Gjest Lea Skrevet 12. april 2003 #21 Skrevet 12. april 2003 Du skal ikke få pepper altså! Men jeg er moden nok til å gifte meg, men vil bare ikke! Ser ikke noen fordeler uten om det økonomiske. Jeg brukte vel en smule ironi i innlegget mitt, men jeg har aldri sagt at jeg ikke er moden. Jeg er blandt annet moden nok til å tenke over slike ting 10 ganger ekstra. Jeg vet at mange har drømt om bryllup/ekteskap siden de var små. Jeg har aldri drømt om noe sånt. Er kanskje ikke romantisk nok. Jeg har aldri likt å få all oppmerksomheten eller å få dyre gaver! Jeg og sambo har en drøss med ting som binder oss sammen. Vi har hus, bil, gjeld, hund, venner, kontrakter osv. Hvis noen kan gi meg et par gode grunner til at jeg skal gifte meg UTENOM det økonomiske, så må jeg vurdere det en gang til. Det kan jo hende at jeg finner den gode grunnen en gang og endrer mening... Hvis vi får barn, så kommer jeg til å vurdere det veldig seriøst! Men jeg har egentlig ikke lyst på barn ennå heller. Føler ikke at han er fryktelig ivrig heller. Med barn så kommer det helt andre ting inn i bildet.. Jeg er 29 år, har vært selvstendig siden jeg var 16 år (flyttet hjemmefra da) og det er mulig at dette har gjort meg litt FOR selvstendig??
Gjest Kinga Skrevet 12. april 2003 #22 Skrevet 12. april 2003 Jeg synes ærlig talt noe av tanken bak det å gifte seg, fortoner seg som "saueflokkmentalitet". Man gjør slik som alle de andre og blir slik som alle de andre - så er man med i gjengen. Vibeke
Litago Skrevet 13. april 2003 #23 Skrevet 13. april 2003 Heisan Vibeke! Her er svar fra en ku midt i saueflokken! Jeg drømte aldri om å gifte meg. Jeg var faktisk en av de som var ganske bestemt på at jeg ikke ville det. Syntes nesten det var flere ulemper enn fordeler, - ikke minst med tanke på at jeg ved å gifte meg måtte "dele" økonomi med en annen. Så hvorfor giftet jeg meg? Vel... etterhvert som årene gikk ble jeg faktisk ganske romantisk! Og da jeg traff Ferdinand og han spurte så var jeg ikke i tvil. Det kan dog hende at hadde jeg truffet ham tidligere så hadde vi kanskje ikke giftet oss. Som sagt, jeg er blitt mer romantisk med årene. Hadde han ikke fridd, så hadde ikke det vært noe tragedie heller. Da hadde vi sikkert bodd sammen akkurat på samme måte som i dag, men uten "ringen". Dessuten er det veldig flott å ha en seremoni rundt det at man lover hverandre troskap. Rett og slett feire kjærligheten og feire forholdet! Nå hadde ikke vi et slikt tradisjonelt bryllup med 80 gjester og med meg som midtpunkt i prinsessekjole. Det passet ikke for oss. Vi ønsket oss heller ikke dyre presanger, - vi hadde det meste allerede før vi giftet oss. Men å gi hverandre løftet offentlig med en ramme rundt som passet oss var stort! :D En annen ting er at det er utrolig praktisk å være gift så lenge man vet at man skal leve i andre kulturer og land. Men det var altså ikke hovedgrunnen. Argumentet med at jeg elsker ham holder jo egentlig ikke. Du elsker sikker din utkårede like høyt! Vel, nå vet du hvorfor jeg giftet meg. Kanskje ikke de dypeste grunnene i verden, men veldig riktig for meg.
Gjest Kinga Skrevet 13. april 2003 #24 Skrevet 13. april 2003 Synes svaret ditt var nydelig, Litago, og grunnene dine er god nok som noen. Igrunnen er jeg overrasket over at flere ikke kommer med denne typen svar. Eller svar a la mine halv-fleipete eksempler under innlegget der jeg skriver om nytten av å gifte seg. Selv om disse begrunnelsene kanskje virker grunne for mange ved en så stor anledning, kan jeg faktisk forstå dem veldig godt! Vibeke
toflus Skrevet 13. april 2003 #25 Skrevet 13. april 2003 Når man er usikker på forholdet vil man gjerne gifte seg, det er klart det. Hadde man derimot vært heeeelt sikker på at man skal holde sammen til døden skiller ad, er det heller ingen vits å få dette kontraktfestet (sløseri med papir). Men slik er usikre mennesker..... de vil gjerne bekrefte for andre at de ikke er så usikre.....tror jeg..... W Det var en grunn analyse synes jeg! Folk gifter seg fordi de er usikre, mens de som er sikre lar vær- for noe sprøyt!
Gjest Tex Skrevet 13. april 2003 #26 Skrevet 13. april 2003 Det var en grunn analyse synes jeg! Folk gifter seg fordi de er usikre, mens de som er sikre lar vær- for noe sprøyt! Enig med deg, toflus!!! Makan!!! Jeg gifter meg jo nettopp fordi jeg ER sikker på at dette er mannen i mitt liv, og nettopp derfor giftet jeg meg IKKE da min ekssamboer fridde...
Gjest Lea Skrevet 13. april 2003 #27 Skrevet 13. april 2003 Jeg vet om folk som har giftet seg av usikkerhet jeg. Tror ikke (og håper ikke) at mange gjør det på denne måten, men det skjer faktisk. Tilfellene jeg snakker om er meget sjalu menn og kvinner som trenger trygghet. De nektet å tro at samboeren elsket dem, hvis de ikke ville gifte seg. De jeg kjenner lever lykkelige i sine ekteskap (så vidt jeg vet), så det trenger ikke å være negativt. Så det KAN være litt sannhet i det Waco skriver her. Sjeldent kanskje, men det skjer.
Gjest Tex Skrevet 13. april 2003 #28 Skrevet 13. april 2003 Men man kan jo ikke tenke på alle andre og at "sånt skjer..." De fleste og det store flertallet gifter seg av kjærlighet og et ønske om å binde seg forever.... Det vil ihvertfall jeg tro...
Gjest Kinga Skrevet 13. april 2003 #29 Skrevet 13. april 2003 De fleste og det store flertallet gifter seg av kjærlighet og et ønske om å binde seg forever.... Jo, det er sikkert slik det er for mange. Men når man oppi hodet sitt allerede har bundet seg forever og gjerne attpåtil får barn sammen (som jo er blodsbånd for livet!), så ser ikke alle poenget med å avholde en sermoni på toppen av det hele. Jeg var igrunnen ute etter begrunnelsene for selve sermonien med å inngå ekteskap, jeg. Du har jo igrunnen allerede gitt dine, Anitacath, men om du (og andre) har flere grunner, vil jeg gjerne høre dem :D Vibeke
waco Skrevet 13. april 2003 #30 Skrevet 13. april 2003 AnitaKatt, hvis alt det du sa hadde vært sant, hadde heller ikke 50 % skilt seg..... hadde dem....? Eller tar jeg helt feil nå? Er jeg helt på jordet? Slik dere mener hver gang noen påpeker selvmotsigelsen deres? Det er kanskje ikke noen sammenheng mellom usikkerhet, giftemål og deretter skillsmisser..... For Waco farer jo bare med tulll.... Kan det virke som...
Litago Skrevet 13. april 2003 #31 Skrevet 13. april 2003 Jeg tror Waco, at det er like mange samboerpar som bryter opp som det er ektepar som skilles. Kan ikke vise til akkurat hvor jeg har lest det, men har sett det flere ganger. Men det er ikke til å komme fra at ekteskap er den største årsaken til skillsmisse! Hvis man ikke er gift får man jo ikke skilt seg!
Gjest Tex Skrevet 13. april 2003 #32 Skrevet 13. april 2003 Problemet min kjære Waco er jo at mange tror de har funnet den store kjærligheten, og gifter seg i altfor ung alder uten egentlig å vite hva de driver med. Dersom vi hadde satt en nedre aldersgrense for ekteskap samt satt en tidsfrist i forhold til hvor lenge man må ha vært sammen for man gifter seg hadde statistikken nok sett annerledes ut... ( mjaaauuuu )
Furstina Skrevet 13. april 2003 #33 Skrevet 13. april 2003 Man kan gifta sig av många skäl: Juridiska Ekonomiska Praktiska skäl För festens skull För att släkten maser För att det är dags med "nästa steg" Av religiösa skäl jag hoppas dock att de flesta gör det av samma anledning som jag och min man: För kärleken! De har träffat en man/kvinna som vänder upp-å-ner på hela deras värld. De finner en kärlek som smärtar och gör så ont samtidigt som den är underbar, glädjefylld och bara helt fantastisk. Jag har funnit en helt annan dimension av livet när jag träffade honom. Att gifta sig är för oss ett ställningstagande och ett sätt att visa för världen att vi är något alldeles speciellt. Varken jag eller min man hade tidigare drömmar om varken äktenskap eller barn. Vi har visst väckt något hos varandra... Ett bröllop behöver inte kosta en förmögenhet - vårt bröllop kostade bara aningen mer än vad en sydentur gör. Litet, borgerligt, ärligt och tillsammans med våra familjer. Inget stort och fancy. Intimt, kärleksfullt och religionsfritt - något som passade oss och vår kärlek.
waco Skrevet 13. april 2003 #34 Skrevet 13. april 2003 AnitaCato, fine forestillinger du viser til..... en nedre aldersgrense, jaha, har du legg på at du er femogfør spør presten, og han plystrer mens anita somler, buuhu, jeg la den her et sted, mellom ringen og tampongen mine og nå kan jeg ikke finne den...buuuh... Når vi vet at mange flere velger å skille seg, og enda flere samboerskap splittrer opp. Jeg har ikke tall på hvor mange ungdomsvennskaper jeg har.... som har vokst bort. Når man ikke har snakket med en kar på fem år er det på tide å fornye vennskapsløftet sitt, - slik bør det være for ekteskap også....., - altså la meg forklare for jeg tror dere har vanskeligheter med å tenke nytt, la oss si at man gifter seg på femårs kontrakter og fornyet ekteskapsløftet hvert femte år, ellers var man skilt. Dette vil a; bekrefte den kjærligheten dere snakker om, b; forenkle systemet, c; gjøre langt flere mennesker ærligere. Noen nevnte økonomi som en faktor til at man gifter seg, har man felles barn blablabla, nå er det ingen overraskelse at barn og økonomi er bindeleddet for at ekteskap funger som en kontraktinngåelse i år totusenogtre. Mister giftemål hadde ikke fått kontantkort engang på seven-eleven, ingen vil ha en kunde som lyver halvparten av gangene, og det er jo forståelig. Bortsett fra presten, =) Hoho, rart en blir i godt humør av å tenke på galskapskarusellen dere alle prøver å henge på? Waco
Gjest Kinga Skrevet 13. april 2003 #35 Skrevet 13. april 2003 Furstina; herlig innlegg å lese! Vibeke
Gjest Augustbrud02_ Skrevet 14. april 2003 #36 Skrevet 14. april 2003 For meg er ekteskapet ennå sterkere enn det å være samboere og jeg har alltid sett for meg at den jeg ønsker å dele livet mitt med, ja den skal jeg også gifte meg med. For meg er dette den største kjærlighetserklæringen man kan gi til et annet menneske og jeg ville heller aldri vært denne dagen foruten. I tillegg kan jeg jo legge til at jeg synes barn hører ekteskapet til, så for meg ville det ikke vært aktuelt å få barn så lenge jeg ikke var gift...
Gjest Tex Skrevet 14. april 2003 #37 Skrevet 14. april 2003 Når man ikke har snakket med en kar på fem år er det på tide å fornye vennskapsløftet sitt' date=' - slik bør det være for ekteskap også....., - altså la meg forklare for jeg tror dere har vanskeligheter med å tenke nytt, la oss si at man gifter seg på femårs kontrakter og fornyet ekteskapsløftet hvert femte år, ellers var man skilt.[/quote'] Dæven døtte vi er jo jammen enige!! La det samme gjelde også for førerkort, for dyrehold, for foreldreansvar og for jobbene våre, så har vi et samfunn der man hele tiden må stå på, ikke noe laurbærhviling her nei!
Gjest Mel Skrevet 14. april 2003 #38 Skrevet 14. april 2003 Hei Vibeke og andre. Har lest igjennom denne tråden nå - og det er mange fine innlegg - likte spesielt svaret fra Furstina - herlig. :D Jeg har, i motsetning til de fleste andre her, ikke noe bastant standpunkt til spørsmålet tråden går ut på. Derfor tenkte jeg å bidra litt med mine egne tanker - på begge sider. Jeg er ikke den type jente som føler jeg "mister" noe, om jeg ikke har et stort, flott bryllup. Jeg vet den type menneske finnes. Jeg kan godt være troende til å ikke ville gifte meg på grunn av prinsipper - fordi jeg føler jeg ikke har noen god nok grunn. Når noen spør "hvorfor ikke?", så spør jeg snarere "hvorfor?". Når det er sagt, så hadde jeg sannsynligvis ikke sagt nei om mannen jeg visste jeg ville være sammen med resten av livet - hadde fridd. Da kommer jeg over på "hvorfor ikke..?". Jeg hadde sannsynligvis storkost meg som brud for en dag... Føler meg litt shizophren her, rundt dere som er så fast bestemt på valget deres... Jeg kan sikkert gifte meg for økonomiens skyld, selvsagt om jeg vet at mannen er den riktige. Men. Det jeg ikke kan, er å gifte meg for tradisjonen og for å bli sosialt akseptert som par/menneske. Hadde jeg følt slike tendenser, vet jeg at jeg aldri ville giftet meg - kun på trass.
Gjest Tvileren Skrevet 28. april 2003 #39 Skrevet 28. april 2003 Hei Waco, du burde lese kulturhistorie. Der kan du finne mye om nettopp det faktum at vi har beveget oss inn i et kontraktssamfunn, kontra det gamle slektssamfunnet som utartet seg ganske grimt i ekstreme tilfeller (Afghanistan). Furstina, det er vakkert å lese! Alle ønsker vel å bli sett og elsket! Det er bare to ting jeg har å innvende: Hvorfor er det ofte bare kvinnen som kommer med uttrykk som "VI elsker hverandre så høyt!" ? Og "ekte kjærlighet" hva er nå egentlig det? REN kjærlighet er vel det som er betegnelsen på Gud, men eksisterer den i mennesket? Jeg tviler på det. Jeg tror vi bare har bruddstykker av det vi forhåpentligvis har tilgang til. Og ærlig talt, hva er oddsen for at den STORE kjærligheten skal være der samtidig hos to mennesker OG rettet mot nettopp hverandre av alle jordens skapninger? Nei, jeg tror heller man blir veldig glad i hverandre etter hvert. ??? Likevel, jeg liker å lese det du skriver, innerst inne er det vel slik opp gjennom historien (romaner osv) at mennesket ønsker å føle seg elsket og det å være spesiell for en. Så når jeg kobler ut hjernen, blør hjertet av ordene dine. Min far brukte alltid å slå seg på brystet og si at jeg måtte våge å lytte til det som var der. Det ville alltid være riktig.
Gjest Anonymous Skrevet 29. april 2003 #40 Skrevet 29. april 2003 Digger Furstinas holdninger til dette..! Selv vil jeg aldri ha en "bryllupsfest".. Men jeg har lyst til å gifte meg med min kjære.. Hovedsakelig for det juridiske; skrive under den ferdiglagede kontrakten i stedet for å lage samboerkontrakt.. og i tillegg går alt greier med hennsyn til arv osv Men jeg vil jeg også gjerne ha en sermoni der vi lover hverandre troskap.. bare oss to.. ingen tilskuere.. og jeg vil gjerne gå med ring.. vise att jeg er "opptatt" til omverdenen.. derfor skal vi gifte oss.. men ikke ha "byllup"
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå