Til mødre: Klarer mennene deres å kombinere

[Gjest Jon Are]

Hei!

Ser det har vært en diskusjon om kvinner kan få både karriere og barn...

Da har jeg lyst til å snu litt på det, og gjerne stille dere et direkte spørsmål: Klarer mennene deres å kombinere oppgaven med karriere og barn?

Med hilsen fra Jon Are

[Furstina]

Ja.

min man har väl ställt de höga karriärskaven åt sidan till förmån för våra barn och min karriär. Så ja, han kan kombinera karriär och barn men med andra krav.

[Femiline]

Min mann har ikke en karriere jobb, altså, han har en jobb, uten mulighet til forfremmelse, og det passer han utmerket. Problemet er at han har ganske ugunstig arbeidstid i forhold til å få tid til barna på ettermiddagen/kvelden. Han kommer hjem da det ene barnet er i ferd med å legges. Dertil tar han igjen samværet med de på morgenen, siden det er han som leverer. Han jobber i butikk og starter ikke før klokka 10.

[Fibonacci]

Jeg vil si ja.

Mannen min fikk nylig en høyere stilling i sin jobb, men han jobber vanlige dager, er hjemme til middag og tilbringer da masse tid sammen med barna våre. På kveldstid hender det han må jobbe litt. Han har mulighet for hjemmkontor, det kommer godt med når ungene er syke og jeg ikke kan være hjemme med dem.

[Gjest nextlife]

Nå har vi barn som er ganske store,-12 og 19 år, og dette med tidsklemma blir ikke helt på samme måte som når de var mindre.

Vi har, i felleskap utviklet oss i forhold til vår jobber hele tiden, han har byttet jobb og avansert, jeg har hatt mellomlederstilling med turnsarbeid (ikke natt). Har også studert (fulltidsstudium) og jobbet 3/4 stilling samtidig. Dette er noen år siden, og VI greide i FELLESSKAP å ha karriererer, og å ta vare på barna. Dette gikk i hovedsak ut over en ting, og det var oss som par. Vi var stort sett aldri hjemme samtidig i våken tilstand, og hadde neste aldri tid i lag sammen,- og tid i lag med ungene.

Ettersom vi er voksne og selvstendige, og hadde et felles syn på at vi ville gjøre det slik, så gikk det bra, men hjelpe meg, det var noen slitsomme år

Endret 13. november 2007 av nextlife

[Minni-Mus]

Slik er min manns prioriteter i rett rekkefølge

1. Jobb

2. Barna

3. Meg

Så jeg må nok si nei, jobben kommer først og betyr alt for han. Det meste med barna faller på meg.

[Tusenfryd]

Tja... høystatuskarriere er valgt vekk til fordel for familielivet, faktisk. Flere av hans nære venner fra stuidetid og i dag omgang, har høystatusjobber, tjener helt rått - men jobber for mye til å kunne være der for familien. Og i familien er ikke bare barn/barna - men man har jo også et kjæresteforhold å ta vare på. Mange som hevder å være mye sammen med barna bruker tiden om kveldene til å jobbe, og hva med lille fruen da?

[Gjest Mayamor]

Min samboer har valgt å prioritere familien og har kortere arbeidstid/mindre ansvar for å få dette til. Han kunne jobbe det mangedobbelte dersom han ville det, men prioriterer heller barna og meg. Så tja; han har nok valgt bort karriere, slik jeg har det - midlertidig. Et valg vi er fornøyde med. Så får det heller være at vi ikke drar til Usa på Disney World, har fancy hus med stilig innbo eller rå bil mens barna er små...

[Gjest Gjest_mamman_*]

Ja, i forhold til sin karriere som er på full fart oppover så klarer mannen min å kombinere dette med familien, han jobber turnus 2-4 og har dermed mye fritid.

Nå jobber han endel i friukene, men fortrinnsvis når barna er på skolen, jeg jobber ikke fullt så jeg klarer godt de ekstra oppgavene som tilfaller meg.

[Susan Sto Helit]

Nå vet ikke jeg hvordan ting kommer til å bli når mannen begynner å jobbe igjen.

Men...

Han har i det minste tatt seg tid til å være hjemme et halvt år med lillegutten, noe som selvfølgelig ikke akkurat er karrierrebyggende.

Men nå har han nok steget så mye i gradene som det han ønsker selv.

Jeg er desverre litt redd for at det blir mye jobb, og lite tid til overs til meg og lillegutt når han begynner å jobbe igjen, enkelt og greit fordi jobben hans krever litt mer enn det som er forenelig med barn og familie.

Men blir det for ille, så regner jeg med at han tar meg seriøst hvis jeg forlanger at han setter på bremsene!

[ashera]

Ja.

[Gjest hrg]

Her i huset setter begge barna og familien først.

SLik vi ser det, går småbarnsårene altfot fort, og vi vil bruke dem godt mens vi har dem. Vi er unge og planlegger å ta igjen karrierer og det som hører til, når barna er større.

På denne måten er det barna og familien som gjør ting sammen, fritidsaktiviter og bare koser oss. Vi bruker tiden godt, og deler på alle oppgaver i huset også.

Vi har vanlige jobber og pengene holder akkurat. Vi trenger ikke noe mer. Vi er heldige. mer enn heldige.

[Gjest i.i]

Jeg kan ikke se at det er så mange som har svart at de klarer å kombinere...

Konklusjonen så langt må bli at "nei, mannen klarer ikke å kombinere karriére og familie" - av den enkle grunn at de fleste svarer at mannen har prioritert å jobbe mindre for å bruke mer tid med familien, eller så prioriteres jobb foran familie. (Med unntak av Junia, de klarer det... og jeg kan informere om at vi også klarer å kombinere relativt bra.)

Hvordan skal man forvente at kvinner skal kunne kombinere karriére og familie når ikke menn gjør det heller?

[Gjest Gjest]

Min mann driver butikk og han kunne ha jobbet mye mer for å spare inn på lønnskostnadene, men han velger heller å jobbe "vanlige" dager, ca 8-9 timers dager for å ha ettermiddagen og kvelden med meg og ungene.

Han er en familiemann og vi er begge to enige om at penger er noe vi må ha for å få betalt regninger, men vi gir avkall på mer penger for å få mer tid sammen.

Ingen av oss er ambisiøs når det gjelder karriære. Jeg er høyskoleutdannet men rimelig lavtlønnet og han er "selvlært" og tjener greit.

For oss er lykke tid sammen med de du er glad i.

[Ancalime]

Jeg synes mannen min klarer seg bra. Han prioriterer ungene og familie livet og kombinerer jobb og familie på en grei måte. Han kunne valgt å jobbet mye mer, men det er egentlig et "ikke tema"

[Gjest Gjest]

Ja, helt klart. Han jobber i turnus borte, jobber 14 dager på og 14 dager av. Så han kan jobbe veldig lange dager når han er på jobb. Har vært mye reising tidligere også. Barna våre er 3,6,9 år gamle. Selv jobber jeg 100% men er helt avhengig av å jobbe dagtid innenfor bhgs åpningstider, da det er jeg som sitter igjen med den praktiske organiseringen.

Ikke til å stikke under en stol at dette er et gjennomgående frustrasjonstema for meg. Dette har jo også med lønn å gjøre, mye jobb=mye lønn.

[Kosemose]

Vet ikke helt hva du mener med karriere, men mannen min har en jobb som krever mye av ham i perioder, og selv om han ikke har ambisjoner eller ønske om ledelse, har han ulike koordineringsfunksjoner og sier ja til å holde kurs osv. Jeg velger å tenke at vi er flinke til å legge til rette for at vi begge kan jobbe mye i perioder uten at det går utover familien. Dette går begge veier og vi tilpasser oss den andres sene ettermiddager/kvelder. Når det for eksempel gjelder syke barn, tar vi tørn annenhver gang men er fleksible i forhold til spesielle ting på jobb. I periode hvor jeg hadde ekstremt mye på jobb tok han sin skjerv og vel så det hjemme. Summa summarium er jeg ikke i tvil om hva som kommer først for ham, men føler at han klarer å ballansere jobb og famile på en god måte. Og viktigst for meg: Jeg føler aldri at hans jobb er viktigere enn min eller at hus og barn er mer mitt ansvar enn hans. Det hadde jeg hatt vansker med å takle...

[Caramba]

Jeg vil svare tja på det spørsmålet. Mannen min jobber ganske mye og er en del borte. Noen ganger er han også ganske sliten når han er hjemme. Han prøver så godt han kan, men mye av jobben med barnet vårt faller på meg.

Når jeg begynner på jobb igjen så er planen at han skal være mer hjemme med lillegutt og ikke jobbe fult så mye. Håper vi får det til....

[Gjest tullfrid]

Jeg blir også litt i stuss når jeg hører ordet "karriere", det sier jo ingenting?

Og jeg må igjen understreke at vi har en arbeidsmiljølov, og den arbeidsmiljøloven har arbeidstidsbestemmelser, og hvis arbeidsgivere (og arbeidstakere som har stor frihet mht. egen jobb) hadde fulgt disse bestemmelsene, kunne folk flest ha kombinert arbeid med familieliv. Det er tross alt derfor vi har den loven.

Hvis "karriere" vil si å ha ambisjoner om å bli leder, så er det fullt mulig å gjøre en god jobb og samtidig forholde seg til arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Mener jeg da. Men noen mener sikkert at man må jobbe 50-70 timer i uka for å gjøre en god jobb. I beg to differ.....

[Gjest Gjest]

I vår familie var det sånn at pappa prioriterte jobb fremfor familie. Det gikk vel egentlig ikke så mye utover oss barna, vi fikk jo være med på fine ferier og har aldri manglet noe. Likevel tror jeg pappa har angret litt etter han fikk barnebarn, men han er en veldig flink bestefar i hvertfall.