samboer med sinneproblemer

[Gjest Gjest_siri_*]

Skriver ikke inn dette for å få et "standard svar" : "Forlat han, kom deg vekk!" - men heller for å kanskje få litt hjelp til å ordne opp i et problem som har vokst seg så altfor stort.

Ser at innlegget blir litt langt, beklager, men det er så vanskelig å begrense seg.

Min kjære samboer sliten med psyken.

En innmari kjekk gutt. Veldig snill og søt, utad, og vanligvis også skjønn mot meg.

Han hadde ok oppvekst, men desverre ble han utsatt for endel stress og krangel hjemme. Hans pappa var stadig beruset og slem mot mammaen. Jeg vet at det gikk mest i verbal misshandling av moren, men han kunne også miste beherskelsen og "knuffe" til henne og slik påføre henne noe fysisk skade. Ingenting holdt han skjult for barna. Moren gikk fra faren da kjæresten min var 13år. Han ble boende hos faren.

Faren var nok stygg i kjeften også ovenfor sine barn. Og dette er han fremdeles den dag i dag.Vanligvis innmari snill, men han kan eksplodere på sønnen sin (min samboer) og bryr seg ikke om jeg da er tilstede. Skremmende! Virker som han rett og slett mister beherskelsen fullstendig...

Samboeren og jeg har vært sammen i tre år. Det første året var idyllisk og vi flyttet sammen. Jeg mente å ha funnet drømmemannen. etter nærmere to år, begynte jeg se tendenser til et vanskelig temperament også hos min kjære.

Jeg hater dette!!! Han kan skrike kjempestygge ting til meg. kan kalle meg "hore" "rasshøl" "drittkjerring" osv. men uten at det egentlig betyr noe. "han er bare irritert på meg". Om jeg "irriterer han" kan jeg lett få ett knuff(ikke slag) i låret eller inn i siden. Jeg ser sinnet i øynene hans.... Jeg er ikke den som kryper, så når han er i dette humøret, er nok jeg en person som er lett bli irritert av. Spør han masse om "hvorfor han gjør slikt mot meg om han elsker meg".. får ikke noe svar. Han kan finne på å si "det er slutt mellom oss, orker ikke være kjæreste med deg mer" - men alt bare for å såre meg..Dagen etter episodene har han som regel glemt hele greia.Da koser han med meg. Han "husker ikke" hva som skjedde...

jeg begynner å bekymre meg for at dette faktisk er sant. at han rett og slett ikke husker å ha behandlet meg som han har gjort?!.... I allefal ler dette svært skremmende!

Han innrømmer at han har et veldig stort problem med seg selv. og han sier selv at han ønsker å få behandling og jobbe seg framover. Jeg tror ikke dette hadde vært så dumt!

Vet dere hva, jeg ønsker å hjelpe han! Selv om han på en måte "misshandler meg" med denne oppførselen sin , og gjør meg sliten, så ønsker jeg å gi han en sjanse til å forbedre seg.....

I begynnelsen av forholdet sa vi til hverandre:

"vi skal kjempe for hverandre" og dette ønsker jeg å opprettholde!

men jeg er som sagt sliten. Jeg hadde en tøff barndom selv, og er kanskje vant til å kjempe litt ekstra. kanskje det er derfor jeg ikke gir meg så lett?

Jeg ser så tydelig hva som er bakgrunnen for hans oppførsel, og jeg ser at "dette er ikke han"!... vil så gjerne ha den følsome og omtenksome kjæresten min tilbake :gråte:

blir så lei meg av å skrive dette... Ser tilbake på den tbekymringsfrie tiden vi hadde sammen. Drømmer meg tilbake. Ser på bilder. Lurer på hva i alledager er det som skjer med meg og han jeg elsker?

Vi to som har tenkt på barn sammen, større leilighet osv. Det er fremdeles bare drømmer. Første punkt må være å finne riktig behandling for han.. Jeg går hver dag og tenker : "kanskje det blir bedre nå" - og så har vi en fin mnd. alt virker perfekt - og så skjer det igjen.

hadde dette skjedd min venninne, hadde nok min første kommentar vært : "kom deg unna, han er ikke bra for deg".. men i og med det er MEG det handler om ,så ser jeg tydelig flere sider av samme sak. Vil hjelpe han til å få hjelp og være en støtte mens han jobber med seg selv. Spørsmålet er bare : hvor oppsøke denne hjelpen?

Og hvor langt skal jeg orke gå før jeg gir opp?

[Gjest]

Nå fikk jeg ikke lest over hele innlegget, men går han til psykolog? Tror det kan være å anbefalle han ettersom han høres veldig ut som om det er faren som er grunne her. Han kjefter mest på deg og blir det for mye så knuffer han til deg. Akkurat det faren gjorde.

[Wildy]

Om han ikke ser selv at han har et seriøst problem er det ikke en døyt du kan gjøre. Om han "glemmer" hvordan han oppfører seg bør det virkelig ringe noen bjeller hos deg, da er det ikke et problem for ham! Og hvorfor skal det være et problem, hans adferd får jo ingen konsekvenser?

Du kan hjelpe og støtte ham, men da må han faktisk være interesert og motivert for endring.

Min samboer har også et heftig temprament, men om han hadde vært i nærheten av å la sinne gå utover meg eller inventar hadde han stått på trappa med bagen før han hadde rukket å si "kake". Dette er han fullstendig klar over,det er hans sak å passe sin oppførsel.Knuffing eller skjellsord finner jeg meg ikke i!

[Gjest siri TS]

Nå fikk jeg ikke lest over hele innlegget, men går han til psykolog? Tror det kan være å anbefalle han ettersom han høres veldig ut som om det er faren som er grunne her. Han kjefter mest på deg og blir det for mye så knuffer han til deg. Akkurat det faren gjorde.

Han skal oppsøke psykolog. Men da er det vel å ta kontakt med fastlegen og få videre henvisning fra han da?....

Jeg må si at han må oppsøke hjelp nå skal jeg orke å stå ved hans side framover. stresser jo virkelig meg dette her.... Han ønsker seg barn nåm samme gjør jeg, men jeg ønsker å være litt realistisk midt oppi det hele : jeg vil ikke ha barn før han finner mer ro med seg selv og blir bedre kjent med seg selv og deretter får kontroll over sinnet sitt.

han har jo virkelig arvet sinnet til faren sin! desverre!!!

Han innser at han trenger hjelp, men det er et steg mellom å innse problemet og å handel (oppsøke hjelpen) .... Er så redd det bare blir snakk og ingen handling...

[Marihata]

Hei TS,

Først og fremst vil jeg si, for å være realistisk, at å forandre et slikt mønster ved seg selv kommer til å ta tid.

Du må nok være tålmodig for å klare å støtte ham.

Han har lagt til seg et handlingsmønster fra han var liten.

Nå høres han ikke ut som en psykopat, det er bra, men du kan ikke være for forståelsesfull heller mot hans oppførsel selv om du velger å være tålmodig og hjelpe ham.

At han kaller deg for stygge ting må han klare å slutte med, og du må aldri unnskylde det.

Det er helt sikkert mulig for ham å forandre seg hvis han ser problemet, og virkelig er motivert til å gjøre det.

Jeg har selv vokst opp med en mor, som ble mishandlet psykisk av sin far, og med en mor som også ble kuet av ham.

Min mor har hatt alvorlige problemer med sitt sinne, og jeg har (ikke ofte) blitt slått, kjeftet på når jeg ikke fortjente det og manipulert fra jeg var liten.

Min mor er ikke psykopat, hun har vært redd for å bli angrepet og har reagert med sinne i situasjoner der hun har følt seg utilstrekkelig.

I dag er hun veldig anderledes, men det har tatt henne mange år å forandre seg.

Jeg selv, har likhetstrekk fra henne, men ikke så alvorlig, og føler meg ofte "angrepet" når jeg ikke er det, og reagerer med sinne.

Det er mange situasjoner overfor min kjæreste der jeg ikke har klart å se at jeg har stilt urimelige krav, og at jeg har kjeftet på ham og forsøkt å kontrollere i frykt for å miste ham.

Det er virkelig vanskelig å forandre disse mønstrene, jeg ser problemet, jeg ser i ettertid hvordan jeg burde ha reagert og hva som er riktig, men i situsjoenen gjør jeg ikke det.

Nå skal det sies at jeg ikke glemmer min oppførsel dagen etterpå, jeg ber alltid om unnskyldning og ressonerer meg fram med min kjæreste hvordan jeg heller burde reagert.

Jeg er glad for at han sier i fra hver gang, at han ikke bare unnskylder meg.

Det må du også gjøre hver gang, vise hvor grensene dine går!

Han har blitt flinkere å ikke reagere tilbake med sinne, for sinne avler sinne, ikke sant.

Og jeg skjønner når det har gått for langt, og stopper opp.

Ofte er jeg redd for hvor lenge han kommer til å være tålmodig med meg.

Det er så vanskelig å forandre neo som ligger så dypt.

Men jeg ser at det går framover.

Jeg er et bra menneske som har masse samvittighet og ønsker bare å gjøre godt, alikevel er jeg slik i blandt.

Men jeg kaller aldri min kjæreste stygge ting...

Jeg vet ikke hvordan kjæresten din er ellers, men han må få hjelp.

Og du må ikke akseptere at han ikke husker episodene.

Han skal si unnskyld til deg, og forklare hva han ber om unnskyldning for, slik at du vet at han forstår akkurat hva som var galt.

Han skal oppsøke hjelp og aktivt jobbe med det.

Om han gjør det kan du tillate deg å være tolmodig og hjelpe han.

Du må stå på ditt, prøve å være rettferdig, hvis du klarer, ikke reagere tilbake med sinne som bare vil trigge ham, men være klar på dine grenser.

At du ikke skal reagere med sinne betyr ikke at du ikke skal vise tydelig overfor ham at oppførselen hans er feil.

Men du er et menneske, det er vanskelig å ikke bli sint når man blir urettferdig behandlet, men du burde prøve.

Ikke respekter at han knuffer deg, aldri!

Håper dette hjalp deg litt.

Husk at han må kjempe og virkelig vise at han ønsker å forandre seg, men du må også regne med at det tar tid.

Det er ikke noe som er gjort på noen mnd.

Du må ikke bare kreve å få anger etter en episode, han må vise deg HVA han gjorde galt.

Hvis han klarer det kan du håpe at han kanskje kan forandre seg.

Det krever en viss selvinnsikt for å endre seg, det har ikke alle, det er bare du som kan vite det.

Han må komme til en psykolog, og det hadde sikkert ikke vært så dumt etterhvert å få hjelp av en samlivsterapaut.

Jeg har tro på at dere kan få det til, men dere begge burde være realistiske og være inneforstått med at dere har en lang kamp foran dere.

Ønsker dere lykke til!

[Antoinette]

Hvis det er slik at han får såkalte blackouts og ikke husker hva som har skjedd dagen før er det virkelig alvorlig.

Jeg synes du skal hjelpe ham med å skaffe profesjonell hjelp, begynn med å kontakte fastlegen hans. Har han ingen så skaff en!! Dette må gjøres av hensyn til dere begge to- hvis ikke bør du vurdere å gå fra han for dette drar dere begge ned i søla.

[pulverheksa]

I redaksjon1 på NRK i går snakket de om noe som heter alternativ til vold.

Hadde jeg vært deg ville jeg tatt kontakt der og fått hjelp før det kommer vold inn i bildet.

[Gjest Gjest]

Når man blir sint på den måten er det fordi man har stengt følelser inni seg, så kommer de ut som sinne. Grunnen til at han "ikke husker" det kan etterpå er nok at det er hans sinne. Det er jo ofte sånn at man er tryggere på sine egne følelser enn på andres. På samme måte som når man f.eks gråter. Det er mye tryggere når en selv gråter enn når andre gjør det. Har du prøvd å ta opp dette med samboeren din dagen etter når han har roet seg ned igjen. Du før fortelle at det han sier sårer deg. Det er helt tydelig at problemene handler om han og ikke om deg så jeg ser ingen grunn til at du skal gå fra han. Men at han trenger hjelp er en helt annen sak. En psykolog kan utrette utrolig mye og den største utfordringen er nok å få han til å innse at han trenger hjelp.

[pøbelsara]

hei Siri! SÅ trist at du opplever dette sammen med kjæresten din.

Skriver ikke inn dette for å få et "standard svar" : "Forlat han, kom deg vekk!" - men heller for å kanskje få litt hjelp til å ordne opp i et problem som har vokst seg så altfor stort.

Jeg hater dette!!! Han kan skrike kjempestygge ting til meg. kan kalle meg "hore" "rasshøl" "drittkjerring" osv. men uten at det egentlig betyr noe. "han er bare irritert på meg". Om jeg "irriterer han" kan jeg lett få ett knuff(ikke slag) i låret eller inn i siden. Jeg ser sinnet i øynene hans.... Jeg er ikke den som kryper, så når han er i dette humøret, er nok jeg en person som er lett bli irritert av. Spør han masse om "hvorfor han gjør slikt mot meg om han elsker meg"..

jeg begynner å bekymre meg for at dette faktisk er sant. at han rett og slett ikke husker å ha behandlet meg som han har gjort?!.... I allefal ler dette svært skremmende!

Vet dere hva, jeg ønsker å hjelpe han! Selv om han på en måte "misshandler meg" med denne oppførselen sin , og gjør meg sliten, så ønsker jeg å gi han en sjanse til å forbedre seg.....

I begynnelsen av forholdet sa vi til hverandre:

"vi skal kjempe for hverandre" og dette ønsker jeg å opprettholde!

Jeg ser så tydelig hva som er bakgrunnen for hans oppførsel, og jeg ser at "dette er ikke han"!... vil så gjerne ha den følsome og omtenksome kjæresten min tilbake :gråte:

Spørsmålet er bare : hvor oppsøke denne hjelpen?

Og hvor langt skal jeg orke gå før jeg gir opp?

Det er fryktelig det han gjør mot deg....å bli skreket til på den måten er vondt og nedbrytende, og det er vanskelig å forstå, hvordan noen som påstår de elsker deg kan skrike slike stygge ting til deg. Fryktelig vanskelig å forstå! Og veldig farlig for kjærligheten du føler for ham....fordi når han sårer deg slik, så er det vanskelig for deg både å tro på at han elsker deg, og å forsette å elske ham tilbake. Det at han ikke "husker" noe etterpå, er nok beleielig for ham. Han er sikkert flau, men at han faktisk ikke husker det, tror jeg ikke på. Han " velger" nok å ikke huske fordi det er veldig ubehagelig for ham å huske sin egen oppførsel. Og fordi han da slipper unna å måtte si unnskyld til deg. Det er faktisk veldig sjelden at folk får akutt hukommelsestap. (men hvis det faktisk er tilfelle, bør han komme seg til lege SNAREST, for da er det noe veldig galt med ham, og han bør utredes av en nevrolog så fort som mulig!!)

Det er fint at du faktisk SPØR ham om hvordan han kan si/gjøre disse tingene mot deg. Du må for din egen skyld, og også for hans skyld, ikke bare akseptere at det er "slik det er" eller "slik han er".

Det at han knuffer deg, er faktisk vold, selv om han ikke slår.

Fint for han at du faktisk ønsker å hjelpe ham. Men for å hjelpe ham, må du gjøre det helt klart at du IKKE kan akseptere mer av denne typen oppførsel. Det er ikke til hjelp hverken for han eller deg at han "får lov til" å gå langt over streken både verbalt og fysisk når han mister kontrollen. Du hjelper han ikke ved å la ham fortsette med dette - og å akseptere at han går over streken når han føler seg presset. Og selv om du har fortalt ham i klartekst at du hverken forstår eller aksepterer at han oppfører seg slik han gjør, så har han ikke tatt inn over seg hvor grensene dine går pr. idag, i og med at han fortsetter å tillate seg å "sprekke". Det at han ikke repsekterer dine grenser, er ikke din feil - du har jo fortalt ham at dette er uakseptabelt - men det er ditt problem at han fortsatt ikke forholder seg til grensene dine - fordi det er deg det går utover.

Jeg synes det er flott hvis du klarer å tilgi ham for de gangene han har gått over streken....men han bør nok be om unnskyldning for at du skal klare å tilgi? Men selv om du tilgir, må du IKKE aksptere at han går over streken igjen. Det kan hende at du faktisk må gå fra ham for å få ham til å virkelig forstå dette, selv du sier at du IKKE ønsker det. Det som er fryktlig leit og farlig med slik type adferd som kjæresten din har, er at den ofte blir verre med årene, og ikke går over av seg selv.

Denne oppførselen hans er nok dessverre like mye endel av hans personlighet som den oppførselen han viser når han er snill og grei og hyggelig. Du har nok rett i at han er ganske sterkt preget av oppveksten sin, og at han har "lært" eller "arvet" denne oppførselen fra faren sin. Men det er klart at han kan forandre seg - hvis han virkelig VIL det selv. Og han trenger nok helt sikkert hjelp til det.

Jeg tror nok at et tilbud som Alternativ til Vold vil være det rette for dere. ATV er spesialister på denne type adferd, og de har også et partnertilbud, slik at du også vil få støtte og hjelp til å bearbeide det hans adferd har gjort med dine følelser. Partnertilbudet til ATV vil nok også kunne hjelpe deg å finne ut hvor dine grenser gå....hvor mye du vil eller synes at du kan akseptere. Det er altfor lett å miste seg selv, å miste evnen til å sette grenser og til å se hva som er greit å akseptere når man lever under slike forhold som du/dere gjør. Det at du elsker ham må ikke bli noe han skal kunne bruke mot deg når du setter grenser. En vesentlig faktor i dette arbeidet (å redde forholdet deres og å få partneren din til å slutte å såre deg) må være at dine grenser blir respektert hele tiden.....og at han ikke kan bruke det at at har tenkt til å skaffe hjelp/akkurat har begynt å ta imot hjelp, som en unnskyldning for å såre deg en gang til. Dessuten er det også slik at HAN må l

ønske å få til en endring i adferden sin, for at dette skal kunne fungere. Og han må gjøre det for SEG SELV. Da en sjansene for at han skal lykkes veldig mye større.

[Gjest Siri TS]

Tusen takk for mange fine innlegg. vil bare få si hvor stor pris jeg setter på støtten og rådene fra dere. Må si jeg virkelig trenger dette nå!

Jeg er sammen med gutten jeg elsker og som jeg har sett for meg å dele framtiden min sammen med, men han sliter med temperamentet sitt, noe som selvsagt også er svært belastende på meg. elsker han og ønsker å støtte han slik at han våger å ta denne kampen med seg selv, men jeg trenger paralellt til dette, selv støtte utenifra for å ha energi nok til å kjempe.

Jeg ser at noen av dere som svarer meg her, gjennkjenner situasjonen vi går gjennom. Hans temperament og problematiske sinne, er en reaksjon som har røtter i han barndom.

Ja han reagerer med sinne når han føler seg utilstrekkelig...

Jeg, som sikkert flere andre kvinner, kan nok syte og klage, ønske mere 2kjæretetid" osv. tror denne masingen gir han dårlig samvittighet og i og med han kan ha problemer med å styre følelsene sone, blir reaksjonen irritasjon og sinne.

Jeg VET han har mange følelser å stri med inni seg. Han har stengt dem inne i lang tid.

Så dette gjør jeg nå :

1. gir han mer "armsleng". oppmuntrer han til å finne på ting uavhengig av meg. Gå ut med gutta,ha det gøy - prøve seg som bartender (som ekstrajobb) i og med dette er noe han drømmer om.

dette vil kreve mye av meg. Jeg liker ikke tanken på at han skal jobbe i bar. mange pene jenter. osv. men sikkert viktig nå å vise han at jeg har tillitt til han.

2. oppmuntre han til å begynne i behandling snarest. Det holder ikke med ord, her må det også være handling!

3. Jeg kontakter ATV (alternativ til vold). tar en samtale med de og ser hva de tenker.

4. Skal faktisk ta meg en samtale med hans mamma. Ja da, vi er i midten av 20årene og burde klart å "fikse opp selv". Men jeg og hans mamma har en veldig god tone oss i mellom, noe jeg er veldig glad for. Hun kjenner til problemet i og med hun selv har erfart dette på kroppen. Jeg tror hun kan gi både meg, og kanskje min kjære, mer innsikt i hvordan vi bør handle framover.

Står på jobben... kjenner jeg er svært så sliten nå.. men er liksom sånn at så snart vi får episoden litt på avstand så føles det ikke "så ille" lenger, men når en sitter midt oppi det og skjelver og gråter, det er da en kjenner hvor vondt dette faktisk er....

men vil ikke miste gogutten min.. vil i allefall prøve å kjempe for oss to sammen. kjempe for å få det bra sammen. men han har den største og viktigeste oppgaven i denne prosessen.

[Nana]

Hei!

Mulig jeg tar feil her men jeg mener at i ett av de andre innleggene du hadde om samme tema så ble det nevnt noe om skjematerapi. Fant du ut noe mer om det?

Hvis han selv ønsker en endring, innser hvor alvorlig problemet er og gjør noe aktivt for å endre på det (oppsøker hjelp) så er han og dere på riktig vei. Husk at du ikke kan redde alle og at det ikke er opp til deg å redde han fra seg selv. Ta vare på deg selv og dine behov oppi dette også :-)

Klem :-)