Mann med angst og depresjoner

[Gjest TS]

Jeg er så sliten. Kjæresten min sliter med angst og depresjoner. Det blir stadig lengre mellom de gode dagene og de blir kortere og kortere når de først er der. Dette begynte i mai, og har bare blitt verre og verre.

Han orker ikke å være med meg, han får angst av å være med meg sier han. Det er ikke noen god følelse når den du er aller mest glad i ikke orker å være med deg, men bare vil flykte langt avgårde. Jeg kan ikke huske sist vi hadde en hel dag sammen. Det blir noen kvelder og netter og det er det. Vi kan aldri gjøre noe sammen, det funker ikke for han.

Han står på venteliste hos psykolog, og jeg håper så inderlig at det hjelper, men det er det jo ingen garanti for.

Nå er jeg så fryktelig sliten. Sliten av å være glad hele tiden, selv når jeg ikke er det. Sliten av å prøve å backe han opp hele tiden, sliten av å gi og gi og nesten ikke få noe tilbake.

Den eneste grunnen til at jeg har holdt ut så lenge er at vi har det så utrolig perfekt når han har sine gode perioder.

Vet ikke hva jeg vil med dette, men er det noen som har noen gode råd til hvordan jeg skal holde ut litt til? Jeg er flink til å gjøre ting med venner og andre så jeg får litt energi og for meg selv. Men den forsvinner ut igjen på han med en gang.

Utrolig fælt å bare se han så trist og ha det så vondt hele tiden, og jeg blir sånn jeg også. Hva skal jeg gjøre??? Hjelp!!!

[Gjest TS]

Er det ingen som har noe oppmuntrende eller noen råd å gi?

[Gjest sliter selv]

Hei! Først en til deg! Jeg er selv deprimert og vet at dette er tøft for de pårørende. Jeg kan anbefale den bok om depresjon, det er viktig med kunnskap. Boka gir en god oversikt over hva depresjon er, veier ut, og råd til pårørende. Pårørende trenger også støtte.

Boka heter; Lykketyvene. hvordan overkomme depresjon. Skrevet av Torkil Berge og Arne Repål

Boka er lett lest.

Er kjæresten din medisinert? Han burde nok vurdere det, evt spørre legen om det kan vøre et alternativ. I forhold til ventetid, få legen til å henvise han til det kommunale hjelpe apperatet. Det finnes hjelp å få i kommunen, men det kan være vanskelig å finne fram. Han kan sikker få støtte samtaler i ventetiden, enten med en psykriatisk sykepleier, eller på en poliklinik.

[Gjest Heloise]

Hei TS!

Jeg har en kjæreste med depresjoner, OCD og litt angst, men det går mest i de to første...

Det har han hatt i mange år, før vi ble sammen, så det handler ikke om meg, det er jeg glad for.

Men det er vanskelig! Senest for et par dager siden snakket vi sammen, for jeg måtte få ut nok en gang at jeg føler meg urettferdig behandlet. Han behandler meg ikke urettferdig, og aldri med vilje, men akkurat nå skjer det mye i livet hans (flytting osv..) så jeg føler jeg alltid er nederst på lista.

Vi har et utrolig bra forhold, komunikasjon og kjemi, alt er akkurat slik jeg synes det skal være, og vi er begge svært fornøyde.. med det vi har sammen.

Men som sagt føler jeg med som siste pri. Ikke at jeg synes jeg skal være først hele tiden, men innimellom hadde det vært OK å få høre at forslaget om å dra på kino sammen eller gå ut og spise hadde vært "Ja, det hadde vært kjempekos!" istedet for "vet ikke helt jeg....", "er så sliten...", "orker ikke...", "døgnrytmen er for skeiv..." osv.

Noen dager er værre enn andre, alle har vi jo gode og dårlige dager, men for han er de dårlige dagene ekstra dårlige, og da gjelder kun en ting, og det er å sove elelr å spille dataspill og glemme hele verden.

Og som jeg har nevt er OCD ett av problemene hans, og siden PC'en er hellig kreves det noen timer forberedning før han kan sette seg ned å spille. Og da må han jo spille i mange timer (!) for at han skal føle han får uttelling for all vaskingen -_- (VELDIG frustrerende når man ligger i sengen på rommet hans og kanskje kunne tenke seg å sove sammen men kjæresten sin, og skal opp på jobb om 4 timer men får ikkesove pga vifta på PC'en må stå på full pupp, så den ikke blir for varm....)

Nei det er ikke alltid like lett, men slik er det ikke hver dag, gudskjelov

Når det komemr til psykologer...

Han har gått til mange. Helt siden han var liten kjempet foreldrene hans for å finne noen som kunne hjelpe guttungen dems...

Han hadde en psykolog som etter et par år slo seg vrang og gav han klar beskjed om at "du er så vrang og vanskelig, ingen kan hjelpe deg"...

Nå har han fått en ny psykolog som jobber med litt andre problemer enn bare det ene, og ser ut til at han her er litt mer ålreit, jeg har også snakket med ham en time jeg var med typen

Problemet er derimot det at han sliter med å komme seg opp og ut, og oftest kommer han forsent til psykologen. Men han komemr seg avgårde i det minste, det gjorde han ikke til han forrige..

Er så vanskelig å komme med oppmuntrende ord i en slik sammenheng! Man må liksom ha de gode følelsene og det gode i forholdet som må drive seg fremover, og ikke la de vonde tingene drive seg avgårde... Det er vanskelig, og en fæl motbakke.

I mitt tilfelle hadde jeg 3 års forhold med en eks som var enda værre før jeg fikk typen min (som jeg var forelsket i i 5 år før jeg endelig fikk!), og jeg er overbevist over at erfaringene med eksen gjorde meg klar for å bli sammen med en som har nettopp disse problemene.

Nei dette ble vel litt for langt, sikekrt ingen som gidder lese alt, men jeg prøver bare å si at jeg forstår frustrasjonene og problemene i alle fall litt

Lykke til og bit tennene sammen, så lenge det ikke går utover din egen helse. Ta vare på deg selv oppi det hele! Pass på at du har tid for deg selv så du får fri fra problemer en liten stund og tid til å slappe av. Det er viktig. Vi bor ikke sammen så jeg har luksusen med egen hule jeg kan rømme til...

Lykke til!

[Gjest Heloise]

en ting til, ang. medisinering.

Jeg er ikke fan av antidepre som første alternativ, men kommer jo veldig an på om det er "kun" en tung depresjon, eller om det er andre årsaker til at man kan være deprimert, som f.eks. at man han en annen lidelse som OCD (som i typen min sitt tilfelle.)

Typen ble satt på antidepre, og han vil aldri på det igjen.

Hans erfaringer er at han ble helt følelsesløs, platt, tom, likegyldig til alt, som om noen tok et strykejern over følelseslivet hans....

Han er ung og vil heller jobbe med å bli kvitt problemene enn å bare "flate dem ut" i første omgang. Det er tross alt ikke depresjonene hans som er vanskeligst, og han har de mest sannsynlig pga. andre problemer igjen som kan ordnes.

Så, medisinering bør ikke være 1. valg før man har prøvd noe annet. Har et eksempel på hvorfor ikke å medisinere seg med en gang i familien min selv :-|

[Gjest TS]

Han skal til psykolog nå om ikke så altfor lang tid. Men han tror ikke at det kommer til å hjelpe. Han tror ikke at noen kan hjelpe andre mennesker på den måten.

Han er mest deprimert fordi han får angst når han er med meg. Det går bra et par dager og så får han helt panikk og vil bare løpe fra meg. Det er ikke noe kjekt å ha det sånn for meg heller. Vet at han ikke kan noe for det og ikke vil føle det sånn, men det sårer og gjør vondt likevel.

Føler at vi ikke kommer noen vei, og når han med jevne mellomrom skal dumpe meg fordi det er "best for meg" som han sier, så er det ennå mer slitsomt.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi bor heller ikke sammen, og jeg gjør mine egne ting. Men jeg vil ha et normalt liv, med en normal kjæreste som kan orke å være sammen med meg en vanlig kveld og en helg også :gråte:

[Gjest Heloise]

Han skal til psykolog nå om ikke så altfor lang tid. Men han tror ikke at det kommer til å hjelpe. Han tror ikke at noen kan hjelpe andre mennesker på den måten.

Han er mest deprimert fordi han får angst når han er med meg. Det går bra et par dager og så får han helt panikk og vil bare løpe fra meg. Det er ikke noe kjekt å ha det sånn for meg heller. Vet at han ikke kan noe for det og ikke vil føle det sånn, men det sårer og gjør vondt likevel.

Føler at vi ikke kommer noen vei, og når han med jevne mellomrom skal dumpe meg fordi det er "best for meg" som han sier, så er det ennå mer slitsomt.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi bor heller ikke sammen, og jeg gjør mine egne ting. Men jeg vil ha et normalt liv, med en normal kjæreste som kan orke å være sammen med meg en vanlig kveld og en helg også :gråte:

Men, får han angst av deg? Hva kan være grunnen til det da?

Forpliktelsesangst? :icon_neutral:

[Gjest TS]

Aner ikke, han vet det ikke selv en gang

[Gjest Heloise]

Aner ikke, han vet det ikke selv en gang

Hvis han ikke har tro på at en psykolog kan hjelpe han i det hele tatt, så bør han nok endre holdning litt. For jeg tror en psykolog kan hjelpe han til å finne ut hva problemet bunner i, men er jo bare han selv som kan bli bedre...

For meg høres det nesten ut som om han har litt forpliktelsesangst.. men jeg er ingen psykolog så jeg skal ikke si noe...

Men høres vondt ut å være deg oppi dette.. *klem*

[Gjest TS]

Jeg er enig i at han burde forandre holdning. Men jeg kan ikke tvinge han. Tror du psykologen kan nå gjennom til han selv om han tenker sånn som dette akkurat nå?

[Gjest Heloise]

Jeg er enig i at han burde forandre holdning. Men jeg kan ikke tvinge han. Tror du psykologen kan nå gjennom til han selv om han tenker sånn som dette akkurat nå?

Det kan ikke jeg svare deg på.. Kommer vel litt an på hva han legger i det når han sier han ikke tror noen kan hjelpe han.

Enten vil han vel ikke ha hjelp, eller kanskje føler han at det er håpløst, ikke vet jeg. Men er nok fare for at han må igjennom et knippe psykologer før han finner en som "trykker på de rette knappene" og når igjennom skikkelig.

[Gjest TS]

Er det så mange dårlige psykologer? Uff, om det ikke blir full klaff på første kan jeg bare glemme det. Har slitt som en gal for å få han til en. Om det ikke hjelper kommer han garantert ikke til å forsøke en ny

[Gjest Heloise]

Er det så mange dårlige psykologer? Uff, om det ikke blir full klaff på første kan jeg bare glemme det. Har slitt som en gal for å få han til en. Om det ikke hjelper kommer han garantert ikke til å forsøke en ny

Det er ikke nødvendigvis det at de er dårlige, men de er jo "bare" mennesker, og det handler nok litt om kjemi og forståelse også.

Jeg har ikke tall på hvor mange psykologer typen min og to av mine venninner har vert innom før de fant noen som de faktisk fant hjelp hos. Ikke fordi de forrige var dårlige, men det var bare ikke den rette psykologen for dem, på en eller annen måte.

Man må være litt kresen, men man må jo gi det en sjanse. Funker det ikke med første psykolog, så må man bare prøve seg frem

[Gjest TS]

Ja, det er enkelt å si. Men tror neppe jeg får han til å gå til noen andre. Når han er så skeptisk i utgangspunktet så kommer han bare til å si at psykologer er noe dritt og funker ikke om han ikke får hjelpe nå. Da kan jeg iallefall bare gi opp alt sammen

[Gjest Heloise]

Ja, det er enkelt å si. Men tror neppe jeg får han til å gå til noen andre. Når han er så skeptisk i utgangspunktet så kommer han bare til å si at psykologer er noe dritt og funker ikke om han ikke får hjelpe nå. Da kan jeg iallefall bare gi opp alt sammen

Det er vel også en del av depresjonen å si/føle at "det fungerer aldri", "det er ikke noe håp", "ingen kan hjelpe meg", men hvis psykologen er god vil han nok kanskje etterhvert få opp øynene sine og forstå at det er lys i enden av tunnellen

[Gjest her :)]

Les, eller be han lese, boka "tenk deg glad" som er under punkt 6 her.. Den har hjulpet meg MASSE!

Her er linken:

http://www.raringen.no/article/00174.shtml

[Gjest ts]

Tusen takk for tips. Det var en fin artikkel og jeg skal vise den til han. Håper at det kan hjelpe han litt