Hvordan forholde seg....

[Gjest Gjest]

Hei.

Hvordan skal man forholde seg til mennesker som ikke ønsker å ha noe med dine barn å gjøre? Jeg er samboer med en mann som har to barn fra før. Disse to bor hos moren sin et stykke unna, ca 1,5 time. Jeg har to barn som bor hos oss fast.

Problemet er familien til samboer, og da spesielt foreldrene. De ekskluderer temmelig konsekvent barna mine fra familien som om de ikke eksisterer. Samboer, jeg og barna hans blir bedt med på ting, eller så blir bare samboer og barna hans bedt. De får ikke bursdagsgaver eller julegaver, selv om det er underordnet. (Jeg/vi gir selvfølgelig til samboers familie, voksne og barn)

Jeg har sagt til samboer at jeg faktisk kommer med to barn, og at han og familien hans må akseptere dette. Først var han ikke enig med meg, men nå har han gått med på å støtte meg og ungene. Nå sist det kom en invitasjon så sa han at han ikke kom uten oss, og at da ble det bare hans barn som kom, uten han. Faren hans sier da at han selv velger hvem han vil bruke tiden sin på. Og det er da tydeligvis ikke mine unger. Han kan treffe dem når det er større sammenkomster med hele familien(alle søskenene, ektefeller og barn), men ellers ikke.

Nå sitter jeg her helt målløs, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Må si at jeg ikke får spesielt mye lyst å treffe dem i noen som helst slags sammenheng. Enda mindre utsette barna mine for mennesker som åpenbart ikke vil være sammen med dem. Det er liten vits i at jeg tar dette opp med dem, jeg kan jo ikke kreve noe som helst fra dem. Det må bli opp til samboer hvordan han håndterer familien sin. Men jeg har på følelsen at hvis han blir veldig hard mot dem, så vil de henvende seg til eksen hans. Altså gå over hodet på samboer. Hva ville dere gjort med en slik situasjon?

[Gjest Tulipa]

Jeg ville aldri hatt noe å gjøre med mennesker som ikke hadde hatt ønske om å inkludere mine barn på lik linje med meg. I min familie er stebarnebarn blitt behandlet akkurat som biologiske barnebarn, med respekt og kjærlighet.

Endret 14. november 2007 av Tulipa

[la Flaca]

Hva i all verden er det som ligger bak her? Det er da ikke normalt å oppføre seg sånn, nå som mine-dine barn er så vanlig. Jeg får følelsen av at familien til samboern din er imot hele alliansen, kanskje på grunn av et vanskelig brudd?

Jeg skulle ønske du hadde baller til å ta det opp med foreldrene hans personlig. Det hadde det stått respekt av, men jeg skjønner at det er vanskelig.

Det er selvfølgelig helt uakseptabelt og frekt å ekskludere barna dine i sammenkomster der stebarna og du og mannen er med. Det samme gjelder julegaver etc. Utrolig smålig, sårende og ufint rett og slett, jeg hadde ikke funnet meg i det.

Jeg er selv stemor til ei jente som ikke bor hos oss, og er her sjelden fordi hun bor så langt unna. Men navnet hennes er av prinsipp alltid med i alle invitasjoner vi får fra min familie, og selvfølgelig mannens! Vanligvis er man opptatt av at barna (og foreldrene) skal føle seg ønsket og inkludert.

[Gjest Gjest]

Helt enig med de andre som har svart deg.

Dette virker jo merkelig?

Hvorfor gjør de det sånn da, i disse dager hvor dine/mine/våre barn er så vanlig.

Håper de tar til fornuft. Dette er jo bare dumt.

Håper ikke det går veldig innpå barna dine?

Det føles sikkert ikke noe godt.

Lykke til.

[Liskat]

I min familie er det ogsaa vanlig at alle er inkludert, saa helt enig med de over. Skjoenner deg veldig godt, og det er klart du er saaret!

[Gjest TS]

Jeg vet ikke hvorfor de har den holdningen. Det var ikke noe uvanlig med måten vi ble sammen på. Samboer og eksen hadde gått fra hverandre, og alt var opp og avgjort. Det virket som om familien syntes det var hyggelig at han hadde funnet meg.

Men så begynte da ekskluderingen. Den ene episoden etter den andre, som gjorde at jeg trakk meg unna. Dette har ført til at jeg treffer familien hans veldig sjelden, og bare når jeg absolutt må. De er nok veldig spesielle mennesker som kan behandle andre på denne måten og ikke se at det blir helt feil.

Jeg har lyst til å ta det opp med dem, men føler meg litt innpåsliten hvis jeg gjør det. Blir på en måte å presse meg og ungene på noen som ikke er interessert. Dessuten er det jo sant at de ikke har noen forpliktelser overfor oss. Ingen blodsbånd. Det er nesten rart å se voksne oppføre seg sånn. Hvis de kommer på besøk når stebarna er her, så lyser de opp av glede og spør hvordan det går. Ikke et blikk eller spørsmål rettet til mine barn.

Den minste min, som er på samme alder som samboers to barn, synes selvfølgelig dette er veldig leit. Lurer på hvorfor ikke han kan sove over hos stetante og kusine. De andre er jo der. I tillegg så kan ikke hans egen familie på min og faren sin side stille opp for han, så da blir det ekstra leit.

Jeg lurer egentlig på om jeg skal kutte ut hele familien. Det blir veldig unaturlig å nikke og smile i større sammenhenger når vi må treffe dem. Og jeg liker spesielt dårlig å utsette ungene mine for dem. Men det blir veldig trist for samboer hvis jeg kutter ut helt. Han er jo glad i familien sin.

[Gjest Gjest]

[..]

Det er nesten rart å se voksne oppføre seg sånn. [...]

..jeg vet ikke om jeg vil bruke betegnelsen voksne om slike individer !

Voksne oppfører seg ikke som furtne drittunger som driver med utfrysningsteknikker !

Forstår godt du ikke vil ha noe med dem å gjøre, var jeg deg ville jeg prøvd å ha minst mulig kontakt med dem. Man skal ikke omgi seg med negative mennesker, og dette er den sorten, i aller høyeste grad !

[la Flaca]

Jeg vet ikke hvorfor de har den holdningen. Det var ikke noe uvanlig med måten vi ble sammen på. Samboer og eksen hadde gått fra hverandre, og alt var opp og avgjort. Det virket som om familien syntes det var hyggelig at han hadde funnet meg.

Men så begynte da ekskluderingen. Den ene episoden etter den andre, som gjorde at jeg trakk meg unna. Dette har ført til at jeg treffer familien hans veldig sjelden, og bare når jeg absolutt må. De er nok veldig spesielle mennesker som kan behandle andre på denne måten og ikke se at det blir helt feil.

Jeg har lyst til å ta det opp med dem, men føler meg litt innpåsliten hvis jeg gjør det. Blir på en måte å presse meg og ungene på noen som ikke er interessert. Dessuten er det jo sant at de ikke har noen forpliktelser overfor oss. Ingen blodsbånd. Det er nesten rart å se voksne oppføre seg sånn. Hvis de kommer på besøk når stebarna er her, så lyser de opp av glede og spør hvordan det går. Ikke et blikk eller spørsmål rettet til mine barn.

Den minste min, som er på samme alder som samboers to barn, synes selvfølgelig dette er veldig leit. Lurer på hvorfor ikke han kan sove over hos stetante og kusine. De andre er jo der. I tillegg så kan ikke hans egen familie på min og faren sin side stille opp for han, så da blir det ekstra leit.

Jeg lurer egentlig på om jeg skal kutte ut hele familien. Det blir veldig unaturlig å nikke og smile i større sammenhenger når vi må treffe dem. Og jeg liker spesielt dårlig å utsette ungene mine for dem. Men det blir veldig trist for samboer hvis jeg kutter ut helt. Han er jo glad i familien sin.

Jeg er veldig glad for at du har fått mannen din på glid i forhold til å ha et oppgjør ang. dette. (so mdu nevnte tidlligere).

Alle mennesker har forpliktelser overfor omverden, blodsbånd eller ikke. Husk at sønnen deres er stefar for dine barn, og du er han samboer - selvfølgelig er de forpliktet til å inkludere sønnens familie. Jeg syns det er rart at han har godtatt dette tidligere.

Jeg hadde ihvertfall ikke ønsket å leve med en svigerfamilie som såret barna mine på den måten. Jeg ville gått gjennom problematikken med mannen og blitt enig om hvordan vi skulle legge det frem for foreldrene hans. Invitert på kaffe mens ungene var ute og forklart hva deres oppførsel gjør med barna, hvilke grenser dere nå ønsker å sette, og hva dere forventer av dem. Det er så enkelt som at de sårer barna deres, og det skal dere selvfølgelig ikke stå og se på uten å gjøre noe. Det er fullt muilg å pakke slikt litt pent inn slik at mottakeren tar hintet, men ikke blir fornærmet.

Håper det ordner seg.

[Gjest Mayamor]

Jeg ville tatt opp problemet med dem selv. Det er kanskje lettere for dem å si:

Faren hans sier da at han selv velger hvem han vil bruke tiden sin på.

til sønnen sin som de kjenner godt enn til deg som er en svigerdatter de kanskje vil ha et godt forhold til. Så blir det som at enkelte har lettere for å slenge med leppen via en person enn direkte? Slik situasjononen er nå er den jo ikke til å leve med for deg og dine barn. Tar du det opp med svigerforeldrene kan to ting skje: det blir bedre (de innviterer dere alle ved neste anledning) eller det blir verre (men kan det bli verre enn å bli ekskludert?)

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at du ikke ønsker å forholde deg til disse menneskene. De er nok opptatt av blodsbånd og den slags "viktige" ting...

I vår familie har vi mitt, dine og våre barn. Når det gjelder mitt barn så bryr det meg ikke at mine svigerforeldre ikke engasjerer seg i henne eller hennes liv. De prioriterer (knapt nok) sine ekte barnebarn og selv innad i familien er enkelte barnebarn verd mer enn andre, så hva kan jeg da forvente?

Min datter har sin egen familie og behøver slett ikke mine svigerforeldre som et ekstra sett med besteforeldre. Det er ikke synd på henne, hun sin egen komplette familie. Jeg tror ikke hun føler seg utenfor, hun har ikke noe forhold til de og hun vet at mine svigerforeldre ikke er spesielt viktige for meg heller.

Jo mindre hun er med på besøk hos svigers jo bedre, for "EKTE" vil hun jo aldri bli for de. Men det som betyr noe er at jeg og min mann gi en stor f... i de som ikke ser på oss som en fullverdig familie. De får styre på, vi går ikke glipp av noe

Vet ikke om dette er til hjelp for ts, men jeg synes ikke nødvendigvis det er noe mål at ts sine barn skal bli inkludert på lik linje med barnebarna. Ikke alle har det i seg å bli glad i andres barn. Det ts derimot bør forvente er høflighet. Så er det opp til ts og hennes samboer å pleie omgang med disse menneskene.

Om det kommer en invitasjon kun til samboeren og hans særkullsbarn,-er det da noe problem å bli hjemme? Du kan enten ergre deg grønn over det eller trekke på skuldrene og finne på noe artig. Ellers så kan din samboer la være å gå slik at hans foreldre må gå via eksen for å ha ungene. Da er sjansen stor for at ting kompliserer seg kraftig.Ikke å anbefale....

Prøv å ikke la deres manglende aksept av dine barn bety noe. Det som betyr noe er den nærmeste familie: DERE! :love:

[Gjest TS]

Hei igjen.

Måtte bare kommentere siste svaret. Helt merkelig, men også i denne familien er det enkelte barnebarn som er mer verdt enn andre innad i familien. Kanskje dette er typisk for den typen mennesker?

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne gjøre som deg, la være å bry meg. Du er heldig som har egen familie som tar vare på datteren din. Samboers familie er i utgangspunktet veldig sammensveiset og liker å tilbringe tid sammen. Samboer vil jo gjerne at jeg skal være en del av dette og være med når det er noe. Men....jeg tenker: ikke uten mine barn. Kanskje jeg er for vanskelig?

Min samboer spurte her om dagen om vi skal la dette bli et problem, eller overse det og gå videre. Hva hvis jeg setter meg på bakbeina....skal de la det bli et problem da? Uff, kjenner at jeg har alle pigger ut. Jeg vet at jeg aldri, aldri får gjort noe med denne situasjonen. Slik kommer det nok alltid til å være. Så spørsmålet er vel, hva skal jeg gjøre? Late som ingenting, eller utebli i alle sammenhenger?