BARNS RETT TIL FEDRE!

[Gjest sexysadie]

Et sted i Norge sitter det en mann og sultestreiker fordi han ikke får ha samvær med barna sine. Han kjemper en stille kamp, verken myndigheter eller mediene ønsker å involvere seg i saken.

Så langt drives en far i kampen om barna. Vi har sett andre eksempler på hvordan desperate fedre presses langt ut over det forsvarlige fordi de er avskåret fra sine barn, og barna har ingen rett i Norge til å ha to foreldre.

Norge bryter barnekonvensjonen hver enste dag, enten ved at domstolene eller mødrene sørger for at barna ikke får treffe sine fedre.

I Norge i dag vet vi at det er økende barne og ungdomskriminalitet. Hva som er grunnen til dette er det ingen som kan gi en skikkelig forklaring på, men ord som rotløs ungdom har vært nevnt, barn og unge uten tilhørighet.

Far er en svært viktig ressurs både i oppdragelsen og som rollefigur for sine barn.

Vi legger stadig forholdene bedre til rette for foreldre slik at de kan tilbringe mer tid med sine barn og skape trygghet og faste rammer rundt dem.

Men hvem legges forholdene til rette for ved ett samlivsbrudd? Er konfliktnivået høyt mellom mor og far, så blir samværet med barna deretter, enten så saboteres de eller så griper barnevern eller domstolene inn.

Joda, jeg er godt kjent med at svært mange skilsmisser er lykkelige. Men dessverre så er det fremdeles slik at mange voksne bruker barna som våpen i sin voksenkonflikt.

Med en endring av Barneloven og med å etablere en familiedomstol, kan vi kanskje slippe en del av de tragiske skjebnene som finnes landet over.

Hadde det vært sultestreik i et fengsel eller fordi asylsøkere hadde blitt avvist, så hadde de fått full dekning i riksmedia landet over, men en far som sulterstreiker for sine barns rett til to foreldre blir tiet i hjel og ikke engang fulgt opp av fastlegen sin. For en forunderlig verden.

[Puma]

Ett eller annet sted i norge, for noen år siden, lå et lite barn i sengen sin og gråt seg i søvn.

Hvorfor?

Jo, fordi Pappa hadde lovt å komme, men svikta igjen.

Mamma ringer til Pappa og spør hvorfor han ikke kom, svaret var at han ikke giddet!

Årene gikk, og Pappa svikta igjen og igjen, tilslutt kom han ikke mer, ringte ikke mer.

Det gikk noen år til. Barnet var borte på besøk sammen med Mamma, da Pappa kom gående inn døra.

Pappa sier hei, og barnet hilser tilbake, og går og setter seg hos Mamma. Det blir ikke sagt mer.

Mamma og barnet drar hjem. Barnet spør: "Mamma, hvem var den gamle mannen som hilste på meg?"

Hva ville du svart?12

[Gjest Lottemor]

Puma....

takk for at du viser at det faktisk ikke alltid det er mammas feil at pappa ikke kommer på besøk.....

Det finnes mannlige drittsekker og det finnes kvinnelige drittsekker.....

Sånn er live, det er bare så dumt at det skal gå utover barn og mennesker som ikke kan forsvare seg selv eller forstår hva det går i før det er for sent....

klem fra

_________________

*** Lottemor ***1212[ Dette Innlegg er endret av: Lottemor den 2002-04-04 21:09 ]

[Gjest Anonymous]

Til forfatteren av hovedinnlegget: Du starter med BARNS rett til en far - og argumenterer for farens rett til tilsyn til barna. Jeg savner litt saklighet.

Javisst har barna rett til en far. Men når det bare ikke går an å samarbeide da? Skal mor slite seg fullstendig ut både fysisk og psykisk for å klare å overholde denne retten? Er barnet tjent med det? Det er ikke bare fedre som lider under tapt samvær. Å ha ansvar for et eller flere barn døgnet rundt ER et slit - uansett hvordan man ser det.

Jeg er en av dem som er enig i at barnet har rett til å kjenne sin far. Jeg har slitt i seks år for å klare å holde kontakten mellom far og barn, lagt våken mange netter og hatt endeløse telefonregninger for å klare å få orden på ting. Enden på visen var at jeg ble sykemeldt i fjor - i over et halvt år. Jeg sliter fremdeles med følelsen av å være utbrent.

Ja, i dag kjenner min datter sin far. Og det har et slags forhold. Men har det vært verdt det? Jeg har ikke klart å være en god mor hele veien. Det HAR gått ut over datteren min at jeg ble så til de grader utslitt av å kjempe.

Har jeg valgt rett?

[Gjest Lottemor]

Vet hva du går igjennom....

Jeg holdt på sånn jeg oxo...

Ga opp klarte ikke mer...

Datteren min er ikke to år engang og jeg er utslitt......

Ga beskje om at det ikke var mitt innsiativ å ta og at det var opp til barne far og hans familie og ta kontakten....

de gjorde ikke det og jeg var ikke den som gjore det ikke umulig for dem heller....

Så gikk jeg lei,og sa at jeg ikke tolererte at de forvenntet at jeg skulle stresse livet av meg for at de skulle ta kontakt og at min datter ikke trengte dem for å leve å ha det bra....

Så det var opp til faren og hans familie om de ville bli en del av hennes liv....

De tok ikke kontakt da heller så jeg pakket sakene våre og flyttet sammen med min kjæreste nå værende sammboer som bor i en anen by.....

Så no kan de grubble på hvor vi er når de tilslutt finner ut at de savner henne eller har lyst å bli kjennt med henne.....!!!

Klem fra12

[Gjest Anonymous]

Meget klokt innlegg hovedinnleg. De påfølgende innlegg har absolutt INGENTING med diskrimineringen av far å gjøre. Det er en vanvittig diskriminering både i lovens bokstav og i samfunnet som sådan - mor, fordi hun er kvinne, har en slags fortrinn til ungene. Hun eier dem.

Dette er ikke tull. Jeg kjenner til et eksempel der familien bor sammen. Mor bestemmer seg brått for å flytte, og tar med seg unbgene som den største selvfølge. Ren selvtekt. Far henter de tilbake, og politiet er straks på døra. Det er HAN som da har kidnappet dem. Helt sinnsykt.

Eksemplene er massive og mange.

At det så finnes fedre som gir helvete i barna sine er utrolig tragisk, men hva skal man så gjøre med det? Det er voksne mennesker det ikke er mulig å gjøre om på.

Men det andre at fedre som både vil treffe ungene sine og har ressurser, det ER det mulig å gjøre noe med. Men da toer samfunnet sine hender og sier: Mor - i kraft av sitt kjønn - er best skikket.

En dyp skam er det.

[Gjest Anonymous]

Det er så typisk! Hver gang noen tar til ordet for at far har mindre rettigheter enn mor når det gjelder fordeling av barn etter samvlivsbrudd, så kommer det eksempler på fedre som IKKE VIL stille opp for sine barn. Er det virkelig naturlig å sammenligne fedre som vil ha mer kontakt med sine barn, MEN IKKE FÅR, med fedre som IKKE VIL HA kontakt med sine barn? Dette forundrer meg hver gang en slik debatt pågår og det virker på meg som at vokne mennesker rett og slett får barn med feil person. For det første er det mødre som får barn med fedre som ikke vil ha kontakt med sine barn når de flytter i fra hverandre. Så har vi fedre som får barn med en kvinne som vil at han skal ha barna minst mulig?!

Jeg tror den eneste løsningen er at foreldrene likestilles mht til omsorgen for sine barn etter et samlivsbrudd. Da får ihvertfall de fedrene som vil ha barna mest mulig mulighet til det. Det gjør de ikke i dag. Det er veldig enkelt i dag for en med omsorgen for et barn å hindre samvær. Flytt fra Oslo til Hammerfest. Med lovens velsignelse.

[Gjest Anonymous]

Det er jeg som avsluttet mitt forrige innlegg med "Har jeg valgt rett?"

Jeg trodde overskriften her var BARNS rett til en far - ikke fars rett til barnet. Og det er det jeg svarer på. Jeg mener også at barnet har rett på en far - men for enhver pris?

Mona

[Gjest Anonymous]

Barnas rett til far!?

Mine to barn har en far, jeg har strevd for å få han til å holde kontakten. Han avtalte til tider at han skulle komme, men kom ikke. Det skjedde om igjen og om igjen....To små barn ferdig kledd til pappa skulle komme.... Det er sårt å oppleve, det er tragisk å se egne barn ha det vondt. Så kom en periode hvor jeg avtalte med faren uten at ungene fikk vite om avtalene for å slippe at de skulle bli skuffet ....

Så gikk mange år, ingen bursdagsgaver, ingen julegaver....ingen julekort...ingen bursdagskort..

Ungene er voksne og det er mange år siden de hadde kontakt med faren.

Nå er faren begynt å komme opp i årene og ikke helt frisk og forventer besøk ......og jeg gremmer meg...

Hjertet mitt gråter for ungene mine......

[Thea]

Jeg er født og oppvokst uten min egentlige far.Han og mamma hadde vært sammen i 8 år da de bestemte seg for å få barn som 23`åringer.

Det gikk som det gikk og den dagen mamma var gravid,ombestemte "faren" min seg og forlangte abort.

Mamma nektet og kasta han på dør."Faren" min svarte da med å hoppe i seng med venninna hennes.

Så feil kan man ta av en person!!!

Jeg er sikker på at jeg har hatt det 1000 ganger bedre UTEN han enn med han i livet mitt.Grunnen til at han står i hermetegn er at han i mine øyne ikke er faren min,aldri har vært det eller kommer til å bli det.

12

[Gjest Anonymous]

Og så fortsetter debatten...om dårlige fedre som ikke vil stille opp for sine barn. Hvilke fedre vil vi (barna)ha? De som stiller opp for sine barn men ikke får stille opp mer enn det mor vil, eller de som ikke stiller opp? Barn har rett til fedre, men er de ikke interessert, så er de ikke fedre. En far som vil stille opp for sine barn er en far. Men lovverket gir han dessverre mindre mulighet enn mor. Dessuten: en sak har to sider.

[Gjest sexysadie]

Jeg etterlyser saklig debatt om fedre som vil ta ansvar for sine barn men som ikke får lov pga Norges kovgivning.DE FINNES DE OGSÅ 7!!Ikke kom m flere innlegg om uansvarlige fedre! d er ikke d vi diskuterer den her gang!

[Yatzy]

sexysadie - da synes jeg du måtte velge en annen overskrift!

[Michelle]

Thea: Du må ikke glemme at du bare har hørt en side av saken......

Barnet mitt har ikke kontakt med faren,da han ikke vil,eller ikke orker...??? Vet ikke,har prøvd utallige ganger å snakke med han,og har innkalt til megling tre ganger uten at han møtte. Men innerst inne tror jeg ikke det er det at han ikke vil,men mer at han ikke får det "til". At han ikke er voksen nok ennå.Selv om han er 27,så har det ikke med alderen å gjøre hvor voksen en person er.

Dørene våre kommer alltid til å være åpne for han,og det samme tror jeg vårt barns hjerte også vil være.

Til dere som sier at barn har behov for begge foreldrene,hva mener dere med det? Vil mitt barn ta skade av å være "farløs"? Og på hvilken måte?12

[Gjest Lottemor]

Hei Michelle....

Jeg personelig mener at et ban ikke har skade av å ikke ha en far så sannt at det har andre posetive mannsroller i livet sitt...

Og at de tilbrinner tid med disse mannsrollene....

klem fra

12

[OppNed]

Poenget her er vel, eller bør ihvertfall være, at de fedre (eller mødre i mindre grad...) som ØNSKER samvær med ungene sine ikke skal stå på sidelinjen og bli nektet dette av en mor som tror hun vet det beste for barna sine.

Ideelt sett så bør delt omsorg være et UTGANGSPUNKT ved en separasjon og skilsmisse. I de tilfeller hvor far eller mor ikke ØNSKER å se ungene sine (gudhjelpemeg) så bør jo dette da ikke være et juridisk problem, da vedkommede frivillig sier fra seg omsorgsretten...

Maiken

[Gjest Anonymous]

Jeg vil ha rettferdighet.Ei mor risikerer mer ved å kutte samvær med pappaen.Hun får dagbøter om hun lar vær å sende barnet/a osv.Men fedre som totalt gir blaffen de slipper disse dagbøtene.Hvor er barnas rettferdighet i alt dette kaoset i lover å regler,det nytter ikke hva som er oppplest og vedtatt,det fungere bare ikke å slenge norges lover foran en.Vi har mødre som tarmper langt over streken for at de skal "hate" pappaen.Vi har fedre som er noen skitkailler som ikke bryr seg om barna,bare stikker og overlater alt ansvar til mammaen.Slik er det og vil fortsette og være,desverre for barnas del.

[Gjest Anonymous]

On 2002-04-10 22:29, Maiken wrote:

Poenget her er vel, eller bør ihvertfall være, at de fedre (eller mødre i mindre grad...) som ØNSKER samvær med ungene sine ikke skal stå på sidelinjen og bli nektet dette av en mor som tror hun vet det beste for barna sine.  

Ideelt sett så bør delt omsorg være et UTGANGSPUNKT ved en separasjon og skilsmisse. I de tilfeller hvor far eller mor ikke ØNSKER å se ungene sine (gudhjelpemeg) så bør jo dette da ikke være et juridisk problem, da vedkommede frivillig sier fra seg omsorgsretten...

Maiken

Akkurat det der er det mest fornuftigste innlegg jeg har lest på disse sidene. Det går ikke an å sammenligne de som vil og ikke får ha nok samvær med de som ikke vil ha samvær i det hele tatt. Når det gjelder de som ikke vil ha samvær, så er det kanskje en årsak til dette også? Selv er jeg i ferd med å gi opp hele samværsordningen. Jeg er rett og slett i ferd med å gå konk på grunn av astronomiske reiseutgifter.

[Gjest Anonymous]

On 2002-04-11 10:28, anonym wrote:

Jeg vil ha rettferdighet.Ei mor risikerer mer ved å kutte samvær med pappaen.Hun får dagbøter om hun lar vær å sende barnet/a osv.Men fedre som totalt gir blaffen de slipper disse dagbøtene.Hvor er barnas rettferdighet i alt dette kaoset i lover å regler,det nytter ikke hva som er oppplest og vedtatt,det fungere bare ikke å slenge norges lover foran en.Vi har mødre som tarmper langt over streken for at de skal "hate" pappaen.Vi har fedre som er noen skitkailler som ikke bryr seg om barna,bare stikker og overlater alt ansvar til mammaen.Slik er det og vil fortsette og være,desverre for barnas del.

En mor risikerer ikke så mye. Å gå til sak koster penger og det er som regel påstand mot påstand. I tillegg så er det den som har barnet som har makten. Har du aldri hørt om manipulasjon? Delt omsorg er løsningen. Da slipper foreldrene å krangle, blir de ikke enige om en omsorgsløsning, så må de dele på omsorgen. At en av foreldrene blir gitt all makt og til og med kan flytte fritt hvor de vil skaper konflikter og det er ikke til barnas beste.

[Gjest Anonymous]

QOUTE