Menneskets evolusjonære tilpasninger til samliv

[Gjest LilleLovely]

Min kjæreste var utro mot meg for to måneder siden, og fordi jeg var forvirret spurte jeg en professor i human atferd ved mitt institutt om hva menneskets natur er når det gjelder sex og parforhold. Her er hva han svarte:

Data på testikkelstørrelse og svømmehastighet på spermier

(sammenlignet med andre primater) tyder på at kvinner har vært

relativt monogame innenfor en hvis tidsperiode, dvs. at kvinner ikke

har kopulert med flere menn innen samme reproduktive syklus. Dette

tyder på sterk par-dannelse mellom mann og kvinne, I ALLE FALL I PERIODER.

Men dette sier nødvendigvis ikke noe om hvordan den sosiale

samlivsformen har vært over en lengre periode., og heller ikke om

vedkommende mann har hatt flere partnere. F.eks. kan lav

spermiekonkurranse også forekomme hos arter som har "FLERKONERI" som

hos gorilla, men hvor altså bare én enkelt hann parer hunnene i

haremet.

Det strenge monogamiet er av nyere dato,

og hovedsakelig finnes i Vestens kultur. Dette utelukker likevel

ikke at monogami også har vært utbredt i tidligere i samfunn der det

var vanskelig for menn å kontrollere ressurser og kvinner. Husk også

at flerkoneri ikke nødvendigvis er noen ønsket samlivsform for

kvinner, men at det er sosialt og kulturellt påtvunget, opprinnelig

fordi menn er fysisk sterkere. På samme måte som "flermanneri" (som i

Tibet) neppe er noen ønsket samlivsform

for de brødrene som må dele en hustru.

PERSONLIG TROR JEG AT MENNESKET PRIMÆRT ER TILPASSET EN MONOGAM SAMLIVSFORM, men er i stand til å tilpasse seg mange ulike

samlivsformer. Jeg tror også at barn har vokst opp under mangle ulike

former for familie (f. eks. ofte uten en far tilstede, fordi mange

menn døde i krig), og således at det ikke en noe biologisk grunnlag

for å påstå at et barn nødvendigvis trenger å ha både en mor og en

far tilstede.

Det som er veldig annerledes i dagens samfunn er at vi ikke lenger

lever i mindre grupper omgitt av mye slekt.

Dette sikret at barna hadde en trygg og kjærlig oppvekst enten

famileforholdene var slik eller slik.

Det er slik oppvekst, med flere omsorgspersoner, som jeg mener vi må

etterstrebe i vårt samfunn, for å komme med et veldig personlig syn

til slutt.

Det har opp gjennom årene vært mange forsøk på bokollektiver med mer

"flytende" seksuelle forhold, ikke minst i kjølvannet at

hippie-kulturen. Disse har stort sett vist seg ikke å fungere.

Mennesket er et svært sjalu vesen, og den evolusjonære bakgrunnen for

dette er beskrevet at David Buss i en bok som kom ut for noen år

siden. Der kan du lese mer om parforhold også.

Kommentarer?

[Gjest Gjest]

Etter det jeg har lært finnes det to forskjellige strategier for samliv/videreføring av slekten

1. Han; invisterer tid i bare en partner og deres avkom da dette leder til stærre sannsynlighet for at barna vil vokse opp som sterke og føre genene videre igjen, han er altså monogam (i alle fall over en periode)

Hun; velger seg da en partner og er monogam mot han(i alle fall i en periode) fordi hun da motttar hans støtte.

Hadde vi ikke vært rettet mot denne formen for samliv hadde vi nok ikke hatt sjalusi, da det ikke ville vært h ensiktsmessig med mindre dette var en taktikk for overlevelse/reproduiksjon. Men via evolusjon ahr vi skjelden innlært bare et spesifikkt mønster, og vi har ofte flere forskjellige strategier tilgjengelig til å løse et og samme porblem alt ettersom hva som er mest hensiktsmessig i gituasjonen. Det er derfor mennesker er så tilpassningsdyktige, fordi vi ikke bare har EN løsning på et prblem tilgjengelig.

Alternativ to er derfor

2. Han invisterer energien i å ha flest mulig seksualpartnere da dette leder til videreføing av gener, men han sattser da mer på antall enn at disse skal tas vare på til å vokse opp

2. Hun; velger partnere utelukkende basert på attraktivitet (representerer gode gener) og ikke pga av hans omsorgsevne fordi hun da får gode gener som kan videreføres sammen med hennes egne. Dette kan også lede til større sjangs for at genene overlever og selv kan reprodusere seg.

Denne type strategi leder ikke til samme monogami som strategien ovendfor.

Altså har mennesker to valg når det gjelder hvordan de skal føre arten videre, og det å si at mennesket er predisponert til utroskap eller ikke blir rett og slett feil fordi mennesker selv har valget om hvilken strategi de benytter seg av (selv om man kalrt ikke gjør detet bevisst med tanke på videreføring av gener da så klart)Vi mennesker er i stor grad i stand til å bestemem over vår egen atferd, akkruat det er noe vi har med oss fra vår evolushistorie, fordi vi da er mer tilpassningsdyktige. Derfro kan vi se på evolusjonshistorien for å finne forklaringer bak de VALG vi har, men valgene er det til syvende og sist vi som foretar oss alikeve og ansvaret ligger da ikke i hva evlusjonshistorien sier men iv åer valg i seg selv.

[Gjest LilleLovely]

Jeg syns det er spennende å finne ut hvordan menneskets naturlige levesett egentlig var, sett bort i fra kultur.når det gjelder andre ting også, som feks sovemønster. Jeg ser bare at livslangt monogami er så veldig mye arbeid, og mange er ulykkelige. Kanskje seriemonogami er løsningen, egentlig?

Utroskap eller "ekstrakopuleringer" som det heter i atferdsforskning:) er jo vanlig hos mange fugler og hunnen blir så sjalu at hannen må finne seg damer flere km unna så ikke hun skal finne ut av det. utroskap og sjalusi ser ut til å være vanlig også i dyreriket. selvfølgelig skal mennesket klare å tilpasse seg forskjellige levesett men noen ganger tar kanskje kulturen litt overhånd. Men, når det er sagt, jeg lar ikke min kjæreste være utro igjen. Da går jeg min vei.

[Gjest Gjest]

Av og til skulle jeg ønske jeg var mann. Som hos fuglene over, der hannene finner seg andre maker og er utro flere kilometer borte, tror jeg også det er i menneskeverdenen. At vi kvinner er mer monogame enn menn. Vi er jo tross alt de som har behov for stabilitet, i og med at vi er de som er fra naturens side skapt til å (opp)fostre et barn.

Mens mannen skal spre sine frø utover, og det er ikke så viktig for ham nøyaktig hvor de havner.

Selvfølgelig er det overganger og ulikheter mellom individer her, men jeg tror det er en biologisk forskjell som man ikke kommer utenom.

[Gjest Teo]

Av og til skulle jeg ønske jeg var mann. Som hos fuglene over, der hannene finner seg andre maker og er utro flere kilometer borte, tror jeg også det er i menneskeverdenen. At vi kvinner er mer monogame enn menn. Vi er jo tross alt de som har behov for stabilitet, i og med at vi er de som er fra naturens side skapt til å (opp)fostre et barn.

Mens mannen skal spre sine frø utover, og det er ikke så viktig for ham nøyaktig hvor de havner.

Selvfølgelig er det overganger og ulikheter mellom individer her, men jeg tror det er en biologisk forskjell som man ikke kommer utenom.

I reproduktiv alder er det kvinner som er mest utro (iallefall i Norge)

http://www.onlinemagasinet.no/artikkel.php...&ArtID=3102

Årsakene er selvfølgelig sammensatte og ulike, men mye kan vel forklares med

- at anledningen byr seg oftere.

- kvinner har lettere for å gi etter for forelskelser/innskytelser. Ansvarlighet/konsekvenstenkning er mer en manneting.

- hun vil gjerne ha en type menns gener representert hos avkommet, men ikke at denne type mann skal fostre opp avkommet. (ett av ti barn har annen biologisk far enn det han tror).

-kvinner har mindre å risikere, avkommet hun får beholder hun uavhengig av om hun er utro eller ikke.

Jeg tror ikke evolusjonære forhold er like fremtredende som det hittil er pekt på. Mange påvirkes raskt av sosiale konstruksjoner og tilpasser seg den til enhver tid mest hensiktsmessige adferd. I mange deler av verden er det nesten utenkelig for en kvinne å være utro, det er kun monogamiet som er akseptert, mens over halvparten av norske kvinner er utro. Begge har hatt den samme evolusjonære utvikling, men i Norge har kvinner anledning til å ha mange partnere, både samtidig og gjennom livsløpet, uten at det har særlige sanksjonære konsekvenser.