen.

Jeg kan godt tenke meg at det er en god del såre og vanskelige følelser ute og går i forbindelse med akkurat dette at en må gi slipp på en del av ansvaret, og stole på at eksen tar det, når bruddet kanskje er vondt og vanskelig nok å takle i seg selv.

Endret 15. november 2007 av Nabodama

[Gjest Gjest]

Jeg synes nok at med mindre det er snakk om ting som skader barnet bør det i hovedsak få bestemme bosted selv når det er kommet i ungdomsalder.

Og hvis for eksmpel en 14 år gammel gutt og moren er enige i at han skal bo hos henne, synes jeg det skal mye til for at faren skal få tvinge igjennom noe annet.

[Far til 2]

...

...

Og hvis for eksmpel en 14 år gammel gutt og moren er enige i at han skal bo hos henne, synes jeg det skal mye til for at faren skal få tvinge igjennom noe annet.

I et slik tilfelle er det også mye som skal til for å endre på bosted.

Men om f.eks gutten og far er enig om at han skal bo hos far, så synes jeg det blir feil om mor skal kunne trenere dette.

Mødre er på generelt grunnlag fantastiske foreldre og omsorgspersoner. Det er først i det øyeblikk at de nedvurderer sin ex at de mister totaloversikten. Det samme gjelder naturligvis andre veien.

Men når flertallet, inkl. barnet, ønsker en annen bostedsløsning synes jeg det ikke skal være like lett som idag å se bort fra barnets ønsker.

Det er klart at barn/ungdom tar feil avgjørelser fra tid til annen. Men det gjør jammen vi voksne også. Et samlivsbrudd er ett av flere eksempler på feil vi voksne gjør. En flytting på feil grunnlag (om det skulle skje) er ingen krise ettersom det er mulig å omgjøre. En aktivitet som medfører uhell og fysiske skader er langt mer alvorlig når vi snakker om feilvurderinger som gjøres.

Det har i noen tråder vært snakket om at "barn skal få være barn", noe som innimellom medfører at de faller og slår seg, etc. Men dette er basert på de valg barna gjør.

Når det er snakk om flytting må vi på samme måte akseptere de valg barn gjør. For skadene (om det gjøres en feilvurdering) kan som oftest rettes opp i minst like stor grad som feilvurderinger mht hvor fort det er forsvarlig å sykle, etc.

Jeg synes vi skal kunne akseptere barns deltagelse i de avgjørelser som blir tatt, samtidig som vi skal kunne argumentere/motargumentere. Men vi skal ikke ta alle avgjørelser på vegne av det barn som er berørt så lenge loven sier at barn skal kunne høres også mht flytteprosesser.

Veldig få foreldre involverer barna og barnas ønsker den dagen foreldrene skiller lag. Etterhvert som barna blir større må vi endre på dette og isteden sette oss ned sammen og lytte til deres mening. Gjør vi ikke det blir det et maktovergrep fra foreldre som nekter å lytte til barna.

[Tule]

hei

jeg vil si jeg er enig i mye av det som sies her men jeg mener at dersom bege foreldre er like gode omsorgspersoner og vet det om verandre så bør de legge vekt på det barnet ønsker om bosted en anen ting er og at dersom det gar bra med barna i etertid sa mener jeg at man ikke skal plage seg med og spore dersom atte visom atte blir spenende og folge med

hilsen

[Gjest Gjest]

Når min sønn sier til meg; du er den strengeste mamman av alle, sier jeg tusen takk. For et komplimang; det betyr jo at jeg er veldig glad i deg... Ikke helt den effekten han i utganspunktet ventet på da...

Nå er det vel ikke alltid at den strengeste oppveksten er den beste. Snarere tvert i mot vil jeg si, når jeg ser tilbake på barndomsvennene mine med de strengeste foreldrene. De endte opp med å skeie noe vanvittig ut når de ble myndige og "overlatt til seg selv".

En mellomting er nok å foretrekke.

[Gjest Mayamor]

Nå er det vel ikke alltid at den strengeste oppveksten er den beste. Snarere tvert i mot vil jeg si, når jeg ser tilbake på barndomsvennene mine med de strengeste foreldrene. De endte opp med å skeie noe vanvittig ut når de ble myndige og "overlatt til seg selv".

En mellomting er nok å foretrekke.

Jeg er nok ikke den strengeste moren som finnes, det er vel heller bare min sønns måte å snakke på som "alle andre får lov" etc...