Eksen min overtaler sønnen vår til å flytte

[Gjest Trådstarter-SARA]

Jeg er mor til en gutt på nesten 11 år.

Faren og jeg ble skilt for 8 år siden. Jeg flyttet 15 mil sør for Oslo og faren bor igjen i Oslo. Jeg har hele tiden hatt hovedomsorgen og gutten har vært hos faren sin annenhver helg, fredag til søndag. Også har vi delt ferier.

Faren har giftet seg på nytt og fått 2 barn.

I de siste årene har faren snakket mye med gutten vår om at han kan få komme å bo hos ham hvis han vil. At dette er noe han kan bestemme selv når han har blitt 12 år. Det er gutten vår som har kommet til meg og sagt dette. Det vil si at han har sagt til meg at når han blir 12 år så skal han få flytte til pappa. Han er selvfølgelig glad i småsøsknene der og i tillegg er det jo fordelene med at han der får finere ting og finere ferier og slikt som jeg ikke har råd til. Føler han blir lokket med mye sånt. Han forteller ihvertfall mye om hva han har og gjør der.

Jeg føler at det er pappaen som bevisst legger opp til dette. Og føler at det er urettferdig av ham å forsøke å påvirke gutten vår. Jeg tror han gjør dette for å få mer påvirkning på livet til gutten og fordi han da selv kan ta alle avgjørelser som gjelder gutten uten å involvere meg så mye. Nå i dag er det jo jeg som følger opp skole, håndball og som er den nærmeste i alt. Og ja, eksen min er ikke så involvert ettersom det er litt reisevei hit ned til meg. Og han har jo ny familie og barn som krever sitt i hverdagene. For ham ville det selvfølglig vært mer praktisk at sønnen vår bodde hos ham så hadde han hatt alle barna sine på samme sted. I tillegg ville han sluppet barnebidraget til meg, og jeg vet at han ikke liker å betale meg de pengene. Han mener mye av det er unødvendig ettersom han også kjøper inn mye klær og utstyr til gutten.

Selv er har jeg vært singel i alle disse årene. Jeg klarer meg økonomisk men ikke mer enn at det så vidt går rundt. En av de tingene jeg er veldig redd for er at eksen min skal klare å overtale gutten vår til å ville flytte til ham. For da vil jeg ikke bare miste gutten min men jeg vil også få det dårligere økonomisk. Der oppe er de tross alt to voksne mennesker med inntekt og jeg er alene. Mister jeg ekstra barnetrygd og bidrag så klarer jeg ikke å få det til å gå rundt.

Det er umulig å snakke med eksen min om dette. Vi snakker dårlig sammen. For meg er gutten min alt for meg, det er liksom oss to. Jeg er så redd for at han skal flytte fra meg.

[Gjest =tentacle=]

Selv er har jeg vært singel i alle disse årene. Jeg klarer meg økonomisk men ikke mer enn at det så vidt går rundt. En av de tingene jeg er veldig redd for er at eksen min skal klare å overtale gutten vår til å ville flytte til ham. For da vil jeg ikke bare miste gutten min men jeg vil også få det dårligere økonomisk. Der oppe er de tross alt to voksne mennesker med inntekt og jeg er alene. Mister jeg ekstra barnetrygd og bidrag så klarer jeg ikke å få det til å gå rundt.

Det er umulig å snakke med eksen min om dette. Vi snakker dårlig sammen. For meg er gutten min alt for meg, det er liksom oss to. Jeg er så redd for at han skal flytte fra meg.

Forstår at dette er vanskelig. Men flytting kan bli virkelighet, og du er nødt til å ta grep for å se til at du har en god tilværelse også om det skjer. Verken sosialt, økonomisk eller følelsesmessig kan du basere deg på å være avhengig av at gutten bor med deg for at ting skal gå rundt. Du må kunne stå på egne bein også uten ham ved din side. For gutten er ikke bare din, og han er aller mest sin egen med sine egne ønsker og behov, og om han ikke flytter til far snart, er det uansett snakk om få år før han er ute på egen hånd. Dette må du løse

[Gjest Mayamor]

Kjenner jeg blir litt frustrert på dine vegner, lei meg på guttens vegner og forstår pappan.

Ikke lett dette her verken for mor, far eller barn.

Fordeler med å bo hos deg, moren sin, er det jo også; alle guttens venner, lagkamerater, kjent og kjært med nærmiljø og skole. Han har mammas oppmerksomhet og trenger ikke dele den med mindre søsken. Han har en far, stemor og to yngre søsken hos far som er glad i ham i Oslo, men det vil innebære skolebytte, vennebytte, klubbytte, hverdagsbytte, matendringer etc. Snakk med gutten og la ham vite at både mamma og pappa er glade i ham uansett. Ditt savn er noe du må jobbe med, selv om jeg skjønner hva du mener (har vært igjennom det selv da gutten min ville bo en uke hos far og en uke hos meg, noe han har gjort i litt over 1 år). Økonomi er noe du bør holde langt unna diskusjonen; det er ikke annerledes for deg enn hva det i alle år har vært for far... Dersom gutten flytter til far og økonomi er grunnen til at du setter deg på bakbena; taper du.

Fokuser på det positive med at evt gutten flytter: du kan videreutdanne deg, treffe venninner, få en hobby, trene mer, jobbe overtid, rimeligere matbudsjett, mindre kleskjøp, ha kontakt med gutten din på telefon, msn, sms, mail, webkamera ol. Ikke se svart på noe du ikke har vært igjennom. Se mulighetene; barna er våre til låns i noen år; flytter han når han er 12 og du er glad på hans vegner - kommer dere til å få et fint forhold. Setter du deg mot sønnen din sine ønsker, kan du risikere å ødelegge forholdet dere to har. Men jeg forstår frustrasjonen din, men ber deg bare tenke deg godt om. Ikke meningen å bagatellisere noe, eller være ekkel med deg, håper ikke du får det inntrykket da jeg vet det skrevne ord kan virke "hardere" enn noe sagt muntlig... Lykke til.

[Gjest Fëawen]

Du får trøste deg med at mye kan jo skje på 3-4 år.

Kanskje er din situasjon helt anderledes også.

Skal du begynne å bekymre deg for dette nå, blir dette noen laaaange år. Det ordner seg nok skal du se.

Kanskje din sønn ikke har lyst til å flytte når han blir 12. Hvis det betyr at han må begynne på ny skole og få nye venner..

La det vær du. Ikke tenk på dette nå..

[Gjest trådstarter-SARA]

Takk til dere som har svart meg.

Jeg har tenkt på det at jeg vil få mer tid til meg selv om han bor hos faren sin. Men jeg har altså ikke råd til å gjøre så mye. Utdanning koster penger. Jeg har hatt lyst til å videreutdanne meg men med økonomien jeg har i dag så går ikke det. Har før lest her på KG om at om man at man får mer tid til seg selv og egen videreutvikling om man har delt omsorg osv. Og jeg ville jo fått mye tid om gutten min bare skulle vært hos meg annenhver helg. Men de tingene jeg skulle fylt lylt dagene mine med koster jo også penger. Og når jeg ikke har råd nå hvordan kan jeg ha råd om sønnen min flytter?

Jeg hadde hatt tid til deltidsstudier nå også jeg. Og mulighet til å trene og hobbyer. Har gode naboer som har barn som sønnen min kan være hos noen timer noen kvelder i uka. Jeg er med i joggegruppe (noen damer her i nabolaget) som ikke koster penger og jeg har en hobby som finansierer seg selv.

For meg blir det ikke noe plaster på såret at jeg kan ha tid til å gjøre ting for meg selv. For det gjør jeg allerede.

Det som er mitt problem er at min eks overtaler vår sønn til å flytte. Jeg tror ikke at ideen kom fra min sønn. Jeg tror at dette er noe min eks gjør fordi vi ikke akkurat er venner kan man si. Vi snakker dårlig sammen og har minst mulig med hverandre å gjøre. Jeg tror eksen min er lei av at alt må gå via meg når det gjelder sønnen og at han er lei av at jeg får penger av ham. jeg tror at han ønsker å få sønnen vår til seg fordi at han da slipper å forholde seg til meg slik han gjør nå. Da blir det liksom han som bestemmer og kan si at han kjenner sønnen vår best.

Det er dette som plager meg, og det med økonomi og at jeg ikke kan se for meg en hverdag uten sønnen min.

[Kosemose]

Ærlig talt... Dere er to om dette barnet, og han har bodd hos deg (som valgte å flytte 15 mil vekk med ham) i 8 år. Hvordan kan du mene at du har mer "rett" på gutten enn pappan? Det kan godt hende at pappan lokker han med diverse for å få ham til å flytte til seg, men er pappans motiver verre enn dine motiver for at han skal bli boene hos deg????

Det er trist med økonomien, men jeg stiller meg tvilende til at det å ha et barn er et overskuddsfenomen økonomisk. Jeg kjenner ingen som tjener på å ha barn, og jeg syns det høres merkelig ut at din personlige økonimi er avhengig av de inntektene du har på sønnen din og at de er større enn de utgiftene du har til ham. I min verden er det å ha barn et økonomisk tapsprosjekt...

Etter mitt syn er det ingenting som tilsier at du "eier" barnet mer enn far, eller at du har mer "rett" på ham, eller at fars grunner for å ønske seg at barnet nå skal bo hos ham er mer falske og egoistiske enn dine grunner.

[Gjest Mayamor]

Jeg tror at dette er noe min eks gjør fordi vi ikke akkurat er venner kan man si. Vi snakker dårlig sammen og har minst mulig med hverandre å gjøre. Jeg tror eksen min er lei av at alt må gå via meg når det gjelder sønnen og at han er lei av at jeg får penger av ham. jeg tror at han ønsker å få sønnen vår til seg fordi at han da slipper å forholde seg til meg slik han gjør nå. Da blir det liksom han som bestemmer og kan si at han kjenner sønnen vår best.

Det er dette som plager meg, og det med økonomi og at jeg ikke kan se for meg en hverdag uten sønnen min.

Det er nå en gang slik at alle barn i utganspunktet har både en mor og en far som står bak det at en barn blir skapt. Tidligere var det slik at mor som regel tok daglig omsorg og far tok til takke med det mor gav av samvær. Noen fedre gav blaffen, andre stilte mer opp. Slik jeg forstår det har din eks stilt opp for gutten sin selv om dere har hatt komunikasjonsproblemer. Det er jo flott for guttens deres at han har en ressursterk mamma og en ressursterk pappa.

Hva sier konen til eksen din da? Er hun villig til å bli stemor mer enn ved samvær? Hva sier gutten din om stemoren sin? Hvordan er ditt og hennes forhold? Er hun ok mot sønnen din? Ok mot deg? Er du ok mot henne? Er du sjalu mot henne? Hun har jo også sitt å si oppi det hele, uten at du trenger å ta den diskusjonen (da det er fars oppgave)...

Men det er jo enda litt tid før gutten blir 12 år, ikke sikkert far vil når den tid kommer. Ikke sikkert gutten vil når den tid kommer. Jeg ville bare kommunisert med barnet mitt og vært ærlig, og latt barnet vite hva som skjer dersom han flytter til pappa; skolebytte etc som skissert over. Et barn tenker ikke nødvendigvis igjennom alle små "bagateller" slik vi voksne gjør. Så dersom far sier hvor fint alt vil bli, kan det bli fristende for en liten gutt å flytte, men dersom han skjønner at det er sikkert gøy å bo med pappa, men tenk på bestevennen, klassen og håndballaget... Så kan det være at dette løser seg av seg selv. Men jeg synes barnet bør få sitt å si. Og at du som mor viser at du er trygg nok på deg selv slik at gutten selv kan ta avgjørelsen vel vitende om at både mamma og pappa er glade i ham uansett.

[Gjest trådstarter-SARA]

Jeg hører hva dere sier.... Det er sikkert riktig at det jeg får ekstra i penger nå er det jeg bruker fordi jeg har sønnen boende hos meg.

Jeg hadde sikkert måttet flytte til et mindre og billigere bosted også. Noen jeg i utgangspunktet ikke har lyst til. Trives idet lille huset mitt...

Men. Jeg og faren/eksen min har ikke noe godt forhold. Jeg snakker aldri med den nye kona hans - hun var grunnen til at vi flyttet fra hverandre for å si det sånn.

Når det gjelder å stille opp for gutten sin så har eksen min ham når han skal. Dvs han henter ham på fredagsettermiddag og jeg henter ham igjen i Oslo på søndagsettermiddag. Han har ham annenhver jul og påske og vinterferie og høstferie. Han har ham 2 uker hver sommer. That's it. Han får aldri kommet seg hit når det er foreldremøter - men det er fordi det er reisevei og fordi han helst ikke vil tilbringe tid med meg. Jeg er fornøyd med det. Det er jo jeg som alene følger opp skolen uansett.

Gutten vår får ikke vært med på håndballkamper som er i de helgene han er hos faren sin. Fordi det er en aktivitet som jeg har ansvaret for og noe far sier han ikke har noe med egentlig. Han kan ikke bruke helgen til å kjøre ned til oss for at sønnen skal spille kamp. Helgen er jo hele hans familie sin og han vil at sønnen vår skal være sammen med de da.

Vi har kranglet mye om slike ting. Jeg er redd for å bli utestengt fra livet til sønnen min om han flytter dit. Og det at han kan skifte mening og at det er lenge til han blir 12 år. Nei men det er da bare litt over ett år til da! Og gutten min snakker mer og mer om det. Jeg har sagt til ham at da må han skifte skole og begynne på et annet håndball-lag osv..... Da blir han litt tankefull og sier at det vil han ikke. Men når han kommer fra faren neste gang så er det tydelig at de har snakket om det der. For da forteller han om alt han kan gjøre der hvor far bor istedefor.

[Kosemose]

Vel, det er du som flyttet med ham 15 mil. Det er kanskje ikke så rart at pappan ikke kjører 30 mil for å se en håndballkamp de helgene han ikke har sønnen deres? Eller at han ikke kjører 30 mil for å delta på foreldremøte? Hvis det er så enkelt så kan vel du ta denne turen rett som det er hvis sønnen din flytter, og delta på foreldremøter og håndballkamper?

Synd hvis du må kjøpe deg noe mindre, men ærlig talt - hva gjør du den dagen sønnen din blir så stor at bidrag og barnetrygd slutter å komme? At du skal ha noe mer rett på sønnen deres enn pappan fordi du ikke vil flytte til noe billigere og du ikke har råd til å opprettholde levestandarden din uten pengene du får fra far og staten er trist, men det kan da ikke være noe argument for at sønnen din ikke skal flytte til far???!

[Gjest Gjest_mamma_*]

TS skriver:

Det som er mitt problem er at min eks overtaler vår sønn til å flytte. Jeg tror ikke at ideen kom fra min sønn. Jeg tror at dette er noe min eks gjør fordi vi ikke akkurat er venner kan man si. Vi snakker dårlig sammen og har minst mulig med hverandre å gjøre. Jeg tror eksen min er lei av at alt må gå via meg når det gjelder sønnen og at han er lei av at jeg får penger av ham. jeg tror at han ønsker å få sønnen vår til seg fordi at han da slipper å forholde seg til meg slik han gjør nå. Da blir det liksom han som bestemmer og kan si at han kjenner sønnen vår best.

Jeg hadde også dårlig kommunikasjon med min eks og trodde han ville at vårt barn skulle flytte til han, etter å ha fått i stand en dialog så fant jeg ut at jeg hadde tatt feil, min eks så at barnet vårt burde få være i sine vante omgivelser. Barnet vårt sa en del ting som jeg tolket feil i min redsel for at hun og far skulle tvinge gjennom flytting.

Jeg synes økonomi er en dårlig grunn til å kjempe for omsorgen! Men når det gjelder å få være i sine vante omgivelser så har jeg forståelse. Ditt barn har kanskje vante omgivelser hos far og det miljøet også - dere bodde vel der de første 8år av barnets liv, og de 3 siste der dere bor nå?

Vel, som Mayamor sier: hold økonomi utenom, en slik grunn holder ikke i retten hvis man kan si det slik.

Inviter til møte for familierådgivning, dere bør få orden på kommunikasjonen uansett, dette kan ikke være holdbart for sønnen deres, og kanskje er ikke ting så ille som du tror når det gjelder fars intensjoner. Hvis dere får en god dialog, så kanskje far vil føle at han får delta i sønnens liv - jeg har full forståelse for at han savner sønnen sin og ønsker å ha han i sin nærhet og ikke 15 mil unna. Jeg har problemer med at folk flytter slik at barn må dele seg mellom to miljø - alltså at mor og far bor langt ifra hverandre, men hos deg er kanskje grunnen at det er billigere å bo utenfor Oslo, noe jeg kan skjønne.

Barnet kan ikke bestemme selv hvor han skal bo når han fyller tolv, han skal høres og det skal legges vekt på hva han ønsker, men det er de voksne som bestemmer. Her gjelder det å sette viktige argumenter for og imot, i mitt tilfelle var det slik at fars bosituasjon var ustabil, min var stabil og i vår datters vante omgivelser. Hvordan er miljøet i fars skolekrets, er far hjemme eller jobber mye osv.

Når din sønn tar opp disse tingene bør du forholde deg rolig og fornuftig, lytt å prøv å forstå, spør om han har tenkt over om han vil skifte miljø, skole venner osv, sjekk om han skjønner hva dette vil innebære, her kommer det mye ann på barnets modenhetsnivå.

Min datter nektet å tenke over følgene ved en flytting, og hun har omstemt seg mange ganger i løpet av de to siste årene om hvor hun vil bo, helldigvis har jeg stått fast på mitt sammen med faren hennes og nå begynner hun å modnes og noe fornuft trenger inn hehe. Så det kan tenkes at din sønn ombestemmer seg snart hvis dette er en fix ide, og kanskje han slutter å drømme om dette hvis du sier til han at det faktisk er du som omsorgsperson som bestemmer og at det skal gode grunner til for å flytte.

MEN, hvis du og far og miljø stiller likt, hvis sønnen din vil få det bra hos far og at denne ideen ikke går over iløpet av et års tid, ja da synes jeg at du skal høre på sønnen din å la han bo hos sin far.

[Far til 2]

Jeg er mor til en gutt på nesten 11 år.

Faren og jeg ble skilt for 8 år siden. Jeg flyttet 15 mil sør for Oslo og faren bor igjen i Oslo. Jeg har hele tiden hatt hovedomsorgen og gutten har vært hos faren sin annenhver helg, fredag til søndag. Også har vi delt ferier.

Faren har giftet seg på nytt og fått 2 barn.

I de siste årene har faren snakket mye med gutten vår om at han kan få komme å bo hos ham hvis han vil. At dette er noe han kan bestemme selv når han har blitt 12 år. Det er gutten vår som har kommet til meg og sagt dette. Det vil si at han har sagt til meg at når han blir 12 år så skal han få flytte til pappa.

...

...

Jeg tror du skal være glad for at faren referer til 12-års GRENSE, for det er ingen slik 12-års GRENSE.

Barn skal kunne høres fra de er 7 år. Deretter skal de gradvis tillegges stadig mer vekt mht f.eks. bosted. Når de er 12 år skal de tillegges VESENTLIG VEKT.

Ved en rettsak ville sansynligvis sønnen deres fått gjennom sitt ønske selv om han var 11 år (kansje 9-10 år også).

Du må imidlertid bestemme deg om du vil akseptere sønnen din sitt ønske, eller om du vil motarbeide det. Om du aksepterer det vil du kansje få han tilbake etter 6 månder. Om du motarbeider det vil du kansje aldri få han tilbake slik som idag.

Jeg har forståelse for at det er tungt å være så ydmyk at en ene og alene setter barnets ønsker i fokus. Men det kan gi en fantastisk gevinst på sikt.

[Gjest Gjest]

Det stemmer som Far til 2 sier at barn skal høres fra de er 7, og det skal legges vesentlig vekt på hva de mener fra de er 12.

Men merk deg at dette er i en rettssak. Det er altså IKKE slik at en 12-åring kan bestemme selv hvor han vil bo. Hvis 12-åringen ønsker å flytte, og du ikke lar ham gjøre det, må faren gå til rettssak.

Denne saken vil han sannsynligvis vinne, men det er ikke 100% sikkert.

Hva du bør gjøre er et annet spørsmål, men du skal altså ikke tro at gutten og faren kan bestemme dette helt alene så snart han er fylt 12.

[Gjest Gjest_Renate_*]

Det første du bør gjøre er å få orden på kommunikasjonen mellom deg og barnefar, du vet nok grunnen til at det er slik, søk hjelp gjennom familierådgivning å ta problemet derifra.

Det er ikke greit hvis far driver og overtaler gutten til å flytte, så lenge dette ikke kommer fra gutten selv - så er det en voksen sak som dere to skal bli enige om i første omgang. Hvis dine antakelser stemmer, så er far med på å lage en konflikt mellom dere tre som ikke er bra for gutten - han har ikke godt av to foreldre som kjemper om han hvis det ikke er guttens EGEN ide å flytte, dette kan du få frem i samtaler med familierådgivere.

Hvis far er den som presser på, så be han ta denne saken direkte med deg, ikke gjennom gutten.

[Gjest Også en mamma]

Det kan jo faktisk hende at faren har lyst til å ha sønnen boende hos seg, det er ikke det samme med annenhver helg etc. Jeg skjønner han i så fall veldig godt. Om barna mine bodde 15 mil unna meg hadde jeg savnet dem veldig, selv om jeg så dem med jevne mellomrom. Kanskje han, siden han nå har flere barn, ser hvor mye han går glipp av hos det barnet han ikke bor sammen med? Kanskje han ønsker at alle tre barna sine skal leve sammen som søsken flest?

Da man skiller lag synes jeg det er bare rett og rimelig at barna (da de blir store) får vite om muligheten til å selv være med og avgjøre hvor de ønsker å bo.

[Gjest trådstarter-SARA]

Vi har allerede vært hos familieterapeut. Senest i fjor. Fordi kommunikasjonen er så dårlig. Det går mest i sms.

Mye av problemet er at jeg desverre ikke klarer å komme over det at det var han som gikk fra oss og ble sammen med hun han nå er gift med.

Vi krangler fortsatt mye. Det er bagateller og store ting også.

Det er mulig at jeg ikke vil at sønnen vår skal flytte til ham fordi jeg er så sint på ham fortsatt. Jeg vil ikke at han skal ta fra meg gutten min også!

Velger gutten min faren sin foran meg føler jeg at jeg har tapt alt.....

[Merneith]

Vi har allerede vært hos familieterapeut. Senest i fjor. Fordi kommunikasjonen er så dårlig. Det går mest i sms.

Mye av problemet er at jeg desverre ikke klarer å komme over det at det var han som gikk fra oss og ble sammen med hun han nå er gift med.

Vi krangler fortsatt mye. Det er bagateller og store ting også.

Det er mulig at jeg ikke vil at sønnen vår skal flytte til ham fordi jeg er så sint på ham fortsatt. Jeg vil ikke at han skal ta fra meg gutten min også!

Velger gutten min faren sin foran meg føler jeg at jeg har tapt alt.....

Jeg skjønner at dette ikke er lett for deg... Men jeg tror dere alle er tjent med å kontakte familievern-kontoret igjen.

Nå vet jeg ikke hvor mye du har snakket med gutten din om dette. Det er jo ikke sikkert at han har tenkt igjennom alle konsekvensene som følger med en flytting. Det er forståelig at han vil se faren sin mer enn han gjør, men har han tenkt på at han må skifte skole og få seg nye venner?

Men igjen, kontakt familievern-kontoret! Ingen er tjent med at rettsintanser må kobles inn.

[Gjest Mayamor]

Jeg skjønner deg veldig godt; du ble forrådt av far til gutten; forlatt for en annen kvinne som han tilsynelatende har det bra med, mens du sitter med gutten din som er hele livet for deg (slik jeg leser deg) og du er en god mor for. Du har forsaket mye som enslig mor, du har fulgt opp gutten din med idrett, skapt et nettverk med naboer du kan stole på. Du er kanskje redd for hva du skal gjøre alene? Hva naboene, venner, familie vil tro dersom gutten din også velger deg bort (som faren gjorde for 8 år siden...). Du føler kanskje at livet er urettferdig? At du har brukt så mye tid og kjærlighet på gutten, som han nå muligens snur ryggen til (iallefall føles det slik?)...

Du må jobbe med deg selv. Finne dine positive egenskaper. For gjennom det du skriver her er du en god person, en menneskelig person som stiller opp for sønnen din.

Muligens kunne du snakket med en lege, terapeut el for å få bort de vonde tankene om at du ble forlatt? At du får troen tilbake på deg selv? At det er din eksmann sitt tap at han ikke tok bedre vare på forholdet med deg? At du står bedre rustet til et neste forhold og foretar en selvransakelse; kan jeg gjøre noe annerledes i neste forhold? Men ikke bebreid deg selv for bruddet med guttens far, samtidig som du ikke fraskriver deg etthvert ansvar heller... Fin balansegang der.

Hva andre måtte mene dersom gutten flytter til faren er uvesentlig; er det noen som fordømmer det og ser ned på deg av den grunn (noe de har ingen grunn til å gjøre!) - så slipper du iallefall å tro at de liker deg. Du kan renske ut dem og heller beholde dem som mener du er verd noe. For dem er det aller flest utav, og antagelig gjelder det alle...

Du er saklig i skrivemåten din. Jeg kjenner deg ikke og vet ikke mer enn hva som står her. Men andre kunne gått til kraftige motangrep på svarene som sa dem i mot; det gjør ikke du! Håper at du ikke føler jeg tråkker over streken, intensjonen med innlegget er god; men du vet jo mer enn meg om deg, eksen, gutten og alt rundt. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Det stemmer som Far til 2 sier at barn skal høres fra de er 7, og det skal legges vesentlig vekt på hva de mener fra de er 12.

Men merk deg at dette er i en rettssak. Det er altså IKKE slik at en 12-åring kan bestemme selv hvor han vil bo. Hvis 12-åringen ønsker å flytte, og du ikke lar ham gjøre det, må faren gå til rettssak.

Denne saken vil han sannsynligvis vinne, men det er ikke 100% sikkert.

Hva du bør gjøre er et annet spørsmål, men du skal altså ikke tro at gutten og faren kan bestemme dette helt alene så snart han er fylt 12.

Det er ikke sansynlig at far vil vinne en rettsssak i denne situasjonen.

Forøvrig skal det mekles før en rettssak, og da vil det og være anledning til å høre barnet. Da vil det antakelig komme fram hvorfor barnet sier som han gjør, og at han ikke egentlig forstår konsekvensene av en flytting. Barnet skal nemlig høres, og min erfaring med det er at både dommer og sakkyndig faktisk hører på barnet og hører gjennom det som er manipulert. Det vil jo innebære at han i stor grad mister det nettverket og den tilknytningen han har til stedet han bor på nå.

Selvsagt har ikke en 11-åring oversikt over slike konsekvenser. Det er også grunnen til at en 11/12 åring IKKE skal måtte ta den endelige avgjørelse mht. hvor han vil bo, men at dette skal avgjøres av foreldrene SAMMEN. Den ene kan ikke bare bestemme ut fra eget forgodtbefinnende. Og da er det BARNETS beste som skal vurderes, ikke rettferdighet for foreldrene.

Ser at flere trekker fram at ungen har bodd mange år hos mor, så nå er det fars tur. Idiotisk tankegagn, all den tid vi faktisk snakker om et barn, et lite menneske, og ikke en ting!

[Gjest Gjest]

Det er ikke sansynlig at far vil vinne en rettsssak i denne situasjonen.

Jo, det tror jeg nok det er. Jeg tror ikke rettsvesenet har den evnen du tiltror dem, til å gjennomskue manipulering.

Men sikkert er det jo ikke. Ingenting er 100% sikkert i en slik sak. Og uansett må far faktisk starte en sak. Det er det heller ikke sikkert at han gjør. Kanskje han bare satser på at trådstarter er feilinformert og gir seg på 12-årsdagen fordi hun tror at da kan barnet bestemme?

[Gjest Gjest_hmmm_*]

Jo, det tror jeg nok det er. Jeg tror ikke rettsvesenet har den evnen du tiltror dem, til å gjennomskue manipulering.

Men sikkert er det jo ikke. Ingenting er 100% sikkert i en slik sak. Og uansett må far faktisk starte en sak. Det er det heller ikke sikkert at han gjør. Kanskje han bare satser på at trådstarter er feilinformert og gir seg på 12-årsdagen fordi hun tror at da kan barnet bestemme?

Kanskje det er far som er feilinformert? Jeg hører nemlig ofte fra både barn og voksne at når barn er 12 år bestemmer de selv hvor de skal bo..

TS: Trodde du at barn kan bestemme selv ved fyllte 12 år?