Venner av motsatt kjønn

[Gjest Ikke innlogget]

Jeg og kjæresten min er begge i begynnelsen av 20-årene, og har vært sammen i noen måneder. Her om dagen tar han opp det med venner av motsatt kjønn. Han lurte på hvordan jeg ville reagere om han fikk nye venninner. Altså utvikle vennskap med jenter han treffer i fremtiden. Og jeg kjenner at jeg ikke blir veldig begeistret for det.

Han ønsker å omgås disse nye venninnene som hvilke som helst andre venner, altså henge sammen i gjenger samt finne på ting alene. Jeg har ingen problemer med den måten han omgås nåværende kvinnelige bekjentskaper på. Men kjenner jeg får en vond klump i magen av tanken på at han evt skal gå på kino med en ny venninne, bare de to.

Jeg spurte hvorfor han plutselig følte dette behovet for å skaffe nye venninner, og da sier han at det egentlig ikke er noe behov, han vil bare vite at han har muligheten om han skulle treffe ei jente han kom godt overens med. Ellers ville han føle seg fanget i forholdet, og det vil jeg jo virkelig ikke at han skal.

Jeg har sagt at han gjerne må få nye venninner i den grad at de inviteres på fester eller andre aktiviteter hvor andre også skal delta, men at jeg føler tanken på at han skal omgås slike alene, bare de to, føles truende for meg.

Min eks var utro med ei som i utgangspunktet bare var ei venninne, og det farger meg nok noe i denne saken. Jeg hadde satt veldig stor pris på synspunkter fra andre. For hvis det er slik at jeg er overderevent sjalu, må jeg jo jobbe med meg selv. Jeg vil jo være en god kjæreste og ikke ei heks som holder kjæresten i bånd.

Tusen takk til dere som leste innlegget mitt og enda en takk til dere som svarer.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg kjempegodt. Ville ikke likt dette. Har vært der du er, har opplevd utroskap der en ex har drevet det for langt med en såkalt venninne.

Jeg spurte hvorfor han plutselig følte dette behovet for å skaffe nye venninner, og da sier han at det egentlig ikke er noe behov, han vil bare vite at han har muligheten om han skulle treffe ei jente han kom godt overens med. Ellers ville han føle seg fanget i forholdet, og det vil jeg jo virkelig ikke at han skal.

Dette med "fanget i forholdet" er visst noe enkelte menn bruker for å teste ut hvor langt de kan gå. Jeg har også opplevd dette (fanget, kvalt, mister individualismen sin, etc...). Og jeg har, i frykt for å virke som en snerpet dame som er overbeskyttende, latt mine exer få et relativt stort spillerom når det gjelder omgang med det annet kjønn. Og når jeg har gitt dem en lillefinger, tar de gjerne hele hånden.

Nå er jeg over tredve, og det som er bra med erfaring gjennom å bli eldre, er at man blir mer selvsikker. Jeg ville altså sagt: "NEI, jeg ville ikke likt at du får venninner som du går på kino med alene, kall meg irrasjonell, men slik er det bare. Det vil gjøre meg usikker, og det er ikke et slikt forhold jeg vil ha."

De fleste menn jeg har møtt LIKER faktisk at vi setter grenser, stiller krav til dem. Selv om de kanskje ikke vet det.

[Satyr]

Nå er jeg over tredve, og det som er bra med erfaring gjennom å bli eldre, er at man blir mer selvsikker. Jeg ville altså sagt: "NEI, jeg ville ikke likt at du får venninner som du går på kino med alene, kall meg irrasjonell, men slik er det bare. Det vil gjøre meg usikker, og det er ikke et slikt forhold jeg vil ha."

De fleste menn jeg har møtt LIKER faktisk at vi setter grenser, stiller krav til dem. Selv om de kanskje ikke vet det.

Enig, man bør ikke lage date-lignende situasjoner med venner av motsatt kjønn dersom man har en annen kjæreste. Man bør være sammen i uromantiske sammenhenger eller med flere venner samtidig.

Satyr

[FrizzleSizzle]

Jeg er enig med dere. Bra at det ikke bare er jeg som føler det sånn. Har også vært redd for å virke for sjalu noen ganger, men det gikk nå faktisk galt en gang med en "ny venninne" (fra internett, grrr) som i utgangspunktet bare skulle være en middag ute (jeg visste ikke om det heller, da).

[Glitnir]

Jeg forstår godt synspunktene deres, men er likevel grunnleggende uenig. Jeg tar det som en selvfølge at en kjæreste kan ha gode venner av motsatt kjønn, på samme måte som jeg tar det som en selvfølge at jeg selv kan ha det. For meg går det på å stole på hverandre eller ikke. Den grunnleggende tilliten man etter min mening bør ha i et forhold forsvinner om man skal styre hverandre slik. Dersom kjæresten ønsker å være utro, kan dette like gjerne skje på jobb, ute på fest med gutta, med noen han møter på treningssenteret etc etc.

[Gjest Frk Åberg]

Både jeg og samboeren har venner av motsatt kjønn, og vi kan finne på å gå på kino eller på kafé alene med dem. Altså ting som kan virke romantisk, sett utenfra. Dette er da gamle venner eller folk vi i utgangspunktet har blitt godt kjent med i en naturlig setting (bodd sammen, studert sammen).

Men hvis han hadde truffet en jente på fest som han kom godt overens med, og som han så gikk på kino med for å bli bedre kjent - der merker jeg at grensa går. Så det er vel noe med at jeg syns det er greit å gjøre disse tingene sammen alene ved godt etablerte vennskap, men ikke for å utforske og bli bedre kjent for å se om det kan bli et vennskap.

[Idril_M]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, men jeg vet at jeg stadig blir kjent med nye folk av begge kjønn og jeg hadde ikke satt pris på om kjæresten min ønsket å stanse det. Likevel er det forskjell på venner vi har fra før og nye venner etter at vi ble sammen. Gamle venner tar jeg det for gitt at jeg kan dra på kino med så mye jeg vil, mens nyere venner sørger jeg for at kjæresten min blir godt kjent med før vi gjør noe sånt. Det er viktig at kjæresten min føler seg trygg på vennene mine og heldigvis er vi veldig enige på dette punktet.

Jeg synes ikke du skal straffe kjæresten din for at eksen din var utro, men han bør ha forståelse for at du er ekstra var på dette og la deg bli kjent med og trygg på nye venninner før han for eksempel drar på kino med dem.

[Rosalie]

Jeg er veldig uenig, jeg, og kunne ikke vært i et forhold hvor det ble satt begrensninger på hvem jeg fikk ha som venner. Jeg har stort sett venner av det motsatte kjønn, og får stort sett venner av det motsatte kjønn. Jeg jobber med stort sett menn, og reiser på jobbreiser med stort sett menn.

[Satyr]

Jeg er veldig uenig, jeg, og kunne ikke vært i et forhold hvor det ble satt begrensninger på hvem jeg fikk ha som venner. Jeg har stort sett venner av det motsatte kjønn, og får stort sett venner av det motsatte kjønn. Jeg jobber med stort sett menn, og reiser på jobbreiser med stort sett menn.

Jobbreiser og vennskap med mennesker av motsatt kjønn må være helt ok.

Det ville også være ok for meg om min kjære gikk på kino eller lignende med en gammel mannlig venn. Det ville imidlertid ikke være ok dersom det var tegn som tydet på at de var mer enn bare vennskapelig interessert i hverandre. Generelt synes jeg vel det er mest hensynsfullt å være litt forsiktig med date-lignende situasjoner. Forbud funker jo imidlertid sikkert mot sin hensikt.

Satyr

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner igjen følelsen av usikkerhet eller sjalusi, men jeg mener man ikke bør la seg styre av å ha disse følelsene som utgangspunkt for alt som er lov og ikke lov i et forhold. Jeg er selv samboer og har flere venner av motsatt kjønn, noen av dem har jeg mye kontakt med, og går på kafé, ut eller kino med dem. Noen av dem har kjærester, andre ikke. Det skal sies at de fleste er "gamle venner", men jeg har også fått noen venner/bekjente seinere. Settingen har vel vært det som beskrives som naturlig; jobb, studier, felles interesser eller felles venner. Samboern min har faktisk nesten bare kamerater, og kanskje fordi han er mann har han vært dårlig til å holde kontakt med venninner fra tidligere. Men jeg ville ikke nektet ham å bli kjent med en person bare fordi det var ei jente. I praksis ser det likevel ut som vi ikke har fått så mange nye venner etter at vi etablerte oss.

Også kan jeg understreke at det selvsagt er situasjoner hvor man BØR være skeptisk. Jeg kjenner en kar som ser ut til å ha hatt sex med så godt som alle venninnene sine, og som gjerne blir sammen med én av dem noen uker etter at det forrige forholdet hans går i vasken. Mange har også et lemfeldig forhold til å være trofaste. Men da mener jeg det er oppførselen generelt man bør oppdage, og gjerne komme seg ut av forholdet om man ikke aksepterer den, ikke tro at man oppnår noe ved å "nekte" den andre å gjøre ting de likevel kommer til å gjøre bak ryggen på en.

[FrizzleSizzle]

Nei, man må ikke kontrollere for mye. Etter utroskap og drit og møkk har han blitt veldig til å spørre om "lov" til ting, feks "er det greit at jeg inviterer xxxx til fest" (som jeg ikke hadde anledning til å komme på), eller om han treffer en jente han kjenner gjennom en klubb når hun er på besøk i byen, og jeg blir litt satt ut, for jeg har absolutt ikke behov for å kontrollere slike ting. Samtidig er jeg glad for at han spør, for det viser at han angrer.

Etter å ha lest her, og tenkt igjennom egen situasjon, ser jeg vel at jeg ikke har noe imot gamle (selvsagt ikke) eller nyankomne venner i de fleste situasjoner, det er bare den internett-trafikken jeg ikke tåler, men DEN diskusjonen har vi sett noen ganger her på forumet...

endring: Uff, nå skriver jeg som om hele tråden handler om meg, det er jo ikke jeg som er ts...

Endret 14. november 2007 av caskr

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Ser det er litt delte meninger her. Kjæresten min har per dags dato ingen venninner. I hvertfall ikke slik jeg vil definere det. Han har ingen nære forhold til andre jenter enn meg. Selvsagt har han jenter på MSN osv, men altså ingen han omgås mye med, og i hvertfall ikke alene.

Jeg har selv veldig mange guttevenner og har lettere for å knytte vennskap med menn, enn med kvinner. Men allikevel ønsker ikke jeg, og kommer heller ikke til å knytte nære vennskap med nye menn. I hvertfall ikke så lenge jeg er i et forhold. Det føles rett og slett unaturlig. Men det som er unaturlig for meg trenger ikke være det for andre.

Jeg merker at det som gjør meg mest skeptisk er måten dette ble tatt opp på, jeg merker at jeg blir veldig usikker på intensjonene hans. Vi hadde en episode for et par måneder siden, som ødela tilitten mellom oss. Er det urimelig av meg at jeg ønsker at han venter med å etablere nye venninner, til vi har fått tilbake tilitten? Da tenker jeg på den type venninner man omgås alene med, ikke venninner man omgås i gjenger.

Og det er som et par over her nevner, denne date-settingen jeg føler veldig ubehagelig når det kommer til nye venninner.

[Marihata]

Det som slo meg av måten han la det fram på:

Kanskje han har opplevd ramaskrik av tidligere kjæreste på grunn av veninner han har hatt normale forhold til, og ville sjekke/teste at du ikke ville gjøre det samme?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg personlig tror ikke det er årsaken, men man vet jo aldri. Jeg kjenner at jeg vil ha store problemer med at han skal f.eks komme hjem fra byen og si at han har møtt ei hyggelig jente og i morgen skal de på kino sammen. Det føles virkelig ikke riktig for meg å danne denne typen vennskap med nye bekjentskper av motsatt kjønn.

Og en ting jeg også synes er rart, er at han har jo tydeligvis ikke hatt noe behov for denne typen venninner tidligere, hvorfor har han det plutselig nå?!

[Betsy]

Jeg personlig tror ikke det er årsaken, men man vet jo aldri. Jeg kjenner at jeg vil ha store problemer med at han skal f.eks komme hjem fra byen og si at han har møtt ei hyggelig jente og i morgen skal de på kino sammen. Det føles virkelig ikke riktig for meg å danne denne typen vennskap med nye bekjentskper av motsatt kjønn.

Helt enig.

Denne settingen hadde vært så fullstendig uaktuell for mitt vedkommende, nei-nei-nei sier jeg bare...

[caso]

Først, en sidekommentar.

Kino er en dååårlig form for date. Det er å sitte ved siden hverandre i 2 timer uten å si et ord..

Så til tema.

Jeg kunne funne på å spurt om akkurat det samme, i en teoretisk sammenheng. Jeg har også spurt "er det ok hvis jeg stikker til hytta alene en helg?".

Dette er noe jeg har fått "NEI" på tidligere forhold, på grunn av overdrevent sjalusi.

En hyttetur alene = sexparty med 14 jenter ...

Jeg har behov for å føle at jeg har aksept for "armrom" uten at det er noe negativt i det.

Jeg ønsker å kunne gjøre ting uten sambo, har behov for jentevenner, og jeg har behov for å kunne ha tid for meg selv, - uten at noe er galt i forholdet.

Det er ikke det at jeg nødvendigvis har så lyst til å faktisk gjøre det jeg nevner.. at man vet man har aksept er stort sett nok

Heldigvis er begge helt enig i den tankegangen her.

Endret 14. november 2007 av caso

[Gjest Gjest]

Og en ting jeg også synes er rart, er at han har jo tydeligvis ikke hatt noe behov for denne typen venninner tidligere, hvorfor har han det plutselig nå?!

Enten er det et teoretisk spørsmål. Eller så har han allerede blitt kjent med en annen jente (på internett?) som han vurderer å treffe?

[W. Wallace]

Hvis partneren kommer til å være utro, så er det i essens ingenting man kan gjøre med det uansett. En partner som i sitt stille sinn ikke er helt klar på at h*n kommer til å være trofast, kommer til å være tilbøyelig for utroskap om man tillater venner av det motsatte kjønn eller ikke. Klart, alle kan fristes og være fristet, være helt på kanten av stupet, men allikevel har vedkommende bestemt seg for troskap. Det er virkelig ikke verre enn som så. Man bestemmer seg i det øyeblikket man velger å ha et eksklusivt forhold til en annen person. Hvis ikke man kan stole på det, burde man heller ikke være sammen med denne personen spør du meg.

[Gjest Gjest_Betty_*]

Jeg skjønner ikke vitsen med å være i et forhold hvis man har så stort behov for å skaffe nye bekjentskaper av det motsatte kjønn for å "gjøre ting med" alene.. Da burde man kanskje være singel en stund til.

Klart man skal fortsette å ha/få venner av motsatt kjønn fordi om man går inn i et forhold, men da er det vel naturlig at partneren også blir kjent med desse, og er med i de anledningene man skal tilbringe tid sammen.

Mulig jeg er gammeldags, men det ville ikke ramlet meg inn at min samboer skulle gått rundt og skaffet seg nye venninner som han skulle f.eks. gått på kino med, eller gått ut og spist middag sammen med eller lignende. Hvorfor i all verden skulle han ha behov for det?? Og hvorfor i all verden skulle vi ha et forhold hvis han skulle ha behov for å gjøre desse tingene med en annen dame istedenfor meg??

Han ville nok ikke hatt noen forståelse for dette andre veien heller..

At man kanskje gjør sånt med venner man har fra før blir litt annerledes, men jeg ville syns at det var naturlig at han involverte meg i dette bekjentskapet også.. Og hvofor skulle han ikke det??

Typen som TS skriver om hadde hos meg fått status som singel. Hvis han følte seg fastlåst i forholdet hvis han ikke fikk bli kjent med og "datet" nye damer, så skulle han faktisk fått slippe å være i et forhold med meg!!!

[Gjest Gjest]

Hvis partneren kommer til å være utro, så er det i essens ingenting man kan gjøre med det uansett. En partner som i sitt stille sinn ikke er helt klar på at h*n kommer til å være trofast, kommer til å være tilbøyelig for utroskap om man tillater venner av det motsatte kjønn eller ikke. Klart, alle kan fristes og være fristet, være helt på kanten av stupet, men allikevel har vedkommende bestemt seg for troskap. Det er virkelig ikke verre enn som så. Man bestemmer seg i det øyeblikket man velger å ha et eksklusivt forhold til en annen person. Hvis ikke man kan stole på det, burde man heller ikke være sammen med denne personen spør du meg.

Jeg er så ueing som det går an å bli.

De aller færreste bestemmer seg på forhånd for om de skal være utro eller ikke.

Selv personer som ALDRI kunne trodd at de kunne være utro, kan være det når fristelser eller følelser blir for store. Første bud er vel egentlig å begynne å gjøre "par-ting" med noen man liker godt, og som ikke er samboeren din. Da har man allerede beveget seg utpå utrygt vann..