Måtte kutte med drømmemannen

[Gjest Gjest nå]

Har i over ett år hatt kontakt med en som jeg nesten vil kategorisere som drømmemannen (vi er begge ca 30). Vi er "the perfect match". Samme humor, samme verdier, utrolig kommunikasjon, etc etc.

Men i helgen var vi nødt til å sette strek. Skulle gjort det for lenge siden, vi har visst at det aldri ville kunne blitt noe evig.

Vi ønsker nemlig å bo på ulik kant av landet. Jeg i min hjemby på østlandet, han i sin på vestlandet. Jeg er også "bundet" til å bo på Østlandet, har ett barn som bor hos meg. Barnet er hos pappaen sin annenhver helg- og for dems del håper jeg at det også vil bli oftere i fremtiden (han bor og jobber for langt unna til at de kan det i dag).

"Drømmemannen" har somsagt ett ønske om å flytte tilbake til vestlandet (bor på østlandet nå). Og vi vet begge at for han å vite at dersom det skulle blitt oss- hadde bundet han til å ikke få flyttet tilbake til vestlandet (i allefall ikke på 15 år) hadde vært uutholdelig. Han ville ikke trivdes.

Vi er begge veldig hjemstedpatriotiske- så jeg har full forståelse for hans ønske om å flytte "hjem".

Derfor måtte vi sette strek. Bryte absolutt all kontakt. For vi vet at dersom vi treffes/ snakkes er vi "som ett" igjen. Vi må rett og slett slette hverandre fra eksistensen....

Noe av det vondeste jeg noen sinne har måtte gjort. Si hade og se han gå avgårde. Vite at det var siste gangen jeg fikk se han.

Komme hjem å blokkere og slette han fra msn.

Har mest lyst til å ringe han- strekke tiden vår enda litt lengre.

Men vet at det ikke går. Så mye følelser som det allerede har blitt, ved å ha ytteligere mer kontakt vil de iallefall ikke bli mindre og svakere følelser.

Uff, vet jo at jeg vil komme over dette- men akkurat nå gjør det så jævelig vondt.

Måtte bare klage litt, takk for oppmerksomheten....

[Gjest seinfeld]

dette gjør vondt å lese. jeg har nylig blitt dumpet av mannen jeg elsker (det kan du forresten lese mye om her på forumet, som jeg har brukt som min personlige psykolog. snart blir jeg vel kastet ut hvis jeg ikke blir mer positiv). men det er jo en klar forskjell da, siden dere begge velger dette. men uffamegen, så grusomt det må være. jeg ville bare vise min medfølelse, slik andre viste meg da jeg var på mitt verste. for det hjalp hvertfall for meg. men hvis han virkelig er drømmemannen, så kanskje alt klaffer igjen om de 15 årene? ellers er det jo ikke umulig med et distanseforhold da! landet er jo ganske smalt vet du, kanskje det er verdt er forsøk:)

[Nabodama]

Har i over ett år hatt kontakt med en som jeg nesten vil kategorisere som drømmemannen (vi er begge ca 30). Vi er "the perfect match". Samme humor, samme verdier, utrolig kommunikasjon, etc etc.

Men i helgen var vi nødt til å sette strek. Skulle gjort det for lenge siden, vi har visst at det aldri ville kunne blitt noe evig.

Vi ønsker nemlig å bo på ulik kant av landet. Jeg i min hjemby på østlandet, han i sin på vestlandet. Jeg er også "bundet" til å bo på Østlandet, har ett barn som bor hos meg. Barnet er hos pappaen sin annenhver helg- og for dems del håper jeg at det også vil bli oftere i fremtiden (han bor og jobber for langt unna til at de kan det i dag).

"Drømmemannen" har somsagt ett ønske om å flytte tilbake til vestlandet (bor på østlandet nå). Og vi vet begge at for han å vite at dersom det skulle blitt oss- hadde bundet han til å ikke få flyttet tilbake til vestlandet (i allefall ikke på 15 år) hadde vært uutholdelig. Han ville ikke trivdes.

Vi er begge veldig hjemstedpatriotiske- så jeg har full forståelse for hans ønske om å flytte "hjem".

Derfor måtte vi sette strek. Bryte absolutt all kontakt. For vi vet at dersom vi treffes/ snakkes er vi "som ett" igjen. Vi må rett og slett slette hverandre fra eksistensen....

Noe av det vondeste jeg noen sinne har måtte gjort. Si hade og se han gå avgårde. Vite at det var siste gangen jeg fikk se han.

Komme hjem å blokkere og slette han fra msn.

Har mest lyst til å ringe han- strekke tiden vår enda litt lengre.

Men vet at det ikke går. Så mye følelser som det allerede har blitt, ved å ha ytteligere mer kontakt vil de iallefall ikke bli mindre og svakere følelser.

Uff, vet jo at jeg vil komme over dette- men akkurat nå gjør det så jævelig vondt.

Måtte bare klage litt, takk for oppmerksomheten....

Jeg synes det er fryktelig synd at dere bryter, jeg!

Fordi det er ingen som vet hva livet har å by på. Kanskje vil dere alltid angre på at det ikke ble dere, kanskje ingen av dere møte noen som overgår den andre, uansett.

Sånn som det er nå, og på det grunnlaget dere bryter, så legger dere virkelig opp til det.

Som sagt, ingen vet hva livet har å by på, og sånn sett, så synes jeg dere tenker altfor langt fram, og dere er langt mer problemorienterte enn løsningsorienterte. Nesten så en kan lure på om det ikke er så stort det som er mellom dere likevel.

Hvorfor må dere se så langt som 15 år fram i tid? Jeg skjønner det er pga barnets alder, men kunne dere ikke bodd noen år på den ene plassen, og noen år på den andre?

Dere kunne ihvertfall ha prøvd.

En annen ting er; hvor lykkelig blir han med en annen, hvis du er hans store kjærlighet....selv om han da får bo på hjemplassen? Det kan jo bli en fryktelig tom følelse, det å bo der han aller helst vil bo, men uten den han aller helst vil dele livet med.

Jeg skjønner ditt ståsted når det gjelder barnets kontakt med far. Men hva sier du om far ikke har samme holdning? Hva hvis han finner ei dame nordfra og flytter dit om 3 år? Da sitter du der og vet at det sitter en på vestlandet, som er din store kjærlighet, og som kanskje har funnet en annen, og allerede er etablert med barn.

Ta heller vare på kjærligheten mellom dere, og gjør det beste utav det, hvis det er sånn at det er snakk om store følelser. Mange har overkommet større problemer enn dette.

[Kosemose]

Jeg syns i allefall det er utrolig flott gjort av deg at du setter barnet ditt foran det å skulle ta med barnet og flytte til en annen kant av landet på grunn av et forhold! Og om så barnets far velger å flytte til nordnorge om tre år(?!) så vet du i allefall at du har gjort ditt for at barnet skal kunne vokse opp med både mamma og pappa. Det står det respekt av!

Hvis drømmemannen din ikke har barn, skjønner jeg ikke hvorfor han ikke kan forsøke å etablere seg på din kant. Som andre sier - man kan ikke spå framtiden. Kanskje det vil vise seg at han kan trives der du bor? Eller kanskje det viser seg at forholdet likevel ikke er liv laga? Min erfaring er at slike forhold som aldri ble noe av, blir liggende som en slags opphøyet ideal-greie som ingenting kan måle seg med, og som alle andre kommer til kort i forhold til.

Hvis det nå er sluttstrek og finito, håper jeg du kommer deg gjennom sorgprosessen og at du klarer å sette strek etterhvert og gå videre.

[Rosalie]

Helt enig med Kosemose - all respekt for avgjørelsen du har tatt ved å sette barnet ditt først. Altfor mange som tror at barn bare kan flyttes hit og dit etter foreldrenes forgodtbefinnende, kjempefint å høre fra noen unntak.

[Jodi]

Fy f... så trist.

Er det virkelig så viktig for ham altså, å flytte tilbake til vestlandet, at han vil kaste et liv med deg bort?

Har full forståelse for at du har det vondt nå, det er jo så meningsløst...

[Gjest TS]

Logget ut igjen.

Tusen takk for støttende ord. Vet jo at jeg kommer meg igjennom dette også.

Jo, vi er kanskje pinglete som ikke tør ta sjansen- å prøve. Men jeg føler at jeg ikke er i en situasjon hvor jeg teste og prøve i vildens sky. Skal jeg inn i ett samboerskap (for det er jo neste skritt) skal det være med full overbevisning om at det vil gå bra. Ikke for å "teste ut" om det kan fungere.

Jeg har et barn som allerede har mistet den daglige kontakten med pappan sin- jeg vil gjøre alt jeg kan for at hun ikke skal måtte oppleve å "miste" evt andre hun knutter seg nært opp til (som jo er naturlig om jeg får meg samboer (at hun knytter seg til noen altså)).

Tenker som så at enten klarer vi å "parkere" hverandre, komme oss videre. Eller så vil følelsene være så sterke at vi uansett vil finne tilbake til hverandre, med en løsning. Men igjen; jeg vet jo at "løsningen" er at han må komme hit, og jeg føler meg igrunn ikke konfertabel med å "tvinge" noen til å måtte noe (i allefall ikke når jeg vet at han i utgangspunktet vil noe annet)...

Og tilslutt ettpar oppklaringer til nabodama (for du er ikke den eneste som har stilt de spørsmålene):

Nei, vi kan ikke bo noen år her og noen der. Barnet går på skolen og skal gjøre det i (minimum) 15 år til (jeg ønsker ikke å flytte barnet ut av sitt kjente miljø med venner og fritid etc).

Dessuten ønsker vi alle at barnet og far skal få mere tid sammen- og da kan ikke jeg ta med barnet å flytte til vestlandet. Her skal jeg selvfølgelig være så egoistisk å innrømme at det ikke er en aktuell løsning at barnet bor hos far, mens jeg bor på en annen kant av landet.

Nei, far (som igrunn har ganske så lik mening som meg) er etablert på nytt- med ei jente fra nabobyen. Han er midt i en utdannelse som gjør at når den er fullført vil han kunne få jobb her hvor vi bor (han er opprinnelig herfra han også).

Uff, nå er jeg forferdelig kjedelig og rasjonell, men det er vel kanskje min måte å jobbe meg igjennom dette på...

[Gjest Pax]

Kan dere ikke prøve dere med pendling?

[Gjest Ny sjanse]

Å ha en drøm om å flytte hjem til hjembygda og bli der resten av livet, kan for noen kun være en drøm. Jeg ville også flytte HJEM før, og jeg prøvde det også et par år men det var ikke som jeg hadde drømt om. Jeg hadde bodd for lenge borte, hadde vennet meg til livet her, og vennene mine var etablerte og var ikke like frie som meg.

Det endte med at jeg flyttet tilbake hit og har ikke angret et sekund på det. Jeg er glad for at jeg fikk prøve å bo på hjemstedet mitt for da innså jeg hvor jeg egentlig hørte hjemme.

Kanskje drømmemannen kommer til å erfare det samme, men selvfølgelig kan det også gå annerledes. Hvorfor ikke gi forholdet en tid til og la han flytte og så kan dere pendle en periode inntil dere ser hvordan det blir. Dumt å kutte tvert ut noe som er så bra.

[Gjest *nurket*]

Var som å lese om meg dette, bortsett fra at vi har hatt langdistanseforhold fra starten og ikke klarte å kutte kontakten (når vi fant ut at ingen av oss ville flytte). Men jeg skal faktisk flytte med barna mine til andre siden av landet neste år - noe som var helt utenkelig for ett år siden, da jeg ikke klarte å tenke tanken på å flytte fra hjemstedet mitt. Ting forandrer seg...