Om å forandre den andre

[viren]

Jeg kommer av og til over kommentarer, tråder o.l hvor det bli sagt at man ikke skal prøve å forandre noe ved partneren sin, og at dersom man er oppriktig glad i et menneske må man ta vedkommende som han eller hun er.

Dette synes jeg er litt pussig, vil det altså si at dersom partneren er egoistisk i senga, lyver, roper mindre pene kallenavn til en, roter med andre, eller hva det enn måtte være, så skal man altså enten : 1. Finne seg i det , for man skal jo ikke forandre partneren sin - eller 2: avslutte forholdet.

Er det virkelig så negativt å forandre seg? Er det virkelig så få som har et reflektert syn på hvem de ønsker å være, at man feks skal jobbe med å bli mere tålmodig, mere hjelpsom, ærligere, modigere etc etc. Og dersom en person i forholdet gjør noen av de tingene nevnt tidligere men at forholdet ellers fungere veldig bra, hva er galt med å ta dette opp?

jeg kan ikke forstå at det feks skal være noe galt i og ærlig og redelig si til partneren sin: jeg kan ikke leve i et forhold hvor min kjæreste <fyll inn det som måtte passe>, enten må dette ta slutt eller så er ikke vi rett for hverandre.

[Amalie_85]

Jeg mener ikke at man skal prøve å forandre de sidene man ikke liker ved partneren! Men jeg mener og at man kan tilpasse seg hverandre. Bruker jeg å sikle på menn, og min partner ikke liker det vil jeg jo tilpasse meg hans behov ved å slutte å gjøre det!

Men noen kaller jo dette å forandre partneren sin.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at det er forskjell på å forsøke å forandre slike veldig negative ting med partneren, og det å forsøke å forandre klesstil, normale (men dog litt irriterende vaner), forandre dem til å bli mer romantiske mer følsomme mer familiekjære eller hva man nå kan komme til å finne på.

Å kreve at kjæresten skal være ærlig, hensynsfull etc er noe helt annet.

[Lizzee]

.....Dette synes jeg er litt pussig, vil det altså si at dersom partneren er egoistisk i senga, lyver, roper mindre pene kallenavn til en, roter med andre, eller hva det enn måtte være, så skal man altså enten : 1. Finne seg i det , for man skal jo ikke forandre partneren sin - eller 2: avslutte forholdet.

Dersom partneren er egoistisk i senga, lyver, roper mindre pene kallenavn osv osv. så er det vel et under at man har ønsket å blir sammen med vedkommende i utgangspunktet.....? Å skulle starte på prosjektet med å endre vedkommende er vel dødfødt.

Hvis vedkommende var hyggelig og sympatisk med etterhvert utviklet de usympatiske trekkene, ja da er det jo selvfølgelig lov å ønske seg at personen ble den hyggelige og sympatiske igjen. Men endringen er det kun den det gjelder som kan sørge for!

De usympatiske trekkene du nevner minner meg litt om en sånn rundbrennertype - hvorfor vil man forandre ham da? Fordi man vil at han skal være anderledes slik at han passer til ens eget liv? Fordi man er forelsket og vet at man får det bedre med ham om han er en helt annen person?

Er det virkelig så negativt å forandre seg?

Nei det er ikke negativt å forandre SEG. Men det kan være vanskelig... Og når du tenker over hvor vanskelig det kan være å forandre deg selv - tenk da hvor vanskelig det er å skulle forandre andre.

Hvis de sidene du ikke liker ved en person er den personens sanne jeg - da er det ikke mye man får gjort! Da er det fåfengt å skulle ønske seg noe annet... Og si at "du er egentlig ikke slik og du kan forandre deg" er stort sett bare ønskerdrøm.

Og det å ville at noen skal endre seg er jo litt det samme som å si at man vil at personen skal være en annen enn den han er.... Kanskje man da heller skal finne en annen?

[viren]

Hvis de sidene du ikke liker ved en person er den personens sanne jeg - da er det ikke mye man får gjort! Da er det fåfengt å skulle ønske seg noe annet... Og si at "du er egentlig ikke slik og du kan forandre deg" er stort sett bare ønskerdrøm.

Og det å ville at noen skal endre seg er jo litt det samme som å si at man vil at personen skal være en annen enn den han er.... Kanskje man da heller skal finne en annen?

De tingene jeg nevnte var egentlig bare eksempler jeg kom på i farta, det gjelder jo for det meste. Grunnen til at jeg laget dette innlegget er fordi samboeren min og jeg var i en situasjon hvor det måtte forandringer til dersom vi skulle kunne leve sammen. For oss har det fungert, vi forandret oss begge to ved å ha et bevisst forhold til hva som måtte endres, og vi tar tak i ting etterhvert som de dukker opp. Vi har i dag et fantastisk forhold, og har forsåvidt hatt det i flere år (vi har også 2 barn sammen). Litt av poenget for oss var nettopp det at vi var begge enige om at vi ikke ønsket å finne en annen, vi ville være sammen, og vi ville få det til (og det gjorde vi) - men det innebar faktisk ganske store forandringer.

Litt av poenget med innlegget mitt var vel nettopp det: selv om det er noen få (eller bare en) side man ikke kan leve med kan kanskje alle andre aspekter ved denne personen passe deg så utrolig bra, og følelser styrer man dårlig over.

Hvis samboeren min hadde kommet til meg og sagt: "temperamentet ditt gjør meg veldig sliten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere utbruddene dine" (nå er dette bare et tenkt eksempel men likevel): så hadde jeg faktisk tatt det til meg, og prøvd å ta tak i det. Jeg hadde ikke følt det som at han ville at jeg skulle være en annen enn den jeg var - bare at vi skulle finne måter å få samlivet vårt til å fungere på.

[Amalie_85]

Det er det jeg vil kalle tilpassing og ikke at man forandrer den andre personen. Det er man selv som ønsker at dette skal fungere best mulig og tilpasser seg da etter det!

[Marihata]

Man velger jo et menneske som har sider man klarer å leve med.

Men alle mennesker har noen dårlige sider som man også selv gjerne vil forandre, fordi det også gjør det lettere for en selv i andre sammenhenger.

Par må tilpasse seg litt til hverandre, man er jo faktisk to forskjellige personligheter selv om man har valgt å leve sammen.

Et eksempel, jeg har et problem med mitt temperament.

Når jeg blir såret, skuffet og sint begynner jeg å kjefte, ofte har jeg faktisk ingen rett til dette.

Jeg har et problem med å holde følelser litt for meg selv, nå tenker jeg i situasjoener der en faktisk burde gjøre det, og min frustrasjon går ofte utover samboer.

Selvfølgelig er ikke dette levelig for min kjæreste, og jeg har vært nødt til å forandre meg.

Grunnen til at jeg gjør det er fordi jeg selv ikke ønsker å være slik.

Men man kan ikke drive å forandre på alt en ikke liker, noe må man bare akseptere og kan man ikke det, kanksje gå sin vei.

Det er utrolig vanskelig å forandre noe i personligheten/kontrollere det, man skal tross alt forandre et handlingsmønster man kanskje har hatt siden man var barn, og det er vanskelig.

Man må velge sine kamper med omhu.

Det er noen ting med samboer som jeg ved ren ønsketenkning skulle ønske var litt annerledes fordi det hadde passet meg litt bedre, men ser ikke rettferdigheten av å skulle forandre på noe ved ham, som ikke går utover meg på noe vis.

Så kan man ingå kompromiss, være flink å snakke sammen for å møtes litt på halvveien iblandt om noe er vanskelig.

Jeg synes ikke man kan kreve at noen skal forandre seg og kontrollere hverandre.

Hvis det er noe man virkelig ikke kan leve med, altså en egenskap partneren har som gjør deg ulykkelig, kan man fortelle det.

Hvis dette er en egenskap partneren ikke er stolt av selv, synes jeg ikke det står noe i veien for å tenke over sin oppførsel og prøve å handle anderledes.

Vi forandres oss litt hele tiden, pga av mennesker vi møter og tanker vi gjør oss gjennom livet.

[Gjest Gjest]

Hvis samboeren min hadde kommet til meg og sagt: "temperamentet ditt gjør meg veldig sliten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere utbruddene dine" (nå er dette bare et tenkt eksempel men likevel): så hadde jeg faktisk tatt det til meg, og prøvd å ta tak i det. Jeg hadde ikke følt det som at han ville at jeg skulle være en annen enn den jeg var - bare at vi skulle finne måter å få samlivet vårt til å fungere på.

I dette eksempelet er det ikke din samboer som har forandret deg. Det er DU selv som har forandret deg.

Det er her forskjellen ligger. Man kan ikke forandre en person som ikke selv ønsker å forandre seg. Eller som ikke klarer å forandre seg. Men man kan ta opp ting slik at personen blir mer bevisst på sider ved seg selv. Hvis man er heldig ØNSKER partneren å forandre seg. Uten motivasjon er det umulig.

Noen personlighetstrekk er umulig å forandre. Da må man lære seg å akseptere dem, eller gå.

[Gjest Gjest_Ariadne_*]

Jeg kommer av og til over kommentarer, tråder o.l hvor det bli sagt at man ikke skal prøve å forandre noe ved partneren sin, og at dersom man er oppriktig glad i et menneske må man ta vedkommende som han eller hun er.

Dette synes jeg er litt pussig, vil det altså si at dersom partneren er egoistisk i senga, lyver, roper mindre pene kallenavn til en, roter med andre, eller hva det enn måtte være, så skal man altså enten : 1. Finne seg i det , for man skal jo ikke forandre partneren sin - eller 2: avslutte forholdet.

Er det virkelig så negativt å forandre seg? Er det virkelig så få som har et reflektert syn på hvem de ønsker å være, at man feks skal jobbe med å bli mere tålmodig, mere hjelpsom, ærligere, modigere etc etc. Og dersom en person i forholdet gjør noen av de tingene nevnt tidligere men at forholdet ellers fungere veldig bra, hva er galt med å ta dette opp?

jeg kan ikke forstå at det feks skal være noe galt i og ærlig og redelig si til partneren sin: jeg kan ikke leve i et forhold hvor min kjæreste <fyll inn det som måtte passe>, enten må dette ta slutt eller så er ikke vi rett for hverandre.

Men hvorfor bli kjæreste med noen man føler behov for å forandre, da? Ok, har man vært sammen en stund oppdager man kanskje sider ved den andre som man ikke liker, men det kommer jo an på hva det gjelder. Det er dessuten umulig å forandre på noen hvis de ikke ønsker dette selv.

[Lizzee]

Barbara Streisand skal visst ha sagt:

"Hvorfor prøver en kvinne i ti år å forandre mannens vaner når hun etterpå bare klager over at han ikke lenger er den hun giftet seg med?"

[Gjest Blondie65]

Man kan ikke forandre andre enn seg selv. Det vil si at dersom man ønsker at partneren skal forandre seg så kan man gjøre partneren oppmerksom på hva som bør forandres og så er det opptil partneren å ønske å forandre seg eller ikke.

Dersom partneren ikke ønsker å endre seg får du ikke gjort noe annet enn å ergre deg.

Enkelte ser derimot på partneren som et stykke leire som DE skal forme til det ideelle drømmebildet av en mann/kvinne. Man forventer at partneren skal ta av x kilo, forstørre puppene, endre total klesstil, etc. Etter min mening overfladiske forandringer som viser at man ikke er interessert i personen man har foran seg men et ideal bilde.

[Echo]

Det kommer jo an på hva man vil forandre, og hvorfor.

Om man prøver å forandre hele mennesket, for å få denne til å passe inn i ens egen lille boble slik en selv foretrekker det, så er det kanskje like greit å se seg om etter en annen.

Eller også gå litt inn i seg selv og innse at ingen er perfekt, ei heller en selv.

Men, om det etterhvert i et forhold dukker opp mindre sjarmerende sider man skjønner man ikke kan leve med i lengden, så må det være i orden å si ifra, slik at vedkommende får sjansen til å rette opp dette før man eventuelt sier takk for seg.

[Gjest *smak*]

Men hvorfor bli kjæreste med noen man føler behov for å forandre, da? Ok, har man vært sammen en stund oppdager man kanskje sider ved den andre som man ikke liker, men det kommer jo an på hva det gjelder. Det er dessuten umulig å forandre på noen hvis de ikke ønsker dette selv.

Barbara Streisand skal visst ha sagt:

"Hvorfor prøver en kvinne i ti år å forandre mannens vaner når hun etterpå bare klager over at han ikke lenger er den hun giftet seg med?"

Er enig med dere. Hva er vitsen med å være sammen med en du ikke liker utseende eller personligheten på. Hvorfor ikke finne seg en som matcher bedre? Hadde blitt kjempeirritert over å ha en kjæreste som sammenlignet meg med andre. Skikkelig turn of!

[¤flicka¤]

Jeg forstår ikke helt hvorfor det er så galt å ønske at partneren kunne forbedre seg på visse områder? Jeg går utifra at det er snakk om den personen man kjenner best av alt, står aller nærmest og stoler aller mest på? Jeg vil isåfall heller ha tips fra ham enn noen andre - siden jeg vet at han vil meg det beste og at jeg skal ha det så bra som mulig.

[Lizzee]

Jeg forstår ikke helt hvorfor det er så galt å ønske at partneren kunne forbedre seg på visse områder? Jeg går utifra at det er snakk om den personen man kjenner best av alt, står aller nærmest og stoler aller mest på? Jeg vil isåfall heller ha tips fra ham enn noen andre - siden jeg vet at han vil meg det beste og at jeg skal ha det så bra som mulig.

Å forbedre seg er vel noe annet....?

Bli flinkere til å treffe skittentøyskurven når man kaster fra seg underbuksa og sånn? Der er det klart lov å si at man vil at mannen skal forbedre seg der.

Drikker han for mye på fest er det også lov til å si at han må forbedre seg og drikke mindre.

Når man snakker om å ønske å forandre partneren så tenker jeg mer i de baner at man vil at personen skal endre større ting ved sin personlighet enn det at han kaster klærne på gulvet.

For meg går det på at man ikke vil at personen lenger skal holde på med ting fordi man selv ikke liker det - eller fordi man endelig tørr å si at man er flau over ting (når man er blitt varm i trøya). Eller ting som man lot være å si noe om i begynnelsen, selv om man allerede da ble irritert, sint eller lei seg.

Dette kan være ting som det helt klart er feil av personen å gjøre i utgangspunktet (utroskap f.eks.) eller ting som er helt uskyldig (han danser så teit og rart og du blir flau).

Er typen en skjørtejeger og notorisk utro så er det klart at du ønsker å forandre det! Men, han har sikkert vært sånn siden før du traff ham og for DEG å endre dette er nytteløst. Han må endre det selv. Spørsmålet blir egentlig heller; hvorfor ble man sammen med en skjørtejeger som er notorisk utro? Fordi man trodde man kunne forandre det? Man er vel egentlig dømt til skuffelse i en slik situasjon.

Også den teite dansinga... (jeg har et vennepar som er i den situasjoen, derfor eksempelet) På enhver tilstelning, fest, middag hvor det spilles musikk så danser han. Gjerne alene. Hun nekter ham å danse fordi hun blir så flau, hun foreslår dansekurs og sier at han må danse mer behersket, eller helst la være. Han må ganske enkelt forandre seg der! Vi andre synes egentlig han er kjempesjarmerende - og det syntes nok også hun i utgangspunktet. Men nå, som hun har levd med han noen år mener hun at hun har rett til å bestemme litt her... Det er virkelig en greie mellom dem. Men han er jo sånn! Er det riktig av henne å på død og liv ville endre dette. Eller.... Jeg kan skjønne at hun vil, men hun må skjønne at hun ikke får det til og heller leve med ham som han er.

Det er noen ganger sånn at de tingene vi syntes var søte eller sjarmerende i begynnelsen blir det som er mest irriterende ettersom åra går. Og derav vil man altså forandre....

[¤flicka¤]

Når man snakker om å ønske å forandre partneren så tenker jeg mer i de baner at man vil at personen skal endre større ting ved sin personlighet enn det at han kaster klærne på gulvet.

Også her mener jeg at det kan være greit å ønske å forandre partneren. Jeg kjenner kjæresten min veldig godt, og ser trekk i ham som han kanskje ikke ser selv, jeg ser mønster i hans oppførsel. Jeg har påpekt ting hos ham som han har vært veldig takknemlig for å høre, og omvendt. I noen sammenhenger og i en trygg setting tror jeg faktisk det kan være veldig nyttig.

[Gjest Gjest]

Også den teite dansinga... (jeg har et vennepar som er i den situasjoen, derfor eksempelet) På enhver tilstelning, fest, middag hvor det spilles musikk så danser han. Gjerne alene. Hun nekter ham å danse fordi hun blir så flau, hun foreslår dansekurs og sier at han må danse mer behersket, eller helst la være. Han må ganske enkelt forandre seg der! Vi andre synes egentlig han er kjempesjarmerende - og det syntes nok også hun i utgangspunktet. Men nå, som hun har levd med han noen år mener hun at hun har rett til å bestemme litt her... Det er virkelig en greie mellom dem. Men han er jo sånn! Er det riktig av henne å på død og liv ville endre dette. Eller.... Jeg kan skjønne at hun vil, men hun må skjønne at hun ikke får det til og heller leve med ham som han er.

Det er noen ganger sånn at de tingene vi syntes var søte eller sjarmerende i begynnelsen blir det som er mest irriterende ettersom åra går. Og derav vil man altså forandre....

Det er slike mer trivielle ting jeg også tenker på når det er snakk om å forandre partneren. jeg tenker på at det er snakk om å forandre ham til å bli mer kosete, mer romantisk, mindre drikking, mindre pcspilling, forandre utseende, eller ja teit dansing, redusere tørre vitser etc. Dette er ting man ofte er klar over når man blir sammen, men så blir man sammen for det om, etter hvert begynner det å irritere. Da mener man ofte at man har medbestemmelsesrett over partneren. Jeg mener at så lenge man er sammen med noen betyr ikke det at man har rett til å forandre slike ekle mer tirivielle ting med partneren. Man kan sette frem et ønske ja, men det er viktig å kunne ta partneren med de negative sidene også.

Det er noe helt annet når det kommer til ting som påvirker begge i et forhold, slik som at han er utro, alltid drikker hver eneste helg, spiller så mye at man ikke får tid sammen i det hele tatt etc. Det er klart at man her kan forsøke å få partneren til å innse at dette er skadelig for forholdet, og dermed forandre seg. Men jeg mener ikke at man kan kreve at partneren skal forandre de enklere ting, som eksempelet over med den teite dansinga.

Dersom det er ting som er klare når man blir sammen, mener jeg også at det er galt at man etter hvert skal forsøke å forandre partneren. Dersom det var ting man ikke var fornøyd med burden man takke seg selv, fordi da burde man ikke inngått i forhodlet i det hele tatt. Slik som mannen min, han visste godt at jeg ikke var en kjempe ryddig og systematisk person. Dersom dette var noe som kom til å skape store problemer for ham fikk han heller la være å bli sammen med meg. Jeg prioriterer jobb og fritid fremfor brettekanter, så om han ikke godtar dette er dette ikke mitt problem men hans. Basta bom! Jeg syntes det er feigt å først bli sammen med noen, for så å etter en tid be dem forandre noe man var klar over i utgangspunktet.

[Gjest Gjest_Ariadne_*]

Også her mener jeg at det kan være greit å ønske å forandre partneren. Jeg kjenner kjæresten min veldig godt, og ser trekk i ham som han kanskje ikke ser selv, jeg ser mønster i hans oppførsel. Jeg har påpekt ting hos ham som han har vært veldig takknemlig for å høre, og omvendt. I noen sammenhenger og i en trygg setting tror jeg faktisk det kan være veldig nyttig.

Men er det ditt ønske eller hans? Ønsker han å forandre seg? Det er ikke noe i veien med at du ønsker å forandre ham, men det er lite realistisk å tro at du skal få det til hvis han ikke selv ønsker å forandre seg.

[¤flicka¤]

Men er det ditt ønske eller hans? Ønsker han å forandre seg? Det er ikke noe i veien med at du ønsker å forandre ham, men det er lite realistisk å tro at du skal få det til hvis han ikke selv ønsker å forandre seg.

Vi er voksne mennesker, og klarer å prate sammen. Vi er begge forsiktige med å blande våre egne motiver inn i det. Jeg har ikke noe ønske om å forandre ham for min egen skyld, og ikke motsatt heller. Når jeg har sagt slike ting til ham, er det fordi jeg tror han vil ha nytte av det og ikke for at han skal bli "enklere å ha med å gjøre" for meg. Han er f.eks. litt for snill, og det har han fått svi for på flere måter. Selvfølgelig hadde det vært mer "praktisk" for meg om han var kjempesnill og grei, men for hans egen del er det bedre at han tar mer hensyn til seg selv. Men ja, til syvende og sist må man jo ville det selv

[Gjest *smak*]

Litt av det som gjør at det er spennende i begynnelsen av et forhold, er jo at man føler seg elsket som man er. Begynner han å påpeke feil så føler man seg ikke elsket på samme måte og da forsvinner kanskje forelskelsen..