Bli gravid når studiene nettopp er fullført?

[Gjest Tvilende]

Jeg er snart 27 år og fullfører studiene mine denne våren. Fornuften tilsier at jeg bør komme meg ut i jobb og være i arbeidslivet en stund før jeg prøver å bli gravid, men magefølelsen sier det motsatte. Er det noen som har vært i samme situasjon som kan fortelle litt om deres erfaringer?

Nå må det sies at jeg og min samboer har ganske god økonomi sammenliknet med mange andre i samme situasjon:

*Ingen av oss har noen former for lån (jeg har hele studielånet på konto, og har derfor mulighet til å innfri dette)

*Vi eier en 2-roms leilighet i Oslo

*Hans bruttoinntekt er 415 000 kr

Hva mener dere?

[Gjest Tvilende]

Er det ingen som har noen argumenter å komme med - enten i den ene eller den andre retningen? Jeg føler meg helt rådvill... hva bør jeg gjøre?

[Babyface]

Jeg kan jo bare si det jeg mener virker mest fornuftig og det er jo å jobbe litt først, slik at du får fødselspenger i permisjonen. Det må da bare være positivt å ha så god økonomi som mulig når dere skal ha barn. De koster, det vet jeg som ble mamma i mars! Dessuten får du jo litt praktisk erfaring fra yrkeslivet dersom du jobber først og du har en tryggere framtid økonomisk sett når du har en jobb å gå tilbake til etter permisjonen.

[jordbær]

Fornuft og magefølelser hører ikke sammen.

Jeg pleier å si at man skal følge magefølelsen, for den er ekte!

[Gjest Turi]

Har ikke noe godt råd til deg - men ville bare si at det aldri "passer" å få barn. Du har aldri plutselig tid til overs slik at du kan være hjemme et år.

Dersom du syns dere klarer dere fint uten dine permisjonpenger i ett år, er det ingen grunn til at du ikke skal følge magefølelsen din.

Alternativt jobber du ett år eller to først. Det valgte jeg å gjøre - det er nå 9 år siden jeg var ferdigstudert, og det har fremdeles ikke "passet" å planlegge barn.

[Gjest Tvilende]

Takk for svar! Jeg prøver jo å tenke fornuftig (dvs. økonomisk), men det er ikke så lett å ignorere følelsene heller. Jeg kommer til å begynne jobbsøkingen med en gang jeg er ferdig med studiene, men det spørs hvor raskt jeg får jobb nå om dagen. Lurer iblant på om jeg bare skal "hoppe i det" og se hvordan det går (for mange tar det jo lang tid før de lykkes å bli gravide uansett).

Det er sikkert litt "risky" å både være prøver og jobbsøker samtidig, så fornuften seirer sikkert til slutt. Og så er jeg fanget i karrierejaget, og vips - så er jeg 30 før det "passer" å tenke på barn...

[Lucky!]

Hei!

Jeg er ferdig sosionom om fire uker.. og er 18 uker på vei. Vi føler oss klare til å få barn, og gleder oss veldig. Jeg har jobbet en del ved siden av studiet så jeg har opparbeidet meg rett til fødselspenger, noe som er veldig godt å vite.

Fornuften vår sa oss også at vi burde jobbe en del først, men slik gikk det da ikke.. vi gleder oss iallefall masse til å bli foreldre! :D

Lykke til med avgjørelsen...

Koz..

[Gjest Anonymous]

Sjekk her....

http://www.barnimagen.com/show.asp?xSideId=2734

Kristin 27 år

Termin 26 juni

[Gjest Anonymous]

Selv om du begynner å prøve nå i vår, så er det jo ikke sikkert du blir gravid de aller første månedene. Og så vidt jeg vet trenger du bare å ha jobbet fire (eller var det seks) måneder for å ha rett til full utbetaling i permisjonen.

Dere må nesten bestemme selv om dere prøver nå eller senere, men husk at arbeidsgiver ikke har rett til å diskriminere gravide.

[Gjest Tvilende]

Lucky: Hadde jeg vært i samme situasjon som deg (altså å ha opparbeidet rett til fødselspenger), hadde jeg ikke vært det minste i tvil - da ville jeg ha startet prøvingen med det samme! Men jeg har dessverre ikke jobbet ved siden av, så økonomisk stiller jeg på helt bar bakke.

Kristin: Takk for tipset, men informasjonen på den siden du linket til er nok ikke så relevant for meg ettersom jeg øyeblikkelig er ferdig med studiene. Jeg blir altså i så fall ikke en gravid student, men en gravid arbeidssøkende.

Jeg er klar over det med 6-månedersregelen, men det er jo langt fra en selvfølge at jeg får jobb med det samme (selv om jeg håper på det beste ). Men hvis jeg skulle bli gravid, vil jeg være fullstendig åpen om dette på et jobbintervju til tross for at jeg er klar over at dette kan koste meg jobben. Selv om det ikke er lov til å diskriminere gravide i en ansettelsessituasjon, tror jeg nok at det forekommer endel... Likevel har jeg ikke samvittighet til å holde noe slikt skjult - det ville bare gitt meg problemer senere ettersom sannheten nødvendigvis må komme frem før eller senere uansett.

Sannsynligvis kommer vi nok til å vente til jeg har fått meg jobb før vi setter igang prøvingen, men jeg er også veldig usikker på hvordan det vil bli tatt imot av en arbeidsgiver at en nyansatt forteller at hun er blitt gravid bare noen måneder etter ansettelsen. Er det noen som har erfaringer med dette?

[Gjest Minnie Emmerdale]

jeg er også veldig usikker på hvordan det vil bli tatt imot av en arbeidsgiver at en nyansatt forteller at hun er blitt gravid bare noen måneder etter ansettelsen.

Du er hvertfall med på å ødelegge unge kvinners sjanse til å få gode jobber når du gjør det du ikke skal, nemlig å få jobb- deretter bli gravid kort tid etter. Du er med på å sette alle kvinner i fruktbar alder i ett dårlig lys arbeidsmessig sett.

Minnie

[Gjest Turi]

Jeg har sett det flere ganger. Altså at nyansatte har fortalt at de er/har blitt gravide... De har da 6-7 måneder igjen å jobbe før permisjon (om de er heldige da).

I de tilfellene jeg har sett (4 stk) har én blitt svært dårlig mottatt, 2 middels mottatt og én overhodet ikke negativt om ikke akkurat jublende...

Der det ble dårlig mottatt, var hele avdelingen til vedkommende (nyopprettet) avhengig av denne ene personen. Ja, man kan si det er dumt, men ofte er man avhengig av enkeltpersoner i nyetableringer.

Rådet mitt er å være åpen dersom du er gravid, og å holde an et halvårs tid før du begynner å prøve dersom du får en jobb som er så ansvarsfull at det blir problematisk om du blir borte.

Selv har jeg en toårsregel - 2 år i bedriften skal jeg jobbe før eventuelle søknader om permisjon (for svangerskap eller reise eller hva som helst), men jeg vet jeg er sær på dette.

Mange kvinner hevder de har rett til å bli gravide når som helst uten at arbeidsgiver kan si noe på det. Jeg er i prinsippet enig i det, men man må ikke bli så prinsippfast at man ødelegger for både seg selv, arbeidsgiver og andre kvinner som kommer etter en til arbeidslivet.

[Gjest Minnie Emmerdale]

man må ikke bli så prinsippfast at man ødelegger for både seg selv, arbeidsgiver og andre kvinner som kommer etter en til arbeidslivet.

Nettopp!!

Minnie

[Gjest Anonymous]

Du er hvertfall med på å ødelegge unge kvinners sjanse til å få gode jobber når du gjør det du ikke skal, nemlig å få jobb- deretter bli gravid kort tid etter. Du er med på å sette alle kvinner i fruktbar alder i ett dårlig lys arbeidsmessig sett.

Det er i grunnen slik jeg tenker også, og er vel derfor ikke så lysten på å sette meg i en slik situasjon. Jeg regner meg selv som fornuftig og samvittighetsfull, og har derfor brukt ganske mange år av mitt liv på å skaffe meg en god utdannelse. Denne utdannelsen har jeg selvsagt lyst til å dra nytte av slik at jeg får meg en bra jobb, men samtidig føler jeg sterkt på kroppen at jeg nå er klar for barn. Jeg lever i et godt etablert forhold, og har et bra økonomisk fundament.

Jeg synes dette er en vanskelig balansegang, og jeg har ingen tanker om å gå bak ryggen på en arbeidsgiver. Ettersom jeg ønsker barn - hva er det beste:

*Å bli gravid før jeg starter jobbsøkingen?

*Å starte prøvingen først etter at jeg har fått jobb? Hvor lenge bør jeg da i så fall vente?

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg ville skaffet meg jobb og jobbet i minst 2 år først- da har du også alle rettigheter på din side og kan starte prøvingen med gullende ren samvittighet.

Minnie

[lillen]

Men dersom man ikke har opparbeidet rett til permisjonspenger, så får man vel noe i støtte fra staten likevel, gjør man ikke?

(Det var ikke meningen at dette skulle høres ut som en lettvint løsning; bare fakta...eller spørsmål )

Husk; det kan ta lang tid å bli gravid!

[Gjest Tvilende]

Husk; det kan ta lang tid å bli gravid!

Det er nettopp dette jeg har i bakhodet, og som gjør meg litt skeptisk til å drøye det altfor lenge. Jeg er tross alt snart 27, og skal jeg vente i to år før jeg i det hele tatt begynner prøvingen, vil jeg være bortimot 30 før jeg føder - og det er bare dersom jeg lykkes ganske fort etter at vi har satt igang prøvingen!

Jeg er jo klar over at det for mange tar lang tid før de blir gravide, samt at mange sliter med fruktbarheten. For alt jeg vet kan jo også jeg være iblant disse.

[Gjest Anonymous]

Hmm.... Jeg er enig i noe av det som er blitt skrevet hittil, men slett ikke alt. Det er tross alt en stor forskjell på å bli gravid uka etter at du har begynt i ny jobb og å bli det etter to år.

Jeg synes slett ikke det er nødvendig å vente hele to år med å prøve. Hva med å begynne å prøve etter et halvt år, for eksempel?

Hilsen 27-åring som har fast jobb, men en samboer som vil vente med prøving selv om jeg er babysjuk som bare det. Jeg blir nok 30 før jeg får barn jeg også...